Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er gjort mye forskning på HD, både på rottis og andre raser, og det er ingen tvil om at det er genetiske komponenter. Men du skriver jo selv at AD ikke er like arvelig, og at det er forskningsrapporter på det. Og da etterlyser jeg den/de rapportene jeg.

Bare å søke den opp det.. Hun som begynte me ad røntgingen på slutten av 80tallet skrev den..

Sent from my GT-I9100

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dogweb Jeg personlig skjønner ikke helt hvorfor man skal lese av hoftene på en rase anderledes enn andre.. Det som sjekkes er jo hvor godt hoftekula ligger i hofteskåla, og det er jo det samme for

Jeg vil ikke ødelegge tråden din, så du må gjerne splitte ut dette, men jeg syns HD/AD diskusjonen er veldig spennende, og denne kommentaren er på generelt grunnlag Staffen er en tung rase ift sin

Etter å ha sett hvordan en storpuddel blir påvirket av HD C i som aldrende hund, så kommer jeg personlig, ikke til å kjøpe valper fra annet enn frie foreldre neste gang jeg kjøper valp. Jeg er heldig

Skrevet

Vi har ikke fått ned andelen hd etter at det ble pålagt røntging fra klubben.

Da er spørsmålet: Har hele kull blitt blitt røntget eller har det vært 50% mørketall. Evt avler man på C-hofter?

På Schäferhund ser man en veldig stor forsjell på brukslinjene og utstillingslinjene.

Utstillingslinjene er gjerne ikke 50% av avkommene/søsken røntget, gjerne bare den som taes i avl og brukes på hannhunder der kanskje bare 50% er kjent også, også gjerne en C-hofte.

På brukslinjene er det skjeldent ikke 100% kull er røntget, skjeldent jeg ser avl på C-hofter o.l.

Det er en markant forsjell på statestikken der og hensynene de tar opp mot HD/AA resultatene.

Skrevet

Bare å søke den opp det.. Hun som begynte me ad røntgingen på slutten av 80tallet skrev den..

Sent from my GT-I9100

Jeg har som sagt sjekket PubMed, og det er ingen forskning på AD der, kun analyser av eksisterende data. Så om den er publisert et annet sted, kan du kanskje finne den for meg?
Skrevet
Jeg har som sagt sjekket PubMed, og det er ingen forskning på AD der, kun analyser av eksisterende data. Så om den er publisert et annet sted, kan du kanskje finne den for meg?

Jeg har ikke mulighet nå pga sitter bare på tlf. men ligger den inne når den er så gammel?

Sent from my GT-I9100

Skrevet

jeg synes at 20% arvelighet er mer en nok, mtp hvor mye skade HD kan gjøre på enkelte hunder.

Men det hadde vært bedre hvis det var mer arvelig, for da har man større kontroll.
Skrevet

Hvordan da?

Da kan man kontrollere avlen bedre, når det ikke er arvelig så dukker det jo opp i hue og ræva. Men hvis det er veldig arvelig så kan man utelukke de hundene som gir mye HDi avl.

Det er jo bra at f.eks L2HGA er arvelig sant? For da har man kontrollen på det, hadde det ikke vært arvelig så kunne jo hvem som helst ha utvikklet det.

  • Like 1
Skrevet

Men man ser iallefall på min rase, at de linjene som er rønget og selektert deretter i generasjoner, hundene fra de linjene har mindre HD, enn de linjene som ikke er røngtet eller selektert deretter. Men selvfølgelig, HD dukker opp uansett.

Skrevet

Jeg har ikke mulighet nå pga sitter bare på tlf. men ligger den inne når den er så gammel?

Sent from my GT-I9100

Ja, jeg leste et studie fra -54 for noen uker siden, så noe som bare er 20-30 år gammelt ligger der garantert.
Skrevet

.

