Gå til innhold
Hundesonen.no

Friske hunderaser?


Sunnivamb
 Share

Recommended Posts

Såsant så sant SFX!

Og det at hunder kan leve til de er 15 er en fin ting, men hvor mange individer i rasen gjøre egentlig det? La oss ta whippet, som jeg har blitt bedre kjent med ila høsten, de er en langtlevende rase sies det, men det er ikke så mange som blir over 12 år, de fleste dør da av alderdom. Noen blir selvsagt eldre, men ikke de aller aller fleste. Litt snedig da at dette ikke er så mye eldre enn alderen de fleste giganter dør, når de dør av alderdom. Joda, flere whippets opplever alderdomsdøden enn giganter, det er ingen tvil om det, men forventet levealder uten sykdom er faktisk ikke så forskjellig som man skulle tro. Og dette tror jeg gjelder de aller fleste raser, de har et makspotensiale som ikke er så voldsomt ulikt som vi skal ha det til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Du, jeg har hatt begge deler, både valp og voksen. Man knytter ikke mindre bånd til hunder man får som voksne. Ikke i det hele tatt.

Det finnes jo massevis av raser som ikke har noen gjennomgående og faretruende helsestatus. Noe "rusk" finnes på de fleste, og er man uheldig så er ingen levende vesen immun for sykdommer, så alle kan

Mange mynder sies å være ganske friske.

Såsant så sant SFX!

Og det at hunder kan leve til de er 15 er en fin ting, men hvor mange individer i rasen gjøre egentlig det? La oss ta whippet, som jeg har blitt bedre kjent med ila høsten, de er en langtlevende rase sies det, men det er ikke så mange som blir over 12 år, de fleste dør da av alderdom. Noen blir selvsagt eldre, men ikke de aller aller fleste. Litt snedig da at dette ikke er så mye eldre enn alderen de fleste giganter dør, når de dør av alderdom. Joda, flere whippets opplever alderdomsdøden enn giganter, det er ingen tvil om det, men forventet levealder uten sykdom er faktisk ikke så forskjellig som man skulle tro. Og dette tror jeg gjelder de aller fleste raser, de har et makspotensiale som ikke er så voldsomt ulikt som vi skal ha det til.

Jeg har vanskelig med å forstå dette resonnementet.

Man skal kun ta gjennomsnittsalderen av Grand Danois som ikke lider av noen rasetypiske sykdommer og sammenligne dem med alle Whippethunder?

Jeg har selv hatt GD, og jeg har kun èn gang møtt noen som har hatt en GD som ble 12 år, og samtlige, tidligere og nåværende eiere sier at det er vasnkelig med rasen at de ikke lever så lenge.

Jeg er 100% enig i at man ikke nødvendigvis ikke skal velge en hund etter hvor gammel den blir, men forstår ikke helt hvor dette bærer hen. Problem som er allment kjent for GD er mavedreining, AD/HD problem og hjertesykdommer. Hvilke problemer som går ut over levetiden til Whippet er der?

Det finns problemer i alle raser, helt sikkert, men det er da noen raser som har mer problemer med blindhet, døvhet, HD, hudsykdommer osv osv enn andre. Viss man skal si at alle rasene er like, og at det bare er opp til linjene blir det jo litt merkelig.

Så, viss man skal kjøpe en rasehund i dag, hvordan skal man da gå frem for å få en GD som lever til den blir 12 år? Finns det noe oppskrift på det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, dette er jeg enig i. Å ha en hund i maange år er ikke nødvendigvis det viktigste, en hund kan godt bli opp til ti år, så lenge den holder seg stort sett frisk frem til da. Alle hunder dør jo til slutt, men det som har vært veldig negativt med vår hund er alle de tingene underveis. Betennelser, hjertemedisin, tannproblemer, tarmsystem ++, Alt mulig har vært feil. Disse har ikke vært dødsårsaker, men har tilsammen hopet seg opp og blir til plage for hund og eier. Er ikke noe gøy å stadig vekk ha syk hund.

Det forstår jeg veldig godt - kroniske plager påvirker hverdagen og livskvaliteten til både hund og eier. Allergier, betennelser, kløe og tilsvarende er ofte mer plagsomt enn en svak grad av PL eller HD.

Når det er sagt, er det også fort gjort å bli brent om ens første hund av en rase har en del plager. Det er ikke sikkert at rasen er problemet, men linjene/kombinasjonen.

Generelt til tråden:

En annen måte å validere helse og levealder, er jo å bla i utstillingskatalogen og se hvilke raser det stiller veteran i. På NKK Lillestrøm nå var cirka ti prosent av de påmeldte bernerne veteraner. Ja, mange henter fram de eldre hundene sine til den utstillingen fordi det er mulig å vinne tittel. Men det er i hvert fall hunder å hente fram, veteraner som lever og er i kondisjon til å stilles. Ganske hefitg å se ti velholdte veteraner, hvor flere av dem kunne hevde seg i BHK og BTK, både på Lillestrøm og andre utstillinger gjennom året. Jeg synes det er et viktig sunnhetstegn, særlig på en rase mange er av en oppfatning at dør i femårsalderen.

