Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressiv hund - det blir ikke bedre...


tm100011
 Share

Recommended Posts

Nå er jeg så lei meg, skuffet, sint og utafor... Vi har hatt Mira i 4 mndr nå, En omplasseringstispe på straks 6 år. (Rottweiler). Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på.

Med dette i bakhodet har vi hele tiden vært obs på dette og adferden har vi merket fra dag 1. Når vi møter andre hunder detter rullgardinen ned, hun blir stiv og anspent og skal konfrontere de hundene vi møter. Det er akkurat som om hun er en sånn pøbel som strener bort til fremmede og spør: "Ypper du eller? Er du ute etter bråk? Bare prøv deg, jeg tar deg, jeg!"

Vi hadde et uhell helt i starten som jeg tar helt på min kappe. Vi slapp henne løs i hundeparken sammen med andre hunder, de klynget seg sammen mot en annen og Mira var den som angrep. Jeg lærte mye av episoden som hundeeier, hva jeg gjorde feil, hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Etter dette har vi aldri sluppet henne løs, men trent målrettet mot det å kunne passere andre hunder ved å gå pent i bånd uten å bry seg. Vi har fast treningskompis også som vi går mye turer med.

I dag skjedde det igjen, og jeg er så lei meg... Jeg tok Mira med ut i skogen, sent for å møte på færrest mulig. Først møter vi tre hunder. Jeg stopper henne, får kontakt, ber henne sette seg og gir henne en godbit for at hun er flink. Når de andre hundene har passert gjør hun utfall mot de. Drar meg omtrent over ende og er på vei til å ta de.

Vi går videre og møter en hund til, som sitter pent ved en rasteplass. Denne gangen velger jeg å gå forbi uten å stoppe, men har hele tiden kontakt med henne og hun går pent ved siden av. Når vi har passert ber jeg henne sette seg og hun får en godbit til, før vi går videre.

Tredje hunden vi møter, kommer bakfra, og jeg velger å stoppe opp så de gan passere. Nå blir Mira helt stiv og jeg kjenner at det er vanskelig å få kontakt, men jeg får henne til å sette seg. Jeg forsøker å få kontakt, men idet den andre hunden passerer bykser hun til og går til direkte angrep. Helt uten grunn. Den passerende hunden ser ikke på henne, men går pent forbi. Alikevel angriper Mira.

Det gikk "bra" i den forstand at Mira slapp taket og den andre hunden ikke ble skadet. Eieren tok det forbausende bra da jeg spurte hvordan det gikk. Hun smilte høfflig og sa at det gikk helt fint, så gikk hun videre. Jeg stod tilbake flau, skamfull, lei meg og fortvilet. Jeg ville ikke at hun skulle gå med en gang, for jeg ville så gjerne snakke med henne, men jeg forstår jo at hun ikke ville være i næreheten av meg og min gale hund.

Jeg ventet litt til vi fikk god avstand mellom oss før jeg gikk videre. Og jeg ser at hun møter en dame med hund, stopper opp og prater litt, hvorpå damen hun møter, som går i retning av oss, går inn i skogen og gjemmer seg når vi kommer gående. Noe så flaut... Jeg hadde lyst til å grave meg ned under en stubbe der og da.

Hva i alle herrens dager skal jeg gjøre med en hund som tydeligvis ikke tåler synet av andre hunder? Gleden ved å gå tur forsvant der og da, for dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Når jeg ser på henne nå så føler jeg ingen glede, kun skuffelse og denne flaue skyen som henger over meg.

Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker?

Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da skal jeg heller ikke si noe om mitt synspunkt på å avle på individer med atferdsproblemer, men bare innstendig be deg om å levere tilbake hunden!

Er det rart rasen får et dårlig rykte...? Nei. (Ja jeg vet, klarte ikke la vær). Uansett, lever henne tilbake. Høres ut som hun har hatt et bra liv hos oppdretter, og at det beste for både

Jaaa, må jo det!

Guest Jonna

Så lenge hun greier dra deg over ende så hadde jeg først dratt å kjøpt en grime til henne. Både for at hun ikke skal kunne dra deg over ende og du vil senke skuldrene når du vet du har mer kontroll på hode :) Trygghet hos deg gir mer kontroll.

