Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?


Nirm
 Share

Recommended Posts

Guest Ulla-Britt
Jeg trodde jeg gjorde det, jeg? Det er interessant at man blir fordømt som intolerant og fordomsfull i en tråd som mer eller mindre handler om fordommer, bare fordi at man skriver at man ikke helt veit hvordan man reagerer om en av ens nærmeste kommer ut av skapet, og det er det jeg diskuterer. Trodde jeg..

Nå skreiv ikke jeg noe om latterlig, jeg skreiv at det ikke ligger i min komfortsone at folk deler så mye første gangen jeg hilser på de, og jeg kom med opptil flere eksempler på hva jeg syns er "for mye", selv om det tydeligvis ikke var gyldig, i og med at jeg fremstår som åpen selv, og at mine eksempler ikke handler om legning (ganske mange av eksemplene mine blir møtt med fordommer da, og ganske ofte mener folk med de merkelappene at det er en del av deres identitet, så selv om det ikke er likt, så er det sammenlignbart.. Syns jeg).

Og det har ikke noe med å begrense noen å gjøre, jeg syns det er tildels nedlatende og tildels fordomsfullt å kalle det å begrense noen bare fordi man ikke syns det er så viktig å vite at noen er lesbisk, homo eller transkjønna første gangen man hilser på de.

Jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det engang, men når Ulla-Britt sier at hun ikke liker at det overseksualiseres når f.eks jeg sier at jeg ikke bryr meg om hvem hun ligger med, så er det ikke sånn ment som at det bare handler om sexen. Så sant vi ikke er i en setting der det er naturlig at "jeg er lesbisk" eller "jeg er hetero" kommer opp som første opplysning, så skjønner ikke jeg helt hvorfor jeg "må" vite at f.eks Ulla-Britt er lesbisk. Jeg har ikke noe i mot det, men det er omtrent like viktig eller uviktig for meg å vite at Ulla-Britt er lesbisk, som det er å vite at f.eks. Raksha er heterofil.

Men det er egentlig ikke noe poeng i å diskutere det videre. Jeg veit ikke hvordan min første reaksjon ville vært om noen av mine nærmeste kom ut av skapet. Jeg antar jeg ville vært overrasket, og jeg antar jeg ville godtatt det.

Jeg har aldri noensinne opplevd at noen har presentert seg med navn og legning (gudene skal vite at det hadde gjort livet mitt mye lettere), men jeg tror heller ikke folk flest tenker over hvor ofte de indirekte forteller at de er hetero til mennesker de nettopp har møtt. Mannen min ditt og kona mi datt. Ganske naturlig, egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 209
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg jobbet på Potta i mange år, jeg er vant med å ha hele spekteret rundt meg som den naturligste ting i verden. Også transeksuelle både pre og post kjønnsskifte. Jeg er selv bifil, og med unntak av m

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting. Har m

Dere som ikke er sikre på hvordan dere ville reagert, og/eller som tror dere måtte hatt en liten tenkepause: hva er det dere måtte ha "tenkt over" i løpet av den tenkepausen? Av ren nysgjerrighet, og i aller beste mening, for jeg tror ikke jeg skjønner greia helt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som ikke er sikker på hvordan dere ville reagert, og/eller som tror dere måtte hatt en liten tenkepause: hva er det dere måtte ha "tenkt over" i løpet av den tenkepausen? Av ren nysgjerrighet, og i aller beste mening, for jeg tror ikke jeg skjønner greia helt. :)

Tenkepause og tenkepause. For min del ville det vel dreid seg om å slippe den umiddelbare reaksjonen og tenke litt mer rasjonelt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som ikke er sikker på hvordan dere ville reagert, og/eller som tror dere måtte hatt en liten tenkepause: hva er det dere måtte ha "tenkt over" i løpet av den tenkepausen? Av ren nysgjerrighet, og i aller beste mening, for jeg tror ikke jeg skjønner greia helt. :)

Foreksempel summe seg nok til å ikke si "er du sikker?!" Eller "oi!" Eller noe annet som kan tas feil, bare fordi man blir overrasket. Skjønner jo at jeg er langt mindre empatisk og tolerant enn jeg trodde - så da beklager jeg til mari om jeg reagerte feil da hun fortalte meg at hun var bifil i en bisetning en gang i hagen min på nordstrand (eller hvor /når det var). Og skjønner at jeg har ekstremt dårlig impulskontroll på overraskelser.

