Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Tviler på at det har med økonomi å gjøre for de fleste. Det er hva man føler for rett og slett. Hadde ikke villle hatt hundene mine tilbake i en urne om jeg fikk de gratis en gang. Det er ikke min hund, men en tom kropp bare.

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Skrevet

Laika ble avlivet for halvannen måned siden, og jeg valgte å ikke ta henne med hjem. Hadde ikke fått henne begravd i den dyrpryste bakken likevel, og aldri om jeg hadde lagt henne i fryseren som jeg har hørt noen gjøre. Savner henne og hun betydde alt for meg og var veldig spesiell, men savnet hadde ikke blitt mindre om hun lå begravd i hagen.. Tvert i mot tror jeg.

Gamlehunden ble avlivet for ca. Et halvt år siden. Han ligger begravd i hagen. Mn helt ærlig tror jeg ikke jeg hadde merket noe forskjell om veterinæren tok seg av ham også. De vl alltid bli husket og savnet, uansett.

Synes alle må få velge det som passer dem best.

  • Like 1
Skrevet

Her blir det separat kremering (ble det med forrige hunden og) det er nok bare fordi jeg ikke klarer tanken på at dem skal brenne sammen med mange andre. Men jeg fordømmer da ikke folk som velger felles, hver enkelt får bestemme det selv uten at noen skal blande seg i det.

Skrevet

Jeg har aldri mistet en hund før, så jeg aner faktisk ikke hva jeg hadde gjort.

Hadde en kanin en gang som jeg fikk kremert separat og begravde det i hagen. Mulig jeg ville gjort noe sånnt.

Ellers synes jeg ikke det er ufølsomt om man velger noe annet. Jeg tenker jo at jeg kommer til å ha mange hunder igjennom livet og det er jo da ikke alle man kan ta med hjem..

Skrevet

Familiehunden gjennom 14 år ble kremert separat og begravd i hagen hjemme hos faren min. Det føles trygt og godt, og ikke minst riktig, at hun ligger i "favoritthjørnet" sitt for alltid.

Hunden jeg avlivet før jul hadde ingen spesiell tilknytning noe sted, så det var uaktuelt å ta ham med hjem for å begrave. Dessuten var han jo livredd for å være alene, - og selv om jeg vet at han ikke føler noe nå som han er død, så vet jeg at han er omringet av andre hunder nå.. For meg er det en god tanke.

Skrevet

Mine hunder blir kremert separat, asken kommer tilbake uten urne, og blir strødd på steder hvor akkurat den hunden trivdes spesielt godt. <det kan være ppå en fjellknaus, i et skogsområe eller i et vann. Tidligere kom asken hjem i urne som ble spadd ned i hagen, men det er begrenset hvor mangew urner vi kan ha under bærbuskene.

Jeg har ikke behov for å ha at gravsted å gå til. Hundene lever i minnet mitt.

Skrevet

Mine hunder, Misty, og Geisha (vel hu var pappa sin, men..) har jeg urna til. Har ikke noe forhold til urnene på noen spesiell måte, annet enn at jeg følte at jeg ikke bare kunne forlate kroppene deres. Jeg elsket de, og til sommeren blir nok begge urnene gravlagt på hytta. De var bestevenninder, og elsket å være på hytta. Det var deres fristedm For meg er det mer verdig, enn å bli kremert med mange andre dy, som for meg, liksom litt respekt løst ovenfor hunden min. Jeg høres kanskje helt psyko ut haha.

Den dagen Jatzy dør, så skal jeg ha urna hennes, hun betyr så vanvittig mye for meg at hun skal gravlegges sammen med meg når jeg selv en gang dør. - Jau, jeg er litt kræisi når det kommer til dette.

Men, om det er ufølsomt å sende en hund til felleskremering. Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes folk skal gjøre det de selv føler er riktig :) Det er en vanskelig situasjon, så jeg forstår godt at noen synes det er det beste valget, andre ikke.

Skrevet
Jeg mista ei veldig brått i fjor sommer, og hun ble kremert separat.

Jeg sa da at jeg neppe kom til å gjøre dette igjen.

Men nå har jeg dessverre enda ei urne her hjemme.

Og jeg synes det er godt.

Jeg vil ha det sånn.

Det gir meg en lettere sorgprossess.

Hadde det ikke føltes riktig for meg, så hadde jeg ikke valgt det.

Og det aller aller viktigste er at man får sørge som man selv har behov for,

uten innblanding fra "noen" som mener man skal gjøre det på den ene eller andre måten.

