Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressiv hund - det blir ikke bedre...


tm100011
 Share

Recommended Posts

Nå er jeg så lei meg, skuffet, sint og utafor... Vi har hatt Mira i 4 mndr nå, En omplasseringstispe på straks 6 år. (Rottweiler). Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på.

Med dette i bakhodet har vi hele tiden vært obs på dette og adferden har vi merket fra dag 1. Når vi møter andre hunder detter rullgardinen ned, hun blir stiv og anspent og skal konfrontere de hundene vi møter. Det er akkurat som om hun er en sånn pøbel som strener bort til fremmede og spør: "Ypper du eller? Er du ute etter bråk? Bare prøv deg, jeg tar deg, jeg!"

Vi hadde et uhell helt i starten som jeg tar helt på min kappe. Vi slapp henne løs i hundeparken sammen med andre hunder, de klynget seg sammen mot en annen og Mira var den som angrep. Jeg lærte mye av episoden som hundeeier, hva jeg gjorde feil, hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Etter dette har vi aldri sluppet henne løs, men trent målrettet mot det å kunne passere andre hunder ved å gå pent i bånd uten å bry seg. Vi har fast treningskompis også som vi går mye turer med.

I dag skjedde det igjen, og jeg er så lei meg... Jeg tok Mira med ut i skogen, sent for å møte på færrest mulig. Først møter vi tre hunder. Jeg stopper henne, får kontakt, ber henne sette seg og gir henne en godbit for at hun er flink. Når de andre hundene har passert gjør hun utfall mot de. Drar meg omtrent over ende og er på vei til å ta de.

Vi går videre og møter en hund til, som sitter pent ved en rasteplass. Denne gangen velger jeg å gå forbi uten å stoppe, men har hele tiden kontakt med henne og hun går pent ved siden av. Når vi har passert ber jeg henne sette seg og hun får en godbit til, før vi går videre.

Tredje hunden vi møter, kommer bakfra, og jeg velger å stoppe opp så de gan passere. Nå blir Mira helt stiv og jeg kjenner at det er vanskelig å få kontakt, men jeg får henne til å sette seg. Jeg forsøker å få kontakt, men idet den andre hunden passerer bykser hun til og går til direkte angrep. Helt uten grunn. Den passerende hunden ser ikke på henne, men går pent forbi. Alikevel angriper Mira.

Det gikk "bra" i den forstand at Mira slapp taket og den andre hunden ikke ble skadet. Eieren tok det forbausende bra da jeg spurte hvordan det gikk. Hun smilte høfflig og sa at det gikk helt fint, så gikk hun videre. Jeg stod tilbake flau, skamfull, lei meg og fortvilet. Jeg ville ikke at hun skulle gå med en gang, for jeg ville så gjerne snakke med henne, men jeg forstår jo at hun ikke ville være i næreheten av meg og min gale hund.

Jeg ventet litt til vi fikk god avstand mellom oss før jeg gikk videre. Og jeg ser at hun møter en dame med hund, stopper opp og prater litt, hvorpå damen hun møter, som går i retning av oss, går inn i skogen og gjemmer seg når vi kommer gående. Noe så flaut... Jeg hadde lyst til å grave meg ned under en stubbe der og da.

Hva i alle herrens dager skal jeg gjøre med en hund som tydeligvis ikke tåler synet av andre hunder? Gleden ved å gå tur forsvant der og da, for dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Når jeg ser på henne nå så føler jeg ingen glede, kun skuffelse og denne flaue skyen som henger over meg.

Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker?

Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da skal jeg heller ikke si noe om mitt synspunkt på å avle på individer med atferdsproblemer, men bare innstendig be deg om å levere tilbake hunden!

Er det rart rasen får et dårlig rykte...? Nei. (Ja jeg vet, klarte ikke la vær). Uansett, lever henne tilbake. Høres ut som hun har hatt et bra liv hos oppdretter, og at det beste for både

Jaaa, må jo det!

Guest Jonna

Så lenge hun greier dra deg over ende så hadde jeg først dratt å kjøpt en grime til henne. Både for at hun ikke skal kunne dra deg over ende og du vil senke skuldrene når du vet du har mer kontroll på hode :) Trygghet hos deg gir mer kontroll.

