Rasehunder - 3 år etter

[borderen]

Jeg synes forresten den generelle tankegangen om å designe hunder og selektere på utseende er kvalm. Jeg ser bare ikke poenget. Noe er selvsagt værre enn annet, som f.eks mops, som man åpenbart ser har et utseende som ikke gjør den levedyktig og som medfører sinnsyke ubehag. Men når man selekterer så hardt som man gjør på de ulike rasehundene så vet vi ikke hvilke andre egenskaper som følger med. For min del kunne vi godt droppet hele rase-katergoriene og kun avlet etter egenskaper og gi typene kallenavn deretter.

[Guest Jonna]

Nå er det 30 generasjoner siden den ene pointeren ble innblandet, og det har ikke kommet nye sykdommer fra den, kun fordelen med LUA frie hunder. Joda, nye sykdommer KAN komme inn ved kryssavl, det er jo derfor det skal gjøres under kontrollerte former med et og et individ av gangen. Det er strutsementalitet å gjemme seg bak "nye sykdommer unnskyldninga" når man kan fikse et potensielt livstruende problem i egen rase ved å ta inn et eller to individer av

Som jeg sa: jeg har ikke peiling på den kryss parringen. Men det fremstår i dokumentaren som ett ganske ensidig syn. Det er svært lite som kommer fram totalt om parringen. Jeg oppfattet i allefall ikke at det kom fram 30 generasjoner? Bare hvor dum alle andre var som ikke kastet seg over dette (da var ikke innavl/linjeavl ett tema, hva hadde skjedd om en hel generasjon hadde brukt de linjene også skal neste generasjon avle?)

Var det min rase du tenkte på at det var strutse mentalitet å si det jeg sa?

Da kan jeg fortelle at de som gjør det sin plan ved det hele er at de egentlig vil ha en WK men siden de ikke kan gå på utstilling med den så får de den feil registrert fra østeuropa og tar den i avl som AK med nye sykdommer som ikke har vært ett problem før. Så ja, min strutsementalitet er å lene meg tilbake å se om det faktisk kommer noe godt ut av dette.

[Castella]

Jeg ble også regelrett uvel av den forbanna kjerringa av en rigdeback oppdretter som sitter og snakker om avliving av friske fine valper som mangler ridge... Kvalmt! dama bør ikke få være i nærheten av levende vesener...

Jeg mener at hvis ikke oppdretteren av de aller sykeste rasene (cavalier, mops osv) gjør noe drastisk for å forbedre rasens helse innen få år så synes jeg rasen bør forbys.... det er jo ren skjær dyremisshandling! når 70 % av alle cavalierer har hjertefeil..så bør det ikke avles på denne rasen.

[tulip]

Som jeg sa: jeg har ikke peiling på den kryss parringen. Men det fremstår i dokumentaren som ett ganske ensidig syn. Det er svært lite som kommer fram totalt om parringen. Jeg oppfattet i allefall ikke at det kom fram 30 generasjoner? Bare hvor dum alle andre var som ikke kastet seg over dette (da var ikke innavl/linjeavl ett tema, hva hadde skjedd om en hel generasjon hadde brukt de linjene også skal neste generasjon avle?)

Var det min rase du tenkte på at det var strutse mentalitet å si det jeg sa?

Da kan jeg fortelle at de som gjør det sin plan ved det hele er at de egentlig vil ha en WK men siden de ikke kan gå på utstilling med den så får de den feil registrert fra østeuropa og tar den i avl som AK med nye sykdommer som ikke har vært ett problem før. Så ja, min strutsementalitet er å lene meg tilbake å se om det faktisk kommer noe godt ut av dette.

Nei, jeg tenkte ikke på deg/din rase, men kryssavl generellt. Det er jo hurrameghei i UK/IRland nå pga foreslått kryssavl mellom irsk og rød/hvit setter, fordi rød/hvit virkelig er i fare. Og endel andre raser burde def fått inn litt kryssavl forå forbedres...

Og jo, jeg skjønner at de synes folk er dumme som ikke kaster seg på LUA dalmatineren, for her er jo genet for en heftig sykdom borte! 30 generasjoner (mulig det er 30 år, nå skal jeg ikke banne for høyt i kirka) beviser det, helt uten innavl, da det friske genet er dominant. Man kan da teste sin hund, er den dobbelt resseciv bør man kanskje bruke en LUA hund på den, for å forhindre sykdom i avkommene.

[Guest Jonna]

Nei, jeg tenkte ikke på deg/din rase, men kryssavl generellt. Det er jo hurrameghei i UK/IRland nå pga foreslått kryssavl mellom irsk og rød/hvit setter, fordi rød/hvit virkelig er i fare. Og endel andre raser burde def fått inn litt kryssavl forå forbedres...

Og jo, jeg skjønner at de synes folk er dumme som ikke kaster seg på LUA dalmatineren, for her er jo genet for en heftig sykdom borte! 30 generasjoner (mulig det er 30 år, nå skal jeg ikke banne for høyt i kirka) beviser det, helt uten innavl, da det friske genet er dominant. Man kan da teste sin hund, er den dobbelt resseciv bør man kanskje bruke en LUA hund på den, for å forhindre sykdom i avkommene.

Poenget mitt var igjen at de gir ett ensidig syn i dokumentaren. Jeg hadde vært mer posetiv til dokumentaren om de faktisk hadde forklart litt mer ett par setninger. Det eneste inntrykket jeg sitter med etter dokumentaren er hvor DUST alle er som ikke kaster seg over den parringen. Uten en god forklaring. Man må faktisk google det for å finne ut mer.

