Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Bambi, som snart er 10 år, har hatt epilepsi i snart 2 år. Hun har STORE Grand Mal anfall.

Store, forferdelige anfall, som gjør at jeg faktisk tror hun dør hver gang.

Hun blir først stokk stiv, og jeg mister all kontakt med henne. Hun puster ikke, hjertet slutter å slå, og kroppen kvitter seg med all veske- hun tisser på seg og sikler,
Dette kan vare opptil ett minutt (som føles veeldig lenge) før hun går over i kramper, rister og skjelver før hun etterhvert kommer til seg selv igjen- skjelvende.
Hun merker selv når anfallene skjer. Hun kommer løpende/ segnende bort til meg med skrekk i blikket. Hun vil helst ligge på fanget mitt når det skjer.

Når de første anfallene kom for snart to år siden skjedde det ofte. Hun hadde 4 slike store anfall på en uke.
Vi hadde flere runder hos flere veterinærer uten å finne grunnen til anfallene, slik det ofte er.
Hun begynte dog på epilepsi medisin (fenemal) og med de stoppet anfallene nesten opp.
Vi må dog være veldig nøye med dosering og tidspunkt for medisinering. Bare noen timers forsinkelse kan trigge et anfall. Det samme med mye stress og uvante situasjoner.

Siden hun startet medisinering har hun hatt ett anfall omtrent hver 4-8 uke, så ikke veldig ofte.
Innimellom anfallene er hun blid, fornøyd og livsglad, dog synes det at hun blir eldre med stivhet, frossenhet, herlige grå hår i ansiktet og slikt.
Nå har hun også fått påvist alders-katarakt så også synet går gradvis nedover. Hun ser, men ifølge veterinæren ser hun ting som om hun ser igjennom en veldig tykk glassplate som bare blir tykkere.

Hun har dog fantastisk blank skinnende pels, og er i utmerket hold, slik hun har vært hele livet. Hun er blid, jodler og gurgler, og elsker barna våre. Trass i alder, dårlig syn og stivhet tar hun seg fortsatt tid til å leke med både de og valpene.

Jeg vet at hver dag med lille Bambi er en gave, og vi tar en dag om gangen. Så lenge hun har livsglede, matlyst, og uten å være i smerte vil jeg ha henne her.

Jeg spurte veterinæren om hun faktisk kunne dø av disse anfallene, men det mente hun var sjelden.
Jeg har derfor slått meg til ro med dette, men så leste jeg at Snøfrost sin hund faktisk hadde dødd av et Grand Mal anfall den ikke kom ut av.
Det er virkelig min største skrekk. Iallefall om noe slikt skjer mens barna er hjemme. De har vært vitne til hennes anfall før, og ble mildt sagt veldig veldig redde.
Jeg vil ikke risikere at de også blir vitne til at hun faktisk kan dø av det.

Er det flere som har erfaring med dødelig utfall av epilepsi?

Noen fler tanker rundt dette?

Skrevet

Jeg har hatt to tisper med epelepsi. Den ene døde under anfall. Den andre valgte jeg avlsutte livet til etter et anfall hvor hun totalt blacket ut og brukte lang tid på å komme seg.

Den ene tispa fikk jeg vite hadde løpt på et tre som valp, og at hun i ettertid hadde hatt noe som lignet epelepsianfall, men at veterinæren og oppdretter sa at dettte ikke var epelepsi og at det var minimal sjanse for at det ville skje igjen. Jeg fikk vite om dette etter at tispa hadde hatt et anfall kort tid etter at hun kom til meg. Jeg bestilte time hos min veterinær, men før jeg kom meg dit, fikk hun et anfall som førte til at hun døde. Det var rett og slett j**** å se noe slikt. Heldigvis var guttungen i barnehagen.

Den andre tispa, halvsøster til den som døde av anfall, hun fikk jeg også etter hvert mer info om. Hun hadde hatt noen krampetrekninger som oppdretter og eier sa var voksesmerter. Den kjøpte jeg ikke så lett, og spesielt ikke etter at tispa hadde noen av disse "krampetrekningene" hos meg, og de lignet svært på epeleptiske anfall. Hun fikk et grand mal som hun brukte veldig lang tid på å komme seg etter, så jeg valgte avlive henne.


