En sær hund, hva er det?

[Djervekvinnen]

Jeg begynte tanken i Borzoi tråden, men tenkte jeg skulle lage egen tråd.

Hva legger du i ordet sær? På hvilken måte blir en hund (evnt rase) sær?

Mynder og noen type ur raser blir jo ofte omtalt som sære, men da lurer jeg på hva folk mener. Er det at de er reserverte? (noen raser) eller at de har egne meninger?

Ja stusser litt på dette. Jeg har jo ikke sååå god erfaring med mynder generellt, men har alltid hørt at de skal være så spesielle, men til nå har jeg ikke sett noe av dette, men at de har vært hunder de og som alle andre

[Jankaa]

En sær hund er for meg en hund som mener mye, om så mangt. Gjerne om ting som "gjennomsnittshunder" ikke mener noe om vanligvis.

[Guest Snusmumrikk]

En sær hund er for meg en hund som mener mye, om så mangt. Gjerne om ting som "gjennomsnittshunder" ikke mener noe om vanligvis.

Jeg har en hund som mener ekstremt mye om mye og som tenker og funderer over alt i verden. Jeg vil ikke si han er sær forde? Eller kanskje, men han er samtidig veldig lettlært og lydig. Det er i såfall veldig annerledes enn folk omtaler disse urhundene og myndene som sære. Det har jeg inntrykk av at handler mer om at de ikke gidder bry seg om hva eier mener eller prøver å lære dem (og derfor blir det ulydighet, men særhet høres mye kosligere ut )

[KristinR]

Jeg er på jobb og har ikke tid til å svare skikkelig nå, men min saluki er etter min mening supersær! Jeg ante ikke at hunder kunne være slik.

Skal få tid senere til å gi eksempler på hva som er sært med henne.

[Caro]

En sær hund for meg er:
Kan virke litt arogant, kresen på godbiter, "liker ikke å sitte der, men her bikkjer", løper store omveier om det er vann i veien...slike ting ser jeg på som sært. Om det er sært er noe annet, men dette er det jeg "ser" ;P
En ikke sær hund er den som ruller seg i møkka, løper i store sølepytter, skal kose og leke med alle og spiser alt av mat. Caro er ikke en sær hund i mine øyne, hva andre ser vet jeg ikke

De eneste mynde hundene jeg har møtt er tre italienere, de var ikke sære, men når jeg ser bilder av de store får jeg inntrykket av at de er så "kongelige" og "staselige", men det kommer vel av at jeg har sett filmer der mynder og puddler er de kongelige liksom!

Men jeg har møtt endel "sære" BC tisper, de som glefser etter alle andre hunder om de kommer for nære eller bare passerer osv. jeg har ett rart syn på det, men når jeg ser en sær hund så tenker jeg diva eller noe i den dur

[Gjest]

For meg med Labrador er følgende ting "sært" på hunder:

1) Hunder som ikke blir hysterisk glad for mat og kaster seg over/sluker mat som om det var deres siste måltid HVER gang de får mat. Når de ser mat skal de lyse opp i ekstrem glede, hele kroppen skal spennes, øynene skal lyse opp, halen skal logre og det skal være som om verden eksploderer i regnbuer og stjerner når bikkja får lov å spise.

2) Hunder som ikke blir hysterisk glad for leker. Bikkja skal ha lyst å leke med alt, fra ødelagte plastikkleker funnet i ei grøft, råtne greiner, selv tynne småkvist, blader, halsbånd, tau, papirbiter, ALT. ALT

3) Hunder som ikke lar seg engasjere av ditt humør. Hvis bikkja mi har hengehale og ser litt "neffor" ut så trenger jeg bare "logre" litt med rompa til henne så logrer hun tilbake. Danse litt på gulvet så er det full hurra-hei. Snakke litt entusiastisk til henne.

4) Hunder som ikke lar seg motivere av mat eller leker i skikkelig høy intensitet. Slik at du har FULL konsentrasjon hver gang noe så simpelt som et flatbrød tas med til midten av gulvteppet og man trener litt triks.