Det har ikke noe med dalmis avlen å gjøre, det har med hvilken vinkel denne dokumentaren har.

Om med mopsen som ser helt ****** ut under nesen. Ja den har for stor rynke og den ser ****** ut under nesen. Men her legges hele skylden på avlen. Og jeg er ikke uenig i at den burde overhode ikke se slik ut! Og grunnlegende årsak til at den ser slik ut er rynken, men her er det endel dårlig stell av samme hund ute også...

Ja dokumentaren er laget for å sjokkere, men jeg tror den får mange flere oppdrettere/dommere av de rasene til å sette seg på bakbena enn de med rasene som vinnes. Men det er noe jeg tror.

Og de forbrukerene uten "peiling" vil faktisk la seg overtale av oppdretterene som fortsatt avler slik når de sier "Det gjelder ikke min hund, se den løper rundt" og får fortsatt solgt hund. De er tross alt selgere.

Endret 9. Januar 2013 av Jonna

[Guest Belgerpia]

Poenget mitt var igjen at de gir ett ensidig syn i dokumentaren. Jeg hadde vært mer posetiv til dokumentaren om de faktisk hadde forklart litt mer ett par setninger. Det eneste inntrykket jeg sitter med etter dokumentaren er hvor DUST alle er som ikke kaster seg over den parringen. Uten en god forklaring. Man må faktisk google det for å finne ut mer.

Det har ikke noe med dalmis avlen å gjøre, det har med hvilken vinkel denne dokumentaren har.

Om med mopsen som ser helt ****** ut under nesen. Ja den har for stor rynke og den ser ****** ut under nesen. Men her legges hele skylden på avlen. Og jeg er ikke uenig i at den burde overhode ikke se slik ut! Og grunnlegende årsak til at den ser slik ut er rynken, men her er det endel dårlig stell av samme hund ute også...

Ja dokumentaren er laget for å sjokkere, men jeg tror den får mange flere oppdrettere/dommere av de rasene til å sette seg på bakbena enn de med rasene som vinnes. Men det er noe jeg tror.

Og de forbrukerene uten "peiling" vil faktisk la seg overtale av oppdretterene som fortsatt avler slik når de sier "Det gjelder ikke min hund, se den løper rundt" og får fortsatt solgt hund. De er tross alt selgere.

Dokumentaren er ikke laget for å "redde" raser Jeanette - den er laget for å få folk til å lukke opp øynene og stille spørsmål - kritiske spørsmål. At de skulle bruke halve programmet til å forklare hvorfor det er genetisk lurt å krysse inn slik og så er ikke hva programmet var ment for. MEN det har fått deg til å stille spørsmål ikke sant? Det har fått deg til å tenke "hmm... dette må jeg google og finne ut mer av" - og DET er meningen med en slik dokumentar. Poenget er jo ikke å forklare hva man skal gjøre for å redde hver enkelt rase fra undergang.

Når det gjelder mopsen så ble det forklart at dette ikke bare gjaldt den ene hunden men at det var veldig vanlig, og at det ikke bare handlet om dårlig stell, men det faktum at det IKKE er behagelig for hunden å få brettet hudfoldene alle veier sånn at det faktisk ER vanskelig å holde rent. At den hunden hadde gugg der behøver ikke å bety at de aldri renset heller, sånn blir det seende ut ekstremt fort - og dette vet jeg faktisk litt om både fordi jeg eier hund med rynker (ikke så ekstremt) og fordi jeg sliter med det samme på meg selv etter vektnedgangen. Om frallen min ikke skal få gugg i rynkene så må hun vaskes og tørkes NØYE daglig, dog er det såpass mye lufttilgang på Hermine at gugga størkner og blir ikke til sopp om jeg velger å gjøre det bare annenhver dag. Hunden synes imidlertid ikke det er så stas, men finner seg i det fordi jeg sier det er sånn. Så over til meg - jeg dusjer hver morgen - og tørker "overheng" ekstremt godt - allikevel - når jeg kommer hjem og skifter så er det skikkelig klissete under overhenget og det lukter pjuk - og det er faktisk ikke fordi jeg er uhygenisk liksom. Det går bare ett par tre timer fra jeg har kledd meg om morran til jeg kjenner at det begynner å lukte igjen pga. varme og fuktighet.

Så den gugga som var på neselappen til mopsen kan godt bare være en dags gugg...... Hunden forøvrig så nemlig svært velstelt ut, den var til og med slank.

[Artemis]

Nei, jeg tenkte ikke på deg/din rase, men kryssavl generellt. Det er jo hurrameghei i UK/IRland nå pga foreslått kryssavl mellom irsk og rød/hvit setter, fordi rød/hvit virkelig er i fare. Og endel andre raser burde def fått inn litt kryssavl forå forbedres...

Jeg ser på irsk rød og hvit setter som en frisk rase. Selvsagt ikke uten sykdom, men jeg mener at rasen ikke kan sammenlignes med f.eks. engelsk bulldog og cavalier king charles spaniel. Rasen er derimot fåtallig og har relativt høy innavlsgrad. Jeg ser på det som meget positivt at man ønsker å forbedre dette, og det før man sitter der med skjegget i postkassen med en rase som er gjennomsyret med arvelige sykdommer.

Det har ikke bare blitt foreslått krysningsavl, men det har allerede blitt født valper som følge av dette utkrysningsprgrammet. Senest i Nederland i desember. Den norske irsksetterklubben har også åpnet opp for at norske oppdrettere kan delta i avlsprogrammet hvis de ønsker.

