Gå til innhold
Hundesonen.no

Langhåret whippet =D


Bambii88

Recommended Posts

Som sagt, det er en blanding mellom en (eller flere) mynderase® og en annen rase - avlet for jakt. Siden det finnes mange typer blandinger, er det sikkert like greit å gjøre et bildesøk på google, så ser du litt av variasjonen - det finnes korthårete, langhårete, raggete, strihårete, små, store, kraftige, smale... men alle med litt myndepreg, da.

Mulig jeg tråkker alvorlig godt i salaten nå. Det blir da på en måte som Alaskan Husky? Avlet frem for å fremme visse egenskaper.

Mvh

Margrete

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, søte hunder, men betenkelig hvordan de avler dem.... Leser man om Silken Windhound, så skriver de jo hvordan stamtispen for det ene oppdrettet var resultatet av en bror-søster-blanding som deretter ble parret med en "nær slektning".

Når man lager slike nye "raser", så bør kanskje grunnen være litt bedre enn at det er artig og søtt med en langhåret liten mynde? Hvor snakker man om helse og Iallfall når man er villig til å betale en slik pris - drive voldsom innavl, ha en svært, svært liten avlsbase etc. Og som vanlig, når man har slike "nye raser", så begynner folk å krangle internt (står om det på samme side) - og skiller lag, noe som gjør avlen enda mer begrenset.

Jeg kjenner andre slike "rekonstruerte" eller nyskapte raser, eller der man har satt i system å få frem mer typelike utgaver av for eksempel uregistrerte gjeterhunder. Bang, så kommer smellen over fingrene: Straffen for å avle tett for å få frem en rasetype som er ganske lik, blir sykdom senere - når ting tetner seg til. Øyensykdommer som gjør hundene blinde, for eksempel. Anleggene har vært der, men når man inn- og linjeavler, noe som er vanlig for å få frem en viss type raskt, så dobler man og dobler man på sykdomsgenene også... som først etter endel år begynner å vise seg på hundene, når "alle" til slutt er i slekt...

Det hevdes at det dukker opp langhårsvarianter av whippet iblant i renrasede whippetkull, men det var såvidt jeg vet mest strihår - kanskje en hilsen fra fortiden, med litt terrier innblandet da whippeten vokste frem? Men i den amerikanske raseklubben for langhårswhippet så sies det at den "døde ut", og at også her ble det krysset inn andre raser - derfor det store spennet i farger som du ikke finner på "vanlig" korthåret whippet.

Og når det gjelder den langhårede varianten som kun eksisterer i særlig grad i USA, landet der de elsker å lage "freaks" av vanlige raser, så beskrives historien slik på "rase"-klubbens egen hjemmeside:

"The intense inbreeding used in the beginning by Mr. Wheeler "(Windsprite-kennelen, som startet dette) to bring out the recessive longhaired gene produced genetic evidence of English outcrossing to many breeds."

Når man vet hvor uheldig det er med små avlsbaser og innavl, så høres det ikke særlig betryggende ut med en rasevariant grunnlagt på "intens innavl". Ikke når eneste grunnen for å gjøre dette, er for å lage en festlig variant med pels.

Whippeter flest lever helt greie, normale liv - nei, de er ikke glad i fjelltur midtvinters, men normale hundeliv - med en frakk deler av året, som mange andre raser - lever de nå hvis de får sjansen til det av eierne. Ikke er de særlig skadeutsatt på grunn av kort hår og tynn hud, ikke mer enn noen andre korthårede hunder. Kjente noen med boxer som også hadde whippet, og de fulgte hverandre bra - det boxerne tålte, tålte også whippetene. Og det er da ingen som maser om å avle frem langhåret boxer?

Ja, det er artig å se på bildene av hva folk mikser og ordner til. Litt mindre artig å tenke på hvordan. Desto større grunn til å sette pris på en av de beste mynderasene, whippeten, som den er - det er en relativt sunn og grei rase, med vettuge oppdrettere stort sett :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Tusen takk Akela for nok ett velformulert og informativt innlegg - hyggelig å se deg igjen forresten..

Glad du kom foran meg i køen for å si det sånn *latter* - jeg var i ferd med å skrive ett mindre sakelig innlegg om hvor lav den gjennomsnittlige intelligensen i innleggene her var ........... altså, ett mindre hyggelig innlegg.

