Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Jeg hadde et veldig fint svangerskap, selv om det var slitsomt med alle kontrollene og innleggelsene. I uke 33-34 begynte de å mistenke morkakesvikt, men så sa andre leger at det ikke var det. Derfor skjedde det ingenting før de satte i gang fødselen i uke 37. E var superdårlig da hun ble født. Måtte kjøles ned i 72 timer, og hadde slanger overalt. Hun var proppfull av morfin. Først etter 4 døgn fikk vi holde henne og etter 5 døgn fikk vi stelle henne selv osv. Det var fælt å se ungen ligge i en (åpen) kuvøse, full av utstyr og medisin, uten en gang å kunne ta noe særlig på henne. Men det gikk bra, og i dag er det ingenting som tyder på at hun tok skade av det. Hun er frisk og fin, og vi nyter hver eneste dag med henne. Det kunne jo faktisk ha gått fryktelig galt...

Ca ni måneder etter fødselen ringte de fra Ullevål og fortalte at det var morkakesvikt. Jeg vet at neste gang så skal jeg be de ta det mye mer på alvor enn de gjorde denne gangen. Det var mange tabber, men det positive er at de garantert har lært av det. Denne saken var oppe på flere store møter, slik at andre kunne lære hva man skal gjøre når slikt skjer.

(dette ble langt og rotete, men jeg ble litt ivrig :P det ble gjort en del feil under mitt svangerskap og fødselen, men det gikk bra og nå har de lært. Jeg er ikke redd for å føde igjen :) )

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Jeg er så glad for at Ask var frisk og rask når han ble født jeg. Jeg fikk ha han hos meg hele tiden fra dagen etter fødselen, når jeg ble overført fra intensiven til barsel. Det at jeg ikke fikk ha han hos meg rett etter fødselen føles fortsatt utrolig sårt , jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det hvis det var han det holdt på å gå galt med og jeg ikke fikk holde han på flere døgn. Jeg var jo aldri bekymret for min egen del for jeg var så fokusert på barnet at jeg ikke fikk med meg min egen nær - døden opplevelse :lol:

Hadde det vært han hadde jeg fått helt hetta. Tøft av dere å ikke få skrekken !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk med en gang jeg fikk lov til å reise meg opp, og hadde nesten ikke smerter de første dagene fordi jeg var så bekymret for Emilie :lol: de måtte nesten tvinge i meg smertestillende. merket ikke en gang infeksjonen jeg fikk :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første fødsel var også en smule dramatisk, da den satte igang i uke 33 helt av seg selv. Jeg forventet aldeles ikke fødsel ca 2 mnd før tiden, og var livredd og uforstående over hva som skjedde med meg. Aborterte jeg? Var jeg alvorlig syk? Hva skjer? Ubeskrivelige smerter du ikke er forberedt på og ikke aner hva skyldes er skummelt!

Vel framme på sykehuset ble det konstatert at fødselen var i gang.

Dette satt igang en stor prosess med ørten leger og sykepleiere. Jeg ble satt på drypp for å stanse fødselen, babyen fikk lungemodningssprøyte før jeg ble rushet ned til ambulansen for å fraktes til Drammen sykehus da de ikke hadde prematuravdeling på Ringerike. Kjøreturen i aambulansen husker jeg bare glimtivis.

Etter at jeg ankom Drammen fikk jeg til slutt Epidural, og dette- sammen med drypp for å stoppe rier saknet prosessen betraktelig. Åpningen stoppet opp (på 5-6), mens riene fortsatte som før. Slik lå jeg i nesten ett døgn- med rier som ikke førte noen vei før legene innså at fødselen ikke kunne stoppes og at jeg var iferd med å slites ut.

Dermed stoppet de "stansingen" ( :P ) og jeg fødte rundt 50 timer etter første rie.

Vi ble værende på Drammen i en ukes tid ( i åpen kuvøse) før vi ble fraktet med ambulanse til Ahus for å komme nærmere hjemmet. (Altså det 3 sykehuset denne fødselen...; ) Her ble vi nok en uke før vi fikk reise hjem.

Jeg savnet også veldig å ha han hos meg den første tiden. Å gå på "besøk" til sin nybakte sønn er ikke det man ønsker liksom.

Minstemann gikk akkuratt etter boka, født 9 dager før termin, med en fødsel som staret med vannavgang. Minsten var ute ca 5 timer etterpå.