[Stine]

Det med gugge under hudfolder kan jeg skriver under på og, på Bulldogen var det potetmel, soppkrem og tørking hver dag. Selv da ble det gugge og sopp der.... Verdens herligste rase, men jeg kommer ikke til å kjøpe en sånn en før det blir gjort drastiske tiltak!

[tulip]

Jeg ser på irsk rød og hvit setter som en frisk rase. Selvsagt ikke uten sykdom, men jeg mener at rasen ikke kan sammenlignes med f.eks. engelsk bulldog og cavalier king charles spaniel. Rasen er derimot fåtallig og har relativt høy innavlsgrad. Jeg ser på det som meget positivt at man ønsker å forbedre dette, og det før man sitter der med skjegget i postkassen med en rase som er gjennomsyret med arvelige sykdommer.

Det har ikke bare blitt foreslått krysningsavl, men det har allerede blitt født valper som følge av dette utkrysningsprgrammet. Senest i Nederland i desember. Den norske irsksetterklubben har også åpnet opp for at norske oppdrettere kan delta i avlsprogrammet hvis de ønsker.

Akkurat, jeg sa den var i fare, ikke at den ikke var frisk *flisespikker* Det er flott at oppdrettere utenfor hjemlandet tør å prøve, for hjemme er det full krig i begge leire...

[Guest Jonna]

Dokumentaren er ikke laget for å "redde" raser Jeanette - den er laget for å få folk til å lukke opp øynene og stille spørsmål - kritiske spørsmål. At de skulle bruke halve programmet til å forklare hvorfor det er genetisk lurt å krysse inn slik og så er ikke hva programmet var ment for. MEN det har fått deg til å stille spørsmål ikke sant? Det har fått deg til å tenke "hmm... dette må jeg google og finne ut mer av" - og DET er meningen med en slik dokumentar. Poenget er jo ikke å forklare hva man skal gjøre for å redde hver enkelt rase fra undergang.

Den første dokumentaren syns jeg faktisk var bra og hadde en mye bedre presentasjon og vinkling. Denne syns jeg er litt "vi sparker ekstra imens man ligger nede".

Og nei, jeg googlet det ikke. Jeg irriterer meg over at de kunne brukt en setning på å forklare noe så enkelt som "det har ikke dukket opp noen nye sykdomer med den kryssparringen etter 30 generasjoner".

[Guest Belgerpia]

Den første dokumentaren syns jeg faktisk var bra og hadde en mye bedre presentasjon og vinkling. Denne syns jeg er litt "vi sparker ekstra imens man ligger nede".

Og nei, jeg googlet det ikke. Jeg irriterer meg over at de kunne brukt en setning på å forklare noe så enkelt som "det har ikke dukket opp noen nye sykdomer med den kryssparringen etter 30 generasjoner".

Ja, ser den - forøvrig så synes jeg det er bra at de sparker og de må gjerne sparke både hardt og lenge.

Det bør være ett minstrekrav til en rases overlevelse at paring kan foregå naturlig og at flesteparten av tispene kan føde normalt. (jeg sier flesteparten, for noen ganger går det jo galt også for raser som normalt sett ikke har problemer).

Enhver rase der paring og fødsel kun kan skje ved veterinærhjelp (dvs. inseminering og keisersnitt) bør få lov å dø ut med mindre man er villig til å gjøre noe med det.

[Guest Jonna]

Ja, ser den - forøvrig så synes jeg det er bra at de sparker og de må gjerne sparke både hardt og lenge.

Det bør være ett minstrekrav til en rases overlevelse at paring kan foregå naturlig og at flesteparten av tispene kan føde normalt. (jeg sier flesteparten, for noen ganger går det jo galt også for raser som normalt sett ikke har problemer).

Enhver rase der paring og fødsel kun kan skje ved veterinærhjelp (dvs. inseminering og keisersnitt) bør få lov å dø ut med mindre man er villig til å gjøre noe med det.

Jeg har faktisk ikke sagt meg uenig i noe av det hun legger fram, jeg kritiserer måten i denne som er laget nå sist. Bare sånn for ordens skyld

Forøvrig så har jeg fulgt damen sin side også, og det har vært moderering fra den kanten i den bloggen en tid etter dokumentaren.

[Siri]

Det har ikke bare blitt foreslått krysningsavl, men det har allerede blitt født valper som følge av dette utkrysningsprgrammet. Senest i Nederland i desember. Den norske irsksetterklubben har også åpnet opp for at norske oppdrettere kan delta i avlsprogrammet hvis de ønsker.

Jeg synes det er strålende at man faktisk får lov til å bedrive noe krysningsavl - under kontrollerte forhold - for å forbedre en rase som ellers sliter med spesielle sykdommer eller eksteriøre trekk. Utfordringen er jo da å finne raser som ikke bare forbedrer med tanke på EN sykdom, men som heller ikke tilfører andre sykdomsgener... og DET kan jo bli en utfordring kanskje .

Jeg er overhodet ikke fremmed for å blande inn andre raser i min rase dersom det skulle bli nødvendig - men det må gjøres kontrollert og bevisst av dyktige mennesker - ellers kan det fort bli tullball av det hele.

Forøvrig så har jeg fulgt damen sin side også, og det har vært moderering fra den kanten i den bloggen en tid etter dokumentaren.

Jeg har også lest en del av hennes blogginnlegg - og det er vel synd å si at hun har vært så veldig balansert i sine framstøt mot rasehundavl. Jeg har ikke lest henne på en stund, så kanskje hun har moderert seg noe den senere tiden?

[Guest Jonna]

Jeg har også lest en del av hennes blogginnlegg - og det er vel synd å si at hun har vært så veldig balansert i sine framstøt mot rasehundavl. Jeg har ikke lest henne på en stund, så kanskje hun har moderert seg noe den senere tiden?