Mitt ønske for det nye året er at folk slutter å se på USA som ett foregangsland når det gjelder hund og hunderaser. Amerikanerne er stein gale - og de produserer - som Akela så fint sa det - "freaks" av de fleste raser - bare etterspørselen er der så blir rasen designet - så legger de ut om at det en gang i historien fantes sånn og bla bla bla......

Du får kjøpt "miniatyrschæfere", miniatyraussies, miniatyrbeardis osv. alle med EGNE raseklubber som hevder at det i historien var sånn og sånn...

I tillegg får du GIGANT varianter av diverse raser - de også med egne raseklubber og flere oppdrettere........

Dette er DESIGNER hunder - laget fordi noen syntes det ville vært fint.

Det er ikke fint - det er sykt, det er ett sykdomstegn - og bare det faktum at disse "oppfinnelsene" kommer fra ett land hvor det i enkelte stater avlives mellom 60000 og 100000 hunder pr. MÅNED - samtidig som enorme farmer produserer flere hunder for salg i dyrebutikker - burde være nok til å få ett normalt oppegående menneske til å forstå at USA IKKE er ett foregangsland der kvalitet står i fokus.

Selvsagt finnes det seriøse oppdrettere av "normale" raser i USA - og noen av dem er gode - svært gode - men i forhold til størrelsen på landet er de svært få...... og da mener jeg svært få.

Hmmmfrr....... om jeg høres oppgitt ut så er jeg det.

Når det gjelder Lurcher - så er det definisjon på en rase avlet frem for hetsjakt av hare om jeg ikke erindrer feil - det er imidlertid ingen rase - det er en blanding på lik linje med Alaska Husky - og lurcher brukes som betegnelse på myndeblandinger. Det er altså ingen rase.

At det ikke finnes så mange lurchere utenom England kommer vel ene og alene av at folk som eier Mynder ikke lar de rase løs rundt på landsbygda å pare seg i hytt og gevær... Antagelig fordi man skjelden slipper en mynde løs grunnet jaktlysten.......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hevdes at det dukker opp langhårsvarianter av whippet iblant i renrasede whippetkull' date=' men det var såvidt jeg vet mest strihår - kanskje en hilsen fra fortiden, med litt terrier innblandet da whippeten vokste frem? Men i den amerikanske raseklubben for langhårswhippet så sies det at den "døde ut", og at også her ble det krysset inn andre raser - derfor det store spennet i farger som du ikke finner på "vanlig" korthåret whippet.[/quote']

Joda, det fantes strihårete whippets i rasens tidlige historie, men strihår er dominant, så det vil ikke kunne dukke opp i kull etter korthårete foreldre. Fremdeles er imidlertid små lurchere etter bedlington terrier/whippet-krysninger ganske populære i England, og disse ser ofte ut som strihårete whippets (eller mini-hjortehunder). Dersom noen har sett Alfred i tv-serien "Med hjartet på rette staden" (Heartbeat) - er han en slik krysning.

Ellers er jeg helt enig i det betenkelige ved å basere en hel rase på få individer. Har ikke satt meg så voldsomt inn i grunnlaget for disse ulike variantene, men i Silken er det i hvert fall krysset inn noe borzoi i tillegg, men hvor mange individer det er snakk om, vet jeg ikke.

At whippeten ellers er mer hardfør enn den ser ut til, kan jeg bare skrive under på. Og, som sagt, den er jo veldig godt tilpasset norsk inneklima i forhold til mange andre raser - og veldig mye av tiden oppholder jo de fleste hunder seg nettopp innendørs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Akela for nok ett velformulert og informativt innlegg - hyggelig å se deg igjen forresten..

Glad du kom foran meg i køen for å si det sånn *latter* - jeg var i ferd med å skrive ett mindre sakelig innlegg om hvor lav den gjennomsnittlige intelligensen i innleggene her var ........... altså, ett mindre hyggelig innlegg.

Mitt ønske for det nye året er at folk slutter å se på USA som ett foregangsland når det gjelder hund og hunderaser. Amerikanerne er stein gale - og de produserer - som Akela så fint sa det - "freaks" av de fleste raser - bare etterspørselen er der så blir rasen designet - så legger de ut om at det en gang i historien fantes sånn og bla bla bla......

Du får kjøpt "miniatyrschæfere", miniatyraussies, miniatyrbeardis osv. alle med EGNE raseklubber som hevder at det i historien var sånn og sånn...