Jeg begynte da undersøke litt. Oppdretter hevdet hardnakket at epelepsi ikke var arvelig. Hun hadde dog kullsøster til den jeg hadde som døde. Denne hadde også epelepsi kom det frem etter hvert, med anfall daglig. En annen søster av disse hadde hun parret med sin far, og der kom det også epelepsi. Fortsatt hevdet oppdretter at epelepsi ikke var arvelig.

Det er vondt å se hunder ha anfall, jeg valgte å avlive den ene fremfor medisinering. Dette i samråd med veterinær, og ejg angrer ikke på den avgjørelsen.

Skrevet

Min niese med alvorlig epilepsi går i status titt på og ofte, og ja, det er livstruende. Har du akuttmedisin liggende klart i tilfelle hun går i status? Snakk med din veterinær. Stesolid er en medisin som brukes på mennesker i status. Den brukes også på hund, men jeg er ikke sikker på om den brukes til akkurat det bruket. Veterinæren hjelper deg med å finne ut hva som er riktig i deres situasjon.

  • Like 1
Skrevet

Epilepsianfall er en enorm påkjenning for hjertet. Siden det er begrenset hvor mye surstoff hun får i seg under anfallene, så kan hun få skader i hjernen. Hos mennesker kan status epilepticus føre til at en feks. utviklingshemmet epileptiker kan våkne opp som ytterligere funksjonshemmet.

Jeg ville fulgt med på om hun får lengre og mer alvorlige anfall. Ha en stoppeklokke og et ark+penn liggende framme tilfelle anfall. Skriv så ned hvor lenge anfallet varer og andre viktige kjennetegn ved anfallet. Da vil du kunne registrere endringer, og hvis anfallene blir alvorligere kan det være på tide å vurdere avliving.

Skrevet

Når anfall skjer er jeg definitivt ikke i stand til å sitte med stoppeklokke, penn og papir og notere. Det eneste som står i hodet mitt da er å ha Bambi på fanget, massere, berolige og trøste. Det er det hun ønsker selv også.
Veterinæren snakket om noe jeg kunne få (en sprøyte?) som kunne redusere anfallene om de skjedde, men jeg ser heller ikke for meg at jeg får til dette helt i praksis heller. Hvor skal jeg ha den liggende? Skal jeg løpe til et annet rom for å hente en slik sprøyte og la henne ligge alene?
Hva om det skjer ute? Er dette noe jeg da alltid bør bære med meg?Men det er klart at det kan være betryggende å ha det i hus, slik at det kan benyttes om jeg får mulighet til det.

Ekkelt å høre om veldig triste erfaringer med epilepsi.

Om det eskalerer vet jeg hvor det bærer, og jeg er kanskje egoistisk i at jeg fortsatt vil ha henne her, men jeg er altså så knyttet til henne at jeg ikke kan se for meg å fortsette uten henne helt enda. Iallefall så lenge hun fortsatt har så livslyst.

Jeg vet ikke om noen andre i hennes linje med det samme (hverken oppover, nedover eller til siden), men jeg tviler ikke på at det i visse tilfeller er arvelig. Selv er hennes linje sperret for min del uansett (av meg selv). Men arvelighets-aspektet til epilepsi kan jo tas i den andre tråden :)

Skrevet

Min hund fikk sitt første anfall når han var litt før 4 år gammel. Han fikk voldsomme grand mal anfall, og fikk 2 tette anfall samme uka. Han hadde ikke noen lange forløp til anfallet, slik du beskriver Bambi har, men gikk rett inn i anfallene som varte 1-2 min (og ja, jeg satt faktisk med stoppeklokka på andre anfallet). Han var selvsagt groggy rett etterpå. Var også noe avstandssøkende, ønsket å være for seg selv.

Etter disse to første anfallene gikk det 1-2 mnd før han fikk neste serie med anfall.

Dette er mange år siden, så jeg vet ikke hva slags preparat han faktisk fikk. Men de hjalp i alle fall ikke så mye. Hunden fortsatte å ha hyppige anfall. De hyppige anfallene gjorde at han endret personlighet, og det ble planlagt å avlive ham om han ble ennå verre etter neste anfall, men det neste anfallet ble hans siste.

Bare 6 mnd etter sitt første anfall gikk han inn i status elipticus og det var ingen mulighet for å få tak i hverken veterinær, jeger eller politi (skyte hunden) så han døde av seg selv. Jeg har FORTSATT mareritt om den hundens anfall, det er 15 år siden han døde om noen få mnd (juli).