Reaksjonen står jo i stil med hvor overrasket man er. Kjenner/kjente folk jeg ville tenkt at "det har jeg bare venta på" og dermed første reaksjon hadde blitt å smile og synes det var hyggelig å bli innviet i den delen av livet til personen, mens andre folk ville jeg blitt skikkelig overrasket om de kom med en slik nyhet til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkepause og tenkepause. For min del ville det vel dreid seg om å slippe den umiddelbare reaksjonen og tenke litt mer rasjonelt. :)

Men hva er den umiddelbare reaksjonen da? Sorry hvis jeg graver, jeg er generelt fryktelig nysgjerrig. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor må jeg synes at det er normalt. Jeg vil ikke ha noen problemer med å godta om noen i min familie kom ut av skapet, men jeg syns det er nesten fordømmende å påsto at om man ikke føler seg 100% komfortabel med det så har man fordommer. Hvorfor? Hvis jeg hadde syntes det var unaturlig å være homofil, er det da kun fordommer som ligger bak? Det er jeg slett ikke enig i. Jeg kunne f.eks basert det på religion eller annen overbevisning.Vi vil nok aldri komme dit i samfunnet at 100% av oss skal synes slikt er naturlig. Og det tror jeg vi må akseptere. Og ikke være bastant å komme med at da har folk fordommer. Folk må få mene det er unaturlig uten å bli sett ned på mener jeg.!

Det er jo ingen som til syvende og sist kan si hva du (eller andre) skal mene, men for og snu på spm ditt, hvorfor kan ikke du synes at det er normalt? Eller hvorfor er det ikke mulig at alle en gang kan synes at dette er normalt? Hvis man har et problem med mørkhudede så bunner jo det i fordommer, det samme gjør det om man har et generellt problem med folk som er overvektige, undervektige, høye, lave, folk med en spesiell klesstil, religiøse folk osv. For det er jo ikke de det er noe galt med. Det betyr ikke at man går overens med alle heller på lik linje som man ikke går over ens med alle andre. Og du sier du kan skylde på religiøs overbevisning, hva er en fordom egentlig om ikke en overbevisning? Spiller jo ingen rolle om den bunner i religion eller noe annet. (en overbevisning som ikke bunner i fakta)

Jeg mener dette går mer på hvordan vi ser ting. Viss alle vokste opp omringet av aksept for det som er 'annerledes' uansett hva det er så er det det synet man får som voksen også. Hvorfor skal ikke jeg kunne føle meg 100% komfortabel rundt terje som er homo eller ida som er lesbisk liksom, hva er det som er annerledes med dem? Jeg er feks ikke komfortabel med og se for meg meg selv med en annen kvinne, i et forhold, men det har jo ingenting med andre eller deres legning og gjøre, kun min egen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da gjelder det åpenbart fortsatt vi som skriver i tråden da? Why?

Jeg synes at det er trist og tragisk at det fortsatt er sånn at det å komme ut overfor folk gjør at noen må svelge litt ekstra og ta seg en pause før de klarer å møte blikket til den andre og vise seg så empatiske som dere påstår at alle er til tross for den nødvendige pausen. Det synes jeg, og det står jeg for.

Hvis det betyr at jeg sitter på en høy hest, så sitter jeg godt på den, vel vitende om at min reaksjon om noen føler for å "komme ut" overfor meg aldri vil gi den andre følelsen av at det var en vanskelig nyhet. Det betyr selvsagt ikke at jeg påstår at jeg er noe bedre menneske enn andre, det bare vitner om at noen kanskje bør gå noen runder med seg sjøl og visualisere gitte settinger og kartlegge egne reaksjonsmønstre for å ikke havne i en situasjon hvor en endre opp med å påføre den andre (som kanskje har tatt stor sats for å dele en sånn ting) smerte.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kom forresten på at jeg løy da jeg sa jeg ikke kjenner så mange. Nesten hele det gamle fotballaget mitt var jo både lesbiske og bifile! :P

Jeg så en dokumentar her i England som handlet om det med å komme ut. Var fortalt av en tidligere rugbyspiller på landslaget til Wales, som heter Gareth Thomas. Det var veldig interessant. Han dro rundt og snakket med gamle trenere, venner av familien, egne venner osv om tiden da han kom ut og hvordan det hadde vært. Han levde som gift "hetero" mann lenge og følte det ekstremt vanskelig fordi rugby er jo en relativt manne-manne sport.

Han sa noe av det vanskeligste var at han følte han hadde løyet for foreldrene sine hele tiden. Mens foreldrene sa at de følte det ikke sånn, men var såklart glad for at han kunne være seg selv.

I programmet dro han og en annen dame (lesbisk) til en skole for å delta på undervisning om homofili. Allerede som tiåringer hadde de fleste masse forvetninger til hva en homofil person "er" eller ser ut som!

Det var også i et annet program jeg så, de viste fem forskjellige damer til en skoleklasse (rundt 12 år kanskje?) og det var veldig mye stereotypioppfatninger som f. eks at den av de fem som var lesbisk var hun med kort hår, eller hun med større kjeve osv..

