Gå til innhold
Hundesonen.no

hunden min har bitt en annen hund...trenger hjelp


pernilsh
 Share

Recommended Posts

hei,

kjenner at jeg trenger noen gode råd her: hunden min, en Kleiner Münsterlandertispe på tre år, er verdens snilleste hund, stort sett god og trygg og rolig (full fart ute, selvsagt), men har det siste året begynt å vokte mye mer utenfor huset, hytta eller hvor vi nå slår "leir" ute på tur. Knurring og av og til skikkelig bjeffing og en sjelden gang har hun hoppet opp mot en jogger som har kommet overraskende forbi, og flekket tenner. Hun har aldri bitt - ikke før i dag. Vi holder henne selvsagt i bånd ute (ikke på tur langt inne i skogen, men i nærmiljøet og ute i hagen).

I dag gikk en av naboene forbi med hunden sin - en hund hun har sett tusentalls ganger før og nok ikke er veldig begeistret for (kjefter alltid på henne) men hun har aldri gjort noe annet enn å kjefte på den før. Den andre hunden virker f.ø veldig lite aggressiv eller dominant, det er en i mine øyen snikk labradortispe. Men i dag skulle datteren min akkurat ta inn bikkja etter at den hadde vært ute en tur i løpestrengen, da hun smatt over gjerdet og angrep denne andre bikkja. Beit den i rumpa og låret, og også eieren fikk seg en rift da han skulle separere bikkjene.

Vi har selvsagt dekket hans veterinærsjekk etterpå (gikk nokså greit, hun ble nok mer skremt enn skadet) og hans stivkrampesprøyte...men trenger råd om hvor vi kan få adferdshjelp til vår kjære hund. Har lest mange tråder og diskusjoner om avlivning etc, men eieren av den andre hunden ønsker det ikke, og vi ønsker naturlig nok å gi hunden vår en sjanse til. Jeg vil presisere; hun er ikke en aggressiv hund, men heller usikker! Vi bor i Vestfold og er vedlig takknemmelige for tips om gode adferdsterapeuter i området!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hunden endrer seg slik, uten at dere har endret måten å håndtere hunden på (tenker grensesetting, regler og hvor konsekvente dere er og selvfølgelig hvor mye hunden blir aktivisert) ville jeg tatt hunden med til veterinær for en grundig sjekk.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så er jo ikke hunden din lengre verdens snilleste..

Og for det andre: slutt å ha bikkja deres i bånd ute!

For det tredje: Det er vel relativt normalt adferd med hunder som kniver at de sloss når man ikke har kontroll på de, så dere trenger kontroll. Har dere ikke det, så vil jeg anbefale at dere begynner med et kurs.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så er jo ikke hunden din lengre verdens snilleste..

Og for det andre: slutt å ha bikkja deres i bånd ute!

For det tredje: Det er vel relativt normalt adferd med hunder som kniver at de sloss når man ikke har kontroll på de, så dere trenger kontroll. Har dere ikke det, så vil jeg anbefale at dere begynner med et kurs.

I sammenheng med punkt to vil jeg anta at du mener at de ikke bør sette hunden ut i løpestreng, ikke at den skal gå løs på tur? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er egentlig litt interessent da det er snakk om en fuglehund, og slik sett er det en utypisk atferd. En del andre raser kan jo ha en del vakt i seg, men som regel ikke fuglehunder.

Men jeg er likevel ikke overrasket da det er snakk om en Kleiner Munsterlander. For mange år siden var denne rasen kjent for å ha en del "kvasse" individer. Særlig de med mye tysk blod i seg. Tyskerne bruker jo disse rasene mer allsidig enn de vi gjør. Bl.a. brukes de til f eks villsvinjakt, revejakt og ettersøk på hjortevilt. Rasen er imidlertid delt også i Tyskland, og ellers på kontinentet. En del blodslinjer er avlet mer i retning "ren" stående fuglehund, mens andre har mer "rovviltskarphet" i seg. Derfor spriker egenskapene, tersklene og motivasjonen for forskjellig typer atferd mye innen denne rasen. Mer enn det som er vanlig på de andre fuglehundrasene. Det viser seg at de linjene som er avlet mer i retning stående fuglehund er enklere å ha med å gjøre.

