Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
Salukien min er sær. Iallefall i forhold til alle andre hunder jeg har møtt opp gjennom årene. Hun kan virke som om hun ikke har humor i det hele tatt. Det "alle" andre hunder lar seg begeistre over snur hun bare ryggen til. Men hun har humor, den kommer bare frem på slike merkelige tidsrom og steder. Og så inkluderer den stort sett bare henne selv. Om noen kommer og vil være med på det lille krumspringet hun har så slutter hun leken med en gang.

Hun er den som mest liker å observere andre hunder. De hun kjenner godt kan hun leke med, samtidig så forstår hun seg ikke på andre hunders lek og blir ofte bare femte hjulet på vogna. Hun prøver, men får liksom ikke til.

Hun studerer folk og andre hunder inne også. Ligger i sofaen med beina i kryss og bare følger med. Spør jeg om hun vil komme opp i sofaen sammen med meg går hun bare vekk for så å komme tilbake noen minutter etterpå. For da har hun selv bestemt seg for å komme. Ingen skal be henne om noe.

Hun er miljøsterk som bare det, men kan se ut som det motsatte. Trailere som passerer med en meters klaring bryr hun seg ikke om. Det gjør henne heller ikke noe å spankulere inne på dyrebutikken. Men folks oppfatning av henne er at hun er veldig sky og redd. Hun foretrekker nok ikke noe særlig kontakt, men er slett ikke så redd som hun kan se ut som. Hun er litt drama queen og vet å spille redd.

På lure coursing var hun den eneste av nærmere 20 mynder som bare så dumt på plastfilla. Antagelig syntes hun at det var ufattelig teit at noen orket å løpe etter noe slikt.

Hun er et matvrak uten like og stjeler som en ravn. Mat er det eneste jeg kan motivere henne med når det kommer til lydighetstrening. Jeg kan nok aldri legge vekk godbiten. Hun skjønner kjapt om jeg ikke har en passende belønning og da gjør hun nada.

I hele vinter har hun diltet i hælene mine på tur. Hun hater vinteren, selv med klær på. Hun ville nok helst gått i hi under en varm dundyne frem til våren kom. Er været skikkelig dårlig må jeg mer eller mindre bære henne ut i hagen for at hun skal gå på do.

Hun er det nærmeste en adelig katt en hund kan komme tror jeg.

:lol: Hun høres så herlig skrudd ut. :lol: Lukisen min er jo rene retrivern i forhold. :lol:

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet
Kamar (basenji) er en sær hund, vil jeg påstå. Han er den første hannhunden jeg har hatt som ikke tisser med engang vi kommer ut. Han kan la være å tisse leeenge. Han føler liksom ikke noe for det, og virker lite interessert. Jeg er liksom vant med hannhunder som vil gjøre noe, helst med en eneste gang. Ikke kan han drite hvor som helst heller, det må nemlig være det "perfekte sted". Det kaller jeg sært. Det er sært for meg, for jeg var ikke vant med det. Tisper "forstår" jeg, men en hannhund? Da får'n bare holde seg til neste gang vi går ut, om jeg har hastverk. Og det kan gjerne være noen timer - null problem, legger seg for å sove igjen, han.

Han var heller aldri valp, var liksom født voksen, han. Han liker å leke og sånne ting, men han hadde aldri de store valpefaktene som jeg var vant med. Han bet ikke mye, han ble husrein raskt, han sov hele netter nesten med engang, og var egentlig aldri noe stort uro (nå har jeg kanskje hatt veldig mye "typisk" valp før av mine andre hunder). Ja, også kan han sove hvor som helst. Han sovnet på øyelysningen sin, og jeg vet ikke om dere har sett Yodel sin video "two dogs dining" - han sovnet han. Så det virket som om han kjedet seg skikkelig mye. Han sover sittende, stående og liggende. Første gangen vi tok Bergensbanen, tok det fem minutter før han sovnet sittende i setet. Null stress.

Kommer ikke på no' mer spesielt i skrivende stund, men han er i alle fall den særeste hunden jeg har hatt (alle disse rare tingene blir "normalt" etterhvert!). Om det er en gigantisk personlighet eller rasebetinget, aner jeg ikke. Men jeg tipper en god miks av begge deler.