What impact did coming out have on your life?

It made a massive difference to who I am as a person. If you’re an honest person, people respect you. If you’re good to others and honest to others, you’ll be surrounded by good, honest people. If you lie to others, you’ll eventually surround yourself with liars. For me, it was like taking a massive burden off my shoulders and it gave me the freedom to be myself.

Did you feel any pressure to become some sort of role model?

That’s not why I did it but I’m so happy and proud when someone shakes my hand in the street and says: ‘Thanks for helping to give me’ – or their brother or sister, aunty or uncle – ‘the strength to come out and be who they want to be.’ It’s amazing to think you can have such a positive effect on people’s lives just by being honest. Being a role model is the one thing I never thought I’d be but it’s the thing I’m proudest of.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva er den umiddelbare reaksjonen da? Sorry hvis jeg graver, jeg er generelt fryktelig nysgjerrig. :P

Som rak nevnte, feks. Jeg kunne nok finni på å se sånn ut :o:lol:

Jeg synes at det er trist og tragisk at det fortsatt er sånn at det å komme ut overfor folk gjør at noen må svelge litt ekstra og ta seg en pause før de klarer å møte blikket til den andre og vise seg så empatiske som dere påstår at alle er til tross for den nødvendige pausen. Det synes jeg, og det står jeg for.

Hvis det betyr at jeg sitter på en høy hest, så sitter jeg godt på den, vel vitende om at min reaksjon om noen føler for å "komme ut" overfor meg aldri vil gi den andre følelsen av at det var en vanskelig nyhet. Det betyr selvsagt ikke at jeg påstår at jeg er noe bedre menneske enn andre, det bare vitner om at noen kanskje bør gå noen runder med seg sjøl og visualisere gitte settinger og kartlegge egne reaksjonsmønstre for å ikke havne i en situasjon hvor en endre opp med å påføre den andre (som kanskje har tatt stor sats for å dele en sånn ting) smerte.

Men du forstår ikke at det ikke nødvendigvis har noe med homofili i seg selv å gjøre? Heller overraskelsen og eventuelt sjokket? Reagerer du alltid rett i alle situasjoner?

For eksempel vil vel de fleste si at hvis de kjører ned et menneske så vil de stanse. Sånn reagerer ikke alle, mange får panikk og kjører sin vei i stede. Man bare reagerer, man klarer ikke styre følelsene og handlingene sine alltid. Kanskje er det ekstremt å sammenligne, kanskje ikke. For meg ville det vært ganske sjokkerende om feks pappa hadde kommet ut av skapet. Igjen, fint for de som alltid klarer å være fattet og kontrollere følelsene sine. Det klarer jeg ikke. Og jeg synes det er synd at folk mener jeg mangler feks medmenneskelighet av den grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne diskusjonen er veldig interessant. Siden den faktisk er høyst aktuell i Norge i 2013. Vi er vel et av de mest liberale landene når det kommer til dette, men vi skal ikke reise så langt før de faktisk starter å gjeninnføre forbud mot homofili. Det er ikke så mange år siden sex mellom to menn ble legalisert, og det stod faktisk under samme paragraf som forbud mot sex med dyr om jeg ikke husker rivende galt nå...

Det er fortsatt en del som tilhører LGBT kategorien som ikke kan ta med seg kjærester hjem, eller ikke får aksept for sin kjønnsidentitet. Det er fortsatt en del som opplever ganske klare negative handlinger mot seg pga dette, og noen blir også utsatt for vold. Det er ikke alle steder i Oslo to av samme kjønn kan holde hånda, uten å risikere negative reaksjoner.

For meg hadde det selvfølgelig ikke vært noen sak om noen i min nærmeste omgangskrets hadde kommet ut av skapet hverken som det ene eller andre, selv om jeg hadde stusset litt på om min mor hadde ville blitt mann nå liksom. :P Alderen folk kommer ut på er forskjellig, og noen lever i skjul i mange mange år. En god del har et hemmelig liv ved siden av kone og barn eksempel, der de treffer menn i det skjulte. Jeg husker at jeg spurte min mor da jeg var liten om hun likte jenter eller gutter, fordi hun ikke dro med seg mannfolk hjem. :P Og for en ukes tid siden, så spurte hun meg hva jeg hadde sagt om hun stod fram som lesbisk. Ikke at jeg mistenker at hun lyver til meg om det når hun sier at hun ikke er det, men det får en jo til å tenke.