Det er andre raser hvor jeg ikke kan huske å ha sett en veteran på flere år. Hvor er de, hvorfor blir de ikke stilt? Er det kanskje ikke så mange som når åtteårsalderen, eventuelt som ikke bærer alderen bra nok?

Det er ikke vitenskapelig statistikk, men det er interessant empiri lell.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, dette er jeg enig i. Å ha en hund i maange år er ikke nødvendigvis det viktigste, en hund kan godt bli opp til ti år, så lenge den holder seg stort sett frisk frem til da. Alle hunder dør jo til slutt, men det som har vært veldig negativt med vår hund er alle de tingene underveis. Betennelser, hjertemedisin, tannproblemer, tarmsystem ++, Alt mulig har vært feil. Disse har ikke vært dødsårsaker, men har tilsammen hopet seg opp og blir til plage for hund og eier. Er ikke noe gøy å stadig vekk ha syk hund.

Du har nå en rase som er svært plaget av sykdommer, og det er derfor ikke så "rart" at du har en hund som har slitt mye med helsen opp igjennom. Det er ofte vanskelig å legge fra seg dårlige erfaringer og tenke med "friskt mot" når man skal velge ny hund, been there done that, men det står faktisk ikke helt så ille til med de aller fleste rasene som det gjør med cavalieren.

Velg rase med hjertet, og ta deg tid til å finne en oppdretter du stoler på og som har fornøyde valpekjøpere med friske og langtlevende hunder; da går det som regel veldig bra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har nå en rase som er svært plaget av sykdommer, og det er derfor ikke så "rart" at du har en hund som har slitt mye med helsen opp igjennom. Det er ofte vanskelig å legge fra seg dårlige erfaringer og tenke med "friskt mot" når man skal velge ny hund, been there done that, men det står faktisk ikke helt så ille til med de aller fleste rasene som det gjør med cavalieren.

Velg rase med hjertet, og ta deg tid til å finne en oppdretter du stoler på og som har fornøyde valpekjøpere med friske og langtlevende hunder; da går det som regel veldig bra :)

Dette er jeg fullt og helt klar over :-) Men vi kjøpte cavalier når jeg var 10 år, og foreldrene mine sikkert ikke var så nøye i utplukking. Den gang var en snill og kjærlig familiehund det viktigste :innocent: Det er riktig nok jeg som har, og alltid har hatt mest interesse for hund og vet kanskje litt mer hva som er lurt å gjøre av "gransking" før man skaffer seg hund! Så noen cavalier blir det ikke neste gang, tror jeg, selv om det er en fin og hengiven rase. Det er som du sier en rase som er kjent for å ha mye helseproblem, så nå er jeg ute etter en som kanskje ikke er så høyt oppe på den lista

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såsant så sant SFX!

Og det at hunder kan leve til de er 15 er en fin ting, men hvor mange individer i rasen gjøre egentlig det? La oss ta whippet, som jeg har blitt bedre kjent med ila høsten, de er en langtlevende rase sies det, men det er ikke så mange som blir over 12 år, de fleste dør da av alderdom. Noen blir selvsagt eldre, men ikke de aller aller fleste. Litt snedig da at dette ikke er så mye eldre enn alderen de fleste giganter dør, når de dør av alderdom. Joda, flere whippets opplever alderdomsdøden enn giganter, det er ingen tvil om det, men forventet levealder uten sykdom er faktisk ikke så forskjellig som man skulle tro. Og dette tror jeg gjelder de aller fleste raser, de har et makspotensiale som ikke er så voldsomt ulikt som vi skal ha det til.

Er det så rart? De er da samme art?

EDIT: Jeg vet om flere whippeter som er eldre enn 12 år, opp til flere år eldre, så det er jo heller ikke slik at 12 år er en grense for whippetene. Hvor mange GD vet du om som lever til de er 15-16 år? Jeg trenger bare å se til stamtavlen til min egen hund, og jeg ville finne flere individer opp i denne alderen. Levealder kan vel også styres av mange ting, også for i utgangspunktet "friske" hunder, som kosthold og fysisk aktivitet gjennom livet - vil jeg tro, i hvert fall?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bytter rase nå. Ikke fordi at belgeren nødvendigvis er en rase med mange sykdommer, det har den ikke, de er stort sett friske. Bortsett fra mine. Mine blir sjuke og avlives for unge. At belgere som dør av alderdom er mye eldre enn hva min eldste belger har vært (8 år) er meg revnende likegyldig - det gjør det faktisk bare enda mer bittert at min eldste belger bare ble 8 år, når det er andre belgere som blir 15 og 16 år. Bare som en digresjon til gjennomsnittsalder-debatten deres.

