Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Annik
 Share

Recommended Posts

Bodil er en veldig glad hund utad, ingen har trodd at hun har så store plager som vi ser. Så jeg er veldig sikker på at om vi en elller annen gang kommer til konklusjonen at hun skal avlives så får vi nok høre det at hun var jo en så glad hund, hun kan da ikke ha så vondt som dere sier. Det tror jeg nok gjør at mange prøver bare litt til, for de vil ikke bli dømt av andre. Jeg vet med meg selv at vi dro den litt for langt med forrige hunden vi avlivde, jeg håper ikke vi gjør det en gang til. Og jeg håper folk har vett i skallen til ikke å foreslå en hel drøss med ting man kunne ha prøvd før avliving, det sårer mer enn mange folk er klar over. Når jeg har tatt livet av en hund er ihvertfall ikke jeg interresert i å høre sånne forslag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Jeg har hukommelse som en elefant på teite ting, og har et genialt eksempel på at folk utenfra ikke ser. Jeg avlivet cavalieren min pga store syrinxer, brokk i lillehjernen og div. artigheter som følger med syringomyelia. Og fikk kommentaren av en her på sonen faktisk (akkurat hvem husker jeg ikke, og det betyr heller ikke noe) "oi det må ha gått fort! Så deg på nationalteatere på den og den dagen" som var et noen få dager før jeg avlivet henne. Det vedkommende ikke visste var jo at jeg var på vei hjem etter å ha besøkt mari her inne faktisk, og sittet i stua hennes og grått mine modige tårer mens jeg bestilte time til avlivning av det kjæreste jeg hadde. Hun så jo heller ikke syk ut, hun gikk, logret, spiste, var blid og søt om noen hilste og i det heletatt.

Men jeg mener jo også at det er myyye "dritthundatferd" der ute som skyldes smerter som ikke blir sett. Men jeg lurer på hvem som skal ta avgjørelsen om når nok er nok om ikke eier kan...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg mener jo også at det er myyye "dritthundatferd" der ute som skyldes smerter som ikke blir sett. Men jeg lurer på hvem som skal ta avgjørelsen om når nok er nok om ikke eier kan...

Et tilfelle jeg vet om der eier ikke ville avlive, men var inne for n'te gang med hunden sin, sa dyrlegen noe a la "Du bestemmer selv når hunden skal avlives, men den skal ikke forlate klinikken noe mer.". Den hunden må ha vært veldig, veldig syk, når et veterinær setter seg i en sånn posisjon...

De hadde vært interessant om alle hunder som bet mennesker uprovosert og ble avlivet, måtte inn til obligatorisk obduksjon. Jeg trur vi hadde fått oss en del overraskelser på den måten. I hundeklubben jeg trente i for alt for mange år siden, var det en hund som snudde seg på tur og skambet en dame han hadde kjent siden han var valp. Hunden avlivet og obdusert, og de fant hjernesvulst på han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et tilfelle jeg vet om der eier ikke ville avlive, men var inne for n'te gang med hunden sin, sa dyrlegen noe a la "Du bestemmer selv når hunden skal avlives, men den skal ikke forlate klinikken noe mer.". Den hunden må ha vært veldig, veldig syk, når et veterinær setter seg i en sånn posisjon...

Åh fy ****... Stakkars stakkars hund :( Jeg tror enda ikke jeg har fått et klart "nå er det på tide å avlive" selv på direkte spørsmål til vet. Eneste var nå siste gangen så var de enige med meg om at de ikke hadde mer å tilby, da måtte vi til spesialister og sånt.

De hadde vært interessant om alle hunder som bet mennesker uprovosert og ble avlivet, måtte inn til obligatorisk obduksjon. Jeg trur vi hadde fått oss en del overraskelser på den måten. I hundeklubben jeg trente i for alt for mange år siden, var det en hund som snudde seg på tur og skambet en dame han hadde kjent siden han var valp. Hunden avlivet og obdusert, og de fant hjernesvulst på han.

Enig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh fy ****... Stakkars stakkars hund :( Jeg tror enda ikke jeg har fått et klart "nå er det på tide å avlive" selv på direkte spørsmål til vet. Eneste var nå siste gangen så var de enige med meg om at de ikke hadde mer å tilby, da måtte vi til spesialister og sånt.