Jo jeg syns hun er flinkere i bloggen enn i siste dokumentaren, før også.

Men syns hun har blitt flinkere nå til å dra fram når det faktisk skjer noe posetivt, ikke bare fortelle hvor dårlig forsøket er.

[Guest Belgerpia]

Jo jeg syns hun er flinkere i bloggen enn i siste dokumentaren, før også.

Men syns hun har blitt flinkere nå til å dra fram når det faktisk skjer noe posetivt, ikke bare fortelle hvor dårlig forsøket er.

Hun har vel skjønt som alle oss andre at man noen ganger må strø på litt sukker også om man ønsker å nå frem med ting. *ler*

Jeg synes dokumentaren var bra jeg, om ikke annet så er det en reminder til at man faktisk fortsatt må ha fokus på dette. Samtidig så skjønner jeg også reaksjonen til raseentusiastene - jeg kjente jo selv litt på det der i går. Jeg digger Hermine over alt på denne jord, personligheten, humøret, uttrykket osv. - og når man så får dokumentarer som det der i fleisen så føler man litt at man kanskje ikke burde elske de så høyt - vel, om noen skjønner hva jeg mener.

For fraller er jo ikke noen sunn rase, det må man jo være helt åpen om - dog tror jeg at jeg som belgereier definerer sunn og frisk noe annerledes enn de som bare har bulldogger.

[Emilie]

Jeg tror jo bestemt at så lenge det ikke står bra til i hundeverdenen, så kan man ikke gjenta seg selv mange nok ganger.

[Hanna]

Det er to hovedproblemstillinger disse dokumentarene fokuserer på 1) Raser med sykdomsfremmende morfologi 2) Forhøyet forekomst av sykdom(s alleler) i raser.

1) skyldes rasestandarden (evt tolkningen av rasestandarden)

Her er mange som som reagerer med "jammen, de skal være sånn" (slik man også ser i dokumentarene), og rent glemmer at dagens begrep av hunderaser er et nytt fenomen, under 150 år gammelt, og store morfologiske endringer har skjedd bare de siste ti-årene.

Det er jo forståelig at når man skrev rasestandarden for eks. bulldogg og dachs ønsket man å fremheve de karakteristiske trekkene til disse rasene med bred skalle og bryst, kort snute og korte bein. Men etter mange generasjoner med å fremelske disse trekkene er det ikke tatt hensyn til når er snuta og beina korte nok... Oppdrettere og dommere har selvsagt selv et ansvar for å avle og berømme friske dyr, men til syvende og sist vil de forholde seg til (gjeldende tolkning av) rasestandarden. Følgelig må rasestandarden endres for å ikke lengre favorisere de mest ekstreme trekkene, så vil (etterhvert) dommere og oppdrettere følge etter. Dette er også i noe grad gjort (til hylende protester fra raseekstremister), men trolig ikke i stor nok grad? Og for å få fart på endringene burde man vurdere å krysse inn lignende raser med mindre ekstremt utseende.

2) skyldes rasehunders isolerte populasjonsstruktur = moderne rasehundavl (forsterket av ytterligere innavl og matadoravl).

Litt skremselspropaganda:

Av 10 representative raser i UK har 7 av de mistet >90% av unike genetiske varianter over 6 generasjoner og 8 har en effektiv populasjonsstørrelse (N_e) fra 33-76. Dette innebærer at en rase med en faktisk populasjonsstørrelse på flere hundre tusen hunder egentlig kan bestå av ~50 genetisk ulike individer...

(N_e = antall ubeslektede hanndyr og hunndyr som bidrar med gener til neste generasjon)

For å sitere dokumentaren (om Cavalier, fritt fra hukommelsen)

"It tok less than 100 years from creation to ruin..."

Kilde:

Genetics. 2008 May;179(1):593-601. doi: 10.1534/genetics.107.084954.

Population structure and inbreeding from pedigree analysis of purebred dogs.

Calboli FC, Sampson J, Fretwell N, Balding DJ.

[MegaMarie]

Jeg får også veldig vondt av å se cavalierene Tenk å lide av noe slikt!

Det hadde vært interessant å se MR bildet av det.

Det var utrolig å se forskjellen fra eks "working napolian mastiff" og den som vi ser i utstillingsringen i dag, og alle de andre eksemplene. Det gir håp om at endringer faktisk kan skje. Det finnes hunder der ute av samme rasen som ser bedre ut Det blir ikke det samme å se bilder av hvordan rasen en gang så ut, for de hundene eksisterer jo ikke lengre. Men når man ser hunder som ikke er avlet for utstilling av samme rase som ser "normale" ut, så gir det håp

[Gjest]

Jeg synes dokumentaren var bra jeg, om ikke annet så er det en reminder til at man faktisk fortsatt må ha fokus på dette. Samtidig så skjønner jeg også reaksjonen til raseentusiastene - jeg kjente jo selv litt på det der i går. Jeg digger Hermine over alt på denne jord, personligheten, humøret, uttrykket osv. - og når man så får dokumentarer som det der i fleisen så føler man litt at man kanskje ikke burde elske de så høyt - vel, om noen skjønner hva jeg mener.

For fraller er jo ikke noen sunn rase, det må man jo være helt åpen om - dog tror jeg at jeg som belgereier definerer sunn og frisk noe annerledes enn de som bare har bulldogger.