Selvom jeg erindrer at jeg trodde jeg skulle dø under fødselen og lurte på hvorfor i huleste jeg ikke hadde lært av den første fødselen, er dette kun svake svake minner nå, og jeg sitter igjen med minnet om en fantastisk opplevelse.

Jeg ville tatt begge fødslene på ny på strak arm, og er som sagt lei meg for at dette ikke er noe jeg vil få oppleve igjen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savnet også veldig å ha han hos meg den første tiden. Å gå på "besøk" til sin nybakte sønn er ikke det man ønsker liksom.

Vi var veldig heldige sånn sett. Eller dvs den første uka hadde vi det sånn på riksen, vi bodde ca 5 - 10 min unna den hun lå i kuvøse, og måtte gå på "besøk". Det føles veldig "feil" når man har hørt alle de fine historiene om følelsene som kommer når du får barnet lagt til deg etter fødselen. Jeg så ikke L før etter 12 t. og i en uke måtte vi besøke henne, få våre korte timer med henne på brystet og så gå igjen. Det føltes veldig vanskelig da å skulle få "morsfølelsen til å strømme på". Men etter en uke flyttet vi til Drammen, der avdelingen akkurat da var på flyttefot (dere som bor i Drammen har kanskje lest om den nye avd. i Drammens tidende...). Den nye avdelingen er laget sånn at alle bor sammen med barna sine på samme rom som barnet, på intensivavdelingen er rommet delt slik at sykepleieren har tilgang til kuvøsen/sengen med barnet om natten, mens foreldrene ligger i inneste del av rommet med en skyvedør trukket for (eller åpen hvis man vil). Alle rom har eget bad, og man holder rommet ryddig og rent selv (selv om gulvvask osv blir gjort av de ansatte) Når barnet er friskt nok, og man nærmer seg hjemreise, flytter man på familierom, hvor foreldrene etterhvert sørger for mer og mer selv; alt fra bading til mating med sonde, og selvfølgelig amming etterhvert. Det er jo målet... Når man har testet ut "den gamle" typen prematur/intensivavdeling, så er det som å komme til himmelen... Hvor absurd det enn høres ut...

Red; Plutselig ble det noen veldig dramatiske historier her. Håper ikke dere vordende blir helt skremt... Sånt kan jo skje, men normalen er jo ikke sånn;) Og det er utrolig hva som ordner seg;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff! Etter å ha lest både Marianne og Yodel så var jeg glad min var såpass "udramatisk" selv om hun kom litt tidlig. Men jeg synes det var forferdelig fælt å måtte SPØRRE noen FREMMEDE om å få lov til å holde MITT barn... Og etter fødselen og jeg hadde dusjet og fått på meg klær (olabuksen 20 min etter jeg var ferdig med å føde :lol: ) så tuslet jeg bort ditt, og satt lenge med henne. Jeg trodde jeg skulle fly på barnepleieren når hun mente at jeg måtte tilbake til rommet mitt (Et lite kott de hadde fått skyvesengen min inn i og en stol som lars kunne sove på, luksus :D ) men trodde jeg skulle opphøye moren til AnetteH her inne til gud når hun hentet Sophia til meg neste dag så jeg fikk ha henne i mange timer alene OG fikset familierom til meg og Lars så jeg slapp å være alene på sykehuset :heart:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ba sjefsjordmora på Bærum om å dra til *******, mens snørr og tårer rant. Det var fire dager etter fødsel og vi ble sendt hjem, enda jeg var lovet en ekstra liggedag pga et maltraktert understell :icon_redface: Egentlig var det bare å ringe pappaen og be han hente oss, men i min hormonelle karusellverden, ramlet alt sammen og det var heksa sin skyld. Jeg tror ikke jeg hadde noen anelse om hormonsvingningene i det hele tatt, jeg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Handler faktisk om akkurat det jeg fortalte om på puls (nrk) i dette øyeblikk...