5) Hunder som ikke er åpen, fokusert, aware-of, og/eller "interessert" i verden rundt seg. Jeg kan peke på ting og bikkja forstår hun skal se den veien jeg peker. Det kan være fly som tar av, katter, fugler, folk - hun står og kjiker på de og synes de er spennende. "må se der" pleier jeg å si, også blir hun helt "oi oi oi hva slags spennende ting skjer nå?! "

6) Hunder som ikke legger seg oppi alt jeg gjør. Hunder som ikke følger etter meg inn på kjøkkenet og sitter lent opp mot skuffe-seksjonen av kjøkkeninnredninga, og er så fokusert på mat at når jeg tar ut skuffer så bare bøyer den på hodet/kroppen mens jeg henter ting ut. All in, all the time.

7) Hunder som ikke synes fremmede er gørrkule og spennende. Fremmede er kulere enn matmor. Sånn, iallefall nesten. De fører til eksplosjoner av regnbuer og stjerner og sånt igjen.

8) Bikkjer som ikke får fullstendig spika spenne gæærnt tulltak av å få springe løs. Det skal være halen mella beina og livsglede som tyter ut øra på de

9) Hunder som ikke går overens med alle andre. Aldri bekymret meg for at bikkja ikke skal gå overens med andre. Det står på den andre bikkja, ikke bikkja mi. Den er en sosial over-achiever, elsker alle hunder, folk, dyr, ting. Alt er awesome, tilogmed veterinæren som nå har pillet henne i rumpen med finger og sprøyte de siste 6 gangene vi har vært innom der. Hvor mange folk kan si det..... Ergo har jeg den forventningen til alle hunder i vårt hus etter denne.

Merker utrolig fort med "fremmedhunder" at de ikke er sånn som jeg forventer. Og brått er de sære i hodet mitt, da.

EDIT: Bare en liten edit til Caro, med feil-skrudd sammen labrador som synes vann er ekkelt og aldri ruller seg - så synes jeg det er sært med bikkjer som bare trør "rett uti" vannpytter som om de ikke ser dem Og iallefall bikkjer som ruller seg i dritt, whaaaat liksom Ekkelt!

Endret 16. April 2013 av Gjest

[Maria]

For meg med Labrador er følgende ting "sært" på hunder:

1) Hunder som ikke blir hysterisk glad for mat og kaster seg over/sluker mat som om det var deres siste måltid HVER gang de får mat. Når de ser mat skal de lyse opp i ekstrem glede, hele kroppen skal spennes, øynene skal lyse opp, halen skal logre og det skal være som om verden eksploderer i regnbuer og stjerner når bikkja får lov å spise.

2) Hunder som ikke blir hysterisk glad for leker. Bikkja skal ha lyst å leke med alt, fra ødelagte plastikkleker funnet i ei grøft, råtne greiner, selv tynne småkvist, blader, halsbånd, tau, papirbiter, ALT. ALT

3) Hunder som ikke lar seg engasjere av ditt humør. Hvis bikkja mi har hengehale og ser litt "neffor" ut så trenger jeg bare "logre" litt med rompa til henne så logrer hund. Danse litt på gulvet så er det full hurra-hei. Snakke litt entusiastisk til henne.

4) Hunder som ikke lar seg motivere av mat eller leker i skikkelig høy intensitet. Slik at du har FULL konsentrasjon hver gang noe så simpelt som et flatbrød tas med til midten av gulvteppet og man trener litt triks.

5) Hunder som ikke er åpen, fokusert, aware-of, og/eller "interessert" i verden rundt seg. Jeg kan peke på ting og bikkja forstår hun skal se den veien jeg peker. Det kan være fly som tar av, katter, fugler, folk - hun står og kjiker på de og synes de er spennende. "må se der" pleier jeg å si, også blir hun helt "oi oi oi hva slags spennende ting skjer nå?! "

6) Hunder som ikke legger seg oppi alt jeg gjør. Hunder som ikke følger etter meg inn på kjøkkenet og sitter lent opp mot skuffe-seksjonen av kjøkkeninnredninga, og er så fokusert på mat at når jeg tar ut skuffer så bare bøyer den på hodet/kroppen mens jeg henter ting ut. All in, all the time.