Jeg kan bare tenke meg hvor "******" det må føles, men samtidig så tenker jeg at man burde bruke en slik reaksjon for å få POSITIVT momentum for å forbedre livskvaliteten til hundene. (Og PS PS jeg snakker ikke til deg eller noe sånn nå, jeg bare spiller videre på det du skriver ). Det er det jeg finner så absurd, særlig for engelsk bulldog og mops. Folk setter seg på bakbeina og freser verre enn ei villkatte, klart de føler seg trampet på beina, men cluet er jo *dyrets beste*. Bulldogen og mopsen kan ikke si i fra at "hjelp, det er tungt å puste", og når en annen person (f.eks veterinær) kommer og forteller deg at dyret ditt ikke har det bra så er jo dessverre første reaksjonen å hyle "LØGNER" i stedet for å tenke "shit, hva kan jeg gjøre for at hunden skal få det bra?". Man tar det så personlig, og det blir jo så feil Jeg for min del er ikke ute etter å kaste dritt om noen, være ei sur bitter kjærring eller forkludre andres mål. Men når jeg f.eks anbefaler at folk ikke kjøper Labrador Retriever fra Tyrifjord og familien Hagen så er det fordi jeg tenker på dyrenes individsrett, deres velbefinnende. Om "the Hagens" hadde hatt fokus på velferd i stedet for profitt hadde jeg ikke sagt et ord om det. Ei heller sagt et stygt ord om hverken Bulldogg eller Mops (eller andre).

Og det er det som virker så absurd for meg. At de som *forsvarer rasene* ikke tenker på selve dyrevelferden. So what om "den mister sitt særpreg", om særpreg er lidelse så skulle jeg for pokkern sett noen gjøre noe liknende innen menneskeverdenen...

[Hanna]

Og det er det som virker så absurd for meg. At de som *forsvarer rasene* ikke tenker på selve dyrevelferden. So what om "den mister sitt særpreg", om særpreg er lidelse så skulle jeg for pokkern sett noen gjøre noe liknende innen menneskeverdenen...

OT men enkelte mennesker har også gått til ekstreme lengder for "skjønnhet" gjennom tidene *grøss*

[jma]

Jeg blir så utrolig provosert av hun med cavalieren, som har sagt ja til, hva var det, 27 (?) parringer, ETTER at han fikk påvist en arvelig sykdom?? Da tenker man kun på en ting, og det er penger. Toppen av egoisme og kynisme.

Jeg tror alle kan gjøre sin bittelille del for å bidra til å bevare sine raser. Man kan stille seg kritisk til valgene folk tar i rasemiljøet, og stille kritiske spørsmål. Den som tier samtykker. Det er kjempeviktig å sette lys på problemene de forskjellige rasene har.

[Siri]

OT men enkelte mennesker har også gått til ekstreme lengder for "skjønnhet" gjennom tidene *grøss*

Forskjellen er vel bare at her er dette manipulert fram, i hundeavlen er det avlet fram liksom - men jeg skal si hva som egentlig er verst... Jeg bare konkluderer med at mennesket er et merkelig vesen...

[Artemis]

Jeg må innrømme for meg så virker dagens lukkede stambøker litt som å skyte seg selv i foten hvis man tenker langsiktig. Hvis man ønsker å ha ulike hunderaser så må man avle på typelike hunder, men det betyr jo ikke nødvendigvis at man aldri kan blande inn noe annet uten å "ødelegge rasen". Som Hanna skriver så har en rekke raser fått en faktisk populasjonsstørrelse som er veldig lav.

Det snakkes mer og mer om helsetesting, men i tilfeller hvor nesten hele populasjonen er berørt av en arvelig sykdom så innbiller jeg meg at det må være bedre å få blandet inn nytt blod istedenfor å bare prøve og grave seg ut av hengemyren man sitter i? Hvis nesten hele populasjonen sliter med en sykdom så fremstår det for meg svært vanskelig å skulle avle seg vekk fra sykdommen når nesten alle potensielle foreldredyr, eller veldig mange av dem, sliter med problemet man ønsker å bli kvitt. Ikke minst må det da ta fryktelig lang tid før man eventuelt ser en bedring?

Nå virker det jo som om den gjengse oppfatningen her på sonen er at blandingshunder er minst like syke som rasehunder, men at de ikke helsetestes og at det er en myte at de er friskere. Alt kommer jo an på hva man sammenligner, men når det gjelder raser som har typiske recessive sykdommer og raser med sykdomsfremmende morfologi, så fremstår det for meg åpenbart at hvis disse blandes med noe helt annet, så er sjansen for å få en hund med rasetypiske sykdommer mindre. Blander man derimot en mops og en fransk bulldog så blir jeg ikke overrasket om hunden må opereres for bløt gane.

Informasjonen nedenfor er hentet fra norskbassetklubb.no(http://norskbassetklubb.no/resources/1/pdf/oppdretterseminar-2010-referat.pdf), og er en grei oppsummering om genetikk og avl hos hund. Legg især merke til avsnittene om avl i små populasjoner og om effekten av innavl.