Enig!

Jeg fikk en del kritikk da jeg avliva Santi. Fordi jeg ikke ville behandle epilepsien hennes, men valgte avlivning. Det var snakk om en 4 års gammel hund med HD-D, problemer med hoftene allerede, frynsete nerver og da daglige epilepsianfall kom, så syntes jeg at det holdt for den hunden. Alle problemene var levende med hver for seg, men summen utgjorde såpass innskrenkninger i livet hennes, at jeg valgte avlivning. Og jeg har ikke angret på avgjørelsen, selv om den har vært mest i grenseland på mine. Eller har mine hatt dødelige sykdommer som avgjorde at de skulle avlives.

Første hunden min fikk lymfekreft som utviklet seg veldig raskt. Siste dagen han levde, var jeg på tur med han. Han løpte og lekte med Santi. Men kunne ikke holde på så lenge, da han hadde startet å hoste veldig i tillegg til magesmerter ved inntak av føde. Par stykker trudde ikke han var så syk som han var, nettopp fordi han løp rundt og lekte til det siste...

Men noen tar jo helt av da. Et par stykker påstod at det var min feil at de to første hundene mine døde. Jo da, jeg bestemte jo at de skulle avlives, men jeg har dessverre ikke så stor makt i denne verden, at jeg kan gande på lymfekreft og hjernesvulst på levende individer...

Og mens vi snakker om rare folk. En oppdretter jeg kjenner, solgte valp til en dame (ikke noe rart i det da...). Denne damen ble kreftsyk, og mens hun var under behandling for dette, valgte hun å sette hunden bort til familiemedlemmer. Dette ble ikke oppdretteren spesielt glad for, så de sendte et noe spesielt brev. Der de håpet på at hun skulle dø langsomt og med store smerter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel blitt såpass gammel at jeg skjønner flere sider av slike situasjoner enn jeg skulle ønske. Jeg har vært den som (om ikke høylydt) har fordømt andre for å avlive en i mine øyne frisk hund. Jeg har vært den som (mer eller mindre høylydt) har fordømt andre for å la det gå for langt før de har valgt å avlive. Jeg har vært den som har avlivet en gammel hund som er blitt akutt syk, og der det var liten tvil om at tiden var kommet. Jeg har også vært den som har telt på knappene i måneds- og åresvis med en hund som har fått stadig kortere perioder med god livskvalitet. Og med det ble ringen ble på en måte sluttet. Da ble jeg nemling den som fikk føle andres forventninger og manglende forståelse på kroppen. Det at jeg valgte å avlive en fysisk frisk hund på grunn av store angstproblemer var noe som falt enkelte tungt for brystet. Da møtte man seg selv litt i døra, gitt. Samtidig møtte jeg også mye forståelse og støtte, og du verden det var godt. Når noen har tatt et valg om å avlive, så hjelper det ingen å fordømme det valget. Det kan nok være nyttig å ha diskutert slike problemstillinger på generelt grunnlag, men hver situasjon er spesiell.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Pim er døden nær bare hun får salt på potene.

Åååå Noah er ikke alene *ler*. Han kan nesten ikke gå han når han få salt på potene ha ha ha ha (eneste form for smerte han reagerer på forøvrig).

Det kjæreste jeg har hatt begynte på vårparten å kaste opp med uregelmessige mellomrom - uvant for meg, han var glad og fornøyd, men noen var rart. Vetten mente ikke det - det var normalt. Magefølelsen min sa noe annet.

Utover høsten økte oppkastfrekvensen - hunden var fortsatt pigg, glad, aktiv, leken og i full fart. Jeg følte at veterinæren ikke tok mine bekymringer alvorlig - han var jo tilsynelatende svært frisk og rask - JEG derimot visste bedre.