7) Hunder som ikke synes fremmede er gørrkule og spennende. Fremmede er kulere enn matmor. Sånn, iallefall nesten. De fører til eksplosjoner av regnbuer og stjerner og sånt igjen.

8) Bikkjer som ikke får fullstendig spika spenne gæærnt tulltak av å få springe løs. Det skal være halen mella beina og livsglede som tyter ut øra på de

9) Hunder som ikke går overens med alle andre. Aldri bekymret meg for at bikkja ikke skal gå overens med andre. Det står på den andre bikkja, ikke bikkja mi. Den er en sosial over-achiever, elsker alle hunder, folk, dyr, ting. Alt er awesome, tilogmed veterinæren som nå har pillet henne i rumpen med finger og sprøyte de siste 6 gangene vi har vært innom der. Hvor mange folk kan si det..... Ergo har jeg den forventningen til alle hunder i vårt hus etter denne.

Merker utrolig fort med "fremmedhunder" at de ikke er sånn som jeg forventer. Og brått er de sære i hodet mitt, da.

Og brått kan jeg konkludere med, som jeg har mistenkt en god stund, at begge mine hunder er midt på treet sære De treffer noen av punktene, men ikke alle. Det særeste med mine er nesten egentlig at de er så forbanna glad i sine "egne" folk, og at andre mennesker ikke finnes interessant.

[Caro]

EDIT: Bare en liten edit til Caro, med feil-skrudd sammen labrador som synes vann er ekkelt og aldri ruller seg - så synes jeg det er sært med bikkjer som bare trør "rett uti" vannpytter som om de ikke ser dem Og iallefall bikkjer som ruller seg i dritt, whaaaat liksom Ekkelt!

Hahahaha, joda ser den! Men det med å valse rett uti vannet uten å se dem ser jeg mer på som vimsete, og Caro er en vims uten tvil, vurdert fra han var liten å kjøpe hjelm til han bla. Rulling i møkk er ikke min favoritt heller for å si det sånn, men det skjer (y)

MEN det aller viktigste her er vell: labrador som ikke liker vann!! O.o

[bea]

Kangerlussuaq HERLIG gladhund du har!

[Frida og fuglehundene]

For meg med Labrador er følgende ting "sært" på hunder:

1) Hunder som ikke blir hysterisk glad for mat og kaster seg over/sluker mat som om det var deres siste måltid HVER gang de får mat. Når de ser mat skal de lyse opp i ekstrem glede, hele kroppen skal spennes, øynene skal lyse opp, halen skal logre og det skal være som om verden eksploderer i regnbuer og stjerner når bikkja får lov å spise.

2) Hunder som ikke blir hysterisk glad for leker. Bikkja skal ha lyst å leke med alt, fra ødelagte plastikkleker funnet i ei grøft, råtne greiner, selv tynne småkvist, blader, halsbånd, tau, papirbiter, ALT. ALT

3) Hunder som ikke lar seg engasjere av ditt humør. Hvis bikkja mi har hengehale og ser litt "neffor" ut så trenger jeg bare "logre" litt med rompa til henne så logrer hun tilbake. Danse litt på gulvet så er det full hurra-hei. Snakke litt entusiastisk til henne.

4) Hunder som ikke lar seg motivere av mat eller leker i skikkelig høy intensitet. Slik at du har FULL konsentrasjon hver gang noe så simpelt som et flatbrød tas med til midten av gulvteppet og man trener litt triks.