Grimen vil også hjelpe deg i de situasjonen hun ikke er kontaktbar overhode da du faktisk kan uten noe nevnverdig kraft eller napp styre hode/blikket hennes i riktig rettning som kan gi deg større sjanse for kontakt.

Men samtidig må du følge med nakken hennes om hun klarer nappe ordentlig med grime på, bare slik obs obs.

Men jeg vil tro slik du beskriver så er det faktisk mer verdt å få den kontrollen enn å tenke over for mye evt "skade" det kan gjøre, om du skjønner hva jeg mener :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst: Kjøp en god munnkurv til henne og la henne bli vant med å ha den på. På den måten kan du gå tur med henne uten at du tenker bekymre deg for at hun skader andre hunder.

I samme momang kontakter du en god hundetrener som kan hjelpe deg med Mira. F.eks Hund i Fokus - de holder passeringskurs. Dette kan kanskje være noe for deg og hunden. Bare vær litt obs på at hun har fler hunder bak seg som er hundeaggressive.

Grime kan være et greit hjelpemiddel for å holde henne tilbake dersom du ikke ønsker sette på henne munnkurv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg bare si at dette er en kjedelig situasjon for dere begge, men det er kjempebra at du jobber med det! Jeg tenker at du kanskje kan ta et skritt tilbake i treningen jeg da, øk avstanden til andre hunder igjen. Gå på andre siden av veien der det er mulig, eller snu før hun blir anspent når dere ser en annen hund. Det kan ta lang tid å trene henne til å bli sikker i passering. Ønsker dere lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst: Kjøp en god munnkurv til henne og la henne bli vant med å ha den på. På den måten kan du gå tur med henne uten at du tenker bekymre deg for at hun skader andre hunder.

I samme momang kontakter du en god hundetrener som kan hjelpe deg med Mira. F.eks Hund i Fokus - de holder passeringskurs. Dette kan kanskje være noe for deg og hunden. Bare vær litt obs på at hun har fler hunder bak seg som er hundeaggressive.

Grime kan være et greit hjelpemiddel for å holde henne tilbake dersom du ikke ønsker sette på henne munnkurv.

Hva mener du med det? At hun har aggressive hunder i linjene sine? (Det jeg har uthevet). :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først vil jeg bare si at dette er en kjedelig situasjon for dere begge, men det er kjempebra at du jobber med det! Jeg tenker at du kanskje kan ta et skritt tilbake i treningen jeg da, øk avstanden til andre hunder igjen. Gå på andre siden av veien der det er mulig, eller snu før hun blir anspent når dere ser en annen hund. Det kan ta lang tid å trene henne til å bli sikker i passering. Ønsker dere lykke til :)

Ja, dette er bare så fryktelig nedtur. Akkurat nå har jeg lyst til å sende henne til kebabsjappa... Neida, det var litt flåsete spøk oppi det triste! Det er bare det at jeg ønsker meg en hund som jeg ikke trenger å vokte hele tiden når vi ferdes. Hun er jo uberegnelig til tusen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på.

*klipp-klipp*

Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker?

Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Jeg synes at du skal tenke igjennom om du orker å leve med en hund som trenger ekstra tilpasninger. For det vil det nok bli. Det blir mye for dere å sette dere inn i og lære i forhold til teknikker her. I tillegg utvikler man (hvis man vil) en liten hunderadar i følge andre som har slike utfordringer :P Dere var jo på en måte allerede advart før dere overtok hunden, men nå har dere fått se hvordan det er i praksis. Man kan fint tilpasse og trene - forhåpentligvis oppnå gode alternative atferder, men helt bra kan du aldri gå ut fra at det blir. Det vil nok mest sannsynlig alltid kreve mer av dere som eiere enn livet med en hund som går med alt og alle.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge hun greier dra deg over ende så hadde jeg først dratt å kjøpt en grime til henne. Både for at hun ikke skal kunne dra deg over ende og du vil senke skuldrene når du vet du har mer kontroll på hode :) Trygghet hos deg gir mer kontroll.

Grimen vil også hjelpe deg i de situasjonen hun ikke er kontaktbar overhode da du faktisk kan uten noe nevnverdig kraft eller napp styre hode/blikket hennes i riktig rettning som kan gi deg større sjanse for kontakt.

Men samtidig må du følge med nakken hennes om hun klarer nappe ordentlig med grime på, bare slik obs obs.

