Gå til innhold
Hundesonen.no

Lever det noen dvergbuhunder i Norge fortsatt?


Jippi
 Share

Recommended Posts

Jeg lurer ganske enkelt på om det er noen som har eller vet om noen som har dvergbuhund fortsatt?

Vår Tiril døde 21. April 2011, nesten 16 år gammel. Hun var fra Bø i Telemark. Jeg har møtt på noen få eksemplarer av arten opp igjennom årene med Tiril. Jeg husker at vi møtte det to- tre forskjellige i Bergen for ca. 12 år siden, og en i Oslo for ca. 10 år siden. Tiril hadde selv 3 søsken, og den ene tror jeg havnet i Kongsberg. Har hørt fra folk opp igjennom årene med Tiril at de vet om noen som har hatt maken både i Gudbrandsdalen, Askimdistriktet og i Telemark.

Jeg er veldig nysgjerrig på om det fortsatt finnes noen levende dverg buhunder i Norge. Jeg ville sette stor pris på å vite dette fordi jeg lurer på om rasen nå er helt utdødd. Jeg har fortsatt et bittelitt håp om at det kan være noen der ute, og ved et mirakel kunne det kanskje blitt en valp...

For ordens skyld legger jeg til at jeg er helt klar over at dvergbuhund ikke er regnet som egen rase lenger.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at norsk buhundklubb uttaler på sin facebookside tidligere i år:

"Dvergbuhund har ikke vært en egen rase, snarere en variant av buhunden. Dvergbuhunden har sannsynligvis hatt et gen eller en mutasjon for dvergvekst som det har blitt avlet videre på. Det er nok få, om noen, dvergbuhunder igjen."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 years later...

Dette var en en veldig koselig og fin hund. Mine besteforeldre og min tante hadde dvergbuhund i mange år. Jeg husker i allefall tre forskjellige farger, svart med hvite tegninger, helt lys beige og rødbrun med hvite tegninger. Det forundrer meg at tilhengerer av rasen Norsk Buhund ofte er så motstander av denne dvergvarianten av arten. Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, tomrogerandersen skrev:

Dette var en en veldig koselig og fin hund. Mine besteforeldre og min tante hadde dvergbuhund i mange år. Jeg husker i allefall tre forskjellige farger, svart med hvite tegninger, helt lys beige og rødbrun med hvite tegninger. Det forundrer meg at tilhengerer av rasen Norsk Buhund ofte er så motstander av denne dvergvarianten av arten. Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

Dette er jo veldig OT i forhold til hva tråden egentlig handler om. Men nå er det vel sjeldent at det er særlig positivt for en rase å bli populær :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 31.10.2012 at 10:57 AM, Artemis skrev:

Ser at norsk buhundklubb uttaler på sin facebookside tidligere i år:

"Dvergbuhund har ikke vært en egen rase, snarere en variant av buhunden. Dvergbuhunden har sannsynligvis hatt et gen eller en mutasjon for dvergvekst som det har blitt avlet videre på. Det er nok få, om noen, dvergbuhunder igjen."

 

7 timer siden, tomrogerandersen skrev:

Dette var en en veldig koselig og fin hund. Mine besteforeldre og min tante hadde dvergbuhund i mange år. Jeg husker i allefall tre forskjellige farger, svart med hvite tegninger, helt lys beige og rødbrun med hvite tegninger. Det forundrer meg at tilhengerer av rasen Norsk Buhund ofte er så motstander av denne dvergvarianten av arten. Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

Om du ser over så er det snakk om dvergvekst mutasjon. Dvergvekst fører sjeldent så veldig mye bra med seg i lengden. De fleste raser som får mutasjon/Hypofysær dvergvekst ender med avliving i oppveksten pga smerter i ledd eller andre problemer. Så å avle fram enda en rase med dvergvekst ville vært idiotisk i vår tid med den kunnskapen vi har. Selv de rasene som har "vanlig" dvergvekst sliter jo gjerne under oppveksten og det er helt normalt bla at de har short ulna o.l. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, tomrogerandersen skrev:

Jeg tror ved å legge tilrette for "dvergbuhund" i dag som små raser er blitt så poppulære, vil det også tjene buhunden sin sak.