Du tuller nå? :cry: Herregud Fanny, kondolerer :no:

Her valgte vi å ta med gamlepelsen hjem, og hun fikk grav ved siden av barndomshunden til Mureren. Det var det eneste jeg følte var riktig, og jeg kjenner at hva andre synes om mine "sorgbehov", det bryr meg særdeles lite. Jeg har dog et "issue" med døden, så under avlivingen fikk Amy sove i armene mine, men da hun skulle få siste sprøyten måtte Murermannen ta over. Der stoppet det for meg. Mannen ordnet "begravelsen", og jeg sitter igjen med et siste minne av en avslappet, trygg sovende hund, og har nå en grav å gå til om det skulle være noe jeg ønsker/har behov for. Det er dessuten en god tanke å tenke på at hunden er på en av sine yndlingsplasser, enda hun er død, og det bare ligger igjen en død kropp. Jeg tenker ofte på at hun hadde vært takknemlig om hun visste hvor hun var gravlagt, og det er for meg en hyggelig tanke, enda så rar den tanken måtte være for enkelte.

Sorg er ikke en ting som skal følge en manual, det er en individuell greie, og det skal det få lov til å være for alltid. Noen takler det bra, andre takler det ikke i det hele tatt, og om det finnes valg man kan ta for å gjøre sorgprossessen "lettere", så er det pokker så lov altså. Det skulle bare mangle.

Skrevet

Jeg har dog et "issue" med døden, så under avlivingen fikk Amy sove i armene mine, men da hun skulle få siste sprøyten måtte Murermannen ta over.

Vi var kun med på første sprøyta når vi avlivde forrige hunden, jeg ville ikke se hun død liksom. Hvis Bodil blir avlivet kommer jeg heller ikke til å være med der, planen min er da å reise bort så får C fikse alt. Men de 3 andre kommer jeg til å være med på første sprøyta også gå. Ja, jeg legger planer for hvordan ting skal skje :lol:

Skrevet

Har tatt med meg 2 hunder hjem, det angrer jeg på. Visste jo ikke hvor jeg skulle gjøre av dem.

Loke valgte jeg derfor felleskremering på, halsbåndet holdt. Nå satt jeg på rommet med han i 15-20min etter han døde også, så jeg fikk tatt et skikkelig Farvel.

Skrevet

Alle mine hunder er sendt til felles kremering. Jeg sitter med de til de er døde, og da er det bare en kropp for meg. Hunden jeg har vært glad i, er borte.

At andre gjør det annerledes, bryr jeg meg ikke noe om.

Skrevet

Eneste hunden vi har mistet er begravet, men det er også mer av praktiske grunner. Det var på hytta på fjellet, og han døde av seg selv. Det å bære ham 200m i bratt bakke for så å ta han med seg enten til en veterinær eller egen hage ble helt feil. Så han er begravet på hytta der han trivdes så innmari godt.

Men må si at jeg syntes det er veldig godt å tenke på at han er der oppe, og pleier å besøke graven hans når jeg er oppe på den hytta.

Dog tror jeg at de neste hunder kommer nok til å bli igjen på klinikken, jeg syntes ikke det er noe kaldt i det. Jeg tenker at man må gjøre det som føles rett for en selv, ingen kan si hva som er rett og galt.

Skrevet
Alle mine hunder er sendt til felles kremering. Jeg sitter med de til de er døde, og da er det bare en kropp for meg. Hunden jeg har vært glad i, er borte.

At andre gjør det annerledes, bryr jeg meg ikke noe om.

Du sier noe der. Vi satt med Amiga til alt stoppet. Og da var hun borte. Da lå det bare en bylt igjen uten personlighet og liv.
Guest Ulla-Britt
Skrevet

Jeg synes felles kremering høres greit ut når jeg sitter her med en frisk hund. Det betyr mer for meg å ha halsbåndet eller favorittleika enn ei urne. Likevel valgte jeg separat kremering da dyra ble syke. Jeg var så lite forberedt på å skulle dra hjem uten dem at jeg tok det jeg kunne få. Urnene skulle graves ned, men jeg har de nå her fortsatt. Og godt er det, med tanke på hvor mange ganger jeg har flytta siden. Urnene gjør meg i grunn bare trist, så de er pakket vekk i en eske. Den hullete Ikea-rotta får meg derimot bare til å smile. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å velge neste gang, men jeg gjør det som føles riktig der og da.

Jeg fikk forresten også hentelapp fra post i butikk på katten min. Det hadde ikke falt meg inn at de ville sende henne til meg i posten. Da hunden døde måtte jeg forsikre meg hundre ganger om at jeg slapp å hente henne der. De er dyr, men det ble altså så absurd, uverdig og trist å først finne en hentelapp fra Smådyrkrematoriet i postkassa, og så stå i kø og se esken med Jenny stå der ved siden av pakker fra H&M og Netthandelen. Da er de fleste alternativene bedre.

Skrevet

Jeg satt hele veien ut med min Hera. Kjente hunden ta sitt siste åndedrag og hunden dø i armene mine. Det var en grusom opplevelse og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. Med Chanti satt jeg med henne til hun fikk den første sprøyten og sovnet og så gikk jeg ut og lot veterinæren ta den siste sprøyten. Jeg ventet utenfor til hun kom og sa at det var gjort.