Etterhvert avlet man seg mer og mer bort i fra "rovviltskaphetlinjene" i Norge da disse blodslinjene inneholdt egenskaper som var lite ønskelig for den norske jeger. Og ikke minst fordi hunder fra disse linjene også hadde et gemytt som var vanskelig å håndtere. Bl.a. gav det seg utslag i vaktsomhet, og at hanhundene hadde problemer med å omgå andre hanhunder, osv.

I de senere årene har man igjen tatt inn en god del hunder med mye tysk, og dansk blod i seg. Mange av de danske hundene fører også mye tysk blod fra "rovviltskarphetlinjene". Og da har man det gående igjen.... Folk har ikke i tilstrekkelig grad visst hva som ligger bak på importhundene, og man har fått en ny oppblomstring av vanskelig gemytt. Folk klarer rett og slett ikke å hanskes med mange av disse hundene.

Nå vet jo ikke jeg hvilke linjer som din hund fører, men det kan være noe av årsaken.

Og da handler det om dressur, styring og kontroll !!! (Godhet og omsorg for hunden regner jeg som en selvfølge)

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med f eks Nordenstam Hundeskole, Terje Østlie eller Geir Thunes.

Ellers er jeg helt enig med Krutsi. Hunden må ikke stå alene ute i løpestreng.

Jeg tror heller ikke at det er noe fysisk galt med hunden din, men uansett kan man jo ta en skjekk hos dyrlegen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei og takk for svar, alle sammen. Mange synspunkter og råd, skal prøve å sammenfatte hva jeg oppfatter at dere gir råd om:

Først til Spot: hunden vår er kjøpt i Danmark, og det er da selvsagt mulig at hun da har mer "rovviltsskarphet" i seg, uten at jeg kjenner hele historien hennes. Vi kjøpte henne av en oppdretter som ble anbefalt av en i Kleiner M. miljøet her hjemme. I hvert fall er voktinnstinktet større enn vi hadde ønsket, og forutsett. Men vi oppfatter overhodet ikke at gemyttet hennes er hardt eller vanskelig for verken oss eller andre. Hun er en meget kosete og go hund, med oss og med andre mennesker og også de aller fleste hunder, og det er f.eks aldri et problem ute på tur hvis hun får hilse på en annen hund at hun har noen utfall da. Hvis det skjer, har det alltid vært den møtende hunden som er den aggressive part. Hun tolererer også håndtering meget godt, og lar seg både løftes og bæres av våre tenåringer (ja, dessverre mener jentene at hun er deres koseklump som skal opp på fanget og bæres av og til...).

Gjeldene voktinga så har dette akselerert gradvis, vil jeg si, etter at hun ble unghund...mer og mer voktinnstinkt. Vi har tenkt å ringe veterinæren vår om henne, men jeg vil jo ikke tro at det er noe fysisk galt, heller at det er noe vi burde jobbe med ifht dressur, trygghet og kontroll enda mer, og være sikker på at vi gjør det riktig. Hum har gått valpekurs, og var meget lettdressert, og som liten trente vi mye lydighet. Dessverre lot vi det slippe opp litt da vi begge gikk ut i full jobb for et par år siden, og hun er nok ikke 100% lydig, heller "lydig når hun gidder". Hun kan, men vil ikke allitd. Det har jeg tenkt at vi burde ta opp igjen.

Har tenkt mange ganger at vi trenger å vite akkurat hvordan vi skal takle hennes i våre øyne usikkerhet og behov for å vokte...for hittil har vi prøvd både å ta henne rolig bort, deretter å si skarpt "nei" og ta henne abrupt bort...ingen av delene har vel egentlig hatt noen større effekt. Nå sier vi nei, ikke fullt å skarpt, men tydelig, og fører henne inn på plassen sin. Som f.ø er i gangen rett innenfor en ytterdør m glassvindu, altså hun har fullt utsyn over "reviret sitt". I etterkant ser vi at det kanskje ikkeer det beste stedet å ha henne, når det viser seg at hun har dette sterke innstinktet, men det blir vel vanskelig å flytte på det, i hvert fall når ingen av oss er hjemme på dagtid. Vi brukte mye tid på å gjøre henne helt trygg hjemme også som liten (da var jeg hjemme mesteparten av tiden, jobbet deltid), og bur funket aldri. Det fikk hun helt panikk av.