5) Hunder som ikke er åpen, fokusert, aware-of, og/eller "interessert" i verden rundt seg. Jeg kan peke på ting og bikkja forstår hun skal se den veien jeg peker. Det kan være fly som tar av, katter, fugler, folk - hun står og kjiker på de og synes de er spennende. "må se der" pleier jeg å si, også blir hun helt "oi oi oi hva slags spennende ting skjer nå?! "

6) Hunder som ikke legger seg oppi alt jeg gjør. Hunder som ikke følger etter meg inn på kjøkkenet og sitter lent opp mot skuffe-seksjonen av kjøkkeninnredninga, og er så fokusert på mat at når jeg tar ut skuffer så bare bøyer den på hodet/kroppen mens jeg henter ting ut. All in, all the time.

7) Hunder som ikke synes fremmede er gørrkule og spennende. Fremmede er kulere enn matmor. Sånn, iallefall nesten. De fører til eksplosjoner av regnbuer og stjerner og sånt igjen.

8) Bikkjer som ikke får fullstendig spika spenne gæærnt tulltak av å få springe løs. Det skal være halen mella beina og livsglede som tyter ut øra på de

9) Hunder som ikke går overens med alle andre. Aldri bekymret meg for at bikkja ikke skal gå overens med andre. Det står på den andre bikkja, ikke bikkja mi. Den er en sosial over-achiever, elsker alle hunder, folk, dyr, ting. Alt er awesome, tilogmed veterinæren som nå har pillet henne i rumpen med finger og sprøyte de siste 6 gangene vi har vært innom der. Hvor mange folk kan si det..... Ergo har jeg den forventningen til alle hunder i vårt hus etter denne.

Merker utrolig fort med "fremmedhunder" at de ikke er sånn som jeg forventer. Og brått er de sære i hodet mitt, da.

EDIT: Bare en liten edit til Caro, med feil-skrudd sammen labrador som synes vann er ekkelt og aldri ruller seg - så synes jeg det er sært med bikkjer som bare trør "rett uti" vannpytter som om de ikke ser dem Og iallefall bikkjer som ruller seg i dritt, whaaaat liksom Ekkelt!

Det er som du har beskrevet mine to Elsker sånne hunder selv, og jeg merker selv at de hundene jeg har best kjemi med er sånne som alltid er i godt humør, som ser lyst på livet og ikke har noen bekymringer og som tenker at "kan ikke alle bare være venner da?"

[Guest 2ne]

Krøllebølla er småsær, jeg tror ikke det er uvanlig på puddel

Hvis vi gir henne noe spiselig, så snuser hun på det leeeenge før hun tar det i mot. Vi har til nå ikke prøvd å forgifte henne, så jeg aner ikke hvorfor godbiter trenger en grundig sjekk før hun kan ta det i munn. Selv ting som burde ose "dette er godt" må snuses på før hun kan spise det - det gjør meg smålig oppgitt, må jeg innrømme

Hun foretrekker å ligge på puter. Jo flere, jo bedre. Kan hun i tillegg legge hodet sitt på puppen min, så sover hun som en stein.

Hun hopper over vanndammer, men syns det er greit å vasse i leire. Det første er jeg forholdsvis glad for, det andre, not so much.

Alaska huskyen Gubbelille var enda særere. Han likte ikke mat, så han spiste bare 3-4 ganger i uka. Han ga blanke f... i om folk kom eller gikk - helt seriøst, han pleide å ligge i gangen, gjerne rett foran døra, og folk gikk over ham uten at han gadd å gjøre noe annet enn å lee på et øre og kikke på de med et øye. Hvis vi skulle trene, var det viktig ikke bare at vi belønnet med pølser, men det skulle helst være Finsbråthens middagspølser. Han kunne ikke fordra å bli våt, uansett hvorfor han ble våt. Likte ikke regnvær, ville ikke bade, og så ut som han skulle henrettes hver gang jeg måtte vaske ham. Bandt seg aldri til noen folk i større grad (noen var litt morsommere enn andre, selvsagt, men jeg tror ikke han var glad i noen, sånn som Nora er f.eks, hun elsker tantene sine, f.eks, og gir høylydt uttrykk for det med litt hysterisk kvekking når vi møter dem), jeg husker han hadde vært fire dager på kennel, og når jeg henta dem (Herverket og ham), så spratt Herverket inn i bilen og nekta å gå ut igjen, mens Gubbelille spankulerte forbi meg og gikk for å tisse - han ville bo i kennel han. Og det er en annen ting som gjorde han små-sær i mine øyne (men ganske naturlig for polarhunder), han foretrakk å bo ute. Selv når han ble alene, så foretrakk han å bo ute fremfor å være inne med oss.