Synes det er greit å avslutte det kapittelet hos veterinæren, se fremover og gå videre. Det er ille nok i seg selv. Å få ei urne tilsendt etterpå hadde nok rippet mye opp i følelsene og det å sitte å se på urna i stuen. Det tok jo mange uker før jeg klarte å se på et foto og da gjorde jeg det i mitt tempo. Det samme gjelder vel et gravsted. Å bli minnet på den døde hunden hver gang man ser graven. Jeg blir minnet på scenene hver gang jeg er innom dyreklinikken, men der er jeg heldigvis sjeldent.

Uansett hvilken måte man velger, gjør man det som er rett hvor en selv. Det er like fint at noen velger å lage et gravsted for en hund.

Skrevet

Jeg tror jeg hadde kasta opp om jeg hadde fått urnen tilsendt i posten...

Det hadde føltes så fryktelig feil.

Jeg leverte mine selv til krematoriet, og med fare for at noen synes det er upassende, så vil jeg bare få sagt at det finnes et alternativ til Smådyrkrematoriet, på østlandet.

Det heter Dyrekrematoriet Oslo og Akershus

www.dyrekrematoriet.no

Vi har blitt veldig godt ivaretatt der, og selv om damen som driver det i utgangspunktet henter dyr fra veterinærer, så har man anledning til å avtale å levere dit selv.

Og man blir oppringt når urnen er klar (om man ønsker separat kremering)

Tror også hun henter hjemme om man ber om det (dette vet jeg ikke sikkert, men jeg tror det).

Det føles rart å skrive dette...

Skrevet

Det er litt morsomt at man har så forskjellige behov. Jeg har åpenbart et behov for å være sammen med den døde kroppen og la det synke inn at alt liv er borte. Jeg tror jeg hadde slitt mer med å forlate hunden hvis jeg ikke fikk den stunden. Når Loke skulle avlives var jeg på forhånd klar over hva som var riktig for meg ( det har dessverre gått med noen...) , så da fikk jeg formidlet dette til veterinær. Den første ( Tellus) ble en vond opplevelse for da var jeg mer opptatt av hvordan jeg burde gjøre det enn hvordan det føltes riktig å gjøre det. Der fikk jeg også inntrykk av at det var litt "travelt" så jeg skyndte meg ut når han var død. Det ble veldig veldig feil...

Skrevet
  1. Det kunne ikke falle meg inn å forlate hunden i den siste stunden. De har brukt sitt liv på å være der for meg, i storm og stille, og da er det en selvfølge at jeg følger dem til "the bitter end". Det er en like ****** opplevelse hver gang, men på den måten føler jeg at vi får sagt ordentlig adjø. Huff, for en trist tråd..
Skrevet

Elwira ble sendt til separat kremering. Fikk henne hjem i en boks som skal opp på hytta og graves ned der til sommeren. Det var Elwrias favorittsted på denne jord, så der skal hun få hvile.

Det var ingen andre ting som falt meg inn da jeg måtte ta valget. Elwira skal for alltid få være på fjellet.

Skrevet

Ja det at jeg måtte hente urna på post i butikk hadde jeg aldri sett for meg. Det var virkelig ikke nå særlig jeg ventet helt til fristen holdt på gå ut da grudde meg sånn til gå inn på butikken hente hun der.

Ellers satt jeg nå med hun til alt var over å fikk sitte gjenn så lenge jeg ville etterpå. Trist det også at hun måtte ende sine dager hos dyrlegen hvor hun var livredd men,ei veninne (jeg greide jo ikke snakke uten skrike) ringte rundt for meg høre om hjemme avliving men,det var ingen som gjorde det.

Men,da blir jo du ansvarlig for kroppen da så jeg vet ikke helt jeg. Huff for et trist emne. Frøkena her på snart 7 skal bli minst 19 (Tenker slå Border Collie tispa jeg møtte i sommer på 18!)

Skrevet

Jeg sitter med de hele veien. Jeg har også satt den siste sprøyta på flere av hundene mine, og jeg må lytte på de med stetoskop etter de er døde. Høre at alt er stille.

Med Nirm var det veldig viktig å dra alene. Det var vår siste stund sammen, og den ville jeg ikke dele med noen.

Skrevet

For min egen del hadde jeg følt at det ble fryktelig feil å sende mine kjære hunder på felles kremering.... Min forrige hund ble kremert seperat og katten ble begravd i hagen.

Alle mine dyr har blitt avlivd hjemme der de er trygge og kjent med familien sin rundt seg. En svært verdig avslutting synes jeg

Skrevet

Jeg har heller aldri trengt å hente urne på posten. Den har kommet til vet. og kan stå der til jeg er klar for å hente... Snart på tide å hente hjem Kahlo sin... :cry: Den skal få stå i stua med halsbåndet hennes til jeg er klar for å sette den bort sammen med de andre.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...