For mange år siden traff jeg en mann som var godt og vel oppi 60 årene. Han levde med kone og barn, men følte seg som kvinne. Han hadde valgt å ikke gjøre noe med dette pga alderen og av hensyn til familien. Og at da han var ung, så var ikke tilbudet til kjønnsbekreftende operasjoner det samme som idag. I tillegg til at å gå igjennom en slik prosess i hans alder, har sine bakdeler. En kompis var vel rundt 40 år da han startet på sin prosess. Så en del kommer ut ganske seint, selv om gjenomsnittsalderen blir lavere. Det handler nok både om mer kunnskap, og mer aksept for å tilhøre "anderledeslaget".

Av de som har presentert seg med legning ovenfor meg, så har det vært utelukkende hetro gutter når vi har vært i grupper som har vært overrepresentert av LGBT personer. Og det trur jeg er litt småpanikk fra om noen skulle finne på å sjekke de opp... Men det er nok forskjell på folk der vil jeg tru, og for noen så er nok legningen mer av identiteten deres enn andre.

Mange er ikke åpen på jobb/skole om sin legning. De unngår å nevne pronomen og navn på kjæresten sin, og omtaler vedkommende som nettopp det. Eller unngår å nevne at man har kjæreste overhode. For meg er det litt trist, da jeg synes alle skal ha den retten til å snakke om partneren sin uten å bli fordømt. Selv om jeg fortsatt sitter med inntrykket om at det er lettere for jenter å være åpne, enn for gutter i enkelte miljøer. En jeg gikk i klasse med fortalte om de reaksjonene han fikk da det kom ut at han var homofil. Og med tanke på hvor godt jeg trudde miljøet var i den klassen, så ble jeg veldig overrasket over de reaksjonene.

Jeg håper og trur at ingen her inne hadde slått handa av familie og venner, selv om de stod fram. Det er ikke alltid lett å skulle fortelle det til folk, særlig ikke folk man setter pris på og er redd for å miste fra omgangskretsen sin. Man kan alltid si at de ikke er ekte venner da, men å miste venner på den måten trur jeg ikke er noe hyggelig. Jeg hadde nok heller "satt pris på" en real krangel som førte til at man ikke snakket mer med hverandre da...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at det er trist og tragisk at det fortsatt er sånn at det å komme ut overfor folk gjør at noen må svelge litt ekstra og ta seg en pause før de klarer å møte blikket til den andre og vise seg så empatiske som dere påstår at alle er til tross for den nødvendige pausen. Det synes jeg, og det står jeg for.

Hvis det betyr at jeg sitter på en høy hest, så sitter jeg godt på den, vel vitende om at min reaksjon om noen føler for å "komme ut" overfor meg aldri vil gi den andre følelsen av at det var en vanskelig nyhet. Det betyr selvsagt ikke at jeg påstår at jeg er noe bedre menneske enn andre, det bare vitner om at noen kanskje bør gå noen runder med seg sjøl og visualisere gitte settinger og kartlegge egne reaksjonsmønstre for å ikke havne i en situasjon hvor en endre opp med å påføre den andre (som kanskje har tatt stor sats for å dele en sånn ting) smerte.

Jeg er faktisk dypt uenig med deg.

Personlig så forventer jeg den naturlige og spontane reaksjonene til personen for å faktisk vite hva personen mener. En innøvd reaksjon, som er lett gjennomskuelig, ville jeg nesten blir mer lei meg og skuffet av, enn det første en person faktisk tenkte på når man kommer med en slik e.l. personlig ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at det er trist og tragisk at det fortsatt er sånn at det å komme ut overfor folk gjør at noen må svelge litt ekstra og ta seg en pause før de klarer å møte blikket til den andre og vise seg så empatiske som dere påstår at alle er til tross for den nødvendige pausen. Det synes jeg, og det står jeg for.

Hvis det betyr at jeg sitter på en høy hest, så sitter jeg godt på den, vel vitende om at min reaksjon om noen føler for å "komme ut" overfor meg aldri vil gi den andre følelsen av at det var en vanskelig nyhet. Det betyr selvsagt ikke at jeg påstår at jeg er noe bedre menneske enn andre, det bare vitner om at noen kanskje bør gå noen runder med seg sjøl og visualisere gitte settinger og kartlegge egne reaksjonsmønstre for å ikke havne i en situasjon hvor en endre opp med å påføre den andre (som kanskje har tatt stor sats for å dele en sånn ting) smerte.

Og jeg syns det er ufattelig nedlatende å ikke kunne SE at man kan bli overrasket og kanskje ikke helt klare å formulere noe vettugt med en gang. Men om det gjør meg lite empatisk at jeg ikke går og tenker over at mine kjære kan være lesbiske/homofile /transeksuelle og dermed ikke går og legger en slagplan i hodet om hvordan jeg skal reagere - vel da får jeg være det da. Dette blir rett og slett for dumt for meg.

