Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet

A sovnet alltid med pupp i munnen. Han er en drøm å legge. Han trenger fortsatt nærhet til han sovner, men å ligge ved siden av han og kose i 10-15 min ser jeg på som en bonus i hverdagen. Jeg regner med han vokser det av seg før han flytter ut liksom.

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

  • Like 2
  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Skrevet

Så godt å høre! Jeg har liksom ikke helt skjønt fuzzet med å amme i søvn, at det skal være så fyfy. Vi storkoser oss vi!

Jeg blir litt lei alt maset om leggerutiner for å få kjærestetid på kvelden, ikke gjør ungen avhengig av pupp for legging, da får du aldri fri igjen etc. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn jeg, ikke for å få igjen kvelden for meg selv så fort som mulig

Så godt sagt. :)

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Haha, hun har begynt å rive av meg hår nå... godt jeg har mye :P Men husker jeg på strikk så går det litt bedre.

Skrevet

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg lot han kose med håret. Han er sterkere nå :) Men det er nok slik som retter seg. De fleste kutter ut både bamse og koseklut av seg selv, satser på at det samme skjer med hår. Hvis ikke har jeg hvert barbert før jeg :P

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert. :P

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Skrevet

Maris ord varmer for meg som har studert tilknytning over flere år og skriver hovedoppgave på temaet :heart: Man kan aldri aldri aldri skjemme bort et barn på nærhet. Enkelt og greit :)

  • Like 5
Skrevet

Ja, et tips i forhold til tilknytningsting (venninna mi har også en gutt som har valgt håret til mor forresten) så gjør som meg. Idét dere ser barnet knytter bånd til et kosedyr eller whatever de velger, skymd dere å kjøp 5-6 til før båndene er så tette at de ikke aksepterer substitutt. Det er veldig kjekt å kunne miste en eller to uten at verden ramler sammen for barnet deres, at et eller to kan slites ut, og det er veldig kjekt å kunne vaske disse kosedyrene som blir tilgriset av gulp, sikkel, skitt og møkk. De stinker etterhvert. :P

Den rosa grisen Bitti har vært en trygg og trofast følgesvenn for H. Det er nesten litt vedmodig at det nå sjeldent er behov for han utenfor senga.

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! :D) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda! :)

Maris ord varmer for meg som har studert tilknytning over flere år og skriver hovedoppgave på temaet :heart: Man kan aldri aldri aldri skjemme bort et barn på nærhet. Enkelt og greit :)

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? :) Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Skrevet

Jeg mistet (eller kastet?) mitt dyr Putte (nesten Putle! :D) ut av vinduet i bilen (AC har kanskje reddet mange kosedyr!) på vei over til vestlandet som liten, og han ble ettersøkt på radioen! Dessverre forble han tapt, men vi klarte å finne en Putte 2 som jeg har enda! :)

Liker! Tror du vi kan få lese den når du er ferdig? :) Utrolig bra at du skriver om det, for det er overraskende mange som ikke er klar over akkurat det.

Klart :) Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig :lol: ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller :) Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss :)

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang! :o

Skrevet

Klart :) Det er en empirisk oppgave altså, en teoretisk hadde nok vært mer "publikumsvennlig", men det er jo lesbare ting der lell (om jeg noen gang får den ferdig :lol: ). Den er ikke så mye om grunnleggende ting da, men om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i tilknytningstil, og hvordan vi kan forklare dette. Et av premissene jeg skriver ut fra er jo det at tilknytningstil har en kjent sammenheng med