Red; fin reportasje:) Vi ble intervjuet av filmteamet fra nrk den dagen (det ble tatt opp i april), men jeg er glad det ikke ble vist...Det var en ganske flau seanse;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vurderte en stund om jeg skulle skrive det, men så tenkte jeg at siden legene, jordmødrene og alle ble helt sjokkerte når E var så dårlig, og brukte såpass mye tid på å finne ut av hva som gikk galt, så er det ikke ofte det skjer. :) Bra det gikk fint med barna deres også, Yodel og Marianne :) Det går som regel fint, selv om fødselen blir dramatisk.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to enkle fødsler jeg, om det er noen trøst? Første svangerskapet var bare kos også, jeg kunne godt gått gravid hele tiden, om det alltid var sånn. Litt mer plager med andre svangerskapet, men ikke noe verre enn bekkenløsing og kynnere.

Jeg ble forøvrig kjempesnurt på barnepleieren som hadde ansvar for guttebarnet da vi lå på sykehuset. Hun hadde vært og henta han så jeg kunne få sove ut, så han sto på fellesrommet, og fremfor å vekke meg da han ble sulten, så hadde de gitt han sukkervann. Seriøst, liksom.. Ikke tjat om hvor viktig det er med råmelk og amming, når de ikke gidder å gi deg ungen din når den er sulten :aww: Hun gjorde det bare den ene gangen, gitt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe.. jeg ble også sur etter fødselen gitt. Under fødselen var jeg altfor ' snill ' og klagde ikke et sekund noe som gjorde at de ikke skjønte noe når jeg plutselig besvimte av smertene ( fikk kjeft for den gitt ) , men etterpå ble jeg en hormonell furie. Jeg rablet når jordmora pakket Ask godt inn i oppvarmede pledd, la han lengst inne på en benk og gikk fra han. Han kunne jo ramle ned ! :lol:

Jeg begynte å sloss med legene som prøvde å stanse blødningene mine og de måtte faktisk holde meg nede med makt. I mitt hode var alt over og de hadde å la meg være i fred. X'n og mamma prøvde å få meg til å innse alvoret , men jeg ante jo ikke at blodet fosset ut , jeg så det jo ikke selv. Ikke brydde jeg meg heller , jeg var sliten og ville ha ungen min.

Så fikk jeg ikke lov til å reise meg eller noe når jeg lå på intensiven og når de attpåtil nektet meg å gå på do men tømte blæra mi manuelt ble jeg forbannet og begynte å grine.

Når de skulle ha traumesamtale med meg dagen etter fødselen begynte jeg å le og ba de gå .

I tillegg tok de fra meg gutten når jeg endelig hadde fått han fordi han ikke roet seg ( sulten og melken brukte lengre tid fordi han ble lagt senere ved brystet ) og jeg trengte søvn. De ga han melk og det brydde jeg meg ikke noe om , men jeg ble jo liggende å vente på at han skulle komme tilbake i flere timer. Til slutt sporet jeg han opp og fikk han tilbake. Så mye for den søvnen.. Jeg ble bare sur for at de ikke gå han tilbake med en gang.

Jeg sov ikke et sekund på sykehuset faktisk , derfor fikk jeg komme hjem tidligere til tross for stort blodtap etc. Måtte komme tilbake hver dag i nesten en uke da , men vi bodde jo ikke så langt unna og xn jobber på riksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vurderte en stund om jeg skulle skrive det, men så tenkte jeg at siden legene, jordmødrene og alle ble helt sjokkerte når E var så dårlig, og brukte såpass mye tid på å finne ut av hva som gikk galt, så er det ikke ofte det skjer. :) Bra det gikk fint med barna deres også, Yodel og Marianne :) Det går som regel fint, selv om fødselen blir dramatisk.

Jeg synes på en måte at det er det som er så "fint" med fødsel. I alle fall for meg som ikke skremmes så lett. Alle fødsler er forskjellige og man har NULL mulighet for å vite hvordan det går på forhånd. Og de som har hatt en strålende fødsel første gang kan få en veldig vanskelig en andre gangen og omvendt. Da er det på en måte lettere å slutte å stresse synes jeg, det er noe jeg ikke rår over uansett.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes på en måte at det er det som er så "fint" med fødsel. I alle fall for meg som ikke skremmes så lett. Alle fødsler er forskjellige og man har NULL mulighet for å vite hvordan det går på forhånd. Og de som har hatt en strålende fødsel første gang kan få en veldig vanskelig en andre gangen og omvendt. Da er det på en måte lettere å slutte å stresse synes jeg, det er noe jeg ikke rår over uansett.