Oppdretterseminar 20 – 21/3, i forbindelse med NBaK’s årsmøte 2010.
Genetikk og avl for hund II, v/ Hanna Helgeland.
Referat: Per Hoff

Genetikk.
Grunnleggende begreper innen arvelære.
• Gener: Områder i DNA som styrer en egenskap (eks. pelsfarge, blodtype …)
• Allel: Varianter av gen som gir ulike egenskaper (eks. svart pelsfarge eller brun pelsfarge).
Uttrykkes ved ulike bokstaver for ulike egenskaper (eks. B = svart, b = brun). Forskjellene mellom allelene skyldes mutasjoner, dvs spontane forandringer i DNA-materialet, på et eller annet tidspunkt. Mutasjonene går siden inn i arvematerialet.
Et gen kan ha mange alleler, men kun to i hvert individ (en fra mor og en fra far). Alle hunderaser har samme gener, men forskjellige alleler (varianter) av genene.
• Homozygot: Like alleler av et gen. (BB homozygot dominant, bb homozygot recessiv).
• Heterozygot: Ulike alleler (Bb).
• Genotype: Individets gener (BB, Bb eller bb).
• Fenotype: Uttrykket av genene (f.eks brun eller svart farge)
• Dominant/recessiv: En dominant egenskap overstyrer en recessiv egenskap, f.eks. at svart farge (B) er dominant over brun farge (b). Homozygot (BB) og heterozygot (Bb) vil da gi svart farge (fenotype). Kun homozygot (bb) vil i dette tilfellet gi brun farge. Dette kalles fullstendig dominans.
Ved parring av to heterozygote individer vil en kunne få 3 forskjellige genotyper (BB, Bb og bb). Ved dominante egenskaper vil en imidlertid bare ha to fenotyper, idet BB og Bb ser like ut. Kun homozygot recessiv (bb) vil gi den recessive egenskapen, i dette tilfellet brun farge.

• Ufullstendig dominans: Her vil det være synlig forskjell på de 3 genotypene, idet den heterozygote varianten har en egen fenotype. Eks: Bokser har en homozygot fullfarget variant (SS), og en homozygot hvit variant (ss). Et heterozygot individ (Ss) vil ha hvite tegninger. Parring mellom to Ss vil statistisk sett gi 25% SS (fullfarget), 50% Ss (tegnet) og 25% ss (hvit).

Sykdomsgenetikk hos hund.
• Recessive sykdommer:
Her vil anlegg for sykdommen kunne finnes hos friske individer, som i så fall er bærere av sykdommen uten selv å være syke. For å bli syk må et individ få det ”ødelagte” allelet fra begge foreldrene.
• Dominante sykdommer:
Her vil alle som har minst ett allel for sykdommen bli syke. Det vil ikke være bærere av sykdommen, kun friske eller syke individer. Dette betyr også at en dominant sykdom er mye lettere å bli kvitt ved avl enn en recessiv sykdom.
• Letale (dødelige) gener:
Her vil allelet gjøre at en krysning mellom to heterozygote individer (Tt) bare gi to genotyper (TT og Tt) mot vanlig tre. Den homozygote varianten med det dødelige allelet (tt) vil dø i livmoren, en mister dermed 25 % av alle potensielle valper.
• Kjønnsbundet arv:
Det aktuelle genet sitter på X kromosomet, f. eks. blødersykdom hos Manchester Terrier (hunn XX,
hann XY). Hanndyr kan dermed ikke være bærere. Generelt for denne type sykdommer (kjønnsbundet) er at det er flere syke hanndyr enn hunndyr. Ofte er hunndyrene bare bærere av sykdommen, og blir ikke syke selv.

Grunnleggende avl.
Kvalitative og kvantitative egenskaper.
Kvalitative egenskaper er egenskaper som defineres som enten/eller (eks brun eller svart, kort eller
lang pels). De har enkel nedarving og styres av ett eller få gener, som beskrevet i avsnittet om
genetikk over. De er lite påvirket av miljøeffekter.
Kvantitative egenskaper har en kontinuerlig variasjon, som kan måles i f.eks. kg og cm (størrelse,
pelslengde). De har en kompleks nedarving og styres av flere gener. De er også ofte påvirket av
miljøeffekter. Disse egenskapene har ofte normalfordeling, dvs få individer i begge ytterkanter, og
hovedtyngden rundt midten.

Arv og miljø.
Fenotype (”det vi ser”) = genotype + miljø
Miljøbidraget kan være positivt eller negativt, alt ettersom miljøet er bedre eller dårligere enn gjennomsnittet.
I avl vil man i så stor grad som mulig korrigere for forskjeller i miljø.
Man skiller mellom systematiske og tilfeldige miljøfaktorer:
Systematiske, som ikke kan fjernes eller korrigeres for, f.eks. kjønn, alder, oppdretter, eier,
dommer, prøvetype.
Tilfeldige, som kan fjernes/reduseres ved gjentatt mål av egenskapen, f.eks. målefeil, fôring og
stell, dyretetthet ved jaktprøver.

Arvelighet.
Arvelighet er den delen av fenotypisk variasjon som skyldes arv, og er et uttrykk for hvor arvelig en
egenskap er. Den oppgis i desimal mellom 0 og 1, eller i %.
Under 0.15 (15 %) er lav arvelighet (f.eks. fruktbarhet, helse).
0.15 – 0.35 (15 % - 35 %) er middels arvelighet (f.eks. jakt- eller bruksegenskaper, gemytt).
Over 0.35 (35 %) er høy arvelighet (f.eks. eksteriør).

Arvelig atferd?
Forskjellige egenskaper viser forskjellig grad av arvelighet.
For jaktegenskaper viser en undersøkelse hos Norsk Elghund Grå forholdsvis høy arvelighet for
målbruk og oppførsel under los; noe lavere for søk, elgfinnerevne; og lav arvelighet for samarbeid.
En undersøkelse om arvelighet for atferdsegenskaper viser svært høy arvelighet for aggresjon mot
fremmede mennesker; middels til høy arvelighet for aggresjon mot familiemedlemmer, bjeffing
(varsling, angst), angst for fremmede mennesker; middels til lav arvelighet for aggresjon mot andre
hunder, ødeleggelse av inventar, lav arvelighet for bjeffing ved møte med andre hunder og
rømming.

