Gå til innhold
Hundesonen.no

"Omplasseres grunnet endret familiesituasjon"


Navnløs
 Share

Recommended Posts

En tur innom Finn.no kan vel få enhver til å sette spørsmål ved Ola og Kari Nordmanns forhold til hundene sine. Glemmer aldri den annonsen fra en jente som lurte på om noen ville bytte hennes korthårede chihuahua mot en langhåret. Eller den meget aktive "oppdretteren" som markedsførte blandingsvalper som en egen rase, solgte dem til en virkelighetsfjern pris, og nå skal omplassere kullets mor. Hun har vel gjort nytten sin...

Uansett, det jeg egentlig vil diskutere, er omplassering med den hyppig brukte begrunnelsen "endret familiesituasjon". Det er et vagt begrep, men jeg assosierer det med familieforøkelse eller samlivsbrudd. I bunn og grunn innebærer det at noen ikke lenger føler at de har plass til hund i livet sitt.

Jeg har ingen problemer med omplassering. I mange tilfeller er det helt sikkert den beste løsningen for alle involverte, ikke minst som alternativ til avliving. Det jeg lurer på, er hvorfor så mange kvitter seg med hunden når livet tar en vending. Det er selvfølgelig en omveltning, og jeg tviler ikke på at det er tøft. Det er selvfølgelig heller ikke opp til meg å legitimere andre menneskers grunner for å omplassere. Men det gir meg en forferdelig trist følelse i magen å se friske, fine dyr bli forkastet fordi matmor og -far har fått et menneskebarn.

Samtidig er dette noe som bekymrer meg. Jeg har tross alt aldri gjennomgått en stor endring selv. Hva hvis jeg våkner opp en dag, og føler at jeg bare ikke orker å ha hund lenger? Hva hvis det kommer en baby? En til? Hva hvis mannen forsvinner? Begynner den annonsen på finn plutselig å friste meg også? Spesielt nå som vi tenker på å skaffe oss en hund nummer to, er dette tanker som svirrer. Livet er uforutsigbart, og man kan bare planlegge til et visst punkt. Det er åpenbart ikke videre konstruktivt å henge seg opp i hvis/om/at. Men hvordan påvirker egentlig store livshendelser hundeholdet?

Det ble langt og rotete, men for meg er det altså et interessant tema. Kanskje Sonen har noen synspunkter? Hva tenker dere om denne typen omplassering? Hva tror dere om hundehold i forbindelse med brudd eller familieforøkelse? Noen med direkte erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 67
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Og hva hadde du sagt om denne damen hadde omplassert hunden sin slik at hun kunne fortsette å holde på med melkekyrene sine? Noen ganger må man prioritere, det er ikke alltid det er mulig å klare å gj

Om man har tid og energi til å engasjere seg i hvorfor andre omplasserer, så har man det ivertfall veldig bra selv Den dagen man får seg en smell selv, blir man straks mer ydmyk

Jeg er en av dem som godt kunne havnet i en situasjon der jeg ikke hadde hatt mulighet til å ta meg av hundene mine dersom jeg plutselig ble singel og stod helt "alene". Jeg og min samboer er helt avh

Jeg har nylig omplassert en hund. Hunden bodde hos min mormor men avtalen var at jeg skulle passe den når hun var borte. Det har gått greit i 3 år men nå er jeg syk. Jeg klarer bare ikke ha hunden siden jeg har 2 fra før av. Jeg får heller ikke ta inn enda en hund hjemme hos mamma og pappa, og på toppen av alt så går ikke den hunden overens med en av mine. Mormor sko da mellom valget og holde seg hjemme, si opp leiligheten i spania og sitte her i norge "alene" mens kjæresten og alle vennen i Spania. Pga. store problemer med ledd så har hun det beste der nede. Nå skal mine foreldre(jeg blir med for jeg er enda veldig syk) flytte inn i mormors hus mens de venter på at deres hus er ferdig bygget.

Så vi hadde plutselig en hund som ingen kunne ha når hun var borte. Hun kunne vært hjemme med hunden men det ble ikke rett for henne å skulle være hjemme her "bare" pga. av en hund. Jeg kunne selvsagt hatt hunden igjen når jeg ble bedre og flyttet for meg selv men det er ingen som vet om det er 6mnd eller 6 år til jeg er så frisk. Dermed så var valge egentlig lett selv om det var trist og vanskelig. Jeg ser ikke noen grunn til å beholde en hund som kan få det bedre en annen plass bare fordi enn har kjøpt den hunden og dermed MÅ ha den resten av livet. Hunden bor nå på et småbruk der han springer fritt hele dagene. De går lange turer og han ligger på fange hele kveldene og gir menneskene sine masse glede og kjærlighet.

Jeg mener at enn skal tenke seg veldig veldig godt om før enn skaffer seg hund. Enn skal tenke mange år frem i tid, men sånn som her hos oss så hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli så syk som jeg er. Jeg hadde ikke trodd at han skulle komme så dårlig overens med en av de andre hundene. Jeg trodde ikke at jeg måtte flytte hjem igjen. Mormor trodde heller ikke at hun skulle bli så dårlig og at hun skulle bli sittende helt alene her i Norge. Hele livet mitt er snudd opp ned, og jeg trenger hjelp med alt. Det er heller ikke en hund jeg egentlig ville hatt. Jeg bruker mine hunder, de er brukshunder, de konkurreres med og jeg har nytte og glede av de. Denne som ble omplassert hadde jeg bare behold for at jeg var glad i han. Han hadde ikke oppfylt noen av kravene og ønskene jeg har til hund og han hadde ikke fått de turene han hadde hatt behov for...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at det er vanskelig å komme med en bastant uttalelse i forhold til dette. Ja, for noen er nok endret familiesituasjon en fin unnskyldning til å kvitte seg med hunden, men samtidig så ser jeg at det i noen tilfeller sikkert er det beste for både hund og eier om den omplasseres. Ja, man kan forsøke å planlegge fremover, men man kan faktisk ikke forutse at partneren din dør i en bilulykke, eller at du ender opp med å bruke all din fritid på din pleietrengende mor etter et slag f.eks.

Jeg har alltid tenkt at omplassering er en negativ ting, for hunden blir jo nesten som en gjenstand man kaster når man ikke har bruk for den lenger. Samtidig så ser jeg jo at hunden nok kan få det bedre i et annet hjem hos noen som verdsetter den, og som faktisk VIL ha den. Gammel eier på sin side får det forhåpentligvis bedre når hunden som har blitt slik en belastning, er ute av huset.

Jeg kunne dog ønske at folk tenkte seg bedre om før de kjøpte seg hund. Det er og blir nok dessverre ønsketenkning. Hund er trendy, "alle" vil ha hund, og innser ikke at det ansvaret en hund innebærer ikke nødvendigvis passer for dem.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde iallefall ikke hatt lyst til å feks skrive:

"Min Mor/Far/barn er på vei til å dø av kreft og fullstendig pleietrengende. Jeg har derfor sett det best å omplassere hunden pga dette vil bruke all min tid i 6-12 mnd".

Man skriver "endret familliesituasjon" da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man vet jo aldri hva som ligger bak "endret familiesituasjon", men ja det er vel riktig å anta at det ofte er samlivsbrudd eller barn på gang. Hvorfor folk vil omplassere pga dette kan jo ha mange årsaker, f.eks vil vel terskelen vaere lavere for å omplassere en hund med adferdsproblemer, en stor unghund, en hund som er usikker rundt barn osv, enn å omplassere en snill og grei og veloppdratt voksen hund (uten å si at omplasseringshunder nødvendigvis er problemhunder).

Jeg har selv vaert gjennom et samlivsbrudd med hund involvert, og ja, jeg vurderte alvorlig å omplassere hunden. Det var i utgangspunktet aldri mitt ønske å vaere alene om ansvaret for en hund, og hunden var også midt i en vanskelig unghundsperiode, noe som gjorde at det føltes litt ekstra "uoverkommelig" å skulle bli sittende alene med han. Man er jo gjerne ikke helt på topp mentalt når man går gjennom noe sånt, og det kan derfor føles veldig "stort" å skulle vaere alene om ansvaret for en hund man tidligere var to om, spesielt om hunden ikke er supersnill og grei og veloppdragen, eller krever mye aktivisering... Det økonomiske spiller jo også en rolle, plutselig blir kanskje økonomien noe helt annet enn det man er vandt til. Nå som samlivsbruddet ligger bak meg, er jeg kjempeglad for at jeg ikke omplasserte fjotten, han gir meg så mye glede og selskap! Unghundperioden er over, og jeg har et lite nettverk som hjelper meg med turgåing i blandt om jeg trenger det. Men jeg skjønner likevel de som velger å ta den avgjørelsen, og jeg er sikker på at den i de fleste tilfeller (håper jeg i hvert fall) er tung å ta, og at man har hundens beste i tankene om man velger å gå den veien.

Ang familieforøkelse, så har jeg ingen erfaring der, men om familieforøkelsen er planlagt synes jeg kanskje det virker litt feil å omplassere hunden. Har selv flere venner med både hund og barn, og ingen har valgt å omplassere, planlagt forøkelse eller ei. Kjenner også en som rett etter hun ble (uplanlagt) gravid gikk gjennom et samlivsbrudd, og dermed gikk fra samboer uten barn til alenemor....

Men som sagt, så vet man aldri hva som ligger bak teksten på en annonse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av dem som godt kunne havnet i en situasjon der jeg ikke hadde hatt mulighet til å ta meg av hundene mine dersom jeg plutselig ble singel og stod helt "alene". Jeg og min samboer er helt avhengige av hverandre ift hundene, og det er essensielt for meg at han er der og hjelper til de dagene jeg faktisk ikke er hjemme på mange, mange timer. Vi har en veldig god greie på det nå. Men om jeg plutselig var alene og han ikke lenger ønsket å ta del i hundeholdet selv om vi var fra hverandre, nei da er det ikke gitt at jeg hadde hatt hverken økonomi eller kapasitet til å ha det hundeholdet jeg har i dag. Så jeg synes man skal være forsiktig med å dømme folk, og tenker at å omplassere ei bikkje ikke er den verste som kan skje her i verden. Man kan alltids sitte og være bedreviter, men man vet ikke hvordan situasjonen hadde blitt før man er i den selv.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye interessante tanker, her!

Jeg hadde iallefall ikke hatt lyst til å feks skrive:

"Min Mor/Far/barn er på vei til å dø av kreft og fullstendig pleietrengende. Jeg har derfor sett det best å omplassere hunden pga dette vil bruke all min tid i 6-12 mnd".

Man skriver "endret familliesituasjon" da..

Du har selvfølgelig rett i at man ikke kategorisk kan anta hva det dreier seg om. Men jeg har visse assosiasjoner til uttrykket, og det er disse jeg reflekterer rundt.

Jeg er en av dem som godt kunne havnet i en situasjon der jeg ikke hadde hatt mulighet til å ta meg av hundene mine dersom jeg plutselig ble singel og stod helt "alene". Jeg og min samboer er helt avhengige av hverandre ift hundene, og det er essensielt for meg at han er der og hjelper til de dagene jeg faktisk ikke er hjemme på mange, mange timer. Vi har en veldig god greie på det nå. Men om jeg plutselig var alene og han ikke lenger ønsket å ta del i hundeholdet selv om vi var fra hverandre, nei da er det ikke gitt at jeg hadde hatt hverken økonomi eller kapasitet til å ha det hundeholdet jeg har i dag. Så jeg synes man skal være forsiktig med å dømme folk, og tenker at å omplassere ei bikkje ikke er den verste som kan skje her i verden. Man kan alltids sitte og være bedreviter, men man vet ikke hvordan situasjonen hadde blitt før man er i den selv.

Håper ikke du oppfattet meg som bedreviter. Jeg er også i stor grad avhengig av samboer når det kommer til hunden. Riktignok er det jeg som står for aktivisering, trening og størsteparten av tidsbruken, men det er en stor trygghet å ikke bære hele ansvaret alene. Jeg vet at mannen gladelig stiller opp, og det er i høyeste grad vår hund. Selvfølgelig satser vi på å leve lykkelig alle våre dager, men vi har faktisk diskutert hva som ville skjedd med Mira i motsatt fall. Tanken er en form for delt omsorg, lignende slik man gjør det med barn. Men det er kanskje naivt å tro at noe sånt kan fungere "bare" for en hund? Det er umulig å vite hvordan man takler en situasjon før man står oppi den, men det er bare ikke innenfor min forestillingsevne å gi fra meg Mira.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye interessante tanker, her!

Du har selvfølgelig rett i at man ikke kategorisk kan anta hva det dreier seg om. Men jeg har visse assosiasjoner til uttrykket, og det er disse jeg reflekterer rundt.

Håper ikke du oppfattet meg som bedreviter. Jeg er også i stor grad avhengig av samboer når det kommer til hunden. Riktignok er det jeg som står for aktivisering, trening og størsteparten av tidsbruken, men det er en stor trygghet å ikke bære hele ansvaret alene. Jeg vet at mannen gladelig stiller opp, og det er i høyeste grad vår hund. Selvfølgelig satser vi på å leve lykkelig alle våre dager, men vi har faktisk diskutert hva som ville skjedd med Mira i motsatt fall. Tanken er en form for delt omsorg, lignende slik man gjør det med barn. Men det er kanskje naivt å tro at noe sånt kan fungere "bare" for en hund? Det er umulig å vite hvordan man takler en situasjon før man står oppi den, men det er bare ikke innenfor min forestillingsevne å gi fra meg Mira.

Det var ikke myntet på deg det med bedreviter altså, bare så det er sagt.

Men når det gjelder avtaler vedrørende omsorg så har jeg selv følt på kroppen hvor innviklet og vanskelig følelsesmessig det kan bli dersom situasjonen forøvrig er vanskelig. Mine foreldre var venner helt til slike ting skulle avgjøres etter at de ble skilt, og hvis man kan klare å lage fuss omkring egne barn kan man helt klart klare å gjøre det med en hund også. I bunn og grunn står jeg som juridisk eier av Leja, og selv om sambo er delatikg i forhold til henne nå er det på ingen måte sikkert at ønsket om å ta del i hundeholdet ved delt omsorg er tilstede dersom situasjonen oss imellom skulle bli vanskelig en dag.

Så ja, dette med omsorg for hund og familiesituasjon er vel så komplisert som alt annet rundt samlivsbrudd. For noen funker det veldig bra, for andre funker det ikke, og omplassering er en god løsning. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt omplasseringshunder før, og jeg har en nå. Det viktigste er at de som omplasserer er ærlig med den nye eieren, uansett årsak til omplasseringen.

Og ja, jeg mener folk generelt omplasserer for lett. Kjæledyr har blit et produkt man kvitter seg med om man ikke er helt fornøyd, på lik linje med feks elektronikk.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns dette er et vanskelig tema. På en måte tenker jeg ofte at mange av de som gir opp en hun d etter typisk 8-12 mnd ikke visste helt hva de gikk til, men det er jo selvfølgelig langt fra sant i mange tilfeller, er bare noe jeg har merket meg med den alderen der man ofte ser hva man har gjort galt/rett.

Når det er sagt, ser jeg på det som et godt tegn at folk erkjenner det selv. Jeg tror før i gamle dager sto den bikkja og gjødde og terroriserte alle resten av sitt liv, nå tar i alle fall mange ansvaret og vil gi dem et bedre liv enn de selv kan gi dem. Men, begrunnenlsen kan bety alt mellom himmel og jord, jeg vet bare selv at jeg er mistenkelig med hensyn på om den hunden er opplært "noesomhelst" og ville derfor i et tilfelle om sånn en hund hadde interessert meg spurt veldig mange spørsmål om det er noe med hunden, om den kan noe for å være forberedt på hva jeg kan gi den, om jeg er den rette, eller om noen som har bedre ekspertise enn meg kan gi den hunden et bedre liv enn hos meg...

Veldig interessant og aktuelt tema dette her!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg selv kan godt forstå at folk omplasserer grunnet familieforøkelse f.eks. Det tappet meg så mye mer enn jeg noen sinne hadde trodd. Virkelig. Aldri nok søvn. Noen som krever noe av deg hele tiden, og man blir sliten for man vil jo gi denne lille alt i hele verden.

Og samlivsbrudd, å få ansvar for ALT alene, leilighet, barn, hunder osv, og ALDRI ha fri. Man er aldri helt alene, selv om det hadde vært godt iblant. Man må virkelig ønske å ha hund, det må være en veldig viktig del av livet, hvis ikke blir det nok lett valgt bort. Noen ganger så er livet så mye mer motgang enn man noen gang kunne forestille seg at det skulle bli.

Jeg kan i alle fall empatisere med de som velger bort hund for å orke å ta godt nok vare på ungen sin, for å ha tid til seg selv, for å ta vare på seg selv osv osv osv. Og selv om jeg får inntrykk av at det for mange er et lett valg å omplassere, så håper jeg at det ikke er det.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter og ser på et program om en gammel dame i Sverige, som har melkekyr. Hun går krokrygget - opp ned, nærmest. Men holder på med kuer og melking og det som er. Og står på fra tidlig til sent for å kunne ha kuene sine...

Alt står på vilje og interesse, mener nå jeg. Det er ingen grunn til å kvitte seg med bikkja, at man får barn, at man havner i samlivsbrudd osv. Men har man ikke egentlig lyst og ork til å ha hund, så er det jo en "gyldig grunn" til å gi seg. Om man ikke gidder... Det er ingen krise for en hund om det blir en periode med mindre aktivitet enn vanlig. Det takler den - om eier takler det.

Selv har jeg flyttet ut, uten ny plass å bo, med 6 voksene hunder, et valpekull og et valpekull som var ventet på en fôrhund. (og barn på 3 år) Det gikk helt fint det. Stor bil, et rom jeg lånte her, og en hytte der;-) Alt går om man gidder...

Senere, har jeg mistet evnen til å gå i perioder. Det går det også, om man faktisk vil ha et fungerende hundehold. Man finner bare nye løsninger på ting.

Så nei, jeg kan faktisk ikke se for meg noe (annet enn å ta kvelden) som skulle få meg til å kvitte meg med hundene. Men folk er jo definitivt forskjellige...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter og ser på et program om en gammel dame i Sverige, som har melkekyr. Hun går krokrygget - opp ned, nærmest. Men holder på med kuer og melking og det som er. Og står på fra tidlig til sent for å kunne ha kuene sine...

Alt står på vilje og interesse, mener nå jeg. Det er ingen grunn til å kvitte seg med bikkja, at man får barn, at man havner i samlivsbrudd osv. Men har man ikke egentlig lyst og ork til å ha hund, så er det jo en "gyldig grunn" til å gi seg. Om man ikke gidder... Det er ingen krise for en hund om det blir en periode med mindre aktivitet enn vanlig. Det takler den - om eier takler det.

Selv har jeg flyttet ut, uten ny plass å bo, med 6 voksene hunder, et valpekull og et valpekull som var ventet på en fôrhund. (og barn på 3 år) Det gikk helt fint det. Stor bil, et rom jeg lånte her, og en hytte der;-) Alt går om man gidder...

Senere, har jeg mistet evnen til å gå i perioder. Det går det også, om man faktisk vil ha et fungerende hundehold. Man finner bare nye løsninger på ting.

Så nei, jeg kan faktisk ikke se for meg noe (annet enn å ta kvelden) som skulle få meg til å kvitte meg med hundene. Men folk er jo definitivt forskjellige...

Tja, hva med å ha hundens beste i tankene da.. Nå snakker jeg ikke om deg, men noen ganger kan det faktisk vaere i hundens beste å bli omplassert, det er jo ikke sånn at hunden på død og liv har det best hos opprinnelig eier resten av livet.

Om hunden ved et samlivsbrudd f.eks må forholde seg til å vaere innmari mye mer alene enn den bør eller er vandt til (og dermed gjerne også får mindre aktivisering), så kan det kanskje vaere bedre å se seg om etter andre hjem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter og ser på et program om en gammel dame i Sverige, som har melkekyr. Hun går krokrygget - opp ned, nærmest. Men holder på med kuer og melking og det som er. Og står på fra tidlig til sent for å kunne ha kuene sine...

Alt står på vilje og interesse, mener nå jeg. Det er ingen grunn til å kvitte seg med bikkja, at man får barn, at man havner i samlivsbrudd osv. Men har man ikke egentlig lyst og ork til å ha hund, så er det jo en "gyldig grunn" til å gi seg. Om man ikke gidder... Det er ingen krise for en hund om det blir en periode med mindre aktivitet enn vanlig. Det takler den - om eier takler det.

Selv har jeg flyttet ut, uten ny plass å bo, med 6 voksene hunder, et valpekull og et valpekull som var ventet på en fôrhund. (og barn på 3 år) Det gikk helt fint det. Stor bil, et rom jeg lånte her, og en hytte der;-) Alt går om man gidder...

Senere, har jeg mistet evnen til å gå i perioder. Det går det også, om man faktisk vil ha et fungerende hundehold. Man finner bare nye løsninger på ting.

Så nei, jeg kan faktisk ikke se for meg noe (annet enn å ta kvelden) som skulle få meg til å kvitte meg med hundene. Men folk er jo definitivt forskjellige...

Hurra for deg, du fortjener applaus! :icon_clapping: Det må være deilig å være så skråsikker på at ens egne valg er de rette for alle andre også?

--

Jeg har både omplassert og overtatt omplasseringshunder. Jeg har ikke dårlig samvittighet for noen av de valgene jeg har tatt, fordi at akkurat da, når jeg var i den situasjonen jeg var i, så var det det rette å gjøre. Både for meg, for barna mine, og ikke minst for hunden. Det at noen setter seg på sin høye hest og tror det var enkelt å ta de beslutningene - vel, dem om det.

Så lenge folk er ærlige om bikkjene de omplasserer, så er det revnende likegyldig for meg hva eksakt som er grunnen til at de omplasseres. Det skal være trivelig å ha hund. Hvis det å ha hund føles mer som en hemsko og ulempe enn en glede, så har sannsynligvis bikkja det bedre et annet sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo mange grunner til at hunder omplasseres.. noen dager føler jeg meg som en skikkelig taper, som har omplassert to hunder. Men i begge situasjonene var det hundens beste jeg tenkte på, jeg skulle vel egentlig gjerne hatt dem selv. Men i første tilfellet så møtte hunden på sin ekte sjelefrend, en eier som egner seg mye bedre enn meg og som lar henne være seg selv.

I tilfelle nummer to, så var det rett og slett for mye hund for meg. Klart jeg kunne fått det til å fungere, men for meg skal hundehold være hyggelig og hunden skal ha det så bra som mulig. Hadde ikke oppdretter funnet et bra hjem til ham, så hadde jeg nok ikke omplassert, men det løste seg på beste måte i begge tilfeller.

I mine tilfeller er det dog ikke snakk om noe stor livsendring egentlig, og kjøpene var gjennomtenkt. Men hadde jeg visst hvordan hund jeg fikk i tilfelle nummer to, så hadde jeg nok unngått det, men det vet man jo aldri helt sikkert. Spesielt når all erfaring med rasen (som er en god del) ikke passet til beskrivelsen av det jeg endte opp med.

Neste hund blir mye mer gjennomtenkt, for nå har jeg mye mer erfaring og vet mer og mer hva jeg kan tilby/hva som passer inn hos meg. Jeg skal også kjøpe den basert på hva JEG klarer, ikke hva samboer kan hjelpe med osv. Men jeg har også en samboer som ikke er noe spesielt gira på hund.

Og i all den teksten, så var poenget mitt, som en klok sonis sa til meg en gang, så lenge hunden får det bedre er det jo ofte veldig fornuftig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter og ser på et program om en gammel dame i Sverige, som har melkekyr. Hun går krokrygget - opp ned, nærmest. Men holder på med kuer og melking og det som er. Og står på fra tidlig til sent for å kunne ha kuene sine...

Alt står på vilje og interesse, mener nå jeg.

Og hva hadde du sagt om denne damen hadde omplassert hunden sin slik at hun kunne fortsette å holde på med melkekyrene sine? Noen ganger må man prioritere, det er ikke alltid det er mulig å klare å gjøre alt.

Det er ingen grunn til å kvitte seg med bikkja, at man får barn, at man havner i samlivsbrudd osv.

Rettelse: Det er ingen grunn for deg.

Alt går om man gidder...

Hah! Å tro at alt her i verden handler om innstilling og vilje er bare naivt.

Så nei, jeg kan faktisk ikke se for meg noe (annet enn å ta kvelden) som skulle få meg til å kvitte meg med hundene. Men folk er jo definitivt forskjellige...

* Man blir gravid med trillinger

* Man får en heavy kreftdiagnose

* Man havner i en bilulykke med lang rekonvalenstid og store sjanser for varige mén

* Barnet blir sykt av hundene

* Man mister jobb og bopæl, finner ikke ny, og opplever økonomisk ruin

* Man rammes av akutt og alvorlig psykisk sykdom

* Man har en hund som mistrives i det hundeholdet man kan tilby den

* Man mistrives i det hundeholdet hunden krever

Med mindre man vet, så skal man være veldig forsiktig med å dømme. Du vet ikke hva livet har bydd på for de som kommer fram til et valg om omplassering, du vet ikke hvor vanskelig eller enkelt det var å komme dit. Du vet ikke hvor nødvendig det var, eller unødvendig, eller slepphendt, eller gjort på grunnlag av hundens behov og trivsel.

På et eller annet tidspunkt får man en obligasjon til sitt eget liv, og det er ikke lenger spesielt nobelt å fortsette og sette hundene foran seg selv. Det betyr ikke at det er noe galt med hverken innstilling eller vilje, heller tvert i mot. Man når et punkt hvor det er direkte dysfunksjonelt å prioritere hund foran seg selv eller sine nærmeste.

Det er jammen mange Judgy McJudgersons som liker å føle seg bedre enn alle andre bare fordi de tar forskjellige valg for hundene sine. Det er litt kvalmt for å være helt ærlig.

Å overta min omplasseringshund er noe av det smarteste jeg har gjort, og hun hadde det milevis bedre de årene hun fikk hos oss enn de seks første av sitt liv.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå titter jeg ned på SiriE sin første hund og er veldig fornøyd med at Ia fikk henne. De to hører jo bare sammen :heart:

Dessuten skulle jeg så gjerne ønske at den flotte schäferen nede i gata her blir omplassert. Han bor ute i den lille hundegården sin, han. For et grusomt hundeliv.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi venter jo barn og det er absolutt ikke i mine tanker å omplassere hundene, tvert imot er jeg livredd for at det skal skje noe som gjør at vi må det. Det er liksom den store skrekken. Så det er nok ofte et veldig vanskelig valg som ligger bak, men jeg tror også det finnes folk som omplasserer lettere, slik som Tulip skriver.

Men hva slags forhold man har til hunde / dyreholdet i utgangspunktet har nok mye å si.

Har i første omgang 'omplassert' og i andre omgang avlivet hesten min fordi jeg ikke kunne gi han det han trengte (som ble mer og mer etterhvert pga sviktende helse) og det er nok det vanskeligste jeg har gjort hittil i livet, men det var likevel riktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde flere hunder av varierende størrelse og treningsbehov da vi fikk barn, og vi opplevde ikke det som noe problem. Vi var jo to om alt, så det var ikke noe stress at den ene tok seg av barnet og den andre tok hundene. Riktignok ble det ikke ideelt for hundene siden de som sagt hadde noe forskjellig behov - før kunne den ene av oss trene lydighet/ag/hvasomhelst med de som trengte å bruke hodet mens den andre gikk en tur med de som trengte det - men etter at barnet kom måtte vi finne på noe som passet sånn mer eller mindre greit nok for alle. Som sagt ble det ikke perfekt, men greit nok.

Men om jeg nå skulle bli alene med guttungen og hundene hadde hundene blitt omplassert umiddelbart, til tross for at vi nå har færre hunder enn før. Jeg hadde rett og slett ikke hatt sjanse i havet til å gi dem det de trenger. Guttungen er for stor til å sitte i vogn, og har aldri taklet å sitte i hverken pulk, bæremeis, akebrett eller noen annen form for kjøredoning. Og skal han gå selv blir han så opptatt av alt rundt seg at vi kan bruke fire timer på hundre meter, omtrent. Jeg tror ikke vi noensinne har vært på en tur alle sammen som hundene faktisk har blitt slitne av. Jeg greier overhodet ikke å se for meg hvordan jeg skulle greie å slepe med meg guttungen ut på tur/trening i timesvis i all slags vær, flere ganger om dagen hver eneste dag i årevis fremover.... Det hadde nok endt opp med et barn som hatet tur og fryktelig understimulerte hunder, er jeg redd for.

Men ja, det kan jo hende at det kunne ha gått om jeg bare hadde prøvd enda litt hardere enn i dag. kanskje hadde det funket å kreve at guttungen faktisk skulle gå fremover og ikke bli sittende i en evighet for å beundre noe spennende på bakken. Anstrengt meg enda mer for å gjøre turen lystbetont samtidig som jeg fant på ørti ting å aktivisere hundene med underveis. Trent mer hjernetrim hjemme etter sengetid, helst samtidig som jeg gjør husarbeid. Aliert meg meg naboer og andre som kunne ta seg av hunder eller barn de gangene barnet er sykt og ikke kan bli med ut. Osv osv.

Joda, det er sikkert mulig. Jeg vet jo at det er mange som greier å kombinere barn og hund, og all ære til dem. Men sorry, jeg orker ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne, margrete , mfl...

Hva med å lese litt mer en akkurat det som passer dere?

Siterer meg selv:

Alt står på vilje og interesse.

Folk er definitivt forskjellige.

Noe særlig værre enn det er det vel neppe? Noen strekker seg langt for å ha det hundeholdet man ønsker, fordi det er viktig for en. (der kom programmet om kuene inn i bildet, mari - for noen strekker seg virkelig langt for å leve det livet de ønsker..) For andre er det kanskje andre ting som er langt viktigere. Igjen - vilje og interesse! Og det er nødvendigvis svært forskjellig fra person til person.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å lese litt mer en akkurat det som passer dere?

Siterer meg selv:

Alt står på vilje og interesse.

Folk er definitivt forskjellige.

Her leser jeg slettes ikke noe mellom linjene, og leser ikke noe særlig annet enn at du fortsatt synes at de som har omplassert hundene sine pga endret fam.situasjon ikke lagt noe særlig vilje eller interesse i det

Ja folk er forskjellige og takk og lov for det!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne, margrete , mfl...

Hva med å lese litt mer en akkurat det som passer dere?

Siterer meg selv:

Nei, sorry, for jeg siterer deg videre:

Alt står på vilje og interesse, mener nå jeg. Det er ingen grunn til å kvitte seg med bikkja, at man får barn, at man havner i samlivsbrudd osv.

Men har man ikke egentlig lyst og ork til å ha hund, så er det jo en "gyldig grunn" til å gi seg.

Alt går om man gidder...

Det går det også, om man faktisk vil ha et fungerende hundehold. Man finner bare nye løsninger på ting.

Så nei, jeg kan faktisk ikke se for meg noe (annet enn å ta kvelden) som skulle få meg til å kvitte meg med hundene.

Du skjønner ikke hvorfor folk oppfatter deg som skinnhellig og dømmende etter de utsagnene? At du tror at et "folk er forskjellige" rettferddigjør alt det andre du skriver er en ansvarsfraskrivelse du ikke bør tillate deg selv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hva med å ha hundens beste i tankene da.. Nå snakker jeg ikke om deg, men noen ganger kan det faktisk vaere i hundens beste å bli omplassert, det er jo ikke sånn at hunden på død og liv har det best hos opprinnelig eier resten av livet.

Om hunden ved et samlivsbrudd f.eks må forholde seg til å vaere innmari mye mer alene enn den bør eller er vandt til (og dermed gjerne også får mindre aktivisering), så kan det kanskje vaere bedre å se seg om etter andre hjem.

Her nevner du noe viktig - for hva er egentlig hundens beste? Det kommer garantert en tid der jeg ikke klarer å gi hunden like mye som akkurat nå. Om det er en krevende jobb, sykdom, barn eller noe helt annet, noe kommer på et eller annet punkt til å stjele tid fra hunden. Men når blir det for mye? De er lojale til det selvutslettende, og baserer hele verdensbildet sitt på deg. Ville en hund noengang ønsket seg vekk? Eller er det noe vi gjør utfra våre antagelser om hva som er best for den? Nå tenker jeg altså ikke på omplassering fordi man ikke orker mer, men omplassering fordi man tror at hunden får det bedre et annet sted. Hva veier tyngst for hundens velvære; båndet til deg, eller muligheten for et mer behovstilpasset liv? I noen tilfeller kan omplassering virke som en egoistisk avgjørelse. Men er det også, i noen tilfeller, egoistisk å beholde hunden? Og hvor går skillet?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...