I tillegg får du GIGANT varianter av diverse raser - de også med egne raseklubber og flere oppdrettere........

Dette er DESIGNER hunder - laget fordi noen syntes det ville vært fint.

Det er ikke fint - det er sykt, det er ett sykdomstegn - og bare det faktum at disse "oppfinnelsene" kommer fra ett land hvor det i enkelte stater avlives mellom 60000 og 100000 hunder pr. MÅNED - samtidig som enorme farmer produserer flere hunder for salg i dyrebutikker - burde være nok til å få ett normalt oppegående menneske til å forstå at USA IKKE er ett foregangsland der kvalitet står i fokus.

Selvsagt finnes det seriøse oppdrettere av "normale" raser i USA - og noen av dem er gode - svært gode - men i forhold til størrelsen på landet er de svært få...... og da mener jeg svært få.

Hmmmfrr....... om jeg høres oppgitt ut så er jeg det.

Når det gjelder Lurcher - så er det definisjon på en rase avlet frem for hetsjakt av hare om jeg ikke erindrer feil - det er imidlertid ingen rase - det er en blanding på lik linje med Alaska Husky - og lurcher brukes som betegnelse på myndeblandinger. Det er altså ingen rase.

At det ikke finnes så mange lurchere utenom England kommer vel ene og alene av at folk som eier Mynder ikke lar de rase løs rundt på landsbygda å pare seg i hytt og gevær... Antagelig fordi man skjelden slipper en mynde løs grunnet jaktlysten.......

Hei Akela og Belgerpia!

Hyggelig gjensyn =D>

- Men, til saken, jeg undrer, ikke over den store skepsisen til innavlsgrad og kommersialisme i framveksten av silkenhound, men over det faktum at ingen av dere tar høyde for at alle rasehunder faktisk er designet for ymse (mer eller mindre gode!) formål. Er det sånn at noen grunner for å drive oppdrett er mer høyverdige enn andre?

- Og Belgerpia, er grunnen til at vi ikke finner så mange blandingsbrukshunder rundt omkring at de er så farlige at folk ikke tør å slippe belgerne og schæferne sine løs? Neei?

Ok, grunnen til at det finnes lurchere er bl a folks dårlige økonomi i England, og en historie som bare tillot adelsmenn å holde greyhounds...

(Skulle noen ha stor jaktlyst så burde det jo være nettopp lurcherne, som ble/blir brukt for å skaffe mat på bordet til folk som må spe på livsgrunnlaget sitt...)

Myndetypene i den delen av verden som har mest lurchere (England) har ingen ukontrollerbar jaktlyst, vanligvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At det ikke finnes så mange lurchere utenom England kommer vel ene og alene av at folk som eier Mynder ikke lar de rase løs rundt på landsbygda å pare seg i hytt og gevær... Antagelig fordi man skjelden slipper en mynde løs grunnet jaktlysten.......

Lurchere avles ikke nødvendigvis i hytt og gevær. Selvsagt finnes det mer eller mindre seriøse lurcheroppdrettere (som ellers). En del er nok ganske bevisste på både hvilke individer og hvilke raser de parrer sammen. I tillegg til farten og jaktlysten/-evnen hos myndene ønsker man gjerne en litt annen pels, litt kortere bein, litt mer "gameness" osv. fra rasene som blandes inn.

Grunnen til at det ikke avles så mye lurchere andre steder er vel heller at det er få andre steder man får lov å drive jakt med dem, i tillegg til at det rett og slett ikke har vært samme tradisjon for lurcheravl andre steder - med unntak av deler av USA, der man lenge har avlet en type lurchere som gjerne kalles "staghounds". Nå kan det vel hende at de nye jaktlovene i Storbritannia fører til noe mindre etterspørsel etter de større typene lurcher.

Det er vel ikke noen tvil om at lurcheravl har vært mest utbredt i lavere samfunnslag - dette var tidligere hunder avlet mht matauk, ikke sport eller utstilling (selv om det i dag faktisk arrangeres en god del lurcherutstillinger på de britiske øyer).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk må avle på hva de vil for meg og lage så mange "raser" de vil - men i dag vet vi altfor mye til at vi kan overse de stygge effektene som innavl og tett linjeavl kan ha, eller overlate det til skjær flaks.