Hvor frisk han var viser resultatene på siste utstillingen han var på - i slutten av august eller begynnelsen av september - der ble han BIR, BIG, BIS 2 veteran og BIS 4 tror jeg det var (og vi vant 60 kilo LABB) - han fortsatte å kaste opp, jeg trua veterinærkontoret med å dra andre steder og ble endelig tatt på alvor - vi prøvde ALT før det eneste som gjenstod var å åpne han. Utad var han glad, frisk og fornøyd - dog veldig veldig tynn og slapp pga. mangel på næringsopptak - 2. oktober det året sa han selv ifra at han ikke orket mer. Stille - mens vi var på tur - jeg bestilte veterinær den dagen og 3. oktober ble han avlivet og sendt til obduksjon. Den viste at hele magesekken hans var en stor kreftsvulst (med spredning til lymfene rundt). Min stolte fine hund veide 19 kilo (mot matchvekt på 26), i magen hadde han en svulst som var 7 cm bred, 9 cm lang og 2,5 cm tykk - allikevel gjorde han rent bord på utstilling seks uker før han ble avlivet.

Han viste ALDRI smerte eller ubehag - han kasta opp ja, men det var ikke noe tegn til at han var dårlig. Men det er vel liten tvil om at han må ha hatt smerter :(.

Så nei, for meg så er ikke matinteresse, gladhet og oppspilthet, lekelyst osv. noe indikasjon på at hunden har livskvalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hver hund og hver historie er unik. Som mange av dere har jeg vært gjennom dette dessverre flere ganger. Hver hund har vært forskjellig og de har vist smerter helt ulikt.

Den forrige hanhunden min var glad 24/7. Uansett hvor vondt han hadde i knærne så var han happy go lucky. Jeg skjønte rimelig raskt at jeg kunne ikke la gladheten hans bestemme når nok var nok. For glad var han inntil han lå i sofaen på klinikken og fikk den siste sprøyta. Og da var knærne så vonde at han nesten ikke klarte å stå på beina. Han ble likevel 10 år gammel med sine knær. Fordi han var fornøyd med så lite at vi kunne ta hensyn til knærne. Litt lek i hagen. Tuslende rundt i skogen med ei grein han kunne bære på osv. Han var fornøyd uansett han.

Den forrige tispa mi derimot reagerte helt annerledes på dårlige knær. Opplevde at hun gikk i yttergangen og la seg bak døra. Helt tydelig at hun ville være i fred. Hun ble mer og mer aggressiv på andre hunder vi møtte. Hun valgte jeg å ta kun 4 år gammel. Godt mulig hun kunne levd ganske mye lengre. Men hun var en krevende hund med mye bruksgener og fortjente så mye mer enn kroppen hennes tålte.

Jeg respekterer stort sett andres avgjørelser nettopp fordi det er de som kjenner hunden sin best. At jeg som står på utsiden kan synes at enkelte avliver der jeg ikke ville gjort det er så. Men hvem er jeg som skal kunne mene noe slikt da? Jeg stoler på at hver enkelt gjør det som de tror er det beste for sin hund i sitt hundehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mye mulig, men min erfaring er at hunder ikke viser smerte selv når de har skader som burde gjøre vondt. Jeg er også uenig i at eier har de beste forutsetningene til å gjøre det som er riktig for akkurat den hunden, det er ikke uvanlig at eier ikke vil eller klarer å innse at en elsket familiemedlem kanskje har det best på andre siden av regnbuebroa. Det er en ting jeg har slitt med selv på mine kronisk syke hunder, å faktisk se at nå er nok nok.

Men hey. Jeg kjenner nok bare ikke hundene mine godt nok.

Det er min erfaring også, særlig med alvorlige skader eller ting som gjør veldig vondt. Jeg har hatt en hund som har haltet rundt på to bein pga salt eller snøklumper, men som ikke viste med et eneste tegn at hun hadde en tann som var knust og helt forferdelig betent. Jeg ante ikke at hun hadde så vondt i munnen før jeg så at hun avlastet bittelitt da hun tygget på tyggebein - men det var så vondt at da tannen skulle trekkes måtte hun legges i den dypeste narkosen de bruker, fordi hun i den lette narkosen fremdeles hoppet til da vi rørte tannen. Samme hund var forøvrig glad og lykkelig til det siste hun også, bortsett fra når hun prøvde å drepe den andre hunden min - på grunn av en ganske drøy ryggskade som vi heller ikke så noen særlige tegn til. Jeg er så glad for at jeg kom til en veterinær av den gamle typen som sa "Jeg synes vi skal avlive denne hunden i dag. Vi kan prøve å operere, men sjansene for at hun blir helt frisk og mentalt stabil igjen er små". Jeg elsker sånne veterinærer, som gjør et forferdelig valg bittelitt lettere for eierne, og jeg synes det er fryktelig mange veterinærer som kjører "redde det som reddes kan, selv i biter"-taktikken.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkja mi har blitt operert for korsbåndet. Da skjærer veterinæren av en beinbit med sag, og fester den med 5 titanskruer og en titan-plate i en annen vinkel.