Slektskap.
Slektskap defineres som andelen felles alleler (”gener”). Et individ er 50 % i slekt med sine
foreldre, sine helsøsken og sine avkom; det er 25 % i slekt med sine halvsøsken og sine
besteforeldre.

Maternale effekter.
Man ser at valper har høyere arvelighet fra mor enn fra far når det gjelder en del egenskaper. Denne
forskjellen kalles maternale effekter.
Disse effektene kan ha å gjøre med mors størrelse (plass i livmoren), preging av valpene, kullstørrelse (konkurranse om ressurser). Oppdretteren kan også ha en effekt, ved fysisk oppvekstklima, foring, sosialisering osv.
En undersøkelse av førerhundemner i Australia viser høy arvelighet for frykt, og mye høyere hos
hannhunder enn hos tisper. For konsentrasjonsevne vises middels til høy arvelighet hos tisper, og
ingen arvelighet hos hanner. Dette er eksempel på maternale effekter.

Valg av avlsdyr.
Den viktigste egenskapen til et avlsdyr er å produsere gode avkom. Den sikreste metoden for å
velge et godt avlsdyr er derfor ved å måle egenskaper hos avlsdyrets avkom. Av naturlige årsaker
(lite utvalg, forholdsvis kort levealder, små populasjoner) er denne metoden lite brukt i hundeavl.
Den mest brukte metoden for å velge avlsdyr er utvalg etter dyrets egne prestasjoner. Denne
metoden er sikrere enn utvalg etter avstamning (slektningers prestasjoner), og er nest etter
avkomsgransking den sikreste metoden for utvalg. Den gir lav sikkerhet ved lav arvbarhet på
egenskaper, og brukes oftest for egenskaper med moderat til høy arvbarhet (større enn 0.15).

For en god avlsplanlegging kreves:
• Klare avlsmål
• Gode registreringssystem
• Kunnskap om egenskapers arvelighet og genetiske korrelasjoner
• Utnytte informasjonskilder, dyret selv + slektninger
• Beregne avlsverdier

Avl i små populasjoner.
I små populasjoner (raser) er det viktig å bevare så stort genetisk mangfold som mulig, dvs at
individene i en rase i minst mulig grad er i slekt med hverandre.
Denne variasjonen er viktig for å hindre opphoping av arvelige sykdommer, for å ta vare på et godt
immunforsvar og for å hindre en innavlsdepresjon i populasjonen.

Effektiv populasjonsstørrelse – Ne - er et uttrykk for antall genetisk ulike individer i en populasjon.
Anbefalt Ne er ~100.
Eksempler: (Populasjonsstørrelse = 100)
50 hanner, 50 hunner (alle genetisk ulike): Ne = 100
20 hanner, 80 hunner (alle genetisk ulike): Ne = 64
1 hann, 99 hunner (alle genetisk ulike): Ne = 4
I 8 av 10 undersøkte raser i Storbritannia var Ne = 40-80. Dette gjaldt også store raser som f.eks.
Greyhound, Mops, Labrador.

Tiltak for å opprettholde genetisk variasjon i små raser er:
• Like mange hannhunder og tisper i avl
• Like mange valper hvert år, for å unngå flaskehalser
• Unngå innavl
• Import (utavl). Ved import er det selvfølgelig viktig at det importerte individet ikke er i slekt med de individene som allerede er i populasjonen.

Det er også viktig å ikke avle hardt på spesielle særtrekk, all annen variasjon vil da forsvinne. Eksempler som ble nevnt: Engelsk Bulldog (underbitt), Schæfer (lav bakpart).

Flaskehalseffekt: Periode med få individer, liten del av genene videreføres. Typisk under annen
verdenskrig, da svært mange raser så vidt overlevde. Kan også oppstå hvis få individer brukes i avl.
Innavl er avl mellom individer som er nærmere beslektet enn rasens gjennomsnitt. Det er her
flytende grenser, men en vanlig grense går ved søskenbarn (6,25 % innavl).
Linjeavl er parring av dyr på en slik måte at avkommet blir sterkt beslektet med en bestemt
fremragende ane. Dette er en spesiell form for innavl.
Linjekryssing: Sterk linjeavl innenfor spesielle linjer, for av og til å parre dyr fra to linjer.

Effekt av innavl.
Innavlsdepresjon: Nedgang i ytelse, livskraft og fruktbarhet. Innavlsdepresjonen er størst for
egenskaper med lav arvelighet (helse, fruktbarhet, lynne).
Innavl øker sannsynligheten for fordobling av uønskede alleler (f.eks. arvelige sykdommer) i
populasjonen.
Gammel innavl er bedre enn ny innavl. Negative effekter vil sannsynligvis ha kommet fram.
Sakte innavl er bedre enn hurtig innavl. Man har bedre kontroll med negative effekter som kan
oppstå.

Matadoravl.
”En hund bør ikke ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte valper i rasen over en 5
års periode.” (Per-Erik Sundgren, gjengitt i ”Genetikk, avl og oppdrett”, A.Indrebø 2005.)

Eks.: Rase med 200 registrerte valper årlig:
200 valper x 5 = 1000, 5 %: 50 valper.
Dvs. en hund i denne rasen bør ikke ha flere enn 50 valper etter seg.