Jeg klarte aldri å finne ut om han egentlig likte andre hunder. Han var min første hund, og vokste opp på den tiden da jeg trodde at hunder ordna opp seg i mellom, så han ble utsatt for mye ufin oppførsel fra andre hunder (en gang ble han tyna i et hjørne av ei noe amorøs dalmis-tispe, og der satt han som en sånn sfinx og flekka tenner Stakkars Gubbelille), men han ble aldri noen gang aggressiv. Det nærmeste han kom å bli grinete på andre hunder, var på språkkurs, han ble sluppet med en hund som pleide å ri på hunder han møtte, da løp han bort til bilen før han ble tatt igjen, og da snudde han seg faktisk og freste (ikke knurring eller bjeffing, men en rar mellomting-greie). Hvis vi var på fellesturer med flere andre hunder, så løp han stort sett utenfor flokken, veldig sjeldent med andre hunder, og han lekte aldri jaktlek eller brytekamp eller noe sånt, han bare løp. Og han kunne ikke fordra noe som helst av ting som kunne ligne på apportering *ler* Det er kanskje ikke så merkelig, med tanke på at han knapt ville ha mat i munn

Vi begynte å kalle han gubbe da han var en 4-5 år gammel, fordi han oppførte seg som en. Sær, gammel gubbe

[Guest Belgerpia]

For meg er sær hund enkelt å oppsummere - det er en hund som er vanskelig å motivere.

Greit at noen kan være sære i matveien osv. det kan jo gjelde invider innen alle raser - men når de snakker om rasespesifikke særegenheter så går jo det mest på hvordan de kan motiveres til å utføre diverse ting.

[Djervekvinnen]

Hehe artig å lese hva folk tenker Den beskrivelsen Kangie tror jeg kan stemme for mange, at er ikke hundene slik du beskriver så er det sære. Også det Caro skriver.

Tror da egentlig at Nitro er litt sær , altså på noen ting.

Han eeeelsker alt og alle og går overnens med alle. Logrer på hester, kuer, skilt, søppelkasser, hva som helst

Han blander seg borti alt jeg gjør og er så nysgjerrig på hva vi holder på med hele tiden

Han blir veldig engasjert av mitt humør. Slå på - over ivrig knappen er veldig enkelt!

Nysgjerrig på omgivelser og ting og tang som skjer, oppmerksom.

Super tullete når han slippes fri- løper mongo rundt eller knurrer febrilsk på pinner han drar med seg.

Ruller seg i gjørme og drit og alt som lukter helt grusomt. Elsker å løpe i vann og ligge i vann, sommer som vinter.

MEN: han smaker på ALT han får servert, og mye spyttes ut igjen. Mister jeg noe på gulvet er det bort og lukte på og så Næh det var ikke interessant. Og mye smattes litt på for det spyttes ut. Han spiser svært lite av vår mat, men kun kjøtt ting eller ost. Elsker brunost. Grønnsaker og brød, not so much.

Han Liker å leke, men dør ikke for noen leke!

Liker å trene og prøver hardt, men plutselig blir han lei og gidder ikke mer.

Han sitter ikke overalt, men han klarer ikke sitte helt ned på rumpa så det kan jo fort bli ekkelt å sitte hardt Det samme med å dekke utendørs. Vondt i beinete kropp hehe.