Men jeg vil tro slik du beskriver så er det faktisk mer verdt å få den kontrollen enn å tenke over for mye evt "skade" det kan gjøre, om du skjønner hva jeg mener :)

Først og fremst: Kjøp en god munnkurv til henne og la henne bli vant med å ha den på. På den måten kan du gå tur med henne uten at du tenker bekymre deg for at hun skader andre hunder.

I samme momang kontakter du en god hundetrener som kan hjelpe deg med Mira. F.eks Hund i Fokus - de holder passeringskurs. Dette kan kanskje være noe for deg og hunden. Bare vær litt obs på at hun har fler hunder bak seg som er hundeaggressive.

Grime kan være et greit hjelpemiddel for å holde henne tilbake dersom du ikke ønsker sette på henne munnkurv.

Grime eller munnkurv? Munnkurv sender vel ut et par signaler til omverdenen, men det er kanskje bedre det enn at hun tar en jafs av de vi måtte møte på vår vei. Rottweiler med munnkurv kan umulig se særlig bra ut...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at du skal tenke igjennom om du orker å leve med en hund som trenger ekstra tilpasninger. For det vil det nok bli. Det blir mye for dere å sette dere inn i og lære i forhold til teknikker her. I tillegg utvikler man (hvis man vil) en liten hunderadar i følge andre som har slike utfordringer :P Dere var jo på en måte allerede advart før dere overtok hunden, men nå har dere fått se hvordan det er i praksis. Man kan fint tilpasse og trene - forhåpentligvis oppnå gode alternative atferder, men helt bra kan du aldri gå ut fra at det blir. Det vil nok mest sannsynlig alltid kreve mer av dere som eiere enn en hund som går med alt og alle.

Ja, det er jo akkurat det jeg går og tenker på nå. En hund skal være glede, det skal være sosialt og det skal være berikende. Det er det ikke nå. Og iom at jeg/vi ønsker oss en ukomplisert hund som kan ferdes sammen med andre uten å bli forvandlet til et monster som skal drepe, er det noe å legge tid og arbeid i? Og når du skriver at det mest sannsynlig aldri vil bli helt bra, men at vi må belage oss på å ha en hund som trenger tilpasninger, så svarer du egentlig på det jeg spør om.

Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Om du faktisk føler at du har tatt på deg mer enn du vil ha, ja da leverer du henne tilbake :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Jeg synes vi fortjener å ha liv vi er fornøyde med, så jeg synes du skal lytte nøye til magefølelsen din i første omgang :) Noen synes det går greit å tilpasse og følge med på det ekstra ansvaret som følger med enn slik hund, andre ikke. En ærlig sak. Livet skal i hvert fall ikke føles forringet av å ha hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er et fornuftig valg å høre om de tar henne tilbake. Som Monstergutten skriver skal ikke livet føles forringet av å ha hund.

Hundeaggressjon er arvelig, og Mira har hunder bak på linjene sine som er hundeaggressive.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer man ikke med det så er jeg helt enig i at du bør levere henne tilbake. Men samtidig så er jo ikke dette noe fryktelig uvanlig. Det er kjedelig og gjør hundeholdet noe vanskeligere, men mange har hunder som ikke tåler andre hunder. Og på enkelte raser så er det mer vanlig enn på andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grime eller munnkurv? Munnkurv sender vel ut et par signaler til omverdenen, men det er kanskje bedre det enn at hun tar en jafs av de vi måtte møte på vår vei. Rottweiler med munnkurv kan umulig se særlig bra ut...?

Tja, min bt amstaff med munnkurv ble faktisk oppsøkt av idioteiere, for da kunne han jo ikke bite.... Folk med mer vett satt pris på at jeg tok ansvar, og nikket blide og fornøyde, endel kom vi på meget vennlig passeringshils, der vi nikket og smilte og gikk i store buer :)

Jeg skal aldri ha en hundeaggressiv hund igjen, det var så mye jobb, mange tårer og frustrasjon, og den bevegelsesradaren jeg utviklet forfulgte meg i lang tid etter at han var borte. Han ble mye bedre etter at vi fikk Valpis, bla fordi hun ikke var gamle tøtta før hun tok ansvar og blokkerte han for andre hunder, så hun sto og sperra utsikt i front mens jeg jobbet bak henne. Hun gikk også så og si alltid løs, ev med et langt skinnkobbel hengende etter seg, så hun fikk ta seg av hilsinga om folk absolutt måtte la hundene hilse mens jeg advarte klart og tydelig om at han jeg hadde ved siden av meg biter, ikke slipp hunden(e) din bort til oss.