Da jeg var på vei fra OBS-posten til fødeavdelingen syntes jordmoren at jeg var så rolig. Da sa jeg at jeg gidder ikke grue meg til noe jeg ikke vet hva er. Da ble hun sjokkert, og sa at det var første gang hun hadde hørt noen si sånt :lol:

Det går som det går, og går noe galt så er det leger og jordmødre der til å ta seg av det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går som det går, og går noe galt så er det leger og jordmødre der til å ta seg av det :)

Jeg er en skikkelig kontrollfrik, men under svangerskapet måtte jeg for første gang bare finne meg i at dette var en ting jeg virkelig ikke kunne kontrollere. Og det var SÅ sunt for meg. For da måtte jeg bare tenke sånn, at det går som det går. Selv når det begynte å gå litt for fort. For jeg hadde ikke annet valg enn å følge den strømmen kroppen tok meg med på... Selvfølgelig var jeg stresset midt oppi alt, men samtidig ganske rolig, utrolig nok...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En fugl sang til meg om at du har bestilt TFK-vogna di i Tyskland. Hvor kjøpte du den fra? Var det okei å handle fra utlandet? Noe jeg bør være obs på?

kiddies24.de :) Alle jeg har snakket med har vært superfornøyde. Vår vogn ble flere uker forsinka, og det var vanskelig å få svar fra kundeservice. På et tidspunkt angra jeg veldig på å ha kjøpt derfra, men så var jeg nok litt hormonell også da :aww: Sånn egentlig var det helt okei, fortolling og alt gikk av seg selv, og totalt sett sparte vi jo litt penger på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kiddies24.de :) Alle jeg har snakket med har vært superfornøyde. Vår vogn ble flere uker forsinka, og det var vanskelig å få svar fra kundeservice. På et tidspunkt angra jeg veldig på å ha kjøpt derfra, men så var jeg nok litt hormonell også da :aww: Sånn egentlig var det helt okei, fortolling og alt gikk av seg selv, og totalt sett sparte vi jo litt penger på det.

Bare litt? Trekker man ikke fra tysk moms og legger til norsk (når man skal regne på prisen selv)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi var veldig heldige sånn sett. Eller dvs den første uka hadde vi det sånn på riksen, vi bodde ca 5 - 10 min unna den hun lå i kuvøse, og måtte gå på "besøk". Det føles veldig "feil" når man har hørt alle de fine historiene om følelsene som kommer når du får barnet lagt til deg etter fødselen. Jeg så ikke L før etter 12 t. og i en uke måtte vi besøke henne, få våre korte timer med henne på brystet og så gå igjen. Det føltes veldig vanskelig da å skulle få "morsfølelsen til å strømme på". Men etter en uke flyttet vi til Drammen, der avdelingen akkurat da var på flyttefot (dere som bor i Drammen har kanskje lest om den nye avd. i Drammens tidende...). Den nye avdelingen er laget sånn at alle bor sammen med barna sine på samme rom som barnet, på intensivavdelingen er rommet delt slik at sykepleieren har tilgang til kuvøsen/sengen med barnet om natten, mens foreldrene ligger i inneste del av rommet med en skyvedør trukket for (eller åpen hvis man vil). Alle rom har eget bad, og man holder rommet ryddig og rent selv (selv om gulvvask osv blir gjort av de ansatte) Når barnet er friskt nok, og man nærmer seg hjemreise, flytter man på familierom, hvor foreldrene etterhvert sørger for mer og mer selv; alt fra bading til mating med sonde, og selvfølgelig amming etterhvert. Det er jo målet... Når man har testet ut "den gamle" typen prematur/intensivavdeling, så er det som å komme til himmelen... Hvor absurd det enn høres ut...

Red; Plutselig ble det noen veldig dramatiske historier her. Håper ikke dere vordende blir helt skremt... Sånt kan jo skje, men normalen er jo ikke sånn;) Og det er utrolig hva som ordner seg;)

Åh, skulle ønske den nye avdelingen hadde vært der når jeg var der. Det hørtes myye bedre ut! Når jeg ble overflyttet til ahus var det en drøm i forhold. Jeg var vel en av de første som bodde på rommet jeg fikk da, og alt var splitter nytt. Men personalet på Drammen var eksepsjonelt !

Mange litt drastiske historier her, men fødsler er vel litt drastiske? Da er det jo supert at de fleste allikevel ser på det som en fantastisk opplevelse.

