Den store baby(og barne)tråden <3

[Martine]

Jeg hadde et veldig fint svangerskap, selv om det var slitsomt med alle kontrollene og innleggelsene. I uke 33-34 begynte de å mistenke morkakesvikt, men så sa andre leger at det ikke var det. Derfor skjedde det ingenting før de satte i gang fødselen i uke 37. E var superdårlig da hun ble født. Måtte kjøles ned i 72 timer, og hadde slanger overalt. Hun var proppfull av morfin. Først etter 4 døgn fikk vi holde henne og etter 5 døgn fikk vi stelle henne selv osv. Det var fælt å se ungen ligge i en (åpen) kuvøse, full av utstyr og medisin, uten en gang å kunne ta noe særlig på henne. Men det gikk bra, og i dag er det ingenting som tyder på at hun tok skade av det. Hun er frisk og fin, og vi nyter hver eneste dag med henne. Det kunne jo faktisk ha gått fryktelig galt...

Ca ni måneder etter fødselen ringte de fra Ullevål og fortalte at det var morkakesvikt. Jeg vet at neste gang så skal jeg be de ta det mye mer på alvor enn de gjorde denne gangen. Det var mange tabber, men det positive er at de garantert har lært av det. Denne saken var oppe på flere store møter, slik at andre kunne lære hva man skal gjøre når slikt skjer.

(dette ble langt og rotete, men jeg ble litt ivrig det ble gjort en del feil under mitt svangerskap og fødselen, men det gikk bra og nå har de lært. Jeg er ikke redd for å føde igjen )

[Mud]

Jeg er så glad for at Ask var frisk og rask når han ble født jeg. Jeg fikk ha han hos meg hele tiden fra dagen etter fødselen, når jeg ble overført fra intensiven til barsel. Det at jeg ikke fikk ha han hos meg rett etter fødselen føles fortsatt utrolig sårt , jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det hvis det var han det holdt på å gå galt med og jeg ikke fikk holde han på flere døgn. Jeg var jo aldri bekymret for min egen del for jeg var så fokusert på barnet at jeg ikke fikk med meg min egen nær - døden opplevelse

Hadde det vært han hadde jeg fått helt hetta. Tøft av dere å ikke få skrekken !

[Martine]

Jeg gikk med en gang jeg fikk lov til å reise meg opp, og hadde nesten ikke smerter de første dagene fordi jeg var så bekymret for Emilie de måtte nesten tvinge i meg smertestillende. merket ikke en gang infeksjonen jeg fikk

[Yodel]

Min første fødsel var også en smule dramatisk, da den satte igang i uke 33 helt av seg selv. Jeg forventet aldeles ikke fødsel ca 2 mnd før tiden, og var livredd og uforstående over hva som skjedde med meg. Aborterte jeg? Var jeg alvorlig syk? Hva skjer? Ubeskrivelige smerter du ikke er forberedt på og ikke aner hva skyldes er skummelt!

Vel framme på sykehuset ble det konstatert at fødselen var i gang.

Dette satt igang en stor prosess med ørten leger og sykepleiere. Jeg ble satt på drypp for å stanse fødselen, babyen fikk lungemodningssprøyte før jeg ble rushet ned til ambulansen for å fraktes til Drammen sykehus da de ikke hadde prematuravdeling på Ringerike. Kjøreturen i aambulansen husker jeg bare glimtivis.

Etter at jeg ankom Drammen fikk jeg til slutt Epidural, og dette- sammen med drypp for å stoppe rier saknet prosessen betraktelig. Åpningen stoppet opp (på 5-6), mens riene fortsatte som før. Slik lå jeg i nesten ett døgn- med rier som ikke førte noen vei før legene innså at fødselen ikke kunne stoppes og at jeg var iferd med å slites ut.

Dermed stoppet de "stansingen" ( ) og jeg fødte rundt 50 timer etter første rie.

Vi ble værende på Drammen i en ukes tid ( i åpen kuvøse) før vi ble fraktet med ambulanse til Ahus for å komme nærmere hjemmet. (Altså det 3 sykehuset denne fødselen...; ) Her ble vi nok en uke før vi fikk reise hjem.

Jeg savnet også veldig å ha han hos meg den første tiden. Å gå på "besøk" til sin nybakte sønn er ikke det man ønsker liksom.

Minstemann gikk akkuratt etter boka, født 9 dager før termin, med en fødsel som staret med vannavgang. Minsten var ute ca 5 timer etterpå.

Selvom jeg erindrer at jeg trodde jeg skulle dø under fødselen og lurte på hvorfor i huleste jeg ikke hadde lært av den første fødselen, er dette kun svake svake minner nå, og jeg sitter igjen med minnet om en fantastisk opplevelse.

