Gå til innhold
Hundesonen.no

Fremtidige MegaMarie - hva skal hun bli når hun blir stor?


MegaMarie
 Share

Recommended Posts

Angående psykologi så trenger du jo ikke gå på profesjon. Du kan ta bachelor eller master og det er flere mastergrader å velge i mellom. I Bergen har de, hvis jeg ikke husker helt feil, bachelor -og mastergrad i helsepsykologi. Et VELDIG interessant felt, spør du meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 76
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er fryktelig dumt å binde seg til ett bestemt sted. Det begrenser jo fort valgmulighetene. Hvorfor vil du helst være i Bergen? Husk at du fort får nye venner når du begynner å studere - og vips er

Det eneste som ikke passer inn med ingeniør/sivilingeniør er det med generell studiekompetanse Du trenger 3MX og 2FY. Men! Nesten uansett hva slags linje man velger (og feks Energi og Miljø, Bygg, Ma

Først og fremst tenker jeg at det er viktig med en personlig kartlegging av hva du føler du er god på, og hva du får mest motivasjon av. Dernest er det greit å snevre ting inn, for det at du liker å d

Angående psykologi så trenger du jo ikke gå på profesjon. Du kan ta bachelor eller master og det er flere mastergrader å velge i mellom. I Bergen har de, hvis jeg ikke husker helt feil, bachelor -og mastergrad i helsepsykologi. Et VELDIG interessant felt, spør du meg!

Jeg vet, men jeg syntes ikke den psykologien virket like spennende :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...