Flere av dere sier: ikke la henne stå i bånd ute? Mener dere at hun da bare skal få lov å være ute når vi er ute, for å ikke "være på jobb" (=vokte)? Vi har uansett tenkt å flytte løpestrengen bak i hagen, slik at hun ikke har oversikt til gaten.

Nina Haaland (hund i Fokus), Terje Østli og Geir Thunes (Nordenstam) er nevnt: er det noen av dem som er spesielt kjent med fuglehunder, eller er de allroundere alle tre?

takk igjen for alle svar - alt mottages med takknemmelighet, for det er veldig viktig for oss at dette ikke utvikler seg til noe verre enn det er blitt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du trenger ikke å ta kontakt med noen som er fuglehund folk for denne type atferd. Fuglehundfolk kan å trene fuglehunder til sitt bruk, men det er veldig få som kan noe om denne type atferd. Ja, de nevnte folkene er "allroundere".

Forøvrig er det veldig vanskelig å si noe på et forum. Man må se hund, og ikke minst eier sammen for å kunne gi noen konkrete, gode råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du må innse at du ikke har verdens godeste og snilleste hund lenger. Du har en hund du må passe på at ikke kommer bort til andre hunder, joggere (neste gang biter hun kanskje en jogger i leggen og da MÅ hun avlives) etc. Det er ikke barnas oppgave, så det er slutt på at ungene lufter, tar henne inn etc (om dette er aktuelt. Jeg kjenner dere jo ikke). Hun kan ikke lenger stå ute og hause seg opp over hunder som går forbi (skikkelig lite lurt, uansett). Hun må gå i bånd i båndtvangtiden (SÆRLIG langt inni skogen. Bevares).

Min tullingtoller ble mer tulling da hun ble kjønnsmoden. Før det var hun bare gæærn på folk, etter at hun fylte et par år (sen kjønnsmodning) ble hun værre og værre mot fremmede hunder, Men VI elsket henne jo og kunne gjøre hva vi ville med henne. Hun var verdens godeste og snilleste og flinkeste, bortsett fra galskapen da.

Nå sier jeg ikke at tispa deres er like sprø som vår var, jeg sier bare at dere må passe på henne på en helt annen måte enn før :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du medlem i raseklubben? Hvis ikke anbefaler jeg det sterkt, da er det bare å slenge seg med på fellestreningene som holdes litt rundt om. Det er utrolig mange dyktige folk i klubben, som kjenner rasen, og har kjent den i årevis. Evt. ta en titt inn på nettsiden og spørr om det er noen i området som kunne tenke seg å veilede deg litt. (de fleste biter ikke). Ellers hjelper jeg deg gjerne å komme i kontakt med noen, men greit å vite hvor i Norge du holder til.

Dessverre er spot helt spot on når det gjelder munsterlanderen, det har vært ille og når det endelig begynte å gå bedringens vei så har man nok glemt seg litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Plutselig endring av atferd (spesielt i voksen alder) tyder på at dere må ta en grundig vet.sjekk! Hun er av en tidlig moden rase, så hun er voksen nå - dette er jo ikke tulleatferd eller noe man må ta lett på sånn sett (og det gjør dere heller ikke, det er kjempebra!)

En KM skal ikke ha noe særlig til vokterinnstinkt, men noen må man jobbe med ressursforsvar hos (det trenger jo ikke være mat...)
Dette er sosiale hunder med et godt gemytt. Det kan være hun er "ekstra ren" da hun er fra Danmark, men hun kan også ha andre ting i linja som man ikke avler på i Norge... Kjenner du til noen individer fra samme oppdrett som har hatt liknende hendelser?

De skal ikke være hundeaggressiv, men de kan være vokale mot andre hunder, og er svært hengivne til familien sin. De kan også være litt reserverte mot fremmede faktisk.