En ting er at vi må "reparere" på det som våre forgjengere gjorde, gjennom å prøve å forbedre raser med uønsket sykdomsfrekvens. Men noe annet er det å starte på ny frisk, lage nye "raser", uten NØYE å vurdere sykdomsrisiko når man satser på tung, tung innavl. Og da snakker vi om vurdere.... ikke håpe på det beste...

At noen oppdrettere av etablerte og registrerte raser velger å innavle... ja, det skjer. Men at noe ikke er bra et sted, er vel ingen unnskyldning for å gjøre det et annet sted, er det vel?

Derfor synes jeg det er blitt uetisk å sette utseende fremfor alt, både helse og mentalitet. Et eller annet sted på Silken Windhound-sidene stod det at man nærmest var overrasket og "glad" for at hundene ikke bare hadde fått fin pels - men OGSÅ det trivelige gemyttet til whippeten...

Har man "flaks" fra starten av og tilfeldigvis har friske dyr, også i hva de bærer med seg av gener, og dessuten har flaks i å mikse dem med tilsvarende friske slektninger... tja, greit nok. Men flaks er liksom ikke "dagens valuta" i hundeavl for meg - ikke når man bruker så mye tid og energi på å prøve å forbedre sykdomsbefengte raser allerede.

Greit hvis man har et formål, som avl av for eksempel labradoodle. Jeg har mailet med en av de sentrale kreftene bak, og det er en tidligere schäferoppdretter som har lært (!) av erfaring - og virker svært nøye på oppfølging i forhold til helse, i tillegg til pelskvaliteten (som det også understrekes kan variere, slik at de kan være like allergiUvennlige som vanlige labradorer).

Jeg har ikke noe imot nye "raser", men det jeg har sett på nettet i USA på disse ulike hjemmesidene - inklusive den digre Shiloh-"schäferen" - er at man bruker tett, tett avl, reinspikka innavl ofte. Og med denne Shiloh-saken så innavlet man altså på gigantvokste schäfere. Er det en rase som kanskje ikke trenger å avles så tett på, så er det kanskje denne :-)

Og kanskje er det ikke nødvendig engang?

Jeg leste et eller annet sted - svensk Hundsport antagelig, avlsspesialen deres, siden jeg akkurat har vært på besøk hos en bekjent? - om en suksessfull oppdretter som hadde etablert et svært gjenkjennelig og typelikt oppdrett. Hennes oppskrift var å bruke typelike - men helt ubeslektede hunder. Hun brydde seg mindre om stamtavlene "passet", så lenge de hadde riktig type.

(nå var det en eksisterende rase med litt å velge mellom, men som likevel har store typevariasjoner; kanskje verre med helt "frittvoksende" raser

Diskusjonen om vi trenger nye raser, eller flere oppdrettere, eller flere hunder - den er egentlig en annen. Men UANSETT så bør helse være en viktig fane.

Tilbake til det opprinnelige: I våre dager - med bred kunnskap om sykdom og arvegang - så synes jeg ikke man for moro skyld (les: for et festlig utseende) kan sette i gang vilt og uhemmet...

På flere eldre raser så er jo DNA-testing eneste "håp" for fremtiden. Tenk på tollerne, der man i USA og Australia har kommet frem til at... var det 50-60 prosent av bestanden var bærere av PRA!!! Der er DNA-testing løsningen, og derfor kan man drive forsvarlig avl - uten å utelukke for mange. For sånn er det: Har en rase en sykdom som er recessiv, så er det en usalig balanse mellom å utelukke de som kan være bærere (fordi de er søsken etc) og det å ikke innskrenke avlsbasen for mye.

Når man vet at whippet pr idag er en sunn og fin rase, så er det liksom hyggeligere å anbefale den - enn et eksperiment som kun går på kuriositet og pels :-)

For ikke vet man hva som kan dukke opp, enten det er fra borzoisiden eller whippetsiden, når det avles tett nok over mange generasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk må avle på hva de vil for meg og lage så mange "raser" de vil - men i dag vet vi altfor mye til at vi kan overse de stygge effektene som innavl og tett linjeavl kan ha, eller overlate det til skjær flaks.

En ting er at vi må "reparere" på det som våre forgjengere gjorde, gjennom å prøve å forbedre raser med uønsket sykdomsfrekvens. Men noe annet er det å starte på ny frisk, lage nye "raser", uten NØYE å vurdere sykdomsrisiko når man satser på tung, tung innavl. Og da snakker vi om vurdere.... ikke håpe på det beste...