Grimen vil også hjelpe deg i de situasjonen hun ikke er kontaktbar overhode da du faktisk kan uten noe nevnverdig kraft eller napp styre hode/blikket hennes i riktig rettning som kan gi deg større sjanse for kontakt.

Men samtidig må du følge med nakken hennes om hun klarer nappe ordentlig med grime på, bare slik obs obs.

Men jeg vil tro slik du beskriver så er det faktisk mer verdt å få den kontrollen enn å tenke over for mye evt "skade" det kan gjøre, om du skjønner hva jeg mener :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst: Kjøp en god munnkurv til henne og la henne bli vant med å ha den på. På den måten kan du gå tur med henne uten at du tenker bekymre deg for at hun skader andre hunder.

I samme momang kontakter du en god hundetrener som kan hjelpe deg med Mira. F.eks Hund i Fokus - de holder passeringskurs. Dette kan kanskje være noe for deg og hunden. Bare vær litt obs på at hun har fler hunder bak seg som er hundeaggressive.

Grime kan være et greit hjelpemiddel for å holde henne tilbake dersom du ikke ønsker sette på henne munnkurv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg bare si at dette er en kjedelig situasjon for dere begge, men det er kjempebra at du jobber med det! Jeg tenker at du kanskje kan ta et skritt tilbake i treningen jeg da, øk avstanden til andre hunder igjen. Gå på andre siden av veien der det er mulig, eller snu før hun blir anspent når dere ser en annen hund. Det kan ta lang tid å trene henne til å bli sikker i passering. Ønsker dere lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst: Kjøp en god munnkurv til henne og la henne bli vant med å ha den på. På den måten kan du gå tur med henne uten at du tenker bekymre deg for at hun skader andre hunder.

I samme momang kontakter du en god hundetrener som kan hjelpe deg med Mira. F.eks Hund i Fokus - de holder passeringskurs. Dette kan kanskje være noe for deg og hunden. Bare vær litt obs på at hun har fler hunder bak seg som er hundeaggressive.

Grime kan være et greit hjelpemiddel for å holde henne tilbake dersom du ikke ønsker sette på henne munnkurv.

Hva mener du med det? At hun har aggressive hunder i linjene sine? (Det jeg har uthevet). :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg bare si at dette er en kjedelig situasjon for dere begge, men det er kjempebra at du jobber med det! Jeg tenker at du kanskje kan ta et skritt tilbake i treningen jeg da, øk avstanden til andre hunder igjen. Gå på andre siden av veien der det er mulig, eller snu før hun blir anspent når dere ser en annen hund. Det kan ta lang tid å trene henne til å bli sikker i passering. Ønsker dere lykke til :)

Ja, dette er bare så fryktelig nedtur. Akkurat nå har jeg lyst til å sende henne til kebabsjappa... Neida, det var litt flåsete spøk oppi det triste! Det er bare det at jeg ønsker meg en hund som jeg ikke trenger å vokte hele tiden når vi ferdes. Hun er jo uberegnelig til tusen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på.

*klipp-klipp*

Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker?

Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Jeg synes at du skal tenke igjennom om du orker å leve med en hund som trenger ekstra tilpasninger. For det vil det nok bli. Det blir mye for dere å sette dere inn i og lære i forhold til teknikker her. I tillegg utvikler man (hvis man vil) en liten hunderadar i følge andre som har slike utfordringer :P Dere var jo på en måte allerede advart før dere overtok hunden, men nå har dere fått se hvordan det er i praksis. Man kan fint tilpasse og trene - forhåpentligvis oppnå gode alternative atferder, men helt bra kan du aldri gå ut fra at det blir. Det vil nok mest sannsynlig alltid kreve mer av dere som eiere enn livet med en hund som går med alt og alle.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge hun greier dra deg over ende så hadde jeg først dratt å kjøpt en grime til henne. Både for at hun ikke skal kunne dra deg over ende og du vil senke skuldrene når du vet du har mer kontroll på hode :) Trygghet hos deg gir mer kontroll.

Grimen vil også hjelpe deg i de situasjonen hun ikke er kontaktbar overhode da du faktisk kan uten noe nevnverdig kraft eller napp styre hode/blikket hennes i riktig rettning som kan gi deg større sjanse for kontakt.

Men samtidig må du følge med nakken hennes om hun klarer nappe ordentlig med grime på, bare slik obs obs.