Jeg ville tatt begge fødslene på ny på strak arm, og er som sagt lei meg for at dette ikke er noe jeg vil få oppleve igjen.

[*Marianne*]

Jeg savnet også veldig å ha han hos meg den første tiden. Å gå på "besøk" til sin nybakte sønn er ikke det man ønsker liksom.

Vi var veldig heldige sånn sett. Eller dvs den første uka hadde vi det sånn på riksen, vi bodde ca 5 - 10 min unna den hun lå i kuvøse, og måtte gå på "besøk". Det føles veldig "feil" når man har hørt alle de fine historiene om følelsene som kommer når du får barnet lagt til deg etter fødselen. Jeg så ikke L før etter 12 t. og i en uke måtte vi besøke henne, få våre korte timer med henne på brystet og så gå igjen. Det føltes veldig vanskelig da å skulle få "morsfølelsen til å strømme på". Men etter en uke flyttet vi til Drammen, der avdelingen akkurat da var på flyttefot (dere som bor i Drammen har kanskje lest om den nye avd. i Drammens tidende...). Den nye avdelingen er laget sånn at alle bor sammen med barna sine på samme rom som barnet, på intensivavdelingen er rommet delt slik at sykepleieren har tilgang til kuvøsen/sengen med barnet om natten, mens foreldrene ligger i inneste del av rommet med en skyvedør trukket for (eller åpen hvis man vil). Alle rom har eget bad, og man holder rommet ryddig og rent selv (selv om gulvvask osv blir gjort av de ansatte) Når barnet er friskt nok, og man nærmer seg hjemreise, flytter man på familierom, hvor foreldrene etterhvert sørger for mer og mer selv; alt fra bading til mating med sonde, og selvfølgelig amming etterhvert. Det er jo målet... Når man har testet ut "den gamle" typen prematur/intensivavdeling, så er det som å komme til himmelen... Hvor absurd det enn høres ut...

Red; Plutselig ble det noen veldig dramatiske historier her. Håper ikke dere vordende blir helt skremt... Sånt kan jo skje, men normalen er jo ikke sånn;) Og det er utrolig hva som ordner seg;)

[tm100021]

Huff! Etter å ha lest både Marianne og Yodel så var jeg glad min var såpass "udramatisk" selv om hun kom litt tidlig. Men jeg synes det var forferdelig fælt å måtte SPØRRE noen FREMMEDE om å få lov til å holde MITT barn... Og etter fødselen og jeg hadde dusjet og fått på meg klær (olabuksen 20 min etter jeg var ferdig med å føde ) så tuslet jeg bort ditt, og satt lenge med henne. Jeg trodde jeg skulle fly på barnepleieren når hun mente at jeg måtte tilbake til rommet mitt (Et lite kott de hadde fått skyvesengen min inn i og en stol som lars kunne sove på, luksus ) men trodde jeg skulle opphøye moren til AnetteH her inne til gud når hun hentet Sophia til meg neste dag så jeg fikk ha henne i mange timer alene OG fikset familierom til meg og Lars så jeg slapp å være alene på sykehuset

[*Marianne*]

Klipp

Man trenger av og til noen sånne engler som bare ordner opp. Vi traff mange av dem gjennom våre uker på sykehuset og er dem evig takknemmelig. Selv om det bare er små ting...

[Anette]

Kjekt at min mor er/var nyttig til noe

[ida]

Jeg ba sjefsjordmora på Bærum om å dra til *******, mens snørr og tårer rant. Det var fire dager etter fødsel og vi ble sendt hjem, enda jeg var lovet en ekstra liggedag pga et maltraktert understell Egentlig var det bare å ringe pappaen og be han hente oss, men i min hormonelle karusellverden, ramlet alt sammen og det var heksa sin skyld. Jeg tror ikke jeg hadde noen anelse om hormonsvingningene i det hele tatt, jeg

[*Marianne*]

Handler faktisk om akkurat det jeg fortalte om på puls (nrk) i dette øyeblikk...

Red; fin reportasje:) Vi ble intervjuet av filmteamet fra nrk den dagen (det ble tatt opp i april), men jeg er glad det ikke ble vist...Det var en ganske flau seanse;)

[Martine]

Jeg vurderte en stund om jeg skulle skrive det, men så tenkte jeg at siden legene, jordmødrene og alle ble helt sjokkerte når E var så dårlig, og brukte såpass mye tid på å finne ut av hva som gikk galt, så er det ikke ofte det skjer. Bra det gikk fint med barna deres også, Yodel og Marianne Det går som regel fint, selv om fødselen blir dramatisk.