Jeg har også skrevet om det som faktisk SKJER når man får nyheter som endrer forventningene man (ubevisst) har til folk - det har med hvordan den menneskelige psyke fungerer å gjøre - ikke med manglende respekt for legning.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper og trur at ingen her inne hadde slått handa av familie og venner, selv om de stod fram. Det er ikke alltid lett å skulle fortelle det til folk, særlig ikke folk man setter pris på og er redd for å miste fra omgangskretsen sin. Man kan alltid si at de ikke er ekte venner da, men å miste venner på den måten trur jeg ikke er noe hyggelig. Jeg hadde nok heller "satt pris på" en real krangel som førte til at man ikke snakket mer med hverandre da...

Men, du som har vært gjennom prosessen, og forsåvidt alle andre som har vært det. Forstår du/dere at folk kan bli sjokkerte, reagere feil eller kanskje til og med bli sinte eller opprørte som en første reaksjon - frem til sjokket har lagt seg? Er det greit? Er det realt? Er det forståelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig innrømme at jeg nok hadde blitt litt sånn :huh::icon_confused::|:icon_cry: Hvis mamma og pappa skulle skille seg fordi en av dem hadde vært homofil, men det hadde nok hatt like mye med skilsmissen som homofilie å gjøre. Jeg hadde jo godtatt det og vendt meg til det etterhvert, og da hadde jeg nok vært litt mer sånn her :thumbsup::hug: Men det er jo fordi det er en vane at de er gift og er mamma og pappa liksom, jeg hadde nok reagert like sterkt hvis dem skilte seg uansett årsak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du forstår ikke at det ikke nødvendigvis har noe med homofili i seg selv å gjøre? Heller overraskelsen og eventuelt sjokket? Reagerer du alltid rett i alle situasjoner?

Hvis det ikke har noe med homofilien å gjøre, så forstår jeg ikke hvorfor det skal være så sjokkerende? Og nei, jeg reagerer såvisst ikke alltid rett i alle situasjoner. :) "Rett fra levra" og følelsesmenneske bidrar ofte til spontane reaksjoner på ting, absolutt! Jeg har heller aldri påstått at jeg er kontrollert og fattet i enhver situasjon. Men akkurat i møtet mellom mennesker når en sånn her situasjon oppstår, da er jeg ganske fatta, fordi jeg både har et prinsipielt og et empatisk ståsted som gjør at jeg ønsker at det skal være greit å dele sånne ting med meg. :) Og nå var det jo tross alt "komme ut"-prosessen vi diskuterte, ikke påkjørsler eller alle mulige andre scenarioer.

Jeg er faktisk dypt uenig med deg.

Personlig så forventer jeg den naturlige og spontane reaksjonene til personen for å faktisk vite hva personen mener. En innøvd reaksjon, som er lett gjennomskuelig, ville jeg nesten blir mer lei meg og skuffet av, enn det første en person faktisk tenkte på når man kommer med en slik e.l. personlig ting.

Nå skjønner du ikke hva jeg mener, for selvsagt skal det ikke komme en innøvd regle kombinert med et stivt smil og parodisk utstrakte armer dersom noen kommer ut til deg! Det jeg mener er å gå i seg sjøl og hva en tenker om gitte temaer, hvordan en sjøl skulle ønske en blei møtt ved en sånn nyhet, og deretter vurdere om en sånn reaksjon er noe en kan integrere og være kongruent med skulle en havne i samme situasjon sjøl.

Og jeg syns det er ufattelig nedlatende å ikke kunne SE at man kan bli overrasket og kanskje ikke helt klare å formulere noe vettugt med en gang. Men om det gjør meg lite empatisk at jeg ikke går og tenker over at mine kjære kan være lesbiske/homofile /transeksuelle og dermed ikke går og legger en slagplan i hodet om hvordan jeg skal reagere - vel da får jeg være det da. Dette blir rett og slett for dumt for meg.

Klart jeg SER at en kan bli overraska, men iogm at den overraskelsen kan være noe den som gir nyheten har gått og grua seg for, så tenker jeg at en bør håndtere det litt bedre enn som så. Og at du ikke har tenkt gjennom denne "slagplanen" som du kaller det, sier jo kanskje bare noe om at det ikke er noen voldsom aktuell problemstilling for deg. Det var det for meg, derfor har jeg tenkt mye på mottaksapparatet mitt når folk deler ting med meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ærlig innrømme at jeg nok hadde blitt litt sånn :huh::icon_confused::|:icon_cry: Hvis mamma og pappa skulle skille seg fordi en av dem hadde vært homofil, men det hadde nok hatt like mye med skilsmissen som homofilie å gjøre. Jeg hadde jo godtatt det og vendt meg til det etterhvert, og da hadde jeg nok vært litt mer sånn her :thumbsup::hug: Men det er jo fordi det er en vane at de er gift og er mamma og pappa liksom, jeg hadde nok reagert like sterkt hvis dem skilte seg uansett årsak.