Du fikk iallefall en advarsel på forhånd, selv om du ikke innså alvoret, min endret seg over natten (pga traume) etter nesten fire års fred og fordragelighet. Jeg ville levert henne tilbake.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg så lei meg, skuffet, sint og utafor... Vi har hatt Mira i 4 mndr nå, En omplasseringstispe på straks 6 år. (Rottweiler). Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på.

Med dette i bakhodet har vi hele tiden vært obs på dette og adferden har vi merket fra dag 1. Når vi møter andre hunder detter rullgardinen ned, hun blir stiv og anspent og skal konfrontere de hundene vi møter. Det er akkurat som om hun er en sånn pøbel som strener bort til fremmede og spør: "Ypper du eller? Er du ute etter bråk? Bare prøv deg, jeg tar deg, jeg!"

Vi hadde et uhell helt i starten som jeg tar helt på min kappe. Vi slapp henne løs i hundeparken sammen med andre hunder, de klynget seg sammen mot en annen og Mira var den som angrep. Jeg lærte mye av episoden som hundeeier, hva jeg gjorde feil, hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Etter dette har vi aldri sluppet henne løs, men trent målrettet mot det å kunne passere andre hunder ved å gå pent i bånd uten å bry seg. Vi har fast treningskompis også som vi går mye turer med.

I dag skjedde det igjen, og jeg er så lei meg... Jeg tok Mira med ut i skogen, sent for å møte på færrest mulig. Først møter vi tre hunder. Jeg stopper henne, får kontakt, ber henne sette seg og gir henne en godbit for at hun er flink. Når de andre hundene har passert gjør hun utfall mot de. Drar meg omtrent over ende og er på vei til å ta de.

Vi går videre og møter en hund til, som sitter pent ved en rasteplass. Denne gangen velger jeg å gå forbi uten å stoppe, men har hele tiden kontakt med henne og hun går pent ved siden av. Når vi har passert ber jeg henne sette seg og hun får en godbit til, før vi går videre.

Tredje hunden vi møter, kommer bakfra, og jeg velger å stoppe opp så de gan passere. Nå blir Mira helt stiv og jeg kjenner at det er vanskelig å få kontakt, men jeg får henne til å sette seg. Jeg forsøker å få kontakt, men idet den andre hunden passerer bykser hun til og går til direkte angrep. Helt uten grunn. Den passerende hunden ser ikke på henne, men går pent forbi. Alikevel angriper Mira.

Det gikk "bra" i den forstand at Mira slapp taket og den andre hunden ikke ble skadet. Eieren tok det forbausende bra da jeg spurte hvordan det gikk. Hun smilte høfflig og sa at det gikk helt fint, så gikk hun videre. Jeg stod tilbake flau, skamfull, lei meg og fortvilet. Jeg ville ikke at hun skulle gå med en gang, for jeg ville så gjerne snakke med henne, men jeg forstår jo at hun ikke ville være i næreheten av meg og min gale hund.

Jeg ventet litt til vi fikk god avstand mellom oss før jeg gikk videre. Og jeg ser at hun møter en dame med hund, stopper opp og prater litt, hvorpå damen hun møter, som går i retning av oss, går inn i skogen og gjemmer seg når vi kommer gående. Noe så flaut... Jeg hadde lyst til å grave meg ned under en stubbe der og da.

Hva i alle herrens dager skal jeg gjøre med en hund som tydeligvis ikke tåler synet av andre hunder? Gleden ved å gå tur forsvant der og da, for dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Når jeg ser på henne nå så føler jeg ingen glede, kun skuffelse og denne flaue skyen som henger over meg.

Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker?

Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Vill bara säga att jag förstår dig fullt ut. mina föräldrar hade en rottweiler, en vacker och ståtlig kille på närmare 60kg. De gick alla möjliga kurser från att han var valp och tränade med honom flera timmar om dagen. Men ju äldre han blev desto värre blev hans betende. Han var fruktansvärt dominant, hade väldigt mycket vakt i sig och var anmält "tuff". Han var chefen med stort c! Han var aggresiv mot både hundar och människor. Han kunde varken ha leksaker, ben eller liknande för det "ägde" han med en gång. Han kunde gå och hämta saker som strupor och skor osv och gick du i närheten av han ställde han sig över sitt "byte" och morrade. Senaste tiden med han var ett rent *******. Den enda han hade respekt för var min pappa. Alla andra "stod han över". Det gick så långt att vi andra i familjen blev rädda för honom. Helt sjukt att vara rädd för sin egen hund men det var vi. Han attakerade och bet mig. Han bet min bror och han bet min pappa. Inget vi försökte hjälpte med hans adferd. Tills slut såg vi ingen annan utväg än att avliva honom. Det var ett fruktansvärt tungt beslut och det kändes i hjärtat på oss allihop. Och han är fortfarande saknad trots att detta är många år sedan. Men med facit i hand så borde han ha blivit avlivad mycket tidigare och han levde på lånad tid i alldeles för länge...

Kan tillägga att hans helbror är en av de bästa hundarna jag har träffat. Han är allt som Jazzo inte var. En fruktansvärt härlig hund som inte skulle göra en fluga förnär. (med mindre flugan gjorde inbrott i hans hus då förstås.)

Nu har jag en boxertispe ihop med min sambo och har fått känna på igen hur de känns att ha en hund man litar på och älskar.

Kan säga de att har man inte haft en aggresiv och dominant hund själv så har man ingen aning om hur det är. Det är lätt att komma med råd och säga ditten och datten men har man aldrig varit i den situationen själv så vet man inte vad man pratar om.

Skulle inte dömma dig om du valde att ta bort din rottis. Jag förstår precis vad du menar. Men det är ett väldigt tungt och svårt beslut att ta. Om du väljer att behålla henne med hennes fel och brister så önskar jag dig all lycka till. Och väljer du att köpa dig en valp så hoppas jag att du får en av de många underbara rottisarna som finns här ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så er det helt greit og levere henne tilbake. Jeg har hatt en fryktaggresiv hund og det er slitsomt, jeg er utrolig glad i han, men det blir nesten uutholdelig med slike hunder med mindre man bor i skogen og ikke har behov for og ha de med rundt, ha pass til de osv.. Selv om det ikke er en rottis så er det noe man må gå og passe på hele tiden og det blir stress. Nå var jeg heldig og fikk omplassert Kodak til et vennepar som bor på landet og han og de har det perfekt sammen. Jeg er som sagt ufattelig glad i den hunden, men har allikevell flere ganger vært inn på tanken om avliving fordi det hele blir for mye innimellom, jeg har ikke klart og avlive, men jeg kan garantere at den hunden ikke hadde levd til den var 10-15 år her i huset, jeg tror bare ikke jeg hadde klart det rett og slett så det hadde bare vært et tidsspørsmål. Hadde jeg hatt noen og levere tilbake Kodak til så hadde jeg gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt 9 år med en hund som skal ta nesten alt. Det er ikke gøy når du ligger padde flat i grusen og prøver å holde igjen hunden din som nettopp satt lydig og ventet. Hun angrep alltid idet de passerte også. Min toleranse for å si at dette orker jeg ikke og jeg vil ikke ha det slik merker jeg har blitt helt annerledes. Det er ingen skam å si at dette ønsker du ikke og levere tilbake.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette ønsker du ikke for hundeholdet ditt. Vær så snill og hør på alle som ber deg levere tilbake hunden. Her hadde vi galskapen i hus i åtte år. Selvfølgelig elsket vi henne. Hele hundeholdet dreide seg jo rundt å ta hensyn til henne og hennes behov.

Etter et halvt år uten henne, faller hundelivet tilbake på plass og jeg husker mer og mer hvordan det egentlig skal være å ha hund. De to vi har igjen, kan være med hvor som helst, vi går tur når og hvor vi vil, vi reiser midt i rushen fra Oslo S om det er det vi skal. Ikke minst, vi kan reise sammen fordi det ikke alltid må være en hjemme og passe Fibi (den siste tiden tok vi henne ikke med på tog og buss, hvis alle dro. Tre hunder, hvorav èn med spesielle behov, ble litt vel masete).