[Guest 2ne]

Jeg har hatt to enkle fødsler jeg, om det er noen trøst? Første svangerskapet var bare kos også, jeg kunne godt gått gravid hele tiden, om det alltid var sånn. Litt mer plager med andre svangerskapet, men ikke noe verre enn bekkenløsing og kynnere.

Jeg ble forøvrig kjempesnurt på barnepleieren som hadde ansvar for guttebarnet da vi lå på sykehuset. Hun hadde vært og henta han så jeg kunne få sove ut, så han sto på fellesrommet, og fremfor å vekke meg da han ble sulten, så hadde de gitt han sukkervann. Seriøst, liksom.. Ikke tjat om hvor viktig det er med råmelk og amming, når de ikke gidder å gi deg ungen din når den er sulten Hun gjorde det bare den ene gangen, gitt..

[Mud]

Hehe.. jeg ble også sur etter fødselen gitt. Under fødselen var jeg altfor ' snill ' og klagde ikke et sekund noe som gjorde at de ikke skjønte noe når jeg plutselig besvimte av smertene ( fikk kjeft for den gitt ) , men etterpå ble jeg en hormonell furie. Jeg rablet når jordmora pakket Ask godt inn i oppvarmede pledd, la han lengst inne på en benk og gikk fra han. Han kunne jo ramle ned !

Jeg begynte å sloss med legene som prøvde å stanse blødningene mine og de måtte faktisk holde meg nede med makt. I mitt hode var alt over og de hadde å la meg være i fred. X'n og mamma prøvde å få meg til å innse alvoret , men jeg ante jo ikke at blodet fosset ut , jeg så det jo ikke selv. Ikke brydde jeg meg heller , jeg var sliten og ville ha ungen min.

Så fikk jeg ikke lov til å reise meg eller noe når jeg lå på intensiven og når de attpåtil nektet meg å gå på do men tømte blæra mi manuelt ble jeg forbannet og begynte å grine.

Når de skulle ha traumesamtale med meg dagen etter fødselen begynte jeg å le og ba de gå .

I tillegg tok de fra meg gutten når jeg endelig hadde fått han fordi han ikke roet seg ( sulten og melken brukte lengre tid fordi han ble lagt senere ved brystet ) og jeg trengte søvn. De ga han melk og det brydde jeg meg ikke noe om , men jeg ble jo liggende å vente på at han skulle komme tilbake i flere timer. Til slutt sporet jeg han opp og fikk han tilbake. Så mye for den søvnen.. Jeg ble bare sur for at de ikke gå han tilbake med en gang.

Jeg sov ikke et sekund på sykehuset faktisk , derfor fikk jeg komme hjem tidligere til tross for stort blodtap etc. Måtte komme tilbake hver dag i nesten en uke da , men vi bodde jo ikke så langt unna og xn jobber på riksen.

[soelvd]

Jeg vurderte en stund om jeg skulle skrive det, men så tenkte jeg at siden legene, jordmødrene og alle ble helt sjokkerte når E var så dårlig, og brukte såpass mye tid på å finne ut av hva som gikk galt, så er det ikke ofte det skjer. Bra det gikk fint med barna deres også, Yodel og Marianne Det går som regel fint, selv om fødselen blir dramatisk.

Jeg synes på en måte at det er det som er så "fint" med fødsel. I alle fall for meg som ikke skremmes så lett. Alle fødsler er forskjellige og man har NULL mulighet for å vite hvordan det går på forhånd. Og de som har hatt en strålende fødsel første gang kan få en veldig vanskelig en andre gangen og omvendt. Da er det på en måte lettere å slutte å stresse synes jeg, det er noe jeg ikke rår over uansett.

[Martine]

Jeg synes på en måte at det er det som er så "fint" med fødsel. I alle fall for meg som ikke skremmes så lett. Alle fødsler er forskjellige og man har NULL mulighet for å vite hvordan det går på forhånd. Og de som har hatt en strålende fødsel første gang kan få en veldig vanskelig en andre gangen og omvendt. Da er det på en måte lettere å slutte å stresse synes jeg, det er noe jeg ikke rår over uansett.