Så her kan det være atferdsbetinget, men jeg ville ha tatt en sjekk hos dyrlegen. Skulle det være atferdsbetinget ville jeg ha droppet løpestrengen, innført mye mer aktivisering i form av spor og mer jakt, jaktlek, løpeturer, roligtrening (!) og en ny, gradvis sosialisering og tilvenning mot fremmede mennesker. Her der det mye dere kan gjøre, siden hun er 3 år :)
Du kan finne mange gode atferdsterapauter på www.nafs.no :-))

Masse lykke til! Tror dette skal gå helt fint med rett hjelp! :-)

EDIT: Nordenstam er nok ikke en utvei her. De er svært vare på signaler og trenger heller trening med positiv forsterkning. :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Plutselig endring av atferd (spesielt i voksen alder) tyder på at dere må ta en grundig vet.sjekk! Hun er av en tidlig moden rase, så hun er voksen nå - dette er jo ikke tulleatferd eller noe man må ta lett på sånn sett (og det gjør dere heller ikke, det er kjempebra!)

En KM skal ikke ha noe særlig til vokterinnstinkt, men noen må man jobbe med ressursforsvar hos (det trenger jo ikke være mat...)

Dette er sosiale hunder med et godt gemytt. Det kan være hun er "ekstra ren" da hun er fra Danmark, men hun kan også ha andre ting i linja som man ikke avler på i Norge... Kjenner du til noen individer fra samme oppdrett som har hatt liknende hendelser?

De skal ikke være hundeaggressiv, men de kan være vokale mot andre hunder, og er svært hengivne til familien sin. De kan også være litt reserverte mot fremmede faktisk.

Så her kan det være atferdsbetinget, men jeg ville ha tatt en sjekk hos dyrlegen. Skulle det være atferdsbetinget ville jeg ha droppet løpestrengen, innført mye mer aktivisering i form av spor og mer jakt, jaktlek, løpeturer, roligtrening (!) og en ny, gradvis sosialisering og tilvenning mot fremmede mennesker. Her der det mye dere kan gjøre, siden hun er 3 år :)

Du kan finne mange gode atferdsterapauter på www.nafs.no :-))

Masse lykke til! Tror dette skal gå helt fint med rett hjelp! :-)

EDIT: Nordenstam er nok ikke en utvei her. De er svært vare på signaler og trenger heller trening med positiv forsterkning. :-)

Jeg skjønner at du ikke vet hva Nordenstam står for. Jeg har gått flere kurs der, og GN er en god venn av meg. Derfor anbefaler jeg å ta kontakt der. Besitter utrolig mye kompetanse nettopp med "problemhunder".

Ellers er det ikke riktig at de er reseverte i mot fremmede. Det er ikke rasetypisk. Tvert i mot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at du ikke vet hva Nordenstam står for. Jeg har gått flere kurs der, og GN er en god venn av meg. Derfor anbefaler jeg å ta kontakt der. Besitter utrolig mye kompetanse nettopp med "problemhunder".

Ellers er det ikke riktig at de er reseverte i mot fremmede. Det er ikke rasetypisk. Tvert i mot.

Nå skriver vel Goggis at de skal være sosiale hunder med godt gemytt, men at de kan være reservert mot fremmede, noe som vel både du og andre har konstatert tidligere i tråden (ikke at det skal være slik, men at det dessverre er blitt slik?)?

Når det gjelder Nordenstam så betviler jeg ikke kompetansen, men det er vel en kjent sak at det ikke er noe overforbruk av hverken silkehansker eller godbiter der, skjønt ifølge diskusjon på trening i dag har både han og Østlie moderert seg de siste par årene. Gleder meg til de tillater observatører på kursene sine, så kan man faktisk få lære litt om hva de driver med også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at du ikke vet hva Nordenstam står for. Jeg har gått flere kurs der, og GN er en god venn av meg. Derfor anbefaler jeg å ta kontakt der. Besitter utrolig mye kompetanse nettopp med "problemhunder".