På hvilken måte skulle det være positivt for buhunden om noen velger denne "rasen" fordi det er en dverg, og ikke fordi det er en buhund?

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har et vagt minne om å ha sett en slik 'dvergbuhund' for mange år siden. Dette var ikke en hund med dvergvekst men rett og slett en mindre utgave av buhund. Jeg tror navnet er litt misvisende og henleder nok tanken på typiske dvergtrekk. Husk at betegnelsen dverg gjerne ble benyttet litt friere tidligere. Miniatyrhunder ble.f.eks ofte kalt dverghunder, selv om ikke alle faller 'naturlig' inn i kategorien. 

Det hadde vært veldig interessant å se noen bilder av de omtalte hundene i tråden eller av andre såkalte 'dvergbuhunder' om noen har bilder? :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at noe kalles "dverg" trenger ikke ha noen som helst sammenheng med dverggen. Er jo mange raser som har dvergvarianter, dvergpincher, dvergschnauser, dvergpuddel, dvergdachs osv. og ingen av de er resultat av et defekt dverggen som forringer livskvaliteten, de er bare avlet ned i størrelse. Så kanskje dette også er en slik?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge disse "dvergene" levde lange og sunne liv, så var de neppe et resultat av noen genfeil. Men buhund er en liten rase, og innavl er sikkert ikke uvanlig. Som kjent er en vanlig følge av høy innavlsgrad nettop små og puslete individer. Sånn sett kan man jo kalle haldenen vi hadde, og flere av søsknene, for dverghaldenstøver :P

Med årene har innavl fått en helt annen fokus enn tidligere, og man jobber i de fleste raser for å bredde avlsbasen, og holde innavlsgrad så lav som mulig. Kanskje derfor disse "dvergbuhundene" ikke er så vanlige lenger??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutes ago, Pringlen said:

Så lenge disse "dvergene" levde lange og sunne liv, så var de neppe et resultat av noen genfeil.

Hvis dvergvekst ikke er en genfeil, hva er det da? (Ja noen sykdommer kan gi det, men da er vi utenfor hitboxen som framstilles her: sunne og lange liv)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Hvis dvergvekst ikke er en genfeil, hva er det da? (Ja noen sykdommer kan gi det, men da er vi utenfor hitboxen som framstilles her: sunne og lange liv)

Det er det jeg (og andre her) prøver å si at de kanskje ikke har. Små individer er ikke det samme som hypofysær dvergvekst...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Pringlen skrev:

Det er det jeg (og andre her) prøver å si at de kanskje ikke har. Små individer er ikke det samme som hypofysær dvergvekst...

 

Men når man avler veldig små individer av en normal stor rase så får de ofte tendenser til "dverg" preg av den dårlige sorten som eple hode, utstående øyner, spe bennygning o.l. 

Ett godt eksempel er American miniatyr Aussie (eller hva fader den nå heter offisielt :P ) Der er det ekstremt mange som har fått negative dvergpreg etter avlen startet med å avle fra for små Aussie. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, JeanetteH skrev:

Men når man avler veldig små individer av en normal stor rase så får de ofte tendenser til "dverg" preg av den dårlige sorten som eple hode, utstående øyner, spe bennygning o.l. 

Ett godt eksempel er American miniatyr Aussie (eller hva fader den nå heter offisielt :P ) Der er det ekstremt mange som har fått negative dvergpreg etter avlen startet med å avle fra for små Aussie. 

Absolutt, det følger gjerne med når man avler en rase ned i størrelse. Uten at det er noen mutasjon av den grunn. Det ser man jo egentlig på alle nedavlede raser kontra orginalrasen. Mye av samme trekkene sees hos individer som er små pga innavl, og ikke bevisst selektering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...