Da jeg var på vei fra OBS-posten til fødeavdelingen syntes jordmoren at jeg var så rolig. Da sa jeg at jeg gidder ikke grue meg til noe jeg ikke vet hva er. Da ble hun sjokkert, og sa at det var første gang hun hadde hørt noen si sånt

Det går som det går, og går noe galt så er det leger og jordmødre der til å ta seg av det

[*Marianne*]

Det går som det går, og går noe galt så er det leger og jordmødre der til å ta seg av det

Jeg er en skikkelig kontrollfrik, men under svangerskapet måtte jeg for første gang bare finne meg i at dette var en ting jeg virkelig ikke kunne kontrollere. Og det var SÅ sunt for meg. For da måtte jeg bare tenke sånn, at det går som det går. Selv når det begynte å gå litt for fort. For jeg hadde ikke annet valg enn å følge den strømmen kroppen tok meg med på... Selvfølgelig var jeg stresset midt oppi alt, men samtidig ganske rolig, utrolig nok...

[Cloudberry]

En fugl sang til meg om at du har bestilt TFK-vogna di i Tyskland. Hvor kjøpte du den fra? Var det okei å handle fra utlandet? Noe jeg bør være obs på?

kiddies24.de Alle jeg har snakket med har vært superfornøyde. Vår vogn ble flere uker forsinka, og det var vanskelig å få svar fra kundeservice. På et tidspunkt angra jeg veldig på å ha kjøpt derfra, men så var jeg nok litt hormonell også da Sånn egentlig var det helt okei, fortolling og alt gikk av seg selv, og totalt sett sparte vi jo litt penger på det.

[soelvd]

kiddies24.de Alle jeg har snakket med har vært superfornøyde. Vår vogn ble flere uker forsinka, og det var vanskelig å få svar fra kundeservice. På et tidspunkt angra jeg veldig på å ha kjøpt derfra, men så var jeg nok litt hormonell også da Sånn egentlig var det helt okei, fortolling og alt gikk av seg selv, og totalt sett sparte vi jo litt penger på det.

Bare litt? Trekker man ikke fra tysk moms og legger til norsk (når man skal regne på prisen selv)?

[Yodel]

Vi var veldig heldige sånn sett. Eller dvs den første uka hadde vi det sånn på riksen, vi bodde ca 5 - 10 min unna den hun lå i kuvøse, og måtte gå på "besøk". Det føles veldig "feil" når man har hørt alle de fine historiene om følelsene som kommer når du får barnet lagt til deg etter fødselen. Jeg så ikke L før etter 12 t. og i en uke måtte vi besøke henne, få våre korte timer med henne på brystet og så gå igjen. Det føltes veldig vanskelig da å skulle få "morsfølelsen til å strømme på". Men etter en uke flyttet vi til Drammen, der avdelingen akkurat da var på flyttefot (dere som bor i Drammen har kanskje lest om den nye avd. i Drammens tidende...). Den nye avdelingen er laget sånn at alle bor sammen med barna sine på samme rom som barnet, på intensivavdelingen er rommet delt slik at sykepleieren har tilgang til kuvøsen/sengen med barnet om natten, mens foreldrene ligger i inneste del av rommet med en skyvedør trukket for (eller åpen hvis man vil). Alle rom har eget bad, og man holder rommet ryddig og rent selv (selv om gulvvask osv blir gjort av de ansatte) Når barnet er friskt nok, og man nærmer seg hjemreise, flytter man på familierom, hvor foreldrene etterhvert sørger for mer og mer selv; alt fra bading til mating med sonde, og selvfølgelig amming etterhvert. Det er jo målet... Når man har testet ut "den gamle" typen prematur/intensivavdeling, så er det som å komme til himmelen... Hvor absurd det enn høres ut...

Red; Plutselig ble det noen veldig dramatiske historier her. Håper ikke dere vordende blir helt skremt... Sånt kan jo skje, men normalen er jo ikke sånn;) Og det er utrolig hva som ordner seg;)

Åh, skulle ønske den nye avdelingen hadde vært der når jeg var der. Det hørtes myye bedre ut! Når jeg ble overflyttet til ahus var det en drøm i forhold. Jeg var vel en av de første som bodde på rommet jeg fikk da, og alt var splitter nytt. Men personalet på Drammen var eksepsjonelt !

Mange litt drastiske historier her, men fødsler er vel litt drastiske? Da er det jo supert at de fleste allikevel ser på det som en fantastisk opplevelse.

Når Sindre ble født fikk jeg vite etterpå at de trodde jeg var så utslitt at jeg ikke ville klare det, og teamet for haste keisersnitt stod klart. Men jeg fikk han ut selv det er jeg glad for.

[Cloudberry]

Hum, ikke sikker jeg. Men samboeren regna ut hvor mye vi sparte på vogna, og kjøpte andre ting for det, hehe Blant annet en vippestol som vi har vært kjempefornøyde med.

