Den store baby(og barne)tråden <3

[Cloudberry]

Fine bilder av fine unger, igjen!

Hvor sterke var babyene deres når de var 3 mnd + - ? Det er ikke ment som noe skryt, jeg er heller litt bekymret. Men hun har holdt hodet sitt i ukevis. Nå er hun 3 1/2 mnd. Å ligge er ikke greit lenger. Ikke snakk om. Legger jeg henne i armkroken så blir hun rød i ansiktet fordi hun kjemper for å holde oppe hodet (litt som situps). Så hun vil sitte endel mens helst bare stå. Hun kan fint reise seg opp fra sittende til stående stilling selv (altså er hun sterk nok i bena til det, det er ikke bare "låste" bein når hun står). Men leser så masse om at så små babyer ikke skal sitte og stå.. Hun sover jo på ryggen og ligger litt på ryggen og magen i babygym, men ellers er hun jo noen timer på fanget i løpet av en dag.. Hva tror dere?

H var ei uke eller to da hun ga tydelig uttrykk for at å ligge på rygg i armkroken som en liten baby, nei det var for tåpelig. Hun foretrakk å bli holdt opp over skuldra fra hun var bittelita, og har alltid vært sterk i nakken. Det eneste jeg kan huske å ha fått beskjed om på helsestasjonen er å ikke "dra" henne opp i stående stilling for mye, helst ikke i det hele tatt. Utover det ha jeg bare fått skryt av motorikken hennes, og aldri fått beskjed om å begrense henne. Hun utvikler seg jo på sitt vis, i sitt tempo.

Hadde jeg vært deg hadde jeg oppfordra henne til å ligge mer på mage, rett og slett fordi det er enklere på sikt med en baby som trives på magen på gulvet. Vi hadde en gutt i barselgruppa som bare ville sitte ganske lenge, og han ble jo så sint og oppgitt stakkar når han ikke nådde bort til ting. Han var ganske sen med å bevege seg også. Men, selvfølgelig begynte han å åle seg han også

Her er det tenner, tenner og tenner. Eller, det er ikke så mange som er kommet opp, men det er veldig styrete likevel. Mye sutring og grining, og dagsovinga er et eneste kaos egentlig. Idag spotta jeg tann nr 4, og merkelig nok er det den ved siden av fortanna oppe som ikke er kommet ennå. Altså i overmunnen har hun venstre fortann, ikke høyre, men den til høyre for høyre fortann. Er ikke det litt rart? Kan liksom ikke huske å ha sett småunger med skeive melketenner, så jeg antar at den siste er den ved siden av høyre fortann. Kunne googlet det, men jeg gidder ikke

[Mud]

Sant? Leggingen er en av de koseligste tidene på hele dagen min. Det og henting i barnehagen.

Her også

Jeg hadde jo et kvarter hvor jeg lot andre fortelle meg at vi hadde et problem med legging siden han ikke sovnet alene. Jeg prøvde jo tilmed sånn sovepose med sele siden han klatret ut av sprinkelsenga og hylte som besatt. Da hatet jeg virkelig legging og jeg trodde faktisk det var normalt at legging var et pes. Men så bestemte jeg meg for at jeg ga beng i andre og fikk støtte fra helsesøster og etter det har det stort sett bare vært kos

Ting trenger ikke å være et problem så lenge man ikke gjør det til et problem. Hva galt som kan komme ut av at han får tryggheten han tydeligvis trenger nå skjønner jeg ikke. Jeg har aldri hørt om voksne menn som ikke får sove uten mammaen sin. Tipper det går over av seg selv slik som amming, bleier osv har gjort.

[Mari]

Og hvisomatte dersomatte man nå skulle lage en uvane eller to, so what? Man kan da vel gjøre om på ting.

Heldigvis tåler barn at vi gjør litt feil med dem i ny og ned, og det er ikke så vanskelig å lage nye rutiner altså. Etterhvert.

[ElZorro]

A sovnet alltid med pupp i munnen. Han er en drøm å legge. Han trenger fortsatt nærhet til han sovner, men å ligge ved siden av han og kose i 10-15 min ser jeg på som en bonus i hverdagen. Jeg regner med han vokser det av seg før han flytter ut liksom.

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

[Mud]

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg

[Gjest]

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Så godt sagt.

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg

Haha, hun har begynt å rive av meg hår nå... godt jeg har mye Men husker jeg på strikk så går det litt bedre.

[Mari]

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert.

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

[Aslan]

Maris ord varmer for meg som har studert tilknytning over flere år og skriver hovedoppgave på temaet Man kan aldri aldri aldri skjemme bort et barn på nærhet. Enkelt og greit

[Gjest]

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert.

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! ) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda!

Maris ord varmer for meg som har studert tilknytning over flere år og skriver hovedoppgave på temaet Man kan aldri aldri aldri skjemme bort et barn på nærhet. Enkelt og greit

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

[Aslan]

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! ) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda!

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Klart Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang!

[Raksha]

Klart Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang!

Sprøtt! Altså at så mange ikke vet og er såpass uopplyste av de som faktisk jobber med barn i den aldersgruppa. Det var det første vi hadde om i pedagogikk utdannelsen min, obligatorisk emne for alle som tar ped og spes.ped. Så jeg flyr i taket når folk prøver seg med at man kan skjemme bort babyer på nærhet og trygghet. Da blir jeg fryktelig lite pedagogisk

[Mari]

Ante ikke hva tilknytning var?

Hvordan undersøkte dere barna forresten?

[Aslan]

Ante ikke hva tilknytning var?

Hvordan undersøkte dere barna forresten?

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også

[Fillerya]

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet

[Martine]

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet

Awww

[Raksha]

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet

Hei Isabel! Velkommen til verden og gratulerer med et nydelig navn.

[Mari]

Hei Isabel, velkommen til verden og sonen! Du er bare helt nydelig allerede du!

[Mari]

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

[ElZorro]

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet

Nommen! Gratulerer!

Jeg var helt fortapt i Tuva da vi fikk henne og hadde ikke sett vakrere barn. Men det er først i ettertid at jeg skjønner hvor spesiell og vakker de første dagene med en nyfødt virkelig er. Jeg må ha en til bare for å sette nok pris på det tror jeg

[Mud]

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. "

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra "Gå vekk mamma"

[Aslan]

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning

[Mari]

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. "

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra "Gå vekk mamma"

Det er ikke akkurat dette tilknytning handler om altså. At man alltid skal innfri barnas ønsker eller at man aldri skal avvise de.

Man skal heller ikke møte barna på alle behovene de viser (ei er det heller på noe nivå mulig! Ikke på nyfødtstadiet engang), da ruster man de ikke for livet. Barn skal møte motgang, barn skal lære at de klarer å ordne opp i egne ting og at de tåler den motgangen de får.

[Mari]

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

[Aslan]

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de

[Mari]

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?