At noen oppdrettere av etablerte og registrerte raser velger å innavle... ja, det skjer. Men at noe ikke er bra et sted, er vel ingen unnskyldning for å gjøre det et annet sted, er det vel?

Derfor synes jeg det er blitt uetisk å sette utseende fremfor alt, både helse og mentalitet. Et eller annet sted på Silken Windhound-sidene stod det at man nærmest var overrasket og "glad" for at hundene ikke bare hadde fått fin pels - men OGSÅ det trivelige gemyttet til whippeten...

Har man "flaks" fra starten av og tilfeldigvis har friske dyr, også i hva de bærer med seg av gener, og dessuten har flaks i å mikse dem med tilsvarende friske slektninger... tja, greit nok. Men flaks er liksom ikke "dagens valuta" i hundeavl for meg - ikke når man bruker så mye tid og energi på å prøve å forbedre sykdomsbefengte raser allerede.

Greit hvis man har et formål, som avl av for eksempel labradoodle. Jeg har mailet med en av de sentrale kreftene bak, og det er en tidligere schäferoppdretter som har lært (!) av erfaring - og virker svært nøye på oppfølging i forhold til helse, i tillegg til pelskvaliteten (som det også understrekes kan variere, slik at de kan være like allergiUvennlige som vanlige labradorer).

Jeg har ikke noe imot nye "raser", men det jeg har sett på nettet i USA på disse ulike hjemmesidene - inklusive den digre Shiloh-"schäferen" - er at man bruker tett, tett avl, reinspikka innavl ofte. Og med denne Shiloh-saken så innavlet man altså på gigantvokste schäfere. Er det en rase som kanskje ikke trenger å avles så tett på, så er det kanskje denne :-)

Og kanskje er det ikke nødvendig engang?

Jeg leste et eller annet sted - svensk Hundsport antagelig, avlsspesialen deres, siden jeg akkurat har vært på besøk hos en bekjent? - om en suksessfull oppdretter som hadde etablert et svært gjenkjennelig og typelikt oppdrett. Hennes oppskrift var å bruke typelike - men helt ubeslektede hunder. Hun brydde seg mindre om stamtavlene "passet", så lenge de hadde riktig type.

(nå var det en eksisterende rase med litt å velge mellom, men som likevel har store typevariasjoner; kanskje verre med helt "frittvoksende" raser

Diskusjonen om vi trenger nye raser, eller flere oppdrettere, eller flere hunder - den er egentlig en annen. Men UANSETT så bør helse være en viktig fane.

Tilbake til det opprinnelige: I våre dager - med bred kunnskap om sykdom og arvegang - så synes jeg ikke man for moro skyld (les: for et festlig utseende) kan sette i gang vilt og uhemmet...

På flere eldre raser så er jo DNA-testing eneste "håp" for fremtiden. Tenk på tollerne, der man i USA og Australia har kommet frem til at... var det 50-60 prosent av bestanden var bærere av PRA!!! Der er DNA-testing løsningen, og derfor kan man drive forsvarlig avl - uten å utelukke for mange. For sånn er det: Har en rase en sykdom som er recessiv, så er det en usalig balanse mellom å utelukke de som kan være bærere (fordi de er søsken etc) og det å ikke innskrenke avlsbasen for mye.

Når man vet at whippet pr idag er en sunn og fin rase, så er det liksom hyggeligere å anbefale den - enn et eksperiment som kun går på kuriositet og pels :-)

For ikke vet man hva som kan dukke opp, enten det er fra borzoisiden eller whippetsiden, når det avles tett nok over mange generasjoner.

- Ja, vi vet at innavl over flere generasjoner nødvendigvis vil bringe også sykdomsbærende gener "fram i dagen" og skape problemer. Det er en kjensgjerning. Det er dessverre også en kjensgjerning at mange av de arvelige defektene og problemene IKKE kan elimineres i forkant, ved f eks gentesting, og at arvegangen til en rekke sykdommer er - forsiktig sagt - svært uklar selv for erfarne oppdrettere, veterinære og genetikere.

- Ja, opphavet til Silkenwindhound var sikkert både innavlet og oppstått på "mistenkelig" vis med "feil" begrunnelse. Fordelen "rasen" har er jo likevel nettopp det faktum at den IKKE er godkjent av noen kennelklubb eller hundeorganisasjon, og at man dermed både kan og vil blande inn nøyaktig hva man ønsker og dermed "vidga" genpoolen så mye man lyster...

