Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fikk klar beskjed om at jeg var egoistisk jeg da jeg sa nei til en unge som ville klappe schäferen min. Av de svært lite hyggelige foreldrene.

Folk er veldig rare :blink: .

Skrevet

Fikk klar beskjed om at jeg var egoistisk jeg da jeg sa nei til en unge som ville klappe schäferen min. Av de svært lite hyggelige foreldrene.

Folk er veldig rare :blink: .

Ja, men innimellom treffer man på gullkorn :) Jeg kommer aldri til å glemme jenta på rundt 5 år som ville hilse på Valpis, og det var mora hennes som kom fram og spurte om det var greitt. Jada sa jeg, hun kan få hilse om hun står stille og lar hunden komme bort til seg og snuse litt først, og ikke klapper den på hodet, for hunden er litt redd unger. Mora gikk tilbake til dattera og mannen, fortalte hva jeg hadde sagt og jenta nikka ivrig. Jeg slapp ut kobbelet på Valpis, hun gikk sakte bort og snuste på jenta som strålte som en sol. Hun klappa ikke før Valpis hadde snust på alle sammen, og da på brystet og halsen. Hun fikk gi Valpis noen godbiter og strøk henne på ørene. Med klump i halsen satt jeg meg på huk og takket jenta for at hun var så flink med hunden min, og da svarte hun med et barns selvfølgelighet : Det var jo ikke vanskelig :)

Samme med Dratinis Junior, Valpis bjeffet som en fjott når han kom ut av bilen min (de hadde lånt den) men han bare overså henne til hun roet seg, kom inn i huset og begynte å studere det store akvariumet. Det tok kort tid før hun snuste på ham, han la armen på ryggen hennes, og så tittet de på de artige fiskene ilag.

Slike gullkorn av folk har gjort at Valpis nå er veldig grei rundt unger, hun oppsøker de ikke, men det er helt greitt at de er nær henne og klapper og koser. Jeg fikk tatt en billedserie i våres som for meg er gull verdt, hun ligger avslappet på sia mens ei jente koser med henne og Oabba.

  • Like 8
Skrevet

Men HVOR mye skal man passe på? Uhell kan skje den beste. Nå sier jeg ikke at denne eieren var ansvarlig, men si at du hadde hatt en hund som var tenkendes til å bite vilt fremmede. Selvfølgelig hadde den alltid vært i bånd når du gikk tur, men hva om båndet røyk eller du glapp det selv? Uhell kan skje alle. Selvfølgelig var det eiers feil sånn sett, men ikke nødvendigvis eiers feil at hunden var skrullete, som det ser ut som om de fleste mener.

Du glipper ikke båndet på en drittbikkje. Du har radarøyne og ører og er alltid føre vâr. Hunden er ditt ansvar og har du driti deg ut èn gang, har ikke hunden livets rett.

Men hvor mye skal omgivelsene måtte ta hensyn til idiotbikkjer da? Selv om de blir spurt liksom? ER det ok å ha idiotbikkjer i samfunnet, samme hvor ansvarlig eier de har?

Nei, jeg mener at både hunden, eierne og omgivelsene har best av å slippe å leve et liv i evig frykt for at noe skal gå fryktelig galt. Men hva gjør man når man har verdens beste, mest omtenksomme (hun lister seg f.eks ned skrenter, finner den enkleste veien, snur seg hele tiden for å se at jeg kommer meg helskinnet ned) og storsinnete tollertulling, men hun liker bare ingen andre. Jeg vet jeg burde tatt henne for lenge siden, men klarer det ikke. Noen ganger skulle jeg ønske at hun ble syk eller skadet, så valget kunne blitt litt enklere :no: Tror det var Akela som i sin tid sa at disse gærne bikkjene som vi sliter litt ekstra med, kryper så inderlig langt inn i hjertet på oss samtidig. Vanskelig ...

  • Like 2
Skrevet

Du glipper ikke båndet på en drittbikkje. Du har radarøyne og ører og er alltid føre vâr. Hunden er ditt ansvar og har du driti deg ut èn gang, har ikke hunden livets rett.

Da er du isåfal overmenneskelig Ida, som aldri gjør noen glipper. :)

Skrevet

Man er ikke overmenneske selv om man klarer holde kontroll på en hund som ikke er som alle andre. Er man sitt ansvar bevisst så sørger man for at "uhell" ikke skjer. Og som Ida skriver: Hunden er ditt ansvar og har du driti deg ut èn gang, har ikke hunden livets rett.

Og selv om bikkja er født idiot, for at mentalitet er arvelig vet man jo, så er det like fullt ut eiers skyld om h*n har en slik hund og ikke har kontroll på hunden og sørger for at "uhell" ikke skjer!

Selv hadde jeg ikke villet hatt en slik hund som Ida har, jeg har hatt det én gang før, aldri igjen, men, det er sant, de tar sabla stor plass i hjertet vårt.

  • Like 1
Skrevet
Og omgivelsene må da klare å la være å klappe en hund, om de blir pent advart på forhånd om at den vil bite?

Men problemet er jo - som vi alle har hørt om, evt opplevd selv, er jo at omgivelsene ikke alltid oppfører seg slik vi ønsker eller ber om.

Jeg tenker at man kan forvente vanlig høflighet, at man får gå i fred når man ber om det.

Det blir litt samme svar som over: Vi VET jo at folk ikke nødvendigvis har vanlig høflighet... Vi kan faktisk ikke forvente at samfunnet tilpasser seg oss, samme hvor høflige vi kunne ønsket at folk skulle vært.

Tror det var Akela som i sin tid sa at disse gærne bikkjene som vi sliter litt ekstra med, kryper så inderlig langt inn i hjertet på oss samtidig. Vanskelig ...

Det er mulig jeg ikke har noe hjerte eller er svært lite følsom, for de drittbikkjene jeg har hatt har aldri fått særlig stor plass i hjertet mitt, og det har vært en lettelse når de ikke har vært mer. Det ER belastende å ha ei drittbikkje.

Skrevet

Da er du isåfal overmenneskelig Ida, som aldri gjør noen glipper. :)

Nei, man gjør ikke det når man har ei sånn bikkje. Ikke om man har hodet på rett plass. Da må man faktisk være på vakt 24/7, man må tenke gjennom ting nøyere enn man ellers ville gjort, være beredt og alltid klar til å takle alle situasjoner. Man bør ikke gjøre glipper med sånne bikkjer...

  • Like 3
Skrevet

Da er du isåfal overmenneskelig Ida, som aldri gjør noen glipper. :)

Joa, jeg har mistet båndet i skogen når jeg skifter grep, leter etter godbit, fipler med et av de andre båndene eller skal ta mobilen. Hun stopper og venter og ser litt oppgitt på meg. "Er du klar over at du mista meg?". Men aldri når jeg ikke bør. Aldri. Nå har jeg sju og et halvt års trening i å forebygge, forutse, avlede, avverge og unnskylde utfall og tull, så jeg tror jeg vet hva jeg snakker om. Hun er jo ikke et udyr som flyr på alt hun ser, men det er unødvendig å tvile på at jeg vet hva jeg snakker om.

  • Like 6
Skrevet

Jeg vurderer sterkt munnkurv til en av mine jeg,og det før han gjør stor skade. Føre var...

Og det fatter jeg ikke at ikke flere gjør,sånn som eieren av den ambullen :| .Heller munnkurv på tur enn å risikere krav om avliving tenker jeg.

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...