Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei! Jeg har en hund som absolutt ikke tolererer å være alene hjemme. Han er en 5 mnd gammel Siberian Husky som ellers er en veldig flott, aktiv og avbalansert hund. Går kjempegodt overens med både mennesker og andre hunder, og jeg har så og si ingen andre problemer med han. Jeg har han i bur i bil, og bur når han sover. Det er heller ingen problemer om han er i bur så lenge jeg er hjemme.

Så til problemet; når jeg reiser fra han går an amok. Og det er ingen underdrivelse. Han raserer buret og har tilogmed kommet seg ut ved en anledning. Han bjeffer og uler og piper. Hvis han ikke kommer seg ut sørger han for å flytte buret nok til at han får ødelagt noe. Jeg prøvde en god stund (etter anbefaling fra dyrlegen) å ha han i bilen når jeg er på skolen, noe som fungerte godt ganske lenge, men han har nå begynt å vise tendenser der også. Han hadde kommet seg ut en dag og ødelagt noen ledninger og diverse annet (heldigvis ingen sikkerhetsseler).

Mange har sagt til meg at det er valpeoppførsel og at det vil gå over, men han begynner å bli så stor at jeg begynner å se det som et ganske stort problem. Jeg syns det er fælt å måtte feste dørene på buret med strips sånn at han ikke kommer seg ut, og er også redd for at han på ett punkt skal ende opp med å skade seg selv i herjinga.

Er det noen som har noen tips i forhold til dette? Jeg føler jeg må ha muligheten til å dra fra hunden min uten at det er ett kjempeproblem hver gang. Jeg har sett litt på DAP, men er usikker på om dette vil kunne roe ned en panisk hund. For det virker nesten som at det er det han får, altså panikk.

Håper på noen gode svar!

Haakon

Skrevet

Hvordan har du trent på at valpen skal lære å være alene?

Hvis du søker etter "alenetrening" på forumet her så kan det være at du finner noen gode tips. Du må uansett antageligvis starte helt fra grunnen av og bruke god tid.

Skrevet

Men altså.. Du. Hunden din er 5 mnd gammel? Jeg får litt fornemmelsen av her at du har gått litt fort frem. Jeg tror jeg ville tatt en god del skritt tilbake og virkelig lært hunden å være alene på "ordentlig". En hund på 5 mnd er fortsatt en valp. Å forvente at den uten videre skal takle en dag alene synes jeg er litt mye forlangt. Og om det så skal greie det er det viktig at man ser på metodene man har brukt for å lære den det og om man har tatt det sakte nok.

Jeg er forøvrig i mot bruk av bur, men den diskusjonen kan man ta et annet sted. men det jeg ville gjort var å starte med veldig små perioder der du går fra hunden. Begynn som om den var 8 uker gammel. Gi den noe å holde på med når du går, bli borte en liten stund, lytt ved døra og gå inn når hunden er rolig. Ikke gir den opp hverken når du kommer eller når du går - gjør det hele til en veldig rolig og grei affære. Si "hadet" til hunden når du går, gi den noe godt og ta det derfra..

Det er NÅ du har sjansen til å gjøre noe med dette, ikke senere når hunden er voksen. Så grip tak i det så fort du kan, så kanskje du faktisk lykkes veldig bra før hunden rekker å utvikle skikkelig separasjonsangst. Spørs hvor mye du er villig til å legge i det, men jeg tror du vil føle det er verdt å ta tak nå altså :)

Lykke til!

  • Like 6
Skrevet
Men altså.. Du. Hunden din er 5 mnd gammel? Jeg får litt fornemmelsen av her at du har gått litt fort frem. Jeg tror jeg ville tatt en god del skritt tilbake og virkelig lært hunden å være alene på "ordentlig". En hund på 5 mnd er fortsatt en valp. Å forvente at den uten videre skal takle en dag alene synes jeg er litt mye forlangt. Og om det så skal greie det er det viktig at man ser på metodene man har brukt for å lære den det og om man har tatt det sakte nok.

Jeg er forøvrig i mot bruk av bur, men den diskusjonen kan man ta et annet sted. men det jeg ville gjort var å starte med veldig små perioder der du går fra hunden. Begynn som om den var 8 uker gammel. Gi den noe å holde på med når du går, bli borte en liten stund, lytt ved døra og gå inn når hunden er rolig. Ikke gir den opp hverken når du kommer eller når du går - gjør det hele til en veldig rolig og grei affære. Si "hadet" til hunden når du går, gi den noe godt og ta det derfra..

Det er NÅ du har sjansen til å gjøre noe med dette, ikke senere når hunden er voksen. Så grip tak i det så fort du kan, så kanskje du faktisk lykkes veldig bra før hunden rekker å utvikle skikkelig separasjonsangst. Spørs hvor mye du er villig til å legge i det, men jeg tror du vil føle det er verdt å ta tak nå altså :)

Lykke til!

