Gå til innhold
Hundesonen.no

American Akita


ace0
 Share

Recommended Posts

Akkurat som hos shibaen? :P

Er vel LITT mer dramatisk om en am. akita får det for seg å kveste en annen hund eller et rådyr enn om en shiba får ånden over seg (gitt at den andre hunden ikke er mindre, selvsagt)? Dessuten har jeg inntrykk av at am. akitaen er litt mer "bring it!" når det gjelder bråk enn en shiba, som gjerne er mer avventende.
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat som hos shibaen? :P
Neida, stod lenge og snakket med en oppdretter om dette. H*n har sjelden egne hunder av samme kjønn løse sammen. De er lettlært, som shibaen. Men fikk inntrykk av at de er noe mer samarbeidsvillige og utholdende. Likevel tør ikke denne oppdretteren noen gang å starte lp kl1, ettersom andre folk ikke har kontroll på sine hunder alltid. Det kan få fatale følger med en Am.akita. De gir seg ikke.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Vi har en stor og vakker american akita som nabo. Damen som eier den virker fortvilet hver gang hun går med han ute. Han er en STOR gutt og han er sterk som bare det. Gikk bak dem en gang (hunden så meg lenge før jeg hadde kommet bort til dem) og bikkja gjorde da utfall mot meg. Den gjør utfall mot andre hunder også. Det virker ikke helt som om damen helt vet hva hun skal gjøre med det. Hunden har også en tendens til å tygge på og gjøre utfall mot eieren. Mange ganger har jeg sett den gjøre utfall mot andre hunder også. En utrolig vakker hund er han da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder.

Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen.

Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt).

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende.

Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu.

Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder. Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen. Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt). Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende. Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu. Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.
Han jeg hadde et par mnd var snill som dagen er lang. Det var så mye kjærlighet! Det å passere andre hunder husker jeg ikke som noe stort problem, men sånt må trenes på, selvfølgelig. Stort sett veldig enig i det du skriver her, og ser ikke hvor jeg har skrevet noe annet? Og Amerikaneren har vel fortsatt Japan som opprinnelsesland tror jeg? :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det samme som Akita Inu? Naboen hadde en slik. Mitt første kjentskap med hund. Men mente at de skiftet rasenavn etterhvert?

Edit: ser ut som det ja. Flott hund, men stor og sterk. Husket at han hoppet opp på meg for å jokke og jeg ble livredd :P Jeg var jo bare ungen da og hunden større enn meg nesten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund.

Det svir i hjertet mitt når du sammenligner den store mastiffen am. akita med de nasjonale, japanske rasene og urhundene, for det er den virkelig ikke. :P

Er det samme som Akita Inu?

Nei, det er to forskjellige raser.

Litt historikk.

Mennesket og hunden har gått hånd i pote siden tidenes morgen. Lokale varianter har oppstått ved tilfeldigheter og gjennom mer eller mindre bevisst avl for å tilpasse hunden til de forskjellige oppgavene.

I likhet med mange andre hunderaser kan også historien om Akita følges langt tilbake i tid. Dens forfedre var jakthunder, vakthunder, kamphunder og samuraienes ledsager og historien strekker seg i hvert fall til 1400 tallet. Hundene i Japan var på den tiden små og middelstore. Diverse krysninger i tiden omkring 1900-tallet frambrakte en stor og kraftig hund men de karakteristiske ørene og den krøllete hallen ble mer eller mindre skadelidende. Vi fikk en rase med klare mastiff tegn.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan. Lite avlsmatriel og kostbar import resulterte i at vi faktisk fikk en egen "nordisk type" som ble noe bortimot en mellomting mellom den "Amerikanske typen" og den "Japanske typen"

På begynnelsen av åtti tallet ble det fart i importen av Akita fra Amerika til England og rasen fikk raskt en stor utbredelse der. Siden det var et enkelt og rimelig alternativ for import, samt at mangelen på avlsmatriel var stort, ble det tatt inn forholdsvis mange Akita fra England til både Norge og resten av Europa. Dermed fikk vi en vridning av type over mot den "Amerikanske typen".

Omkring 1990 kom signalene fra Japan om at vi måtte regne med en innstramming på FCI rasestandarden. Vi måtte regne med at større vekt ble lagt på den japanske, orientalske typen og at en del fargekombinasjoner ville være foretrukket. Det ble avholdt en konferanse og utstilling i Tyskland hvor signalene ble bekreftet av representanter fra den Japanske kennel klubben (JKC).

Mye arbeid er lagt ned for å for å stabilisere den rene linjen av Akita slik rasens opprinnelsesland Japan ønsker den. Importen av Akitaer fra Japan til Europa har økt og det faktum at det i dag er en forholdsvis enkel sak å ta med rabiesvaksinerte hunder mellom EU land og Norge har gitt oss mye større muligheter i arbeidet med å avle fram en korrekt Akita både med tanke på type, sunnhet og gemytt.

Hentet fra Norsk Akita Klubb.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er to ulike raser nå, men det er ikke såå lenge siden de var samme rasen de to Akita rasene. Det er ingen "inu" lenger i FCI, den gangen rasen het det var både Am. og Jap. samme rase. De var samme rase når jeg først møtte disse hundene.

Siden den gang har begge rasene endret seg. Amerikaneren har blitt tyngre og japaneren har blitt mer utpreget i hodet og kanskje noe lettere?

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Ja, i alle gamle hundebøker ser jo akitaen ut som en hund med am. akita-hode med japansk kropp. :) Poenget mitt var at det er et ganske stort spekter mellom am. akita i ene enden, og kvikke, opprinnelige hunder som feks shiba, kai og shikoku i andre. De tre siste er urhunder og primitive i sin fysiske og mentale framtoning med alt hva det innebærer av instinkter og funksjonelle trekk, mens den første er en stor selskapshund med svært annerledes drifter og framtoning.

Det ene er ikke bedre enn det andre, men en am. akita er IKKE en av de japanske nasjonalrasene/urhundene. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår bestevenninne er en Am akita tispe på 4 år som går med alt av andre hunder og går løs stort sett alltid med grei innkalling. Utholdende og robust og mere opptatt av hvor vi er og hva vi gjør enn å nødvendigvis herje rundt med gutta. Nå har eier hatt CA Ovtcharka før denne og har trent MYE hund,også er det så klart like stor forskjell på individene i denne rasen som i alle andre :) Men denne er en hyggelig veloppdragen velfungerende hund,så de finnes de også :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...