Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

A sovnet alltid med pupp i munnen. Han er en drøm å legge. Han trenger fortsatt nærhet til han sovner, men å ligge ved siden av han og kose i 10-15 min ser jeg på som en bonus i hverdagen. Jeg regner med han vokser det av seg før han flytter ut liksom.

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Så godt sagt. :)

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Haha, hun har begynt å rive av meg hår nå... godt jeg har mye :P Men husker jeg på strikk så går det litt bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert. :P

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert. :P

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! :D) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda! :)

Maris ord varmer for meg som har studert tilknytning over flere år og skriver hovedoppgave på temaet :heart: Man kan aldri aldri aldri skjemme bort et barn på nærhet. Enkelt og greit :)

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? :) Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! :D) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda! :)

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? :) Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Klart :) Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig :lol: ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller :) Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss :)

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang! :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart :) Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig :lol: ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller :) Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss :)

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang! :o

Sprøtt! Altså at så mange ikke vet og er såpass uopplyste av de som faktisk jobber med barn i den aldersgruppa. Det var det første vi hadde om i pedagogikk utdannelsen min, obligatorisk emne for alle som tar ped og spes.ped. Så jeg flyr i taket når folk prøver seg med at man kan skjemme bort babyer på nærhet og trygghet. :gaah: Da blir jeg fryktelig lite pedagogisk :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ante ikke hva tilknytning var?

Hvordan undersøkte dere barna forresten?

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne :) Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid :)

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Hei Isabel! Velkommen til verden og gratulerer med et nydelig navn. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne :) Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid :)

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også :)

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Nommen! :heart: Gratulerer!

Jeg var helt fortapt i Tuva da vi fikk henne og hadde ikke sett vakrere barn. Men det er først i ettertid at jeg skjønner hvor spesiell og vakker de første dagene med en nyfødt virkelig er. Jeg må ha en til bare for å sette nok pris på det tror jeg :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. " :lol:

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra :) "Gå vekk mamma"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det :) Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. " :lol:

:lol:

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra :) "Gå vekk mamma"

Det er ikke akkurat dette tilknytning handler om altså. At man alltid skal innfri barnas ønsker eller at man aldri skal avvise de.

Man skal heller ikke møte barna på alle behovene de viser (ei er det heller på noe nivå mulig! Ikke på nyfødtstadiet engang), da ruster man de ikke for livet. Barn skal møte motgang, barn skal lære at de klarer å ordne opp i egne ting og at de tåler den motgangen de får.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det :) Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning :lol:

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc :) Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida :lol: ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført :) Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc :) Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida :lol: ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført :) Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de :)

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?

:lol: Haha, neida, du, hele poenget med å bedrive forskning er at vi SKAL besvare slike spørsmål, ellers kan man bare drite i å forske. Nå er ikke jeg vært forskningsleder, og du kan sikkert få bedre svar om du spør han, men jeg skal nå prøve. Først og fremst, laboratorietester er jo noe man kan skrive tusenvis av sider om, men, tja, I'll give it a go.

Altså, det er utvilsomt mange svakheter med laboratorietester, enten det er på barn, voksne eller dyr. Det vil aldri kunne bli 100% realistisk, man har aldri noen garanti for at man faktisk finner det man ønsker å finne, fordi, for å kunne finne sammenlignbare resultater MÅ man standardisere og gjøre det likt for alle, og da mister man samtidig informasjon. Det der er en balansegang man så godt som mulig må finne for seg selv. Noen ganger vil man ha helt naturalistiske studier, da studerer man i individets naturlige miljø og uten å manipulere noenting. Da finner man mye informasjon, men mister mye annet, blant annet mister man muligheten til å kunne operasjonalisere godt og kunne sammenligne godt på tvers av de man studerer. For å kunne gjøre dette må man standardisere omgivelsene, og da er laboratorie det nærmeste man kommer. Altså, alle de 1000 barna vi har snakket med iløpet av denne undersøkelsen (altså, den pågår fortsatt, men jeg er ikke med lengre) måtte møtes i så godt som like omgivelser, på røflig samme måte (derfor var vi nøye opplært) og testes med så normerte og standardiserte tester som mulig. Men selvsagt, man taper alltid noe når man gjør dette, ingen passer 100% inn i alle bokser og tester og sånne ting, og både barn og voksne kan fungere noe annerledes i testsituasjon enn ellers, og det kan vi på en måte aldri forutsi. Det er derfor det er lagt inn slike "prøve"-oppgaver for å så godt som mulig luke ut de man ikke får et realistisk resultat fra. Alle oppgavene var så langt det var mulig lagt opp i retning lek og moro slik at barna skulle trives og utfolde seg, det var det vi ønsket :)