Og der påpeker du kanskje det jeg prøver å si men ikke får frem: Det er ikke homofili jeg har noe imot, men det kan være mange andre ting som påvirker reaksjonen min.

Hvis det ikke har noe med homofilien å gjøre, så forstår jeg ikke hvorfor det skal være så sjokkerende?

Som jeg påpeker over, det kan jo være andre aspekter som slår ned i deg når du får sånne nyheter. Som feks skilsmisse om det er snakk om en av foreldrene. Det kan jo gi en uønsket reaksjon.

Og nei, jeg reagerer såvisst ikke alltid rett i alle situasjoner. :) "Rett fra levra" og følelsesmenneske bidrar ofte til spontane reaksjoner på ting, absolutt! Jeg har heller aldri påstått at jeg er kontrollert og fattet i enhver situasjon. Men akkurat i møtet mellom mennesker når en sånn her situasjon oppstår, da er jeg ganske fatta, fordi jeg både har et prinsipielt og et empatisk ståsted som gjør at jeg ønsker at det skal være greit å dele sånne ting med meg. :) Og nå var det jo tross alt "komme ut"-prosessen vi diskuterte, ikke påkjørsler eller alle mulige andre scenarioer.

Jeg vet hva vi diskuterer, poenget er at man ikke nødvendigvis reagerer som man bør, nettopp fordi vi er mennesker som alle reagerer forskjellig.

Nå skjønner du ikke hva jeg mener, for selvsagt skal det ikke komme en innøvd regle kombinert med et stivt smil og parodisk utstrakte armer dersom noen kommer ut til deg! Det jeg mener er å gå i seg sjøl og hva en tenker om gitte temaer, hvordan en sjøl skulle ønske en blei møtt ved en sånn nyhet, og deretter vurdere om en sånn reaksjon er noe en kan integrere og være kongruent med skulle en havne i samme situasjon sjøl.

Du skrev: "Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. " Dette oppfatter i alle fall jeg det som at du mener at man skal sette på et smil selv om man ikke nødvendigvis mener det.

Og at du ikke har tenkt gjennom denne "slagplanen" som du kaller det, sier jo kanskje bare noe om at det ikke er noen voldsom aktuell problemstilling for deg. Det var det for meg, derfor har jeg tenkt mye på mottaksapparatet mitt når folk deler ting med meg.

Og allikevel synes du det er rart at ikke alle har en like "medmenneskelig" reaksjon? Du sier jo selv at dette er noe som har vært veldig aktuelt for deg. Jeg tror faktisk aldri jeg har tenkt gjennom problemstillingen en gang, jeg. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke har en like god reaksjon som de som har tenkt masse på det og har veldig mange meninger om det før situasjonen? Se ting fra begge sider og alt det der...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skjønner du ikke hva jeg mener, for selvsagt skal det ikke komme en innøvd regle kombinert med et stivt smil og parodisk utstrakte armer dersom noen kommer ut til deg! Det jeg mener er å gå i seg sjøl og hva en tenker om gitte temaer, hvordan en sjøl skulle ønske en blei møtt ved en sånn nyhet, og deretter vurdere om en sånn reaksjon er noe en kan integrere og være kongruent med skulle en havne i samme situasjon sjøl.

Du skrev: "Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. " Dette oppfatter i alle fall jeg det som at du mener at man skal sette på et smil selv om man ikke nødvendigvis mener det.

Og det er slik jeg oppfatter det også.

Og nei, jeg hadde ingen problemer med det når jeg havnet i situasjonen, men jeg brukte alikavel ett par sekunder med å titte ned (som jeg gjør naturlig når jeg tenker) la samme pusslebitene og tenkte "egentlig er jeg ikke så overrasket". Og det var vel mer eller mindre det jeg sa også spontant når jeg hadde samlet tankene i 3-4 sekunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg tolker Scandy;

Tenk gjennom hvordan dere ser for dere reaksjonen kan være. Vit at det er en kjempevanskelig og sår ting å gjøre å komme ut av skapet, spesielt til de man er nær og setter stor pris på. Som Nirm sier, man er redd for å miste de, man er redd for å bli dømt, man er redd for å bli sett ned på, man er redd for at andre synes at man er ekkel og vemmelig. For dere høres det kanskje rart ut, for dere vet at dere ikke ville sett på personen slik, ei heller ville dere brutt kontakten, men den som kommer ut vet ikke hva dere synes, de vet bare at slikt skjer og at det skjer ofte.