Når hun kom hjem hadde hun vondt. Og det var ikke vanskelig å se at hun hadde vondt med store bokstaver. Hun hadde så vondt at hun bare lå på siden og gråt, gråt, gråt og gråt/ulte.

Men hvilken relevans det har hatt min hund har vist vondt, og din hund ikke har det - vet jeg ikke. Which difference does it make?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men noen setter ikke grensen omtrent før den dør av seg selv. For noen går ikke grensa ved å mangle to funksjonelle bein, siden de kan kjøpe rullestol. Eller ha den i bæreveske på magen. Eller bære den rundt. Og argumentet de fleste bruker, er jo at den ser lykkelig ut, logrer og spiser...

En hund i nabolaget der jeg vokste opp, var så dårlig at den ble bært ut av eierne hver dag for å gå på do, og så bært inn igjen. Den kunne ikke gå, men leve, det skulle den. Ergo folk setter ikke grensen ved å mangle et funksjonelt bein (om beina henger på eller ikke, er jo lite relevant så lenge de ikke fungerer sånn sett). Det finnes mange slike grenser som sprenges for hundens del all over, og en del videoer viser jo det, samt at mange av oss har sett eksempler på det.

Jeg har hatt flere kronisk syke hunder. Så jeg vet alt om dette å sette grenser. Men når man ser rundt seg, så ser man at folk er veldig flink til å pushe denne grensen. De skal prøve bare litt til, og litt til og litt til. Hunden lider, har store smerter men å avlive, nei det går ikke.... Jo lengre veterinærvitenskapen kommer, jo lengre pusher man grenser. Ting som ikke ble behandlet for 10 år siden, behandles idag. Og kanskje det bare kjøper hunden noen få månder, med store smerter. Jo da, legevitenskapen går framover, men det er nok både på godt og på vondt.

Det er et vanskelig valg å ta. Særlig med sykdommer som ligger i "grenseland" der de ikke er dødelige, men er til stor plage for hunden. Og diskusjoner rundt hvor den etiske grensen går på hva som er til hundens beste og hva som er til eiers egoisme, er viktig å ta. Det er ingen fasitsvar på dette, men for noen så trur jeg de av og til må ha tilsnakk slik at de skjønner at nå er det ikke hunden de behandler lengre, men sine egne følelser. Vi har forskjellige grenser, men til slutt så tråkker man over hva som er etisk forsvarlig uansett hvordan man vrir og vender på det.

Jeg er ikke uenig i noe av dette, og akkurat det jeg har uthevet synes jeg er en god diskusjon i seg selv.

Det er helt andre forventninger til behandling nå enn da jeg ble hundeeier for første gang. En dag vil det ikke lenger være ok å la vær å behandle en hund med kreft, noe jeg personlig ikke ønsker å gjøre uten særskilte omstendigheter. Samtidig tenker jeg hvilke grenser vi var ti år før der, og ti år før der igjen. Det er behandlinger nå som er utelukkende positive, hvor verden har gått framover og det er kjempebra. Men det skulle vært en mer bevistt og åpen debatt rundt akkurat dette, blandt oss dyreeiere og også innad i veterinærstanden.

Dette gjelder forsåvidt mennesker også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om dette er sarkasme, men jeg skrev det jeg skrev fordi det virket som du trodde jeg mener at du ikke kjenner hundene dine bra nok.

Nei, det var ikke sarkasme. Jeg syns bare det er rart at du kan være sikker på at avgjørelsene jeg har tatt har vært riktige, når jeg sjøl har tvilt. Og tviler.

Er dette ment til meg? Eller er det til andre? Om det er til meg, kan du fortelle meg hva det er du er uenig med meg i?

Det var til alle som mente at glade hunder ikke har det vondt, eller at det er lett å se at en hund har vondt, eller at en hund forteller deg det at den har vondt. Med Nik så "fortalte" hun aldri at hun hadde vondt, så blid og positiv som hun var hele tiden. Med Dina visste jeg ikke om jeg hadde tatt riktig avgjørelse før hun sovnet av den første sprøyta på veterinærhøyskolen, hun har aldri vært så enkel å legge i narkose som den dagen, hun har alltid kjempa for å våkne de andre gangene.