Er han HELT uenig i noe, feks prøve å tvinge han til lydighet i kulig og regn, ja da nekter han. Det nytter ikke prøve å true eller tvinge med noe, han nekter plent.

Så noen småtterier kan han være sær på, men alt i alt syns jeg ikke han er en sær hund

[Guest Jonna]

For meg er en sær hund en som vil at ting skal hende på dens prinsipper

Feks har Blaze blitt en sær hund etterhvert, bla så skal ALLE gå å legge seg på kvelden når hun mener tiden er inne

[Maria]

Leja er sær med mat... Hun kan nemlig ikke ta tak med munnen om noe jeg gir henne (annet enn bittesmå godbiter). Får hun et bein eller liknende fra hånda mi MÅ hun dytte på det med nesa, nappe i det og leke med det. Men hun kan ikke ta tak i det og bære det med seg. For at hun skal gjøre det MÅ det ligge på bakken. For meg er det sært

Chessea er sær på så mange måter at det er tl å få grå hår av. Men jeg digger det! På en annen side er hun jo verdens enkleste å ha med å gjøre, så kanskje hun ikke er sær allikevel?

Eeeegentlig stammer vel betydningen av ordet sær fra norront og betyr "noe for seg selv", hvilket jeg tror er en god måte å bruke ordet på. Enhver hund er litt sær, samme med oss mennesker. De fleste har noen "greier" som er litt unike for dem, men som kanskje ikke er så enkelt for andre å forstå hvorfor man gjør. Det samme tenker jeg at gjelder for hund. Det trenger ikke være helt unikt, men ja - det er noe litt for seg selv.

[Raksha]

Sær hund for meg er en som kun gjør det som passer den, når det passer den. (Så sant den får lov da). Jeg har basenji og saluki Man kan ikke luremotivere en saluki eller en basenji til at noe er artig om de har bestemt seg for at det ikke er det. Kan tvinge dem, ja, men ikke få dem til å syns det er gøy. Riesendyret var det lettere å få opp entusiasmen på og vips så var det jeg drev med artig likevel.

Men riesendyret var sær i matveien, det er faktisk basenjien blitt også. Nye ting må undersøkes nøøøøye, og elgkjøtt - nei DET er farlig det.

[Gjest]

Jeg har hatt EN hund jeg vil betegne som sær. Hun likte ikke valper, var obsessiv ift MEG og ift mat, tildels sky ovenfor de fleste fremmede, hun var vanskelig å forutse alltid og det skjedde derfor 2 − 3 gg i løpet av årene vi hadde henne at hun angrep helt i det blå - valp eller unghund - og skadet dem. UTEN et enda forvarsel. Hun var en vanskelig hund å leve med.

At en hund har personlighet og egenvilje betegner jeg IKKE som sært.

[Gjest]

Jeg har hatt EN hund jeg vil betegne som sær. Hun likte ikke valper, var obsessiv ift MEG og ift mat, tildels sky ovenfor de fleste fremmede, hun var vanskelig å forutse alltid og det skjedde derfor 2 − 3 gg i løpet av årene vi hadde henne at hun angrep helt i det blå - valp eller unghund - og skadet dem. UTEN et enda forvarsel. Hun var en vanskelig hund å leve med.

At en hund har personlighet og egenvilje betegner jeg IKKE som sært.

Det synes jeg høres mer ut som atferdsproblemer enn å være sær, men men

[Bananen]

Kamar (basenji) er en sær hund, vil jeg påstå. Han er den første hannhunden jeg har hatt som ikke tisser med engang vi kommer ut. Han kan la være å tisse leeenge. Han føler liksom ikke noe for det, og virker lite interessert. Jeg er liksom vant med hannhunder som vil gjøre noe, helst med en eneste gang. Ikke kan han drite hvor som helst heller, det må nemlig være det "perfekte sted". Det kaller jeg sært. Det er sært for meg, for jeg var ikke vant med det. Tisper "forstår" jeg, men en hannhund? Da får'n bare holde seg til neste gang vi går ut, om jeg har hastverk. Og det kan gjerne være noen timer - null problem, legger seg for å sove igjen, han.