Det er ikke det at jeg ikke tror Nordenstam har kompetanse, men jeg sier at hunder som er vare på signaler, og som ikke tåler så mye fysisk håndtering heller trenger mer positiv forsterkning i treninga for å få bukt med et eventuelt atferdsproblem :-)

Det er stor variasjon i raser på hvordan de kan og skal trenes, så jeg ville heller ha valgt en atferdsspesialist til å vurdere grad av alvorlighet og en fremgangsmetode som jobber med positive assosiasjoner, fremfor å bruke en instruktør eller likende, da man heller bør sette opp et program først, for etter hvert å gå på kurs paralellt med programmet atferdsterapauten setter opp. :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skriver vel Goggis at de skal være sosiale hunder med godt gemytt, men at de kan være reservert mot fremmede, noe som vel både du og andre har konstatert tidligere i tråden (ikke at det skal være slik, men at det dessverre er blitt slik?)?

Hvis det jeg har skrevet har blitt oppfattet som at de kan være reserverte i mot fremmede så har jeg uttrykt meg feil.

Det man så tidligere var imidlertid at de kunne være temmelig skarpe i mot andre hunder. Særlig hannene. Og noen av disse kunne også være til dels aggressive i mot folk. I mitt hue er ikke det å være reservert. Og som jeg har skrevet, så har noe av dette nå dukket opp igjen pga importhunder med for mye rovviltskarphet i seg.

Jeg ble ikke særlig overrasket over at hunden kommer i fra Danmark.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Hvis det jeg har skrevet har blitt oppfattet som at de kan være reserverte i mot fremmede så har jeg uttrykt meg feil.

Det man så tidligere var imidlertid at de kunne være temmelig skarpe i mot andre hunder. Særlig hannene. Og noen av disse kunne også være til dels aggressive i mot folk. I mitt hue er ikke det å være reservert. Og som jeg har skrevet, så har noe av dette nå dukket opp igjen pga importhunder med for mye rovviltskarphet i seg.

Jeg ble ikke særlig overrasket over at hunden kommer i fra Danmark.

OT:

Jeg ser du bruker dette begrepet rovviltskarphet gjennomgående. Hva er det, er det definert i etologien? Har aldri sett begrepet tidligere og kan ikke helt forstå hva det betyr?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT:

Jeg ser du bruker dette begrepet rovviltskarphet gjennomgående. Hva er det, er det definert i etologien? Har aldri sett begrepet tidligere og kan ikke helt forstå hva det betyr?

Rovviltskjerpe er et uttrykk vi bruker om hunder med stor byttebevissthet koplet sammen med utpreget jaktlyst/mot rettet mot rovvilt. Eks. hihunder, hunder som stiller gaupe/bjørn osv.

Med det sagt er rovviltskjerpe ikke noe som normalt fører til vanskligere gemytt. Ofte tvert i mot, da dette jevnt over er hunder med høyere mot enn normalen. Derimot ser man på en del raser/linjer/individer med mye rovviltskjerpe, at man gjerne har et forhøyet stressnivå pga. de høye driftene (eks. Tysk jaktterrier mfl.) Det igjen gir lett overslag, og mistolking av situasjoner - som igjen kan gi hundeagressive individer.

En annen følge er at man på en del raser med opprinnelig mye skarphet, avler vekk motet. Og da er man jo gjerne ute å kjøre (eks. utstillingsvariantene av Dachs, Border Terrier mfl.)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

To små presiseringer: 1. det er ikke snakk om PLUTSELIG endring i adferd, men en gradvis akselering av voktinnstinkt. Det er aldri noe problem når vi er ue i hagen sammen med henne, men når hun er ute alene. Noe hun ikke lenge er, etter denne insidenten.

2. vi traff hunden hun beit og eieren i går, som tilfeldigvis gikk tur når vi var ute (uten hunden vår) og kunne ikke se det minste spor av bitt på rumpa/ halen hvor vår hund angivelig hadde bitt, og eieren hennes snakket nermest det hele bort? Det er altså mulig at det så og hørtes mer dramatisk ut enn det var? Hunden var i hvert fall like fin som alltid.