Det er veldig sensitivt rett og slett, og din reaksjon kan ha innvirkning på hvordan situasjonen oppleves for den som betror seg til deg. Ja, det er kanskje urettferdig at man får tildelt et slikt ansvar, slik det kan føles urettferdig å være LGBT, men man kommer ikke unna noen av delene dessverre. Sånt sett er det sucky for begge parter.

Det er ikke for å være nedlatende, det er ikke for å være bedrevitende, det er et forsøk på å bevisstgjøre helt uten kjipe motiver.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, du som har vært gjennom prosessen, og forsåvidt alle andre som har vært det. Forstår du/dere at folk kan bli sjokkerte, reagere feil eller kanskje til og med bli sinte eller opprørte som en første reaksjon - frem til sjokket har lagt seg? Er det greit? Er det realt? Er det forståelig?

Ja, jeg forstår det faktisk at folk kan blir litt sjokkerte, og kanskje reagere på en ikke helt ventet måte bestandig. Særlig for min del, siden vi ikke er like "utbredte" som homofile bestandig, samt mindre synlig i samfunnet om vi ikke ønsker det. Det vil også si at det er mindre kunnskap om det, og også da mer uvitenhet.

Så kommer det til hvordan man reagerer, som er litt avgjørende. Man trenger ikke nødvendigvis reagere så ekstremt politisk korrekt, men en reaksjon i noe slags retning "du er et misfoster", hadde nok de færreste satt så stor pris på. Å ta en tenkepause, bli litt sjokkerte og kanskje reagere litt med sinne, kommer vel også an på posisjonen vedkommende har i livet ens.

Jeg trur at man har lettere å bli sint og opprørt om ens ektefelle og mor/far til ens barn kommer og forteller at den vil skilles, pga legning, enn en venn. Samme med foreldre som har vært gift i 40 år, forhold til en foreldre som har vært singel mesteparten av livet. Fordi omveltningene blir større rett og slett, i tillegg til at en del får et litt egosentrisk tankegang rundt det, og setter seg selv litt i sentrum. Og når man kommer over den delen (type "hva vil vennene mine si, når de får vite at pappa liker å kle seg ut som dame fra tid til annen en"), så trur jeg også følelsene legger seg litt mer også.

Men likevel trur jeg at ærlige reaksjoner er de beste. Til en viss grad. Synes man at vennen sin er et misfoster, unaturlig og freak man ikke ønsker å ta i noe mer, så kan man avslutte vennskapet på en penere måte enn å hoppe opp i ren avsky og løpe avgårde. :P Satt litt på spissen. Men jeg trur at de aller fleste faktisk takler det ganske bra, bare man får tenkt seg litt om og kanskje forstå det hele.

Manglende reaksjoner er faktisk en "belastning" også. Man bygger seg opp veldig psykisk for å stå i mot all den negativiteten man forventer skal komme, og så gjør det ikke det. :P Det blir nesten som et antiklimaks. Ikke det, jeg setter pris på at ingen har løpt avgårde i ren avsky, men man forventer faktisk litt mer opprøthet, mer sjokk og litt mer sinne. Ikke bare "Å ja", og "Det burde jeg da ha visst". :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg forstår det faktisk at folk kan blir litt sjokkerte, og kanskje reagere på en ikke helt ventet måte bestandig. Særlig for min del, siden vi ikke er like "utbredte" som homofile bestandig, samt mindre synlig i samfunnet om vi ikke ønsker det. Det vil også si at det er mindre kunnskap om det, og også da mer uvitenhet.

Ikke for å vite uvitende og alt det der, men hva er du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg tolker Scandy;

Tenk gjennom hvordan dere ser for dere reaksjonen kan være. Vit at det er en kjempevanskelig og sår ting å gjøre å komme ut av skapet, spesielt til de man er nær og setter stor pris på. Som Nirm sier, man er redd for å miste de, man er redd for å bli dømt, man er redd for å bli sett ned på, man er redd for at andre synes at man er ekkel og vemmelig. For dere høres det kanskje rart ut, for dere vet at dere ikke ville sett på personen slik, ei heller ville dere brutt kontakten, men den som kommer ut vet ikke hva dere synes, de vet bare at slikt skjer og at det skjer ofte.

Det er veldig sensitivt rett og slett, og din reaksjon kan ha innvirkning på hvordan situasjonen oppleves for den som betror seg til deg. Ja, det er kanskje urettferdig at man får tildelt et slikt ansvar, slik det kan føles urettferdig å være LGBT, men man kommer ikke unna noen av delene dessverre. Sånt sett er det sucky for begge parter.