- og er det noenting som helst som tyder på at de er særlig beheftet med sykdommer, eller er vi imot dem fordi de var/er innavlet og derved "kan" bli syke fordi deres opphav var innavlede en gang?

Og Akela, forstår jeg deg rett, er all innavl/linjeavl forkastelig mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ingen genetiker, men bare en vanlig hundeeier som synes det er fint med sunne, dugelige og gjerne pene hunder som ikke er avlet i stykker fordi man ikke har tenkt over de langsiktige konsekvensene!

Har en hund i dag, av en rase der det viser seg at "alt" er i slekt, tildels solid linjeavlet, ikke sjelden innavlet; og at man på verdensbasis sitter på en bombe - dersom man ikke finner en DNA-test. Man "turte" å gå så nære fordi man innbilte seg at rasen er sunn, mens det nå dukker opp stadig flere tilfeller av en bestemt lidelse der avlivning er eneste utvei til slutt.

Kjenner også andre, som etter mange år med raser som man tradisjonelt mener har "mye arvelig sykdom", byttet til andre, såkalt "friskere" raser, som har vært små og nylig godkjente av kennelklubbene. Vel, også der har de tidlige oppdretterne fått etablert flotte typer - med tett linjeavl. Vel, dessverre viser det seg at PRA er relativt vanlig, og nå finnes det ingen "frie" linjer igjen å hente fra snart. Også de håper på DNA-test.

Dette er ENKELTsykdommer som sikkert alltid har vært der, men som er blitt mer akutte på grunn av at man har avlet tett - ut fra den bestemte forutsetning av at "dette er en urrase, avlet for å jobbe, den er sunn og frisk".

Det er TRIST, TRIST, TRIST, og så vanskelig å rette opp. Derfor kan man iallfall prøve å unngå å fortsette å gjøre samme greia, som man gjør med disse "nye" rasene. For på de mer etablerte, så har graden av innavl gått NED etterhvert (ifølge lenken nederst her).

Om jeg KATEGORISK er imot? Nei, det kan sikkert ha sin funksjon - men bør være unntaksmessig som regel, og hvis man har god grunn og kan sine ting, så er det sikkert helt greit (innavl).

Eller styrt på bedre vis - med ansvarlig blikk for mulige uheldige konsekvenser. Hva som er innavl og hva som er linjeavl er det visst litt ulike definisjoner på her og der, har jeg sett? Iallfall praktiseres det slik...

En dyktig oppdretter, som kan det som bør kunnes om linjer og hunder og som klarer å være så lite myrsnipersk som mulig, og dessuten tenke rasens fremtid (ikke bare neste års mulige vinnerhund) klarer sikkert å ta gode avgjørelser om nødvendigheten av dette - men hvordan skille en slik oppdretter, fra den lettvinte og kunnskapsløse? Hvem skal gjøre det?

Jeg nevnte altså dette at det som i noen raser kalles "linjeavl", i andre - større populasjonsmessig - raser kalles "innavl"! Det blir litt mye personlige meninger her på berget, er mitt inntrykk, iallfall når jeg ser over kjølen - til hvordan svenskene iallfall prøver å systematisere ting, blant annet gjennom sin RAS-satsing (RAS = en rasespesifikk avlsstrategi, en handlingsplan for avlen innen en spesiell rase).

Jeg legger merke til hvordan seriøse oppdrettere i vårt naboland også iherdig beregner innavlsgrad, og at det er et ønske om å holde den så lav som mulig - og at dette er ut fra råd gitt fra ekspertene.

Per Erik Sundgren, kjent svensk genetiker, er jo også en rev på slike beregninger og teori rundt alt dette. Han anbefaler jo minsteantall på en rase for å kunne avle sunt i utgangspunktet, på presumptivt friske hunder, for ikke å få innavlsdepresjoner.

Dette skriver han i 2001, "Om metoder for inavelsberäckninger", i en artikkel som ligger ute på hjemmesiden hans, www.genetica.se.