Likevel vil vi selvsagt følge opp dette, og ønsker selvsagt kontakt med noen som kan observere oss og hunden vår objektivt. Siri Eveline; vi bor i Tønsberg, så kom gjerne med tips om du har noen navn bortsett fra de som er nevnt.

hilsen litt roligere hundemamma...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT:

Jeg ser du bruker dette begrepet rovviltskarphet gjennomgående. Hva er det, er det definert i etologien? Har aldri sett begrepet tidligere og kan ikke helt forstå hva det betyr?

Nei, dette er ikke et faguttrykk fra etologien. I Tyskland (Munsterlanderens hjemland), og flere andre steder nedover i Europa brukes flere av fuglehundrasene langt mer allsidig enn det vi er vant med. Som nevnt brukes de f eks på villsvin, rev, grevling og som ettersøkshund på hjortevilt. En hund som skal brukes på villsvin har naturligvis behov for en del andre egenskaper enn det en vanlig fuglehund trenger. Hunden trenger å være "skarpere". Dette har blitt til uttrykket "rovviltskarphet". En venn av meg har flere ganger jaktet i Tyskland med Munsterlandere. Da var det vanlig at de gikk med hanhundene i kjetting, og en stokk i andre hånda. Av og til fikk de et rapp av stokken.... Ved skadeskyting av hjort kunne de slippe hundene som gikk på og avlivet dyret. En hund her i Norge som jeg kjente godt til ble en gang sluppet på et skadet rådyr som man ikke klarte å skyte ved hjelp av vanlig ettersøkshund. Denne Kl. Ml hanhunden gikk i strupen på rådyret og drepte det. Dette var en hund som førte mye av det såkalte "rovviltskarphetsblodet".

Jeg har sett flere av disse hundene i søk i fjellterreng. De går som regel hardt, og noen lar seg imponere av det. Problemet er imidlertid at det viser seg at de ofte bruker vinden lite effektivt med tanke på rypejakt. En god fuglehund vil slippe seg ned i vinden og runde f eks et kratt, og slik sett fange opp evt vitring av fugl for så å ta stand. Hunder med "rovviltskaphet" styrter ofte rett inn i krattet, og støkker ut evt vilt. Det er jo en atferd som ikke er ønskelig for den norske jeger.

Vel, dette bl.a langt utenfor ts spørsmål, men det er noe av bakgrunnen for at folk får problemer med en del individer innen denne rasen.

Folk tror at de kjøper en fuglehund, men det er ikke alltid tilfelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To små presiseringer: 1. det er ikke snakk om PLUTSELIG endring i adferd, men en gradvis akselering av voktinnstinkt. Det er aldri noe problem når vi er ue i hagen sammen med henne, men når hun er ute alene. Noe hun ikke lenge er, etter denne insidenten.

2. vi traff hunden hun beit og eieren i går, som tilfeldigvis gikk tur når vi var ute (uten hunden vår) og kunne ikke se det minste spor av bitt på rumpa/ halen hvor vår hund angivelig hadde bitt, og eieren hennes snakket nermest det hele bort? Det er altså mulig at det så og hørtes mer dramatisk ut enn det var? Hunden var i hvert fall like fin som alltid.

Likevel vil vi selvsagt følge opp dette, og ønsker selvsagt kontakt med noen som kan observere oss og hunden vår objektivt. Siri Eveline; vi bor i Tønsberg, så kom gjerne med tips om du har noen navn bortsett fra de som er nevnt.

hilsen litt roligere hundemamma...

Okei, da er det en litt annen problemstilling så klart (iforhold til at den gradvis har bygget seg opp)

Det kan fint være at det var mye lyd og ingen skade - som jeg skrev kan de være det mot andre hunder, så her kan det være preget og trigget av usikkerhet og kanskje hun følte seg truet på en eller annen måte?

Veldig greit å få tak i en som kan hjelpe dere og komme frem til en plan for å få jobbet med det dere opplever :)

http://nafs.no/atferdskonsulenter

her er det noen som driver med konsultasjon i Oslo og Buskerudområdet. Kan fint være du finner andre kontakter gjennom de, eller inne på nettsiden :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...