Når jeg spør folk om råd får jeg ofte sånne svar, og jeg setter pris på det. Men jeg har trent på at han skal være alene, og jeg har også trent på å ha han i bur (noe som gjenspeiles i at buret brukes veldig fint ellers). Han har aldri vært mer enn 3-5 timer alene (5 timer først nå i senere tid når jeg har gått veldig strengt etter 'antall mnd+en time' regelen). Jeg forventer ikke på noen måte at han på magisk vis skal takle en dag alene :)

Jeg vil også legge til at jeg får samme reaksjon om jeg går ned (trapp ned i gangen) for å åpne døra/ut med søpla, og han ikke får være med. Ellers har han ingen problemer med å holde på for seg selv (han går gjerne å legger seg i ett annet rom enn hvor jeg er). Jeg kan sikkert jobbe mer med alenetrening enn jeg har gjort til nå, det er det ingen tvil om, og det kan godt hende at det løser dette problemet.

Vil også legge til at jeg har snakket med andre Huskyeiere med samme problem, og mange mener det er en "flokk" greie, at de rett og slett takler dårlig når flokken forlater de.

Jeg takker ihvertfall for alle tips og innspill!

Skrevet

Siden han får panikk når han er alene (når du går fra ham), er det jo noe som har gått galt. Siden du ikke vil ha råd av den typen Maria kom med, lurer jeg på hva slags råd du ønsker? Jeg har også en kompis med husky. Den er hos "dagmamma" når han er på jobb. En sytti år gammel dame, som er kjempesøt og hunden elsker å være der. Hun går ikke tur, men hun holder ham med selskap. Kanskje hunden din kunne fått et liknende tilbud?

Edit: Hunden hans er en tre- fire år gammel.

Skrevet

Med min hund skaffet vi oss til slutt katt, vi. Det funka det altså, men det er vel ikke akkurat en mulighet for alle.

Jeg ville også foreslått å starte helt på nytt. For meg så gikk hunden fra å hyle med en gang jeg gikk, til å hyle etter 4 minutter på tre måneder, så det er slett ingen garanti for at det blir enkelt.

Ellers får du se om du finner en dagmamma, som ida foreslår.

  • Like 1
Skrevet

Hunden din er ikke trygg nok på å være alene enda. Enten det er fordi han kjeder seg eller fordi han har seperasjonsangst eller en kombinasjon. Løsningen er like enkel som den er vanskelig, gå tilbake til nivåer han takler, se om økt mosjon og hjernetrim kan hjelpe, og aldri la han være lenger alene enn han takler.

  • Like 1
Skrevet
Siden han får panikk når han er alene (når du går fra ham), er det jo noe som har gått galt. Siden du ikke vil ha råd av den typen Maria kom med, lurer jeg på hva slags råd du ønsker? Jeg har også en kompis med husky. Den er hos "dagmamma" når han er på jobb. En sytti år gammel dame, som er kjempesøt og hunden elsker å være der. Hun går ikke tur, men hun holder ham med selskap. Kanskje hunden din kunne fått et liknende tilbud?

Edit: Hunden hans er en tre- fire år gammel.

Det var ikke noe negativt mot rådene hun kom med i det hele tatt. Ser nå at måten jeg skrev det på kanskje kunne mistolkes sånn. Som jeg skreiv kan det hende at det er alenetrening som skal til, og at jeg kommer til å prøve meg litt mer på det. Å ha en dagmamma/dagpappa for hunden kan jo være ett alternativ, men kommer nok til å prøve meg på mer alenetrening før det. :) Jeg har som sagt snakket med både dyrlege og andre bekjente om problemet, og grunnen til at jeg la inn dette innlegget er for å få enda fler vinklinger på det :) Som sagt setter jeg pris på alle forslag til ting som kanskje kunne hjelpe! Noen som har erfaring med DAP i sånne situasjoner?

Skrevet

Først og fremst så bør man ikke gå fra en hund som er panisk ( for og bruke din egen beskrivelse) en ting er at de kan skade seg selv, en annen ting er at de er så redde at de får panikk, tenk deg og sitte slik i timesvis, det er nok uutholdelig. Jeg forstår at det er en vanskelig situasjon, men jegville funnet noen som kan fungere som dagmamma frem til du evt får hunden trygg nok til og være alene.

Ellers så er det ikke så mange triks med alene treninga egentlig, man begynner i det små og øker etterhvert. Ha også i bakhodet t noen hunder har separasjonsangst og blir aldrig trygg alene, uansett hvor mye man trener på det. Og iom at din hund blir hysterisk bare du gårned trappa så virker det som at den har litt problemer med det. Men kanskje du skal bynne der? Start med og gå ned trappa evt ut og hent posten og ikke gå videre før det fungerer. En hund som ikke tålerat du forlater rommet er ikke klar for og være alene.