Det er som å lese om Kuma. Hun ble også født voksen. Hun har aldri vekt meg, aldri gått på do inne, aldri ødelagt noe, aldri vært rampete og jeg har aldri hatt noe behov for å lære hun å "gå å legge seg". Hvis hun synes noe er ubehagelig, så legger hun seg ned og sover. Da går det over av seg selv har hun funnet ut. Hun går på do en gang i døgnet. Det vil si at morgenturene og kveldsturene er bortkasta. Hun holder seg heller i over 24 timer framfor å tisse i nabolaget. Og når hun tisser så står hun som oftest bare på forbeina.

Hun er også en sånn hund som liker å observere. Sitter gjerne i vinduet dagen lang. Hvis hun ser noen hunder krangle eller leke, så står hun bare stille og ser på.

Hvis noen vil hilse/prøver å få kontakt med hun, så bare stirrer hun. Gidder ikke bevege en muskel, bare står og observerer de. Det er litt sært. Jeg ser at folk synes det er litt creepy.

Også bryr hun seg ikke om hva jeg synes. Hun jobber for maten.

Skrevet

Cavalieren min Oskar synes jeg er litt sær. Han er liksom ikke hund.

Han vil ikke leke, da ser han bare dumt på oss om vi prøver. Han ruller seg aldri i noe. Han unngår alt av hunder utenom sin egen rase.

Han er også kjempe sær på vannet i vannskålen. Han drikker bare hvis vi gir han nytt imens han står å ser på. Han drikker heller ikke om han er hjemme alene, da venter han heller til vi er hjemme og med en gang vi er inne av døren løper han bort til skåla og drikker som om han aldri har sett vann før.

Han går ikke i vann, møkk eller på grus. Han er faktisk den eneste hunden jeg vet om som blir glad om han får på seg heldress i dårlig vær.

Han legger seg akkurat halv ti om kvelden hver eneste kveld og etter det får du han ikke ut av kurva..

:)

  • Like 1
Skrevet

Var mye morsomt her:-)

Hadde et matvrak av en hund, kunne spise alt mulig. Viss det lå noe på bakken som hun hverken hadde sett eller smakt på før gikk det stort sett ned på høykant. Men viss det var noe hun ikke hadde prøvd før og man ga det til henne fra hånda var hun utrolig skeptisk, luktet litt forsiktig, tenkte seg godt om, hmmmm, skal jeg ta sjangsen, slikke litt på det kanskje? Og så spiste hun det evt når det lå på gulvet :)

Hunder av hennes egen rase, de var litt skumle de, alle andre hunder er OK.

Kanskje rasekjennetgn? Men, som i en transe noen ganger, hun kunne være opptatt med en ting, f.eks leke med noe, og så ropte jeg på henne, opp med hodet med det samme, akkurat sånn goi-oi-oing (viss det er noen som skjønner dette avanserte språket?) , altså reagerte med det samme, "men hva skal jeg?" he he he, hadde super innkalling, men disse noen gangene, så ut som et stort spørsmålstegn og bare så på meg, he he he, men viss jeg satt meg på huk sekundet etterpå kom hun rasende i 120.

Det var de små særhetene hennes, ikke det helt store :|:)

Skrevet

For meg er en sær hund en hund som fremstår som så spesiell at den må ha spesialbehandling mot omtrent alt. Vi hundeeiere gjør dyrene våre til det vi selv vil, og som oftest så kan man speile eieren i hunden. Da konkulderer jeg med at hunden har en sær eier som har skapt den sær, i den tro at den er så himla spesiell på alle mulige områder.

Det kan være at den er SÅ frysepinne at den må ha frakk året rundt. Den er SÅ redd for det ene og det andre at den må bæres rundt på i steden for å gå på bena sine. Den bjeffer og gneldrer fordi...(en eller annen latterlig årsak). Den kan bare spise sånn og slik mat fordi...(igjen, en merkelig forklaring). Den MÅ tisse kl 0600 på morgenen og den MÅ ha ditt og datt. I tillegg kommer alle "ikke må".

Hadde man behandlet hunden som en hund, gitt den normal hundeoppdragelse og lagt litt av menneskeliggjøringen på hylla, så hadde man ikke hatt en sær hund.

Det er for meg sære hunder.

Mye av det som nevnes i denne tråden mener jeg er hundenes personlighet, og det er ikke sært.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...