[Yodel]

Noen som trenger vogn forresten? Har &oslash;rten slike til salgs ogs&aring;. Alt fra s&oslash;skenvogn til kombibogn ( med innbruddet basenji) til sportsvogn. S&aring;nn apropos vogn

[soelvd]

Noen som trenger vogn forresten? Har ørten slike til salgs også. Alt fra søskenvogn til kombibogn ( med innbruddet basenji) til sportsvogn. Sånn apropos vogn

TFK? Easywalker?

Noen som har erfaring med Angel forresten? http://www.babydan.dk/default.aspx?id=979&recordid979=133

[Gjest]

Tror hormoner er en fin ting for jeg blir ikke skremt i det hele tatt. Hadde det ikke vært farlig og alt for tidlig for babyen kunne jeg født nå liksom.

Godt å høre at det gikk bra med alle sammen til slutt da!

[soelvd]

Tror hormoner er en fin ting for jeg blir ikke skremt i det hele tatt. Hadde det ikke vært farlig og alt for tidlig for babyen kunne jeg født nå liksom.

Godt å høre at det gikk bra med alle sammen til slutt da!

Jeg tenker sånn jeg og. Men bare fordi jeg tenker at det er greit å bare bli ferdig med jævelskapen Men det er jo faktisk bare noen få timer mot noe som visstnok er verdt det .

[Guest Lilli22]

Vet ikke om dere vil høre min fødsels historie jeg men frekk som jeg er så skriver jeg den likevel, har ikke fortalt den til så mange egentlig at kanskje jeg bare trenger å få det ut hehe. Anywho.. here goes.

Jeg hadde ett ganske enkelt problemfritt svangerskap. Ingen plager. Føltes ikke gravid til tider! Bare magen som var i veien.. Jeg var på lange turer nesten hver dag i skog og mark. Dagen før var jeg til og med på fjelltur. Ble kalt super woman av en grunn liksom hehe.

Grudde meg ikke i det hele tatt til fødselen og gikk inn med åpent sinn og tenkte "Dette går fint!"

Fødselen gikk vel egentlig ganske frem til press riene kom, De kom timer før jeg fikk lov å presse.. Jeg som hadde gledet meg til press riene (for da var det ikke lange tiden igjen til prinsessen kom ut) men så fikk jeg ikke lov. Prøv å si det til kroppen da vel! Prinsessen min ville jo ikke lengre ned i bekkenet og det ble ikke skikkelig åpning. Så hadde jeg presset så hadde det gått utover hodet hennes stakkars.

Og vips noen timer etterpå ble det litt mer dramatisk og ting gikk utrolig fort. Hjerterytmen til babyen sank og de bestemte seg for at nå måtte ungen ut!.. En sykeseng ble fraktet inn (lå opprinnelig i en ganske behagelig dobbelt seng) Flere leger stormet inn. Og jeg ble ikke mindre stresset av den grunn.

De tok vannet, som igjen var missfarget etter at lille jenten hadde bæsjet på grunn av stress. Enda ett tegn på at nå måtte ungen ut. Endelig fikk jeg presse! Jeg presset for harde livet men ingen unge ville ut. De bestemte seg for å prøve å snu hun inni meg.... Ja.. Flott, hvorfor ikke!?!.(ironi... Behagelig? nei.... En del mislykkede forsøk på det, så måtte de klippe. Jeg ble skremt, men kjente ikke så mye av det egentlig. Etter ett par misslykkede forsøk til på å presse ut den ungen sa den ene legen at "hvis babyen ikke kommer ut på 3 press til så må vi nesten bruke sugekopp" .. De ordene der var forferdelig! Jeg nekter!- tenkte jeg. Jeg hentet frem de siste kreftene mine fra intet og vips 2 press og endelig kom hun ut.

Så lå jeg der fortsatt da med ungen på brystet. I sykestolen. Jeg som trodde jeg var ferdig.. Neida, Skal jo sy også. Det tok jo sikkert 1 time bare det. Ikke var det særlig behagelig heller når legen var så hardhendt som han var. Mistet også en del blod og besvimte noen ganger etterpå..

Heldigvis var prinsessen frisk og sterk.

13 timer tok fødselen. En slitsom naturlig og litt dramatisk (kanskje ikke for noen, men for meg) fødsel.

Har streket under teksten her fordi det er viktig. =)

Jeg husker jeg sa "Aldri igjen. " Men nå bare 1 mnd etter min lille prinsesse ble født så har jeg faktisk glemt litt av den smerten, ubehaget og dramatiske delen av fødselen. Jeg har ikke så veldig lyst å føde igjen for å være ærlig for det var ganske vondt, men det er som de sier verdt det når man ser hva man får ut av det. Og det er herlig å være mamma. =) Så om det blir en til, så gjør jeg det "gjerne" igjen.