  • Like 2
Skrevet

Et minutt av gangen i starten. Begynn med å putt han i bur, sett deg/stå i dørkarmen slik at han kan se deg, slipp han ut like før han viser tegn til urolighet, evt 2-3 min. Så gjør du det samme igjen men sett deg/stå slik at han bare ser litt av deg. Neste steg er at du er ute av syne i akkurat nok tid til at han ikke blir urolig, og dra ut tiden etterhvert, ta det i hans tempo.

Dette er en tålmodighetsprøve som ikke funker alltid med det første. Gjenta prosessen til du kan være 10 min ute av syne, så 15, 25, 30, 40. Etter det burde han ikke tenke veldig mye over tiden.

La alltid gjensynet være avslappet og kjempehyggelig for hunden, ros masse og bruk godbiter eller leker når han har vært flink. Problemet ser ut til å være at han tror du forlater han, så du må prente inn tanken om at du alltid kommer tilbake, og at du er spesielt bra å være med når han har vært rolig. Blir han "rabiat" etter f.eks. 15 min må du vente til det øyeblikket hvor han er rolig. Rolig og stille = belønning, altså lek og kos og godt fra deg. Tålmodighet er nøkkelen. Ikke kjeft, da kan han oppleve selve tingen med å være alene som kjeften, og at han får oppmerksomhet når han er bråkete. Oppmerksomhet gis kun når han er rolig.

Hadde samme problemet med Khela, men nå går det greit etter å ha tatt omtrent samme prosessen :) Vi har selv en haug med huskyer (alaska husky sådan, men flokkinnstinktet like stort), men vi har vært heldige med at ingen har gått amokk alene i bur. Litt vokale en stund, ja, men ikke slike panikkanfall.

Lykke til! :)

Skrevet

Har selv hatt hund med seperasjonsangst, det er virkelig ikke noe gøy. Her har vi endelig kommet over kneika (1 time idag, og hunden lå på samme plass da vi kom tilbake, og hun var både rolig da vi gikk og da vi kom tilbake).

Hos oss var det en dum episode som utløste hennes seperasjonsangst, så hun gikk fra å kunne være aleine hjemme flere timer, til å ikke takle at jeg gikk inn i et annet rom å lukket døren.

Jeg har tatt det kjempe rolig, kanskje roligere enn jeg hadde trengt, men nå er vi altså over den første kneika. Har brukt vel et år på dette, men til gjengjeld er hun 100% trygg nå.

Jeg var så heldig at hun var helt trygg i bil alene. I tillegg så var hun også helt trygg hjemme aleine hos mine foreldre, så før vi flyttet til ny by hadde jeg mulighet til å ha henne der på dagtid.
Hun er fremdeles i bil dersom vi skal avgårde lenge.


Da hun var helt trygg på at vi gikk i andre rom, gikk ut med søpla, osv, startet vi resten av aleine hjemme treningen.
Vi gav henne alltid noe veldig godt da vi dro, og kom alltid tilbake før hun ble redd.
De første gangene kom vi tilbake før hun var ferdig å spise også. (Filmet henne en del, for å være sikker på at det gikk bra).

Det ble mye av "kle på oss, gå ut, lukke døren, åpne døren, gå inn" i begynnelsen. Og jeg utvidet tiden sakte men sikkert, et minutt av gangen. Da hunden taklet et kvarter, så tok vi 5 min av gangen. Nå kunne vi nok utvidet med en halvtime av gangen, men kommer til å holde oss på en time en stund nå, iom at vi har en valp som vi hjemme-aleinetrener samtidig.

Vår hund er løs når hun er aleine, da er hun mye roligere og tryggere. Vi prøvde også bur, siden hun er i bur i bilen, men det fungerte ikke hjemme, da ble hun krakilsk. (Hun ligger mer enn gjerne i bur når vi er hjemme, men liker det likevel ikke når hun er aleine).


Har du vurdert å ha henne løs når hun er hjemme, evt på et begrenset område?

Gir du hunden noe godt når du drar? Kjøttbein, kong med godt fyll, spennende tyggeleke, osv?

Guest Jonna
Skrevet

Har du vurdert å ha henne løs når hun er hjemme, evt på et begrenset område?

Gir du hunden noe godt når du drar? Kjøttbein, kong med godt fyll, spennende tyggeleke, osv?

Dette er ett tips som hjelper mange.

Fotfølger hun deg hjemme?

Bruk litt tid på å begrense tilgangen hennes til deg. Feks om du har kjøkken som kan settes grind (eller annet rom) når du er i stuen. La henne være der imens du sitter feks og ser ett kort program på tv, går på toalettet o.l. Ta bort litt av det å være "nær" hele tiden.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...