Det er ikke lett å se når nok er nok, er poenget mitt. Jeg er også fortsatt uenig i at det er noe eieren veit best, ref. f.eks Nirms fortelling om hunden som ikke fikk være med ut av veterinærkontoret igjen.

Dette tror jeg gjelder for størsteparten av hundeeiere gjør. De konsulterer med veterinærer, med sin familie, med sine venner. De kommer fram til sine avgjørelser etter beste evne. Jeg sier ikke at det alltid er riktig, jeg sier ikke at vi ikke tar feil noen ganger. Hele poenget mitt fra børjan av var at det ikke er noen hovedregel når det kommer til disse avgjørelsene. De tas for hvert enkelt tilfelle.

Jeg er iallfall ikke komfortabel med å sette en grense for hva som er nok for hunder jeg enda ikke engang har eid. For meg så vil det variere. Jeg hadde tatt en annen avgjørelse for Töddel enn for Fyda om de fikk samme skade, og det hadde jeg gjort med de beste intensjonene jeg kan finne i meg. Noe mer har jeg faktisk ikke å gå på, for som jeg skrev lengre opp, hunden kan dessverre ikke svare.

Selvsagt er det ikke enkelt å bestemme når andres hunder har fått nok. Nettopp fordi at hunder sjeldent sier i fra at "nok er nok". Nettopp fordi at den avgjørelsen er følelsesladd. Jeg syns alltid det er vanskelig å si når folk spør meg jeg, det er ikke alltid jeg veit hva jeg sjøl ville gjort om det var min hund.

Det er helt ****** å være der. Jeg føler virkelig med deg. :heart:

Takk :heart:

Jeg er så glad for at jeg kom til en veterinær av den gamle typen som sa "Jeg synes vi skal avlive denne hunden i dag. Vi kan prøve å operere, men sjansene for at hun blir helt frisk og mentalt stabil igjen er små". Jeg elsker sånne veterinærer, som gjør et forferdelig valg bittelitt lettere for eierne, og jeg synes det er fryktelig mange veterinærer som kjører "redde det som reddes kan, selv i biter"-taktikken.

Sånne veterinærer er jeg glad i og! Husker jeg ble passe forbanna på veterinæren som behandla Nik, han ville ikke sette henne på kortison fordi det forkorta livet hennes. Ja, for det at hun har vært halt i 5 av 10 mnd og er røntget AA grad D i en alder av 9 mnd, det er skikkelig livsforlengende, eller? Idiot.. Jeg kommer aldri til å gå til han igjen.

Jeg foretrekker en veterinær som klarer å holde seg noenlunde realistisk når en hund får en diagnose, hvordan er prognosene hvis vi behandler det, og hvor - i den grad vi mennesker kan si det - plaget er hunden av sykdommen de har. Å få ting pakka inn for å spare følelsene mine hjelper meg ikke en dritt. Er det beste for hunden å få slippe, så vil jeg de skal si det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det var ikke sarkasme. Jeg syns bare det er rart at du kan være sikker på at avgjørelsene jeg har tatt har vært riktige, når jeg sjøl har tvilt. Og tviler.

Det sier jeg av to grunner. En, jeg har lært meg å kjenne deg (i den grad man kan si sånt om folk man knapt har møtt) gjennom de ti pluss årene vi har kranglet, vært enige, støttet og kverulert om hverandre på div forum, og gjennom dette har jeg fått en respekt for deg som hundeeier og som menneske. Jeg tror du er en edruelig og kjærlig hundeeier som tar avgjørelser basert på hundens ve og vel. Jeg håper jeg er av samma slager, men det vet jeg ikke for dessverre så tviler man gjerne mer på seg selv enn andre.

Og to, jeg tror at riktig er en ganske bred vei, ikke en tynn, smal og kronglete sti. Man har en god buffer på begge sider av skalaen, uten at det trenger å bety at hunden lider unødig eller at den får en prematur død.

Det er ikke lett å se når nok er nok, er poenget mitt. Jeg er også fortsatt uenig i at det er noe eieren veit best, ref. f.eks Nirms fortelling om hunden som ikke fikk være med ut av veterinærkontoret igjen.