Jeg får helt vondt inni meg.

Bare en av mine nåværende hunder ligger nær en vegg å klør seg (jeg hører dunkingen) så får jeg nærmest hetta.


En ting er i alle fall sikkert, neste hund som får grand mal anfall gjentatte ganger her lever ikke lenge (et anfall kan jo skyldes ytre påvirkninger så en sjanse skal den få), for den endringen i hunden og måten den døde på er det verste jeg har vært med på med mine hunder...

Så krysser jeg fingra for at jeg aldri opplever det igjen.

Skrevet

Ved grand mal (eller gtk som det heter nå) så er man ikke bevisst. Du kan gi sprøyte eller notere uten at du trenger å følge at du forlater henne. :)

Skrevet

Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

Guest Belgerpia
Skrevet
Nei, jeg ser hun er helt borte. Allikevel føler jeg veldig at hun vil jeg skal være der med henne. Det er en grunn til at hun løper sjanglende mot meg så fort hun kan når hun skjønner at det er på vei til å skje.

Jeg antar at veterinæren har tilbudt deg sprøyter med stesolid, og det kan du gi henne når hun løper sjanglende mot deg - oppbevares i kjøleskapet og når du ser at ett anfall er i kjømbda så henter du sprøyta - setter den og så slipper hun i alle fall angsten i forhold til anfallene, for det er jo ingen tvil om at hun blir redd når det skjer i og med at hun kommer til deg.

Jeg synes det der med epilepsi er kjempevanskelig, og jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha en hund med epilepsi om medisin ikke fungerte sånn at det ble minimalt med anfall. Men jeg skjønner at man ikke har lyst til å avlive en hund som ellers er sunn og frisk.

Skrevet

Uff, å få en epileptisk hund er skrekken altså. Og jeg forstår så inderlig den følelsen man har for å beskytte og hjelpe når hun kommer løpende til deg i forbindelse med at anfallet kommer.

Dachsen tver over gata her, døde også av et grand mal anfall i fjor. Nå fikk han epilepsi først da han fyllte 10, så det var kanskje alderdomsrelatert mer enn noe annet (hvis epilepsi kan være det..)

Kos deg med Bambi du Liv Irene, jeg er sikker på at du vil føle når det er på tide å si farvel. Og så tenker jeg at det er kanskje derfor du har Jippi, man trenger et nytt lys når det gamle lyset holder på å slokne.. derfor vi fikk Strider tror jeg, sånn at lille basenji kunne si at nå ville hun gjerne videre. OK, skal slutte med mine metafysiske spekulasjoner (illusjoner), men jeg tenker ofte på hvordan det ville vært å miste lille basenji hadde vi ikke hatt Strider..

  • Like 2
Skrevet

Uansett så bør man være åpen om at det er epilepsi i nær slekt, slik at folk får lov til å velge om de vil kjøpe eller ikke. Og man skal heller ikke bagatellisere det, og få det til å høres ut som om det omtrent er et hengeøre det er snakk om.

Det er litt festlig at avl på et hengeøre tidvis bringer fram sterkere meninger enn avle på individer med epilepsi i slekta...

  • Like 3
Skrevet

Det er litt festlig at avl på et hengeøre tidvis bringer fram sterkere meninger enn avle på individer med epilepsi i slekta...

Haha, enig :lol:

Skrevet

Takk for info om epilepsi og gode tanker :) Når det kommer til genetikken- ta det i tråden om det emnet, det er ikke noe issue her.

Skrevet

Nå jobber jeg innen helse og med diverse diagnoser. Deribland alvorlig episepsi der mennesket får 1-3 anfall om dagen og vi går med stoppeklokke rundt halsen, for tiden er svært relevant for når vi eventuelt må sette stesolid. Person har da pustestans, og er bevisstløs så å si daglig.

Stesolid er med overalt! og jada, man springer i medisinskspet og henter medisinen selv om petsonen eller hunden har anfall. Vi tar tid og noterer alle anfall på klokkeslett.

du får kjøpe anfallskalendere, kanskje praktisk for deg? :-) og så ville jeg diskutert med vet rundt medisiner som kan brukes akutt. til mennesker får du jo stesolid for rektalbruk. kanskje for hund også?

lykke til med hunden ;-)

Skrevet

Ok, takk for svar. Men blir det like relevant og gå kontinuerlig med stoppeklokke og medisiner på seg når hun (med medisiner) får et anfall kanskje en gang på 2 mnd?
Nå er det vel snart 2 mnd siden sist anfall, så håper oppholdet blir lenger denne gangen.
Men jeg skal snakke mer med vet. om å få akuttmedisiner :)

Skrevet

OT, men du vet hvor syk niesen din er når de proffe definerer "alvorlig epilepsi" med 1-3 anfall om dagen. Min niese har dager hvor hun har over hundre. Status har hun gått i flere ganger enn jeg kan telle, i perioder daglig.

