Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

A sovnet alltid med pupp i munnen. Han er en drøm å legge. Han trenger fortsatt nærhet til han sovner, men å ligge ved siden av han og kose i 10-15 min ser jeg på som en bonus i hverdagen. Jeg regner med han vokser det av seg før han flytter ut liksom.

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Så godt sagt. :)

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Haha, hun har begynt å rive av meg hår nå... godt jeg har mye :P Men husker jeg på strikk så går det litt bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert. :P

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert. :P

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! :D) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda! :)

Maris ord varmer for meg som har studert tilknytning over flere år og skriver hovedoppgave på temaet :heart: Man kan aldri aldri aldri skjemme bort et barn på nærhet. Enkelt og greit :)

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? :) Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! :D) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda! :)

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? :) Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Klart :) Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig :lol: ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller :) Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss :)

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang! :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart :) Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig :lol: ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller :) Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss :)

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang! :o

Sprøtt! Altså at så mange ikke vet og er såpass uopplyste av de som faktisk jobber med barn i den aldersgruppa. Det var det første vi hadde om i pedagogikk utdannelsen min, obligatorisk emne for alle som tar ped og spes.ped. Så jeg flyr i taket når folk prøver seg med at man kan skjemme bort babyer på nærhet og trygghet. :gaah: Da blir jeg fryktelig lite pedagogisk :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ante ikke hva tilknytning var?

Hvordan undersøkte dere barna forresten?

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne :) Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid :)

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Hei Isabel! Velkommen til verden og gratulerer med et nydelig navn. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne :) Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid :)

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også :)

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Nommen! :heart: Gratulerer!

Jeg var helt fortapt i Tuva da vi fikk henne og hadde ikke sett vakrere barn. Men det er først i ettertid at jeg skjønner hvor spesiell og vakker de første dagene med en nyfødt virkelig er. Jeg må ha en til bare for å sette nok pris på det tror jeg :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. " :lol:

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra :) "Gå vekk mamma"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det :) Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. " :lol:

:lol:

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra :) "Gå vekk mamma"

Det er ikke akkurat dette tilknytning handler om altså. At man alltid skal innfri barnas ønsker eller at man aldri skal avvise de.

Man skal heller ikke møte barna på alle behovene de viser (ei er det heller på noe nivå mulig! Ikke på nyfødtstadiet engang), da ruster man de ikke for livet. Barn skal møte motgang, barn skal lære at de klarer å ordne opp i egne ting og at de tåler den motgangen de får.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det :) Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning :lol:

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc :) Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida :lol: ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført :) Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc :) Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida :lol: ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført :) Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de :)

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?

:lol: Haha, neida, du, hele poenget med å bedrive forskning er at vi SKAL besvare slike spørsmål, ellers kan man bare drite i å forske. Nå er ikke jeg vært forskningsleder, og du kan sikkert få bedre svar om du spør han, men jeg skal nå prøve. Først og fremst, laboratorietester er jo noe man kan skrive tusenvis av sider om, men, tja, I'll give it a go.

Altså, det er utvilsomt mange svakheter med laboratorietester, enten det er på barn, voksne eller dyr. Det vil aldri kunne bli 100% realistisk, man har aldri noen garanti for at man faktisk finner det man ønsker å finne, fordi, for å kunne finne sammenlignbare resultater MÅ man standardisere og gjøre det likt for alle, og da mister man samtidig informasjon. Det der er en balansegang man så godt som mulig må finne for seg selv. Noen ganger vil man ha helt naturalistiske studier, da studerer man i individets naturlige miljø og uten å manipulere noenting. Da finner man mye informasjon, men mister mye annet, blant annet mister man muligheten til å kunne operasjonalisere godt og kunne sammenligne godt på tvers av de man studerer. For å kunne gjøre dette må man standardisere omgivelsene, og da er laboratorie det nærmeste man kommer. Altså, alle de 1000 barna vi har snakket med iløpet av denne undersøkelsen (altså, den pågår fortsatt, men jeg er ikke med lengre) måtte møtes i så godt som like omgivelser, på røflig samme måte (derfor var vi nøye opplært) og testes med så normerte og standardiserte tester som mulig. Men selvsagt, man taper alltid noe når man gjør dette, ingen passer 100% inn i alle bokser og tester og sånne ting, og både barn og voksne kan fungere noe annerledes i testsituasjon enn ellers, og det kan vi på en måte aldri forutsi. Det er derfor det er lagt inn slike "prøve"-oppgaver for å så godt som mulig luke ut de man ikke får et realistisk resultat fra. Alle oppgavene var så langt det var mulig lagt opp i retning lek og moro slik at barna skulle trives og utfolde seg, det var det vi ønsket :)