Arvelighet av sykdommer
Det ble gitt en del eksempler på forskjellige sykdommer hos hund, og referert til undersøkelser for å
fastslå arvbarheten hos disse:

Recessive sykdommer (sykdommer med klar recessiv arvelighet):
• Arvelig nyre- og hudkreft hos Schæfer (RCND)
• Cercoid Lipofuscinose (CL) – Hjernesvinn hos Engelsk Setter
• Canine Copper Toxicosis (CT) – Bedlington Terrier
• Fucosidose – Engelsk Springer Spaniel
• Canine Leukocyte Adhesion Defiency (CLAD) – Irsk og Irsk rød/hvit Setter
• Canine Narcolepsy (NARC) – Dachs Dobermann, Labrador
• Noen typer Canine Progressive Retinal Atrophy (PRA)

Dominante sykdommer:
• Dominant Canine Progressive Retinal Atrophy (PRA) – Engelsk Mastiff, Bullmastiff

Andre sykdommer med varierende arvelighet:
• Hypothyreose (lavt stoffskifte): Undersøkelse hos Riesenschnauzer og Hovawart indikereren forholdsvis høy arvelighet.
• Canine Atopic Dermatitis (hudsykdom): Høy arvelighet (30 – 60 %) vist i en undersøkelse av Labrador og Golden Retriever.
• Epilepsi: For epilepsi uten påvisbar årsak (slag mot hodet etc.) er det påvist svært høy arvelighet (77 %) i en undersøkelse av belgiske Tervueren.
• Meningitt: Ingen typisk for Bassets. En type meningitt er del av et syndrom, spesielt hos Beagle. Meningitt er virus/bakterie-relatert, og det er evt. Immunsystemet som kan variere.
• Kjevemyositt: Immunreaksjon mot egne muskelfibre (autoimmun reaksjon), og det startes en betennelsesreaksjon. Ingen undersøkelse ang. arvelighet funnet.
• Navlebrokk: Ingen nyere studier, én eldre studie (ca. 1970) antyder en viss arvelighet.
Tendens: Store brokk kan ha en viss arvelighet, små brokk ser ikke ut til å ha arvelighet.
• Haleknekk: Ingen studier som viser arvelighet. Flere årsaker: Skader, også før fødsel.
Sammenvoksing av ryggvirvler, mulig arvelighet.

Akkurat, jeg sa den var i fare, ikke at den ikke var frisk *flisespikker* Det er flott at oppdrettere utenfor hjemlandet tør å prøve, for hjemme er det full krig i begge leire...

Jeg sa ikke at det du skrev var feil, jeg bare utdypet det videre og la til mitt syn. *Spikke videre på flisen*

[SusanneL]

Men det virker som endel tror at man i alle land parallelt skal godkjenne f.eks. parring mellom eng.bulldog og pinscher - også blir liksom bare valpene "forbedrede engelske bulldoger".. Og hvis alle gjør slike kombinasjoner (og avkom reg. som eng. bulldog) vil man selvsagt på KORT tid endre rasen eng.bulldog.

Men det er jo helt utenkelig at noe slikt skal gjøres - på dèn måten i alle fall.

Det å parre inn en annen rase høres jo så kjekt og enkelt ut. Men det er ikke så enkelt at alle og enhver parrer inn en setter - vips er hele collierasen sunn og frisk, men bare litt "skranten" å se på.

En slik parring blir da gjort, etter myye planlegging på kennelklubbnivå. I samråd med veterinærer, genetikere og alle mulige "kjennere".

Noen få avkom fra prosjektet plukkes ut etter egenskap (både utseende og da selvsagt "årsaken til forsøket"), disse avles igjen tilbake på den opprinnelige rasen, gang på gang på gang - etter en haug generasjoner og en stor populasjon "vanlige" blandingshunder, så får man kanskje fram en stamme som er enhetlig nok i utseende (og helse) at den kan godkjennes.

Okey, men DET løser jo ikke raseproblemet sett internasjonalt. Det er jo kun et fåtall ganger man kan parre disse friske "blandingene" - man vil jo ikke innavle på dem heller...

Ergo er det jo ikke på noen måte noen løsning for noesomhelst sett på en rase som helhet.

F.eks. dalmatineren nevnt i programmet - hvor mye skal hun og hennes avkom gå i avl i England, liksom? Skal hennes stamtavle parres inn med alle andre eksisterende linjer? Kan noen garantere at selv om hun er frisk for det ene genet som gir akkurad DEN sykdommen - at hun også er fri for alt mulig annet som kan komme hvis man innavler på hennes linjer om noen generasjoner...?

Nei, man må få fram tester for de sykdommene man forsøker å unngå - kreve testing før avl og sørge for at oppdrettere er nødt til å forholde seg til slikt. Ergo må også raseklubber og kennelklubben faktisk på banen og KREVE testing, og selvsagt ikke etterpå godta avl på syke dyr..

Så enkelt, men likevel så kjempevanskelig.

Susanne

[tulip]

F.eks. dalmatineren nevnt i programmet - hvor mye skal hun og hennes avkom gå i avl i England, liksom? Skal hennes stamtavle parres inn med alle andre eksisterende linjer? Kan noen garantere at selv om hun er frisk for det ene genet som gir akkurad DEN sykdommen - at hun også er fri for alt mulig annet som kan komme hvis man innavler på hennes linjer om noen generasjoner...?

Luagenet er dominant, så det skal ikke så mange parringer til før det spres vidt. Poenget er jo ikke kun denne tispa og hennes forgjengere, men at det faktisk fungerer, ergo kan man parre inn en annen pointer (feks) inn i andre linjer, og derved få ubeslektede LUA hunder som igjen kan spre det gode genet. Akkurat denne tispa har vel ikke avkom, fordi de ikke fikk fullverdig stamtavle (mulig det har endret seg siden sist jeg leste meg opp på henne), det fikk dermot en annen LUA hunds hvis valper ble spredt over hele verden.

At annen helse er ivaretatt skulle jo vært en selvfølge, men nei, det ser man i alle raser...