Jeg er helt enig i at folk driter seg ut, og jeg mener at å drite seg ut kan man gjøre i begge retninger. Men om ikke eieren er den beste til å ta denne avgjørelsen (det er forskjell på å vite best og å være den beste til å ta avgjørelsen), så er jeg veldig usikker på hvem som er det? At eier rådfør seg før h*n velger tar jeg som en selvfølge, da det er noe vi som mennesker for det meste gjør når vi står foran vanskelige valg. Det gjør oss ikke immune fra å gjøre feil.

Det er interessant å spørre seg om det vært flere riktige avgjørelser om det var veterinæren som bestemte? De kan også drite seg ut, pluss at de har en økonomisk interesse i å behandle. De har en individuelt varierende grense på hva som er for mye og hva som er for lite. Hva med venner? Vet de bedre? Familie? Retoriske spørsmål, men det er interessant.

Avlivning er ikke en kollektiv avgjørelse uansett hvordan man snur og vender på det, samma hvor mange andre man spør til råds. En må ha det siste ord. Om det ikke er eier, som tross alt kjenner hunden best, hvem er det da som er den beste til å bestemme om en hund får leve eller dø? Jeg kjenner iallfall at jeg ikke er villig til å delegere bort den oppgaven til andre, selv om det er den oppgaven i hundeholdet jeg har absolutt minst lyst til å ta.

Jeg tror egentlig at vi for det meste er ganske enige i denne tråden. Men det er et himla sårt tema, og vi har lett for å se argumenter i lys av våre egne personlige valg som vi har slitt med å ta. For min egen del setter sånt følelser i spill, som igjen kludrer til en diskusjon som - i all sin vanskelighet - egentlig er ganske enkel i teorien.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det koker for meg ned til livskvalitet og funksjonsnivå. En hund som er avlet for høy fysisk aktivitet trives ikke med å ligge i sofaen.

Jeg har ventet altfor lenge EN gang. Og det plager meg ennå - mange år etterpå. Og der og da bestemte jeg - ALDRI mer vente og se for min egen del. Da heller ta "dritt" fra omgivelsene. Som ikke ser hele bildet.
Jeg har stor tillit til min vetrinær, og velger å ta slike avgjørelser sammen med henne. Så jeg føler ikke at jeg må avgjøre dette helt alene. Og det hjelper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her om dagen møtte jeg en Husky som ble påkjørt av toget som 7åring og måtte amputere bakbeinet. Hunden er nå 14år og den lærer opp "små-huskyene" i spann og var en god lederhund. Ingen belastningsskader, ingen smerter og frisk som en fisk. Og i mine øyne, en veldig glad og fornøyd hund. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her om dagen møtte jeg en Husky som ble påkjørt av toget som 7åring og måtte amputere bakbeinet. Hunden er nå 14år og den lærer opp "små-huskyene" i spann og var en god lederhund. Ingen belastningsskader, ingen smerter og frisk som en fisk. Og i mine øyne, en veldig glad og fornøyd hund. :)

Og der har jeg erfart selv at det er mulig å ta veldig feil. For mange hunder gir lite uttrykk for smerter. Spesielt de rasene som har høyt fysisk aktivitetsnivå. Bla har jeg opplevd en hund som i to uker gikk med bukhinnebetennelse uten å gi så mye som ETT enda signal om det. Hunden lekte, spiste, gikk tur, var helt som vanlig. Helt til den kollapset og døde. Og jeg kjenner flere som har erfart akkurat det samme. Så hvordan hunden SER UT, sier ofte lite om grad av smerter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Og der har jeg erfart selv at det er mulig å ta veldig feil. For mange hunder gir lite uttrykk for smerter. Spesielt de rasene som har høyt fysisk aktivitetsnivå. Bla har jeg opplevd en hund som i to uker gikk med bukhinnebetennelse uten å gi så mye som ETT enda signal om det. Hunden lekte, spiste, gikk tur, var helt som vanlig. Helt til den kollapset og døde. Og jeg kjenner flere som har erfart akkurat det samme. Så hvordan hunden SER UT, sier ofte lite om grad av smerter.

Tviler på at du klarer å gå som lederhund i spann om du er døden nær av smerter altså...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...