Han var heller aldri valp, var liksom født voksen, han. Han liker å leke og sånne ting, men han hadde aldri de store valpefaktene som jeg var vant med. Han bet ikke mye, han ble husrein raskt, han sov hele netter nesten med engang, og var egentlig aldri noe stort uro (nå har jeg kanskje hatt veldig mye "typisk" valp før av mine andre hunder). Ja, også kan han sove hvor som helst. Han sovnet på øyelysningen sin, og jeg vet ikke om dere har sett Yodel sin video "two dogs dining" - han sovnet han. Så det virket som om han kjedet seg skikkelig mye. Han sover sittende, stående og liggende. Første gangen vi tok Bergensbanen, tok det fem minutter før han sovnet sittende i setet. Null stress.

Kommer ikke på no' mer spesielt i skrivende stund, men han er i alle fall den særeste hunden jeg har hatt (alle disse rare tingene blir "normalt" etterhvert!). Om det er en gigantisk personlighet eller rasebetinget, aner jeg ikke. Men jeg tipper en god miks av begge deler.

[Gjest]

Det synes jeg høres mer ut som atferdsproblemer enn å være sær, men men

Tja, HUN syntes ikke at hun hadde problemer …..selv om JEG syntes det. Hun var lite tilgjengelig for dressur av ymse årsaker, selv om vi i løpet av mange år greidde å "slipe henne" litt ned.

Når det er sagt: Noen syns sikkert kortisen min er litt sær også, men hun har bare personlighet - i mine øyne

[Elisabeth00]

Jeg syns whippeten min er litt sær. Det er bare sånne småting. F.eks måten hun sjekker ut ting på. Tar snuten bort, snuser, og så gir hun et lite puff... Fører til at hun river ned alt på sin vei...

[Tonje]

Felix er sær. Han er vanskelig å motivere og lar seg ikke påvirke så mye av humøret mitt. Litt jubalong kan han bli om jeg tar skikkelig av, men det varer aldri lenge.

I sofaen skal pleddene ligge perfekt og han går rundt og rundt og sutrer om de ikke gjør det.

Når det er leggetid(i hans øyne) kan han stå foran døra til soverommet med nesa helt oppi døra og stirre.

Fremmede er ikke så veldig spennende og han bryr seg ingenting/lite om kos fra dem.

På tur rusler han i sin egen verden og tar sjelden kontakt med meg.

Rett og slett en litt umotivert hund

[Anilex]

Min Ani er en SÆR hund, med store bokstaver. Han passer inn i veldig mange av beskrivelsene over her.

- Han kunne ikke finne på å legge seg på gulvet uten teppe (egentlig ikke i sofan uten teppe heller)

- Han spiser ikke tørre godbiter om det ikke passer han

- Han spiser ikke mat som ikke er spennende, om han prøver å sortere og får noe i munnen han ikke vil ha bare står han å gaper og venter til det faller ut av seg selv.

- Han liker ikke at andre bråker når det ikke passer han å leke

- Han ligger helst i buret sitt om om vi er ute å reiser

- Han bestemmer når og med hvem han skal kose

- Han liker IKKE å bli våt på bena eller noe annet sted for den sakens skyld, ergo han bader ikke.

- Han er en diva

- Han liker å få all oppmerksomheten, må ha f.eks dele kos med en annen, så går han.

- Han kommer ikke umiddelbart på innkalling, om han ikke anser det som nødvendig. Om han derimot hører på stemmen min at nå er det viktig (f.eks at det kommer en bil etc) kommer han med en gang.

MEN

- Han går godt overens med andre hunder.

- Han hopper av glede om jeg finner frem utstillingsbåndet og er fit for fight.

- Han finner seg i det meste, men viser at han ikke nødvendigvis er enig i min avgjørelse.

- Han jobber godt både i utstillingsringen og på agilitybanen, men godbitene MÅ være spennende nok.