Men jeg vil tro slik du beskriver så er det faktisk mer verdt å få den kontrollen enn å tenke over for mye evt "skade" det kan gjøre, om du skjønner hva jeg mener :)

Først og fremst: Kjøp en god munnkurv til henne og la henne bli vant med å ha den på. På den måten kan du gå tur med henne uten at du tenker bekymre deg for at hun skader andre hunder.

I samme momang kontakter du en god hundetrener som kan hjelpe deg med Mira. F.eks Hund i Fokus - de holder passeringskurs. Dette kan kanskje være noe for deg og hunden. Bare vær litt obs på at hun har fler hunder bak seg som er hundeaggressive.

Grime kan være et greit hjelpemiddel for å holde henne tilbake dersom du ikke ønsker sette på henne munnkurv.

Grime eller munnkurv? Munnkurv sender vel ut et par signaler til omverdenen, men det er kanskje bedre det enn at hun tar en jafs av de vi måtte møte på vår vei. Rottweiler med munnkurv kan umulig se særlig bra ut...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at du skal tenke igjennom om du orker å leve med en hund som trenger ekstra tilpasninger. For det vil det nok bli. Det blir mye for dere å sette dere inn i og lære i forhold til teknikker her. I tillegg utvikler man (hvis man vil) en liten hunderadar i følge andre som har slike utfordringer :P Dere var jo på en måte allerede advart før dere overtok hunden, men nå har dere fått se hvordan det er i praksis. Man kan fint tilpasse og trene - forhåpentligvis oppnå gode alternative atferder, men helt bra kan du aldri gå ut fra at det blir. Det vil nok mest sannsynlig alltid kreve mer av dere som eiere enn en hund som går med alt og alle.

Ja, det er jo akkurat det jeg går og tenker på nå. En hund skal være glede, det skal være sosialt og det skal være berikende. Det er det ikke nå. Og iom at jeg/vi ønsker oss en ukomplisert hund som kan ferdes sammen med andre uten å bli forvandlet til et monster som skal drepe, er det noe å legge tid og arbeid i? Og når du skriver at det mest sannsynlig aldri vil bli helt bra, men at vi må belage oss på å ha en hund som trenger tilpasninger, så svarer du egentlig på det jeg spør om.

Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Om du faktisk føler at du har tatt på deg mer enn du vil ha, ja da leverer du henne tilbake :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Jeg synes vi fortjener å ha liv vi er fornøyde med, så jeg synes du skal lytte nøye til magefølelsen din i første omgang :) Noen synes det går greit å tilpasse og følge med på det ekstra ansvaret som følger med enn slik hund, andre ikke. En ærlig sak. Livet skal i hvert fall ikke føles forringet av å ha hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er et fornuftig valg å høre om de tar henne tilbake. Som Monstergutten skriver skal ikke livet føles forringet av å ha hund.

Hundeaggressjon er arvelig, og Mira har hunder bak på linjene sine som er hundeaggressive.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer man ikke med det så er jeg helt enig i at du bør levere henne tilbake. Men samtidig så er jo ikke dette noe fryktelig uvanlig. Det er kjedelig og gjør hundeholdet noe vanskeligere, men mange har hunder som ikke tåler andre hunder. Og på enkelte raser så er det mer vanlig enn på andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grime eller munnkurv? Munnkurv sender vel ut et par signaler til omverdenen, men det er kanskje bedre det enn at hun tar en jafs av de vi måtte møte på vår vei. Rottweiler med munnkurv kan umulig se særlig bra ut...?

Tja, min bt amstaff med munnkurv ble faktisk oppsøkt av idioteiere, for da kunne han jo ikke bite.... Folk med mer vett satt pris på at jeg tok ansvar, og nikket blide og fornøyde, endel kom vi på meget vennlig passeringshils, der vi nikket og smilte og gikk i store buer :)

Jeg skal aldri ha en hundeaggressiv hund igjen, det var så mye jobb, mange tårer og frustrasjon, og den bevegelsesradaren jeg utviklet forfulgte meg i lang tid etter at han var borte. Han ble mye bedre etter at vi fikk Valpis, bla fordi hun ikke var gamle tøtta før hun tok ansvar og blokkerte han for andre hunder, så hun sto og sperra utsikt i front mens jeg jobbet bak henne. Hun gikk også så og si alltid løs, ev med et langt skinnkobbel hengende etter seg, så hun fikk ta seg av hilsinga om folk absolutt måtte la hundene hilse mens jeg advarte klart og tydelig om at han jeg hadde ved siden av meg biter, ikke slipp hunden(e) din bort til oss.