"Nu är en genomsnittlig nivå för inavelsstegring på 6,25 % per generation alldeles för hög. Skulle alla parningar vara av det slaget blir djurstammens öde med stor sannolikhet både kort och plågsamt. Vid diskussioner kring bevarande av utrotningshotade vilda arter och sällsynta husdjursraser brukar man ange att en genomsnittlig stegring av inavelsgraden utöver ca 0,5 % per generation utgör en kritisk gräns. Ovanför den gränsen kan det vara svårt eller omöjligt att på längre sikt rädda djurstammen från undergång i ärftliga defekter och sjukdomar samt sjunkande fruktsamhet.

Om vi tillämpar den regeln på hundaveln och räknar 5-6 generationer bakåt hamnar vi på en maximal genomsnittsökning under en fem generationer på ca 2-3 %.

Sett ur det perspektivet innebär det att exempelvis systematiska kusinparningar vore ett sätt att snabbt skada en hundstam.

De som i längden ägnar sig åt den typen av avelsarbete blir i själva verket beroende av att andra tar ett större ansvar för rasens framtid. Den är ju i hög grad beroende av att man finner vägar att bevara ärftlig variation inom sin ras.

Nära släktskapsparningar motverkar direkt det målet. Slutsatsen kan bara bli en – den som vill följa andemeningen i SKKs ändamålsparagraf om en sund hundavel bör i görligaste mån undvika nära släktskapsparningar."

For Svenske Kennelklubben har jo i sin policy nedfelt dette:

"Verka för en låg andel nära släktskapsparningar för att därmed minska inavelsökningen i hundraserna; medverka till att enskilda individer eller grupper av närbesläktade individer inte överutnyttjas i aveln."

Interessant er det også at en nasjonalklubb gjerne vil ta bort avlsrestriksjoner som gjør at man har delt opp raser - også det med tanke på sunnhet og en større avlsbase:

"Verka för att minska antalet avelsrestriktioner, som inte är relaterade till hundrasernas sundhet men begränsar möjligheterna till ett effektivt utnyttjande av befintliga hundmaterial; vid behov ta bort avelshinder mellan rasvarianter/raser, vilka bygger på olikheter i enskilda genpar t ex färg, hårlag och storlek."

Interessant var også denne artikkelen, som tar for seg innavlsdepresjon - altså effekten på fruktbarhet ut fra innavlsgrad. Står mye interessant å lese der, men også mye som passerer en smule forbi :-)

http://www.skk.se/pdf/SLU/E273_H_Johansson.pdf

Også der vises det hvor "tilfeldig" det er at noen raser har mindre tett avl, andre langt tettere - selv om de er minst like store i antall, og faktisk er antallsmessig relativt store raser også. Da har det jo vært oppdretternes "smak og behag" som har avgjort, eller? Det var vel cocker som var tettere avlet enn berner sennen.

Så jeg velger å forholde meg til det som ekspertene - de reelle - advarer mot. Men det er klart, VET man hva man gjør - og det gjøres i en sammenheng, så kan jo det meste være forsvarlig, så lenge man tar høyde for dette (det kommer Johansson også innom, for å få en rase gjennom en flaskehals som han kaller det). Men hvem av oss burde tørre å ta sjansen UTEN denne kunnskapen, undrer nå jeg :-)

Morsomt med slike diskusjoner, det gir et incentiv til å gå ut og sjekke litt rundt det de virkelige ekspertene skriver - det var flere interessante ting på SKKs hjemmesider, for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meget interessant diskusjon dette!

Jeg er veldig enig med akela her, og får litt tanker rundt akkurat dette som akela skrev:

Dette er ENKELTsykdommer som sikkert alltid har vært der, men som er blitt mer akutte på grunn av at man har avlet tett - ut fra den bestemte forutsetning av at "dette er en urrase, avlet for å jobbe, den er sunn og frisk".

Kan det være at en sånn rase tilsynelatende får mer sykdommer fordi det faktisk blir sjekket i våre dager?

Selv har jeg to raser som har oppstått så og si på samme måte (ikke så rent lite ulikt eksempelet akela nevner her) "ur-rase" tett innavlet på bruksegenskaper i begynnelsen. Den ene rasen er det påvist endel sykdommer på, den andre ikke. Men den andre rasen blir ikke nødvendigvis sjekket heller.. Kan det være derfor den rasen er tilsynelatende "friskere" enn den andre, eller er det fordi man har vært "heldigere" med de genene man ha innavlet på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min teori er at noen raser har hatt mer "flaks" enn andre... skjønt, det var vel en slags naturlig seleksjon som kan ha medvirket? Er bare tanker som jeg har gjort meg, ut fra det jeg har lest hist og her.