Yodel, min søster har alltid Stesolid tilgjengelig hvor enn min niese er. Jeg tror ikke det er noe prakk altså, mest en vane. Men jeg tenker at du må kjenne på hva som er riktig for deg og Bambi, ikke hva andre gjør eller har gjort med sine hunder.

Mange skriver om avlivning i tråden, og det er absolutt et helt legitimt valg. Men det er også like legitimt å ikke avlive. Det samme gjelder akuttmedisinering kontra ikke akutt-medisinering. Det er du som kjenner din hund best.

Det sagt, Stesolid er sterkt beroligende, så om du opplever Bambi som redd og med angst rundt anfallene sine, så kan det være verdt et forsøk i det minste.

Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, å ha en kronisk syk hund. Spesielt når symptomene når symptomene oppleves så dramatiske kan jeg tenke meg. All sympati til deg. :heart:

  • Like 1
Skrevet
OT, men du vet hvor syk niesen din er når de proffe definerer "alvorlig epilepsi" med 1-3 anfall om dagen. Min niese har dager hvor hun har over hundre. Status har hun gått i flere ganger enn jeg kan telle, i perioder daglig.

Yodel, min søster har alltid Stesolid tilgjengelig hvor enn min niese er. Jeg tror ikke det er noe prakk altså, mest en vane. Men jeg tenker at du må kjenne på hva som er riktig for deg og Bambi, ikke hva andre gjør eller har gjort med sine hunder.

Mange skriver om avlivning i tråden, og det er absolutt et helt legitimt valg. Men det er også like legitimt å ikke avlive. Det samme gjelder akuttmedisinering kontra ikke akutt-medisinering. Det er du som kjenner din hund best.

Det sagt, Stesolid er sterkt beroligende, så om du opplever Bambi som redd og med angst rundt anfallene sine, så kan det være verdt et forsøk i det minste.

Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, å ha en kronisk syk hund. Spesielt når symptomene når symptomene oppleves så dramatiske kan jeg tenke meg. All sympati til deg. :heart:

Tusen takk for gode ord :heart:

Det å ha en hund med epilepsi er virkelig hjerteskjærende. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det må være å ha et barn som får flere anfall om dagen. Huff, jeg orker ikke å tenke tanken en gang.

Avliving er pr. nå ikke noe alternativ. Hun har livslyst og er blid og fornøyd. Mulig det er egoistisk av meg, men jeg føler at hun vil leve, og at hun har det godt (utenom anfallene, som heldigvis ikke er veldig hyppige). Men tanken på at hun kan dø under et anfall er mildt sagt veldig skremmende, og det håper jeg virkelig at jeg aldri opplever. (selvom jeg har trodd at hun faktisk har dødd flere ganger under tidligere anfall).

Men jeg har det i bakhodet, og forverrer ting seg har jeg nok ikke lenger noe valg. Jeg håper dog det blir lenge til, og at vi slipper flere anfall (selvom det kanskje er å håpe litt mye). :heart:

  • Like 3
Skrevet

Er ikke så lett å ha sprøyter med stesolid liggende "over alt" når man har to små aktive barn. :hug:

Jeg passet ei tispe med EP, en jrt som eier mente det kom av et bitt mot hode som valp. Hun gikk fast på fenemal men jeg tror ikke vi brukte stesolid på henne. Jeg opplevde heldigvis kun et anfall med henne, men fytti så ekkelt det var å være med på - hun lå i en vinduskarm og sov i sola og jeg hørte brått skrapeløyder, løp ut til henne og så en hund som sjangla og rista og prøvde å komme seg ned til meg, fikk tak i henne idet hun falt ut av vinduskarmen og fikk satt meg på gulvet med henne til anfallet var over. Hun var fryktelig utilpass og skulle være hos meg i tiden etter enfallet. Stakkars lille... Håper jeg aldri opplever det igjen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...