Du fikk iallefall en advarsel på forhånd, selv om du ikke innså alvoret, min endret seg over natten (pga traume) etter nesten fire års fred og fordragelighet. Jeg ville levert henne tilbake.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg så lei meg, skuffet, sint og utafor... Vi har hatt Mira i 4 mndr nå, En omplasseringstispe på straks 6 år. (Rottweiler). Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på.

Med dette i bakhodet har vi hele tiden vært obs på dette og adferden har vi merket fra dag 1. Når vi møter andre hunder detter rullgardinen ned, hun blir stiv og anspent og skal konfrontere de hundene vi møter. Det er akkurat som om hun er en sånn pøbel som strener bort til fremmede og spør: "Ypper du eller? Er du ute etter bråk? Bare prøv deg, jeg tar deg, jeg!"

Vi hadde et uhell helt i starten som jeg tar helt på min kappe. Vi slapp henne løs i hundeparken sammen med andre hunder, de klynget seg sammen mot en annen og Mira var den som angrep. Jeg lærte mye av episoden som hundeeier, hva jeg gjorde feil, hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Etter dette har vi aldri sluppet henne løs, men trent målrettet mot det å kunne passere andre hunder ved å gå pent i bånd uten å bry seg. Vi har fast treningskompis også som vi går mye turer med.

I dag skjedde det igjen, og jeg er så lei meg... Jeg tok Mira med ut i skogen, sent for å møte på færrest mulig. Først møter vi tre hunder. Jeg stopper henne, får kontakt, ber henne sette seg og gir henne en godbit for at hun er flink. Når de andre hundene har passert gjør hun utfall mot de. Drar meg omtrent over ende og er på vei til å ta de.

Vi går videre og møter en hund til, som sitter pent ved en rasteplass. Denne gangen velger jeg å gå forbi uten å stoppe, men har hele tiden kontakt med henne og hun går pent ved siden av. Når vi har passert ber jeg henne sette seg og hun får en godbit til, før vi går videre.

Tredje hunden vi møter, kommer bakfra, og jeg velger å stoppe opp så de gan passere. Nå blir Mira helt stiv og jeg kjenner at det er vanskelig å få kontakt, men jeg får henne til å sette seg. Jeg forsøker å få kontakt, men idet den andre hunden passerer bykser hun til og går til direkte angrep. Helt uten grunn. Den passerende hunden ser ikke på henne, men går pent forbi. Alikevel angriper Mira.

Det gikk "bra" i den forstand at Mira slapp taket og den andre hunden ikke ble skadet. Eieren tok det forbausende bra da jeg spurte hvordan det gikk. Hun smilte høfflig og sa at det gikk helt fint, så gikk hun videre. Jeg stod tilbake flau, skamfull, lei meg og fortvilet. Jeg ville ikke at hun skulle gå med en gang, for jeg ville så gjerne snakke med henne, men jeg forstår jo at hun ikke ville være i næreheten av meg og min gale hund.

Jeg ventet litt til vi fikk god avstand mellom oss før jeg gikk videre. Og jeg ser at hun møter en dame med hund, stopper opp og prater litt, hvorpå damen hun møter, som går i retning av oss, går inn i skogen og gjemmer seg når vi kommer gående. Noe så flaut... Jeg hadde lyst til å grave meg ned under en stubbe der og da.

Hva i alle herrens dager skal jeg gjøre med en hund som tydeligvis ikke tåler synet av andre hunder? Gleden ved å gå tur forsvant der og da, for dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Når jeg ser på henne nå så føler jeg ingen glede, kun skuffelse og denne flaue skyen som henger over meg.

Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker?

Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Vill bara säga att jag förstår dig fullt ut. mina föräldrar hade en rottweiler, en vacker och ståtlig kille på närmare 60kg. De gick alla möjliga kurser från att han var valp och tränade med honom flera timmar om dagen. Men ju äldre han blev desto värre blev hans betende. Han var fruktansvärt dominant, hade väldigt mycket vakt i sig och var anmält "tuff". Han var chefen med stort c! Han var aggresiv mot både hundar och människor. Han kunde varken ha leksaker, ben eller liknande för det "ägde" han med en gång. Han kunde gå och hämta saker som strupor och skor osv och gick du i närheten av han ställde han sig över sitt "byte" och morrade. Senaste tiden med han var ett rent *******. Den enda han hade respekt för var min pappa. Alla andra "stod han över". Det gick så långt att vi andra i familjen blev rädda för honom. Helt sjukt att vara rädd för sin egen hund men det var vi. Han attakerade och bet mig. Han bet min bror och han bet min pappa. Inget vi försökte hjälpte med hans adferd. Tills slut såg vi ingen annan utväg än att avliva honom. Det var ett fruktansvärt tungt beslut och det kändes i hjärtat på oss allihop. Och han är fortfarande saknad trots att detta är många år sedan. Men med facit i hand så borde han ha blivit avlivad mycket tidigare och han levde på lånad tid i alldeles för länge...

Kan tillägga att hans helbror är en av de bästa hundarna jag har träffat. Han är allt som Jazzo inte var. En fruktansvärt härlig hund som inte skulle göra en fluga förnär. (med mindre flugan gjorde inbrott i hans hus då förstås.)

Nu har jag en boxertispe ihop med min sambo och har fått känna på igen hur de känns att ha en hund man litar på och älskar.

Kan säga de att har man inte haft en aggresiv och dominant hund själv så har man ingen aning om hur det är. Det är lätt att komma med råd och säga ditten och datten men har man aldrig varit i den situationen själv så vet man inte vad man pratar om.

Skulle inte dömma dig om du valde att ta bort din rottis. Jag förstår precis vad du menar. Men det är ett väldigt tungt och svårt beslut att ta. Om du väljer att behålla henne med hennes fel och brister så önskar jag dig all lycka till. Och väljer du att köpa dig en valp så hoppas jag att du får en av de många underbara rottisarna som finns här ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så er det helt greit og levere henne tilbake. Jeg har hatt en fryktaggresiv hund og det er slitsomt, jeg er utrolig glad i han, men det blir nesten uutholdelig med slike hunder med mindre man bor i skogen og ikke har behov for og ha de med rundt, ha pass til de osv.. Selv om det ikke er en rottis så er det noe man må gå og passe på hele tiden og det blir stress. Nå var jeg heldig og fikk omplassert Kodak til et vennepar som bor på landet og han og de har det perfekt sammen. Jeg er som sagt ufattelig glad i den hunden, men har allikevell flere ganger vært inn på tanken om avliving fordi det hele blir for mye innimellom, jeg har ikke klart og avlive, men jeg kan garantere at den hunden ikke hadde levd til den var 10-15 år her i huset, jeg tror bare ikke jeg hadde klart det rett og slett så det hadde bare vært et tidsspørsmål. Hadde jeg hatt noen og levere tilbake Kodak til så hadde jeg gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt 9 år med en hund som skal ta nesten alt. Det er ikke gøy når du ligger padde flat i grusen og prøver å holde igjen hunden din som nettopp satt lydig og ventet. Hun angrep alltid idet de passerte også. Min toleranse for å si at dette orker jeg ikke og jeg vil ikke ha det slik merker jeg har blitt helt annerledes. Det er ingen skam å si at dette ønsker du ikke og levere tilbake.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette ønsker du ikke for hundeholdet ditt. Vær så snill og hør på alle som ber deg levere tilbake hunden. Her hadde vi galskapen i hus i åtte år. Selvfølgelig elsket vi henne. Hele hundeholdet dreide seg jo rundt å ta hensyn til henne og hennes behov.

Etter et halvt år uten henne, faller hundelivet tilbake på plass og jeg husker mer og mer hvordan det egentlig skal være å ha hund. De to vi har igjen, kan være med hvor som helst, vi går tur når og hvor vi vil, vi reiser midt i rushen fra Oslo S om det er det vi skal. Ikke minst, vi kan reise sammen fordi det ikke alltid må være en hjemme og passe Fibi (den siste tiden tok vi henne ikke med på tog og buss, hvis alle dro. Tre hunder, hvorav èn med spesielle behov, ble litt vel masete).