Ta for eksempel schäferen, som ble avlet frem fra noen lokale gjeterhundtyper. Kanskje har det vært med HD fra starten av, på de hundene som er stammen for rasen. Men at det ikke var så synlig... fordi hunder med svak og kanskje tildels også middels HD kan gå nokså ubemerket hen helt opp til brukbar alder. Og i gamle dager fikk jo hunder "gikt", og antagelig var også levealderen både på folk og dyr lav - og med mange plager opp i årene, så man så kanskje ikke sammenhengen? Spekulerer litt her...

Myndene kan jo være en motsats, de er uhyre lite plaget med HD og AD - såvidt jeg vet? Men disse er jo hundeverdenens ekstremsportere, defekter i "gangverket" ville vel tidlig sees - når de tar seg ut på maks belastning i galoppen. Så kanskje det VAR en seleksjon ut fra helse, tidlig av, og at dette har lagt et solid grunnlag? For disse avles tidvis tettere enn man gjør på schäfer, og med både lange rygger og svært vinklede bakbein... som er det mange vel "skylder" schäferens HD på... og likevel er det forsvinnende lite HD ut fra det man kunne fryktet.

Har fundert litt på disse to rasegruppene mot hverandre i så henseende.

Jeg vet at man snakker om at bare en liten del av HD er arv, men det kan jeg ikke helt klare å skjønne - når det er så store forskjeller, både innen raser, og når jeg leser i hvilken grad man kan få ned prosentdelen gjennom selektiv avl...

Når det gjelder urraser. Den jeg har vært borti, slet med øyesykdom som man oppdager nå? Kanskje litt av det samme?

De hundene som ble blinde, vel, kanskje man bare tok dem bort - uten å gjøre noe mer nummer av det? Kanskje dukket sykdommen først når de likevel var på slutten av "karrieren"? Det var for endel slike raser ganske utsatte liv, så kanskje de ikke ble så hauggamle? Dette var vel bruksdyr, som man hadde grei tilgang på - alltid en hund i nærheten. Og fåtallet BLIR jo likevel syke. Når man så linje- og innavler for å befeste en type, så kan man - gjennom skjær uflaks - risikere å gjøre situasjonen atskillig verre. Tipper jeg...

Lurer på om det er slik med andre arter også. Hest, for eksempel? Husker noen nærmest antikke fjordinger jeg har truffet, og de der ponniene på Ekeberg som blir langt opp i tredveårene. Hvor er fullblodsene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min teori er at noen raser har hatt mer "flaks" enn andre... skjønt, det var vel en slags naturlig seleksjon som kan ha medvirket? Er bare tanker som jeg har gjort meg, ut fra det jeg har lest hist og her.  

Det høres riktig ut, en slags "flaksseleksjon" kanskje.. :D

Bare for å spekulere litt i den ene rasen jeg har (SH) så har jeg lest mange historier om de første hundene som rasen bygger på, og ikke sjelden blir det nevnt at hundene ble brukt som trekkhunder helt opp i 12 års alder. Forholdsvis usannsynlig at de hundene feilte noe fysisk.. Hvis man da spekulerer i den andre rasen (lapsk) så kan det joe hende at en rengjeter ikke ble mer enn 8-9 år og det var vanlig. Ren spekulasjon altså..

Det jeg blir litt satt ut av er at man hører så mange som sier "schæferen er helt ødelagt av innavl". Det får jeg ikke til å stemme når jeg vet flere raser som er minst like innavlet som schæferen og ikke er "ødelagt" av den grunn. Så kanskje det er der "flaksen" kommer inn. Men flaksen kan jo ta slutt.. også for raser som idag er tilsyndelatende friske.

Sånn for å holde meg litt til trådens tema forresten, så har jeg en innrømmelse å komme med. Jeg er en av dem som for lenge siden har forelsket meg i "silkemyndens" utseende. Helt fra den bare fantes i USA og var en uoppnåelig drøm. At jeg fortsatt ikke eier en beror nok i dag mye på det at den ikke er FCI rase, men jeg ser ikke bort fra at jeg i framtiden kommer til å skaffe meg "rasen". Den ligger og lurer i bakhodet og har gjort det i mange år for å si det sånn.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...