- Han elsker kos, og liker å kose, tulle med min andre hund.

Han rett å slett forventer å bli behandlet som en prins, men aksepterer at det ikke alltid er sånn. I forhold til min rase så går han for å være skikkelig sær og det er jeg enig i. Men jeg oppfatter ikke hans særhet som noe negativt. Den er en del av hans personlighet. I tillegg til å være sær oppfatter jeg han som noe "blond", dette i kombinasjon med hans show attitude gjør han unik for meg

[Lola Pagola]

Tror egentlig aldri jeg har møtt en sær hund egentlig... eller kanskje jeg har det, men jeg tenker jo bare det er forskjellige trekk ved personligheten.

Casper er "sær" på noen områder, hvis man kan si det slik. Han hater å ligge på gulvet, skal aller helst ligge i sofa eller seng. Hundesengen er til nøds god nok hvis han får nei, men helst vil han ligge høyt oppe. Er vi i parken setter han seg ved siden av meg på benken, ikke snakk om å legge seg på bakken. Vannet i vannskålen skal være ferskt, ellers så snuser han bare på det og går sin vei. Når vi legger oss om kvelden gir han seg ikke før han får ligge under dynen. Og det gjør han virkelig ikke, en gang testet jeg ut hvor lenge han holdt, han satt og nistirret på meg i to timer før jeg ga meg og løftet på dynen. Men sånn sett er han vel ikke så sær tror jeg, han er nok veldig typisk dalmatiner på mange måter,tøff og fisefin på samme tid. Han er vel kanskje mer sta og rampete, mer enn noe annet.

[KristinR]

Salukien min er sær. Iallefall i forhold til alle andre hunder jeg har møtt opp gjennom årene. Hun kan virke som om hun ikke har humor i det hele tatt. Det "alle" andre hunder lar seg begeistre over snur hun bare ryggen til. Men hun har humor, den kommer bare frem på slike merkelige tidsrom og steder. Og så inkluderer den stort sett bare henne selv. Om noen kommer og vil være med på det lille krumspringet hun har så slutter hun leken med en gang.

Hun er den som mest liker å observere andre hunder. De hun kjenner godt kan hun leke med, samtidig så forstår hun seg ikke på andre hunders lek og blir ofte bare femte hjulet på vogna. Hun prøver, men får liksom ikke til.

Hun studerer folk og andre hunder inne også. Ligger i sofaen med beina i kryss og bare følger med. Spør jeg om hun vil komme opp i sofaen sammen med meg går hun bare vekk for så å komme tilbake noen minutter etterpå. For da har hun selv bestemt seg for å komme. Ingen skal be henne om noe.

Hun er miljøsterk som bare det, men kan se ut som det motsatte. Trailere som passerer med en meters klaring bryr hun seg ikke om. Det gjør henne heller ikke noe å spankulere inne på dyrebutikken. Men folks oppfatning av henne er at hun er veldig sky og redd. Hun foretrekker nok ikke noe særlig kontakt, men er slett ikke så redd som hun kan se ut som. Hun er litt drama queen og vet å spille redd.

På lure coursing var hun den eneste av nærmere 20 mynder som bare så dumt på plastfilla. Antagelig syntes hun at det var ufattelig teit at noen orket å løpe etter noe slikt.

Hun er et matvrak uten like og stjeler som en ravn. Mat er det eneste jeg kan motivere henne med når det kommer til lydighetstrening. Jeg kan nok aldri legge vekk godbiten. Hun skjønner kjapt om jeg ikke har en passende belønning og da gjør hun nada.

I hele vinter har hun diltet i hælene mine på tur. Hun hater vinteren, selv med klær på. Hun ville nok helst gått i hi under en varm dundyne frem til våren kom. Er været skikkelig dårlig må jeg mer eller mindre bære henne ut i hagen for at hun skal gå på do.

Hun er det nærmeste en adelig katt en hund kan komme tror jeg.