It is believed by veterinary specialists in the field of hip dysplasia that the true incidence of HD in the cavalier King Charles spaniel probably is at least twice as high as those statistics would indicate, meaning 25% or more of all cavaliers.* Even higher percentages of cavaliers have been reported in recent studies of dogs requiring surgical hip procedures. See Veterinary Resources below. By comparison, OFA´s current statistics show that 66% of pugs had dysplastic hips, 44.8% of Clumber spaniels, 30.4% of French bulldogs, and 19.7% of golden retrievers

.

http://cavalierhealt...ipdysplasia.htm

Nå er det sikkert ikke så mange småhunder som er rtg som storhunder, men det viser jo potensialet for mange udiagnoserte hunder...

Skrevet
.

http://cavalierhealt...ipdysplasia.htm

Nå er det sikkert ikke så mange småhunder som er rtg som småhunder, men det viser jo potensialet for mange udiagnoserte hunder...

Jeg kjenner til opptil flere småhunder som har hatt sterk HD på sine hofter - og de har vært sterkt plaget også (det har jo selvsagt vært grunnen til at de har blitt røntget).

Skrevet

Takk for svar! Skal inn der å nørde nå :fear:/>

Jeg synes alle raser burde røntges,selv om ryggen er det "svakeste" hos dachsen,så burde man jo være obs på hd/ad også,så det ikke blir et problem.

Vel - der er jeg faktisk helt på linjer med A.Indrebø : Man skal ikke konstruere et problem på en rase som ikke har dette problemet ;-)

Skrevet

Da er spørsmålet: Har hele kull blitt blitt røntget eller har det vært 50% mørketall. Evt avler man på C-hofter?

På Schäferhund ser man en veldig stor forsjell på brukslinjene og utstillingslinjene.

Utstillingslinjene er gjerne ikke 50% av avkommene/søsken røntget, gjerne bare den som taes i avl og brukes på hannhunder der kanskje bare 50% er kjent også, også gjerne en C-hofte.

På brukslinjene er det skjeldent ikke 100% kull er røntget, skjeldent jeg ser avl på C-hofter o.l.

Det er en markant forsjell på statestikken der og hensynene de tar opp mot HD/AA resultatene.

Det er dessverre ikke alle som røntges, så det er umulig å få ett riktig bilde av statistikken. Men hd-andelen har ikke gått ned etter at kravet om at kun friske hunder skal avles på ble innført. Det avles kun på A og B, ikke C.

Skrevet

Det er dessverre ikke alle som røntges, så det er umulig å få ett riktig bilde av statistikken. Men hd-andelen har ikke gått ned etter at kravet om at kun friske hunder skal avles på ble innført. Det avles kun på A og B, ikke C.

Da vil ikke andelen gå ned heller så lenge man ikke har bortimot en total oversikt.

Skrevet

Vel - der er jeg faktisk helt på linjer med A.Indrebø : Man skal ikke konstruere et problem på en rase som ikke har dette problemet ;-)

Nei,men at man skal være obs. på er jo noe annet. Men om det viser seg at det er noen dachser som har dette,si de er avlshunder,og sender dette videre til valpene. Så kan det vel i teorien "spre" seg?

Og med obs,så tenker jeg type,"stikkprøver" på noen hunder innimellom,for å se om prosenten øker,eller om det ligger på det samme antall som tidligere :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
    • Hei! Dette høres ut som en hund som allerede går med ganske høyt stressnivå, og da kan bilkjøring fort bli veldig overveldende. Særlig for en omplasseringshund som fortsatt er i en ny situasjon. Jeg ville forsøkt å dele biltreningen opp i veldig små steg, og ikke bare “kjøre mer” for at hun skal venne seg til det. Start gjerne med bilen helt i ro: gå bort til bilen, belønn, gå vekk igjen. Etter hvert kan hun være inni bilen uten at dere kjører, så med motoren på, og til slutt veldig korte kjøreturer. Målet er at bilen gradvis blir forutsigbar og trygg, ikke noe hun må “holde ut”. At hun ikke takler å være alene i bilen, ville jeg trent på separat og på samme måte: så korte avstander/sekunder at hun ikke rekker å få panikk. Jeg har skrevet en mer konkret steg-for-steg-guide her: Biltrening for redde hunder
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...