Få deg en hund som er trygg og vennlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Robert og Fabian var vel ute i går med Mira, jeg var hjemme. De gikk ned på Statoil i Ski for å kjøpe digg.

Da var det ikke dere jeg møtte, jeg bor ikke i Ski :)

Dette ønsker du ikke for hundeholdet ditt. Vær så snill og hør på alle som ber deg levere tilbake hunden. Her hadde vi galskapen i hus i åtte år. Selvfølgelig elsket vi henne. Hele hundeholdet dreide seg jo rundt å ta hensyn til henne og hennes behov.

Etter et halvt år uten henne, faller hundelivet tilbake på plass og jeg husker mer og mer hvordan det egentlig skal være å ha hund.

Det der husker jeg og når min hundeaggressive ble borte. Hvor behagelig det plutselig var å ha hund igjen. Hvilken lettelse det var å ikke gå og spane etter andre hunder hele tiden. Å kunne dra på hundegreier uten å måtte advare alle de andre om at min ikke var hyggelig, og at han kom til å bite de selv om det ikke så sånn ut. Man blir glad i disse idiot-hundene, men enkle å leve med er de ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En snart 6 år gammel Rottweilertispe,som "spiser andre hunder til frokost" :| (mine ord)..

Er det virkelig noe å omplassere?

Er det noe man ønsker å levere fra seg til andre?

Levere tilbake til oppdretter, det er helt realt det. Det har aldri vært snakk å omplassere hunden til noen andre, kun å levere den tilbake dit den kom fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Levere tilbake til oppdretter, det er helt realt det. Det har aldri vært snakk å omplassere hunden til noen andre, kun å levere den tilbake dit den kom fra.

I startinnlegget står det at hunden er en omplasseringshund...?

Og uansett hvor mye jeg leser,så finner jeg ingen plass at det er nevnt en oppdretter, fra trådstarter sin side. Kun at hunden er omplassert og at h*n vurderer å levere hunden tilbake.

Mitt poeng var at en sånn hund kanskje burde sluppet å bytte hjem i det store og hele.

Jeg har levd med sånn hund (litt annen "greie",men alikevel...),og har virkelig vondt av trådstarter. Det er ikke sånn et hundehold skal være.

Problemet jeg ser ved at hunden blir levert tilbake,er at den blir omplassert på nytt. Og er DET noe man ønsker,med en slik hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I startinnlegget står det at hunden er en omplasseringshund...?

Og uansett hvor mye jeg leser,så finner jeg ingen plass at det er nevnt en oppdretter, fra trådstarter sin side. Kun at hunden er omplassert og at h*n vurderer å levere hunden tilbake.

Mitt poeng var at en sånn hund kanskje burde sluppet å bytte hjem i det store og hele.

Jeg har levd med sånn hund (litt annen "greie",men alikevel...),og har virkelig vondt av trådstarter. Det er ikke sånn et hundehold skal være.

Problemet jeg ser ved at hunden blir levert tilbake,er at den blir omplassert på nytt. Og er DET noe man ønsker,med en slik hund?

For å forklare omstendighetene: Vi har fått Mira fra oppdretter, hun er en avlstispe som skal ha ett siste kull, så blir hun omregistrert på oss i NKK. Mira har bodd alle sine år hos oppdretter og hatt et godt hjem der. Om hun blir sendt tilbake etter noen måneder hos oss, mener du virkelig at det vil være skadelig og ikke bra for henne? Det mener jeg er tull. For henne vil det mest sannsynlig være som å komme hjem igjen.

Det er dårlig av deg å begynne en slik diskusjon, om at en kule i panna er det beste.

Dette er en flott avlstispe med mye bra i seg, men at hun kanskje ikke passer oss, det er det vi lurer på nå. Vil vi kunne gi henne det beste og ønsker vi å ha en hund med noen litt spesielle behov som u dette med agressivitet overfor andre hunder? Kanskje har hun det best i "skogen" der hun er vandt til å være hos oppdretter som håndterer henne bedre enn oss.

Og vær så snill å ikke dra dette unn på oppdretter og hva som er rett eller galt, seriøst eller useriøst. Det er ikke det jeg ønsker å duskutere. Jeg sier i fra nå, for jeg ser at den vinklingen fort kan komme.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...