Få deg en hund som er trygg og vennlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Robert og Fabian var vel ute i går med Mira, jeg var hjemme. De gikk ned på Statoil i Ski for å kjøpe digg.

Da var det ikke dere jeg møtte, jeg bor ikke i Ski :)

Dette ønsker du ikke for hundeholdet ditt. Vær så snill og hør på alle som ber deg levere tilbake hunden. Her hadde vi galskapen i hus i åtte år. Selvfølgelig elsket vi henne. Hele hundeholdet dreide seg jo rundt å ta hensyn til henne og hennes behov.

Etter et halvt år uten henne, faller hundelivet tilbake på plass og jeg husker mer og mer hvordan det egentlig skal være å ha hund.

Det der husker jeg og når min hundeaggressive ble borte. Hvor behagelig det plutselig var å ha hund igjen. Hvilken lettelse det var å ikke gå og spane etter andre hunder hele tiden. Å kunne dra på hundegreier uten å måtte advare alle de andre om at min ikke var hyggelig, og at han kom til å bite de selv om det ikke så sånn ut. Man blir glad i disse idiot-hundene, men enkle å leve med er de ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En snart 6 år gammel Rottweilertispe,som "spiser andre hunder til frokost" :| (mine ord)..

Er det virkelig noe å omplassere?

Er det noe man ønsker å levere fra seg til andre?

Levere tilbake til oppdretter, det er helt realt det. Det har aldri vært snakk å omplassere hunden til noen andre, kun å levere den tilbake dit den kom fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Levere tilbake til oppdretter, det er helt realt det. Det har aldri vært snakk å omplassere hunden til noen andre, kun å levere den tilbake dit den kom fra.

I startinnlegget står det at hunden er en omplasseringshund...?

Og uansett hvor mye jeg leser,så finner jeg ingen plass at det er nevnt en oppdretter, fra trådstarter sin side. Kun at hunden er omplassert og at h*n vurderer å levere hunden tilbake.

Mitt poeng var at en sånn hund kanskje burde sluppet å bytte hjem i det store og hele.

Jeg har levd med sånn hund (litt annen "greie",men alikevel...),og har virkelig vondt av trådstarter. Det er ikke sånn et hundehold skal være.

Problemet jeg ser ved at hunden blir levert tilbake,er at den blir omplassert på nytt. Og er DET noe man ønsker,med en slik hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I startinnlegget står det at hunden er en omplasseringshund...?

Og uansett hvor mye jeg leser,så finner jeg ingen plass at det er nevnt en oppdretter, fra trådstarter sin side. Kun at hunden er omplassert og at h*n vurderer å levere hunden tilbake.

Mitt poeng var at en sånn hund kanskje burde sluppet å bytte hjem i det store og hele.

Jeg har levd med sånn hund (litt annen "greie",men alikevel...),og har virkelig vondt av trådstarter. Det er ikke sånn et hundehold skal være.

Problemet jeg ser ved at hunden blir levert tilbake,er at den blir omplassert på nytt. Og er DET noe man ønsker,med en slik hund?

For å forklare omstendighetene: Vi har fått Mira fra oppdretter, hun er en avlstispe som skal ha ett siste kull, så blir hun omregistrert på oss i NKK. Mira har bodd alle sine år hos oppdretter og hatt et godt hjem der. Om hun blir sendt tilbake etter noen måneder hos oss, mener du virkelig at det vil være skadelig og ikke bra for henne? Det mener jeg er tull. For henne vil det mest sannsynlig være som å komme hjem igjen.

Det er dårlig av deg å begynne en slik diskusjon, om at en kule i panna er det beste.

Dette er en flott avlstispe med mye bra i seg, men at hun kanskje ikke passer oss, det er det vi lurer på nå. Vil vi kunne gi henne det beste og ønsker vi å ha en hund med noen litt spesielle behov som u dette med agressivitet overfor andre hunder? Kanskje har hun det best i "skogen" der hun er vandt til å være hos oppdretter som håndterer henne bedre enn oss.

Og vær så snill å ikke dra dette unn på oppdretter og hva som er rett eller galt, seriøst eller useriøst. Det er ikke det jeg ønsker å duskutere. Jeg sier i fra nå, for jeg ser at den vinklingen fort kan komme.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...