Javel, så finnes det giganter som blir veteraner, men hvor mange av dem blir det? Det er vel ikke helt tatt ut av det blå alt pratet om at det er lav gjennomsnittsalder på gigantene? Akkurat som at det ikke er tatt helt ut av det blå at miniatyrer har høy gjennomsnittsalder, selv om det er en og annen som dør før de blir voksne blant de også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Javel, så finnes det giganter som blir veteraner, men hvor mange av dem blir det? Det er vel ikke helt tatt ut av det blå alt pratet om at det er lav gjennomsnittsalder på gigantene? Akkurat som at det ikke er tatt helt ut av det blå at miniatyrer har høy gjennomsnittsalder, selv om det er en og annen som dør før de blir voksne blant de også.

Etter min mening må en sette "lav" og "høy" i kontekst - det er ikke rettferdig å forvente det samme av alle raser. Det er i mitt hode forskjell på lav gjennomsnittsalder og lavere gjennomsnittsalder.

Ta de to rasene vi har hatt, for eksempel, hvor det er ulike forventninger til hvor gammel en berner sennenhund versus en shih tzu skal bli. Det finnes både veterinær forskning og forskning fra fôrprodusentene som kan gi en noen pointers på hva en kan forvente og forlange. En åtte år gammel berner sennenhund er en mye eldre hund enn en åtte år gammel shih tzu. Det er bare å se på de ulike tabellene hvor en kalkulerer om hundeår til menneskeår. Omregningstabellen er annerledes for giganter enn for miniatyrer. Satt på spissen er det naturstridig å forvente at alle raser blir minst 15 år gamle, fordi de har ulike forutsetninger til dette.

Berner har lavere gjennomsnittsalder enn shih tzu, men de har også lav gjennomsnittsalder i forhold til hva en kan forvente av tilsvarende raser. Når jeg gransker linjer, levealder, helse og dødsårsak - så setter jeg jo dette opp mot et rasemedian, ikke et hundemedian. Hvis alle besteforeldrene til avlsdyrene har blitt veteraner, så synes for eksempel jeg at det er bra på min rase - mens på en annen rase vil det være en selvfølge og ikke satt som et ekstra pluss når en vurderer kombinasjoner.

Velger en en bestemt rase, må en ta en del premisser med på kjøpet - og levealder er en slik variabel, etter min mening. Det er naivt å forvente at en berner er halvveis i livet når den entrer veteranringen, men det skal ikke være utopisk å få stille berner i veteran heller.

Som en kuriositet kan jeg nevne at raseklubben vår fører en liste over de som har passert åtte år, og blir rapportert inn som levende av eier eller oppdretter. Per i dag er det 102 hunder på den lista.

I vårt rasemiljø - sett i en internasjonal kontekst - er det gjort et stort arbeid for å sette fokus på levealder, dødsårsak, avlsstrategi OG synliggjøring av gamle hunder for å kunne bruke de linjene i avl.

Jeg påstår ikke at min rase er noe sunnere eller bedre enn nuffe, leonberger, py eller st. bernhardshund - sammenlignbare raser, men jeg har aldri funnet tilsvarende tallmateriale for dem. Men det burde dermed være en trygghet i å velge berner, fordi en kan forvente at oppdretter har levealder som faktor i sitt arbeid. For fem år siden så en under planlagte kull på hjemmesidene stamtavler med navn, titler og status for HD og AA. Nå er det normalt at det også står levealder og dødsårsak.

Men så har også valpekjøperne et ansvar for å sjekke ting og gjøre sin research. Det eneste vi vet sikkert når vi driver med hund, er at alle hunder dør, og de fleste dør av noe.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase som man kan gå til hvilkensomhelst oppdretter og ha akkurat samme sjangen for å få en frisk eller syk hund. Og jeg tror ikke det er unikt - det er ikke sånn at det finnes puppyfarms og gærninger som oppdrettere i alle raser, liksom..

At jeg, personlig, mener at man har større muligheter for å få en penere hund hos enkelte er en helt annen sak - og ikke relevant for verken levealder eller generell helse.

Også blir det jo debatten om "skrivebordsproblem" - har hunden virkelig en dårlig helse når det eneste som er feil er en diagnose som ikke merkes i dagliglivet eller levealderen? F.eks. en svak HD som aldri kommer til å påvirke hunden i det hele tatt. Eller en allergi mot noe kjempesært som er lett å unngå.

Ellers er jeg veldig enig i SFX - ang. levealder er utstillinger faktisk ganske interessant. Det er endel raser som forsvant fra veteranfinalene når aldersgrensen ble øket fra 7 til 8 år, dessverre. Unntak finnes, selvsagt - husker en GD som ble 2 mestvinnende veteran alle raser i Danmark for noen år siden.

Men tilbake til gigantrasene - var det ikke slik at man oftere så nuffer i veteranringene tidligere? Nå ser man dem liksom aldri...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...