Når Sindre ble født fikk jeg vite etterpå at de trodde jeg var så utslitt at jeg ikke ville klare det, og teamet for haste keisersnitt stod klart. Men jeg fikk han ut selv :) det er jeg glad for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror hormoner er en fin ting for jeg blir ikke skremt i det hele tatt. Hadde det ikke vært farlig og alt for tidlig for babyen kunne jeg født nå liksom. :lol:

Godt å høre at det gikk bra med alle sammen til slutt da! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror hormoner er en fin ting for jeg blir ikke skremt i det hele tatt. Hadde det ikke vært farlig og alt for tidlig for babyen kunne jeg født nå liksom. :lol:

Godt å høre at det gikk bra med alle sammen til slutt da! :)

Jeg tenker sånn jeg og. Men bare fordi jeg tenker at det er greit å bare bli ferdig med jævelskapen :lol: Men det er jo faktisk bare noen få timer mot noe som visstnok er verdt det . :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om dere vil høre min fødsels historie jeg men frekk som jeg er så skriver jeg den likevel, har ikke fortalt den til så mange egentlig at kanskje jeg bare trenger å få det ut hehe. Anywho.. here goes.

Jeg hadde ett ganske enkelt problemfritt svangerskap. Ingen plager. Føltes ikke gravid til tider! Bare magen som var i veien.. Jeg var på lange turer nesten hver dag i skog og mark. Dagen før var jeg til og med på fjelltur. Ble kalt super woman av en grunn liksom hehe. :P

Grudde meg ikke i det hele tatt til fødselen og gikk inn med åpent sinn og tenkte "Dette går fint!"

Fødselen gikk vel egentlig ganske frem til press riene kom, De kom timer før jeg fikk lov å presse.. Jeg som hadde gledet meg til press riene (for da var det ikke lange tiden igjen til prinsessen kom ut) men så fikk jeg ikke lov. Prøv å si det til kroppen da vel! Prinsessen min ville jo ikke lengre ned i bekkenet og det ble ikke skikkelig åpning. Så hadde jeg presset så hadde det gått utover hodet hennes stakkars.

Og vips noen timer etterpå ble det litt mer dramatisk og ting gikk utrolig fort. Hjerterytmen til babyen sank og de bestemte seg for at nå måtte ungen ut!.. En sykeseng ble fraktet inn (lå opprinnelig i en ganske behagelig dobbelt seng) Flere leger stormet inn. Og jeg ble ikke mindre stresset av den grunn.

De tok vannet, som igjen var missfarget etter at lille jenten hadde bæsjet på grunn av stress. Enda ett tegn på at nå måtte ungen ut. Endelig fikk jeg presse! Jeg presset for harde livet men ingen unge ville ut. De bestemte seg for å prøve å snu hun inni meg.... Ja.. Flott, hvorfor ikke!?!.(ironi... Behagelig? nei.... En del mislykkede forsøk på det, så måtte de klippe. Jeg ble skremt, men kjente ikke så mye av det egentlig. Etter ett par misslykkede forsøk til på å presse ut den ungen sa den ene legen at "hvis babyen ikke kommer ut på 3 press til så må vi nesten bruke sugekopp" .. De ordene der var forferdelig! Jeg nekter!- tenkte jeg. Jeg hentet frem de siste kreftene mine fra intet og vips 2 press og endelig kom hun ut.

Så lå jeg der fortsatt da med ungen på brystet. I sykestolen. Jeg som trodde jeg var ferdig.. Neida, Skal jo sy også. Det tok jo sikkert 1 time bare det. Ikke var det særlig behagelig heller når legen var så hardhendt som han var. Mistet også en del blod og besvimte noen ganger etterpå..

Heldigvis var prinsessen frisk og sterk.

13 timer tok fødselen. En slitsom naturlig og litt dramatisk (kanskje ikke for noen, men for meg) fødsel.

Har streket under teksten her fordi det er viktig. =)

Jeg husker jeg sa "Aldri igjen. " Men nå bare 1 mnd etter min lille prinsesse ble født så har jeg faktisk glemt litt av den smerten, ubehaget og dramatiske delen av fødselen. Jeg har ikke så veldig lyst å føde igjen for å være ærlig for det var ganske vondt, men det er som de sier verdt det når man ser hva man får ut av det. Og det er herlig å være mamma. =) Så om det blir en til, så gjør jeg det "gjerne" igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...