Det at det skulle være ubehagelig eller ekkelt for barna prøvde vi også så godt vi kunne å unngå. Blant annet ved å ha foreldrene i nærheten, og også hele tida gjøre det på deres premisser innenfor de standardene vi måtte holde oss innenfor for forskningens del. Skikkelig balansegang, hehe. Som oftest var det ikke noe problem, de fleste 4-åringer (og ihvertfall 6-åringer når de hadde blitt så gamle) har blitt vant til å forholde seg til ukjente voksne, og de aller aller aller fleste kom med tilbakemeldingen om at alt dette var faktisk ganske artig, men slitsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

..og, må legge til. Studier som dette er designet for å kunne si noe om GRUPPEN, ikke om det individuelle barnet. Hvordan det enkelte barnet ble kategorisert er egentlig mindre viktig, men informasjonen ligger i hvordan gruppen barn født i 03-04 i Trondheim med deres foreldre er sammenlignet med barn på samme aldre andre steder i verden. Hovedfokuset var på utvikling og behandling av psykiske vansker hos så unge barn, men siden dette er det eneste store studiet på norske barn til nå er det samlet inn mye ekstra infomasjon. Hovedsaklig gjennom intervju av foreldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er Tidlig Trygg, eller noe sånt den greia heter, sant? Jeg synes jeg husker at doktorgraden til venninna mi ble utlyst som et tilsvar på den. Mulig jeg husker feil altså! Hun leverer i løpet av sommeren. :)

Fredager så spiser H frokost på storbarngruppa han skal over i til høsten. Vi er heldige sånn sett at han ikke skal skifte barnehage. Det er en utegruppe, så jeg tror nok de er hele dagen ute i dag, så deilig for alle. Tror det kommer til å bli kjempebra! De har en nesten 50/50 ratio kvinner og menn som jobber der også, det er fint med balanse. H har allerede funnet en helt i StoreJørgen som jobber på gruppa han skal på, sånt er betryggende å se.

Det ble sparkesykkel til bhg i dag. Vi er så bortskjemte som bor så nære, jeg vet mange må kjøre langt til bhg, mens vi ser fra verandaen rett inn i uteområdet. Vrir jeg litt på hodet så ser jeg skolen han skal begynne på.

8899233148_32bd70709b_z.jpg

8898619511_fbeee23409_z.jpg

Så da har jeg skrevet fine ting og kan klage litt på hvor intens trassen er for tiden. Det føles som vi krangler hele tiden. Han rekker ikke å finne noe å ramle sammen for engang, han kan bare stå rett og opp og ned og rase sammen i overdramatisk hyl, spark, slå, spytt, lugg og klyp. Herlige tider. Løsningen er som vanlig å forsøke å være absolutt mest mulig ute. Men jeg er syk, så det er vanskelig å henge på ham. Heldigvis tidsbegrenset akkurat det da.

Dessuten vil han ikke inn og gå på do om vi er ute, for han har det jo så gøy pluss at han ikke liker så godt å bli geleidet i hva han skal gjøre. Da kan det komme uhell, og vi har litt av en slosskamp foran oss for å få ham inn, vasket og skiftet på før vi går ut igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forebygge akkurat den greia, for vanligvis går det helt greit. Han bruker bare bleie på natta nå og det er sjeldent nødvendig det heller. Noen tips? Jeg kan vel ikke bare dra ned buksa og la ham tisse på gresset heller, men å få ham med inn framstår som en umulig oppgave.

Men jau. Trass. I'm so not a fan. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...