Gå til innhold
Hundesonen.no

Ti år i bur, kunne nesten ikke gå da han kom ut


Lola Pagola
 Share

Recommended Posts

http://maritemilie.com/2013/02/12/ti-ar-i-bur-og-effektene-av-et-stillesittende-liv/

Fy søren altså... og det er så trist å tenke på at dette er skjebnen for alt for mange kaniner, de sitter der ute, år etter år i de små stusselige burene sine. Hvorfor kjøper man i det hele tatt så små bur til dyr som skal tilbringe så mye tid i det?

Da Erling endelig fikk flytte ut av buret sitt kunne han omtrent ikke gå. Han var ti år og hadde blitt oppbevart i et bur ute i hagen hele livet. Det var ungene i familien som en gang hadde fått sin egen lille kanin, men Erling ble snart sittende alene. I ti år satt han der. Han satt, lå, spiste og satt. Eierene ble lei av å gå ut med mat til han hver dag, og ga han etterhvert til noen naboer som hadde vært bekymret for kaninen i mange år. Jeg skulle ønske de hadde gjort det tidligere.

utebur-003.jpg?w=500&h=375

Fy skam til folk som lar kaninene sine bo i slike bur.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dessverre så vet faktisk ikke folk bedre nei :( Jeg er SÅ glad for at jeg jobber i dyrebutikk slik at jeg har mulighet til å informere og påvirke folks valg når de skaffer seg såkalte "burdyr".

Opplever ikke rent sjeldent at folk som skal ha f.eks kanin spør om å få se det minste buret kaninen kan ha. Heldigvis er det mange som mer enn gjerne er villig til å lære :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånt er bare så utrolig trist. Det er utrolig mange kaniner rundt om som lever et helt liv under slike forhold.

Klipper og limer hva jeg skrev på ei facebookgruppe i går:

Jeg overtok, eller snarere reddet, en dvergvedder/franskevedder-blanding for mange år siden. Hun var da 5-6 år og hadde stått i et lite marsvinbur hele sitt liv og blitt foret på grisepellets og noe kupellets. Hun var veldig, veldig feit, og hun kunne ikke gå. En ting var at hun var aggressiv og redd, men hun var totalt deformert. Selv etter at hun hadde blitt slanket ned til normal vekt, var hun helt merkelig i fasongen. Hun tøt utover som en deigklump, og det virket som at både brystkassen var "brettet utover" og alle innvollene bare fløt rundt inni henne.
Jeg tenkte at det måtte være en sammenheng med totalt stillesittende liv og fasongen hennes, men daværende dyrlege i distriket bare lo av meg og mente hun bare var en "rar" kanin.
Dessverre var hun så ødelagt av vanstell og direkte mishandling at jeg endte opp med å avlive henne. Hun hadde det ikke godt, stakkar :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er dessverre svært vanlig, ikke minst fordi de aller fleste oppdrettere forkynner at kaniner er solitære dyr som bør bo alene, og gjerne kan bo i bur alene ute i hagen, de har det jo som kjent bedre i kulde enn i varme... *se oppgitt ut*

Ofte har jeg lurt på om denne overbevisningen om at kaniner har det bedre alene i hvert sitt bur er mangel på kunnskap eller rett og slett en overbevisning oppdrettere har gitt seg selv så de kan forsvare sitt egen hold av kaniner, en og en i små bur for å holde pene pelser, rask tilvekst og oppnå gode poeng på utstilling...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er desverre ikke alle som vil lære heller - et vennepar av meg hadde kanin til madammens datter - de hadde to egentlig, men den andre døde i fjor vinter "av kulde" - De hadde riktignok større bur enn det på bildet, men når det blir ned i 30 minus her om vintern så holder ikke det. Jeg prøvde forsiktig å si at kaninen trenger en venn og større plass, men beskjeden jeg fikk da var bare at "det kommer ikke flere kaniner inn, og betingelsen for at hun fikk kaninene var at de skulle bo ute" jentungen selv kunne jo ikke håndtere kaninen, den var for redd og lite tam og hadde sikkert smerter... den døde nå i vinter "den tålte ikke kulda" og jeg tenker at det i grunnen var det beste for den... Jeg tilbød meg å ta den til meg, men jentungen ville jo ha den... Jeg sa også at de kunne få en av meg til selskap, men da skal de ikke ha det slik, men det var heller ikke aktuelt.

Så nå skal jeg overta burene sånn at det er vanskeligere for dem å skaffe seg nye kaniner. For buret blir en ypperlig utehusi utegårdene jeg planlegger enten til kaninene eller marsvina.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror på det med at folk ikke vet bedre. Jeg viste ikke bedre da jeg 10 år gammel fikk min første kanin.Han var innekanin og levde til han ble 12. Men hadde jeg ikke allerede da vært så gærn etter dyr så ville nok han også sittet mye i buret. Men jeg hadde han mye ute rett og slett for at jeg var helt tussete etter han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er slik at folk ikke vet bedre så er det jo direkte skremmende! Jeg klarer bare ikke helt forstå at folk synes det er greit å ha et levende vesen på så lite plass hele livet sitt. Jeg mener, hvordan i all verden kan man tro at det er et godt liv?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er slik at folk ikke vet bedre så er det jo direkte skremmende! Jeg klarer bare ikke helt forstå at folk synes det er greit å ha et levende vesen på så lite plass hele livet sitt. Jeg mener, hvordan i all verden kan man tro at det er et godt liv?

Med bakgrunn fra dyrebutikkbransjen tror jeg man fint kan si at jo, folk vet ikke bedre. Tror neppe de fleste er slemme eller ønsker å være det. Men de gjør "som alle andre", og da blir dette resultatet. Jeg hadde kaniner slik selv da jeg var yngre, dog hadde de også stor løpegård utendørs der de var noen timer nesten hver dag. Men de bodde store deler av døgnet i bur, og vi hadde ingen betenkeligheter med det på den tiden. Synd, men sant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er slik at folk ikke vet bedre så er det jo direkte skremmende! Jeg klarer bare ikke helt forstå at folk synes det er greit å ha et levende vesen på så lite plass hele livet sitt. Jeg mener, hvordan i all verden kan man tro at det er et godt liv?

Med tanke på at folk har hunder i bur 18 timer i døgnet, hester på boks 18 -20 timer i døgnet, kyr på bås 24 timer i døgnet osv osv - så er det ikke så rart - selv om det er fryktelig trist. Vi mennesker er generelt skikkelig dårlige på å se andre arters behov - er jo mer praktisk for oss med små bur...

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med tanke på at folk har hunder i bur 18 timer i døgnet, hester på boks 18 -20 timer i døgnet, kyr på bås 24 timer i døgnet osv osv - så er det ikke så rart - selv om det er fryktelig trist. Vi mennesker er generelt skikkelig dårlige på å se andre arters behov - er jo mer praktisk for oss med små bur...

Nettopp - det er det som er problemet. Vi er alt for lite flinke til å se at selv om et "problem" kan løses på en enkel måte betyr ikke det nødvendig vis at løsningen er god for alle. Vi er ego sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff.

Jeg er oppvokst med kaniner, og jeg husker pappa lagde store, flyttbare merder og innhegninger til dem, så de skulle få beite og grave om sommeren, og strekke skikkelig ut. Gjett om han ble til latter i bygda da, tenk å dille sånn bare for noen kaniner! Utrolig trist at det er sånn. "Hva er det minste buret den kan ha", liksom... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...