Det er ikke for å være nedlatende, det er ikke for å være bedrevitende, det er et forsøk på å bevisstgjøre helt uten kjipe motiver.

Jeg er helt enig i det du skriver og ser også at hun skriver det. Men jeg kan dessverre ikke annet enn å holde fast på at jeg er et menneske bygget opp av mange forskjellige følelser og jeg kan rett og slett ikke garantere at jeg reagerer politisk korrekt - for det kommer jo gjerne ekstremt brått på for den som får nyheten - da hjelper det jo ikke at personen som "kommer ut av skapet" har tenkt lenge og vel på det. Det hjelper ikke meg.

Problemet mitt her er mangelen på forståelse for at mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig (og ofte annerledes enn man egentlig ønsker).

Med det sagt leser jeg som sagt det dere skriver og lover å tenke litt på det og sette meg inn i det litt bedre - kanskje reagerer jeg da riktigere. :) For som påpekt tidligere: Det her er vel noe jeg aldri har ofret en tanke. Ikke vet jeg hvorfor. :)

Edit: Og ja, jeg vet. Nå maler jeg bare opp igjen på det jeg allerede har skrevet.

Så kommer det til hvordan man reagerer, som er litt avgjørende. Man trenger ikke nødvendigvis reagere så ekstremt politisk korrekt, men en reaksjon i noe slags retning "du er et misfoster", hadde nok de færreste satt så stor pris på. Å ta en tenkepause, bli litt sjokkerte og kanskje reagere litt med sinne, kommer vel også an på posisjonen vedkommende har i livet ens.

Klippet litt i et veldig, veldig fint innlegg. Der var jeg med på alle setningene i alle fall. Så må jeg bare påpeke det jeg har uthevet: Jeg håper du forstår at det ikke er SÅNNE reaksjoner jeg ikke kan garantere at jeg ikke får. For litt selvkontroll har jeg ;) Antageligvis hadde jeg blitt dødsnysgjerrig og hatt hundre spørsmål av ren interesse :lol: Men poenget igjen, jeg kan ikke garantere det. For jeg vet faktisk ikke. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri noensinne opplevd at noen har presentert seg med navn og legning (gudene skal vite at det hadde gjort livet mitt mye lettere), men jeg tror heller ikke folk flest tenker over hvor ofte de indirekte forteller at de er hetero til mennesker de nettopp har møtt. Mannen min ditt og kona mi datt. Ganske naturlig, egentlig.

Men for oss som har vært single i en halv evighet da, vi avslører ikke legningen vår med sånne ting heller..

Dere som ikke er sikre på hvordan dere ville reagert, og/eller som tror dere måtte hatt en liten tenkepause: hva er det dere måtte ha "tenkt over" i løpet av den tenkepausen? Av ren nysgjerrighet, og i aller beste mening, for jeg tror ikke jeg skjønner greia helt. :)

Min første reaksjon på ting som kan bli litt klamt og vanskelig, er å fleipe om det. Det er ikke alle som syns det er en grei måte å håndtere ting på, noen tror til og med at å fleipe med ting betyr at man ikke tar det alvorlig. Jeg er heller ikke så innmari flink med betroelser og at folk har det vanskelig, de forventer åpenbart litt andre reaksjoner enn hva jeg pleier å gi..

Jeg synes at det er trist og tragisk at det fortsatt er sånn at det å komme ut overfor folk gjør at noen må svelge litt ekstra og ta seg en pause før de klarer å møte blikket til den andre og vise seg så empatiske som dere påstår at alle er til tross for den nødvendige pausen. Det synes jeg, og det står jeg for.

Spørsmålet var hvordan vi ville taklet om en av våre nærmeste kom ut av skapet. For meg så er det kun en liten håndfull mennesker som er mine nærmeste.

Men sorry.. Jeg fatter ikke at det tolkes så ****** mye ut av "jeg veit ikke". Jeg veit ikke hvordan jeg vil reagere om en av ungene kom og fortale at de skulle bli foreldre heller, og selv om det er noen som kaster ut sine reproduserende tenåringer og slår hånda av de og ikke vil ha noe med de å gjøre, så betyr ikke nødvendigvis "jeg veit ikke" at det er den reaksjonen man får? At man ikke umiddelbart kaster seg rundt en mamma eller pappa som kommer ut av skapet, etter å ha vært den heterofile mammaen eller pappaen din i (i mitt tilfelle) 40 år, jeg fatter ikke at det skal være så vanskelig å forstå for dere empatiske og tolerante menneskene jeg?

Og ja, jeg kjenner jeg syns det er en anelse hyklersk. Sorry ass. "Godta meg som jeg er, men du skal være sånn jeg syns du skal være, og du skal reagere sånn at jeg ikke blir lei meg".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...