Det at det skulle være ubehagelig eller ekkelt for barna prøvde vi også så godt vi kunne å unngå. Blant annet ved å ha foreldrene i nærheten, og også hele tida gjøre det på deres premisser innenfor de standardene vi måtte holde oss innenfor for forskningens del. Skikkelig balansegang, hehe. Som oftest var det ikke noe problem, de fleste 4-åringer (og ihvertfall 6-åringer når de hadde blitt så gamle) har blitt vant til å forholde seg til ukjente voksne, og de aller aller aller fleste kom med tilbakemeldingen om at alt dette var faktisk ganske artig, men slitsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

..og, må legge til. Studier som dette er designet for å kunne si noe om GRUPPEN, ikke om det individuelle barnet. Hvordan det enkelte barnet ble kategorisert er egentlig mindre viktig, men informasjonen ligger i hvordan gruppen barn født i 03-04 i Trondheim med deres foreldre er sammenlignet med barn på samme aldre andre steder i verden. Hovedfokuset var på utvikling og behandling av psykiske vansker hos så unge barn, men siden dette er det eneste store studiet på norske barn til nå er det samlet inn mye ekstra infomasjon. Hovedsaklig gjennom intervju av foreldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er Tidlig Trygg, eller noe sånt den greia heter, sant? Jeg synes jeg husker at doktorgraden til venninna mi ble utlyst som et tilsvar på den. Mulig jeg husker feil altså! Hun leverer i løpet av sommeren. :)

Fredager så spiser H frokost på storbarngruppa han skal over i til høsten. Vi er heldige sånn sett at han ikke skal skifte barnehage. Det er en utegruppe, så jeg tror nok de er hele dagen ute i dag, så deilig for alle. Tror det kommer til å bli kjempebra! De har en nesten 50/50 ratio kvinner og menn som jobber der også, det er fint med balanse. H har allerede funnet en helt i StoreJørgen som jobber på gruppa han skal på, sånt er betryggende å se.

Det ble sparkesykkel til bhg i dag. Vi er så bortskjemte som bor så nære, jeg vet mange må kjøre langt til bhg, mens vi ser fra verandaen rett inn i uteområdet. Vrir jeg litt på hodet så ser jeg skolen han skal begynne på.

8899233148_32bd70709b_z.jpg

8898619511_fbeee23409_z.jpg

Så da har jeg skrevet fine ting og kan klage litt på hvor intens trassen er for tiden. Det føles som vi krangler hele tiden. Han rekker ikke å finne noe å ramle sammen for engang, han kan bare stå rett og opp og ned og rase sammen i overdramatisk hyl, spark, slå, spytt, lugg og klyp. Herlige tider. Løsningen er som vanlig å forsøke å være absolutt mest mulig ute. Men jeg er syk, så det er vanskelig å henge på ham. Heldigvis tidsbegrenset akkurat det da.

Dessuten vil han ikke inn og gå på do om vi er ute, for han har det jo så gøy pluss at han ikke liker så godt å bli geleidet i hva han skal gjøre. Da kan det komme uhell, og vi har litt av en slosskamp foran oss for å få ham inn, vasket og skiftet på før vi går ut igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forebygge akkurat den greia, for vanligvis går det helt greit. Han bruker bare bleie på natta nå og det er sjeldent nødvendig det heller. Noen tips? Jeg kan vel ikke bare dra ned buksa og la ham tisse på gresset heller, men å få ham med inn framstår som en umulig oppgave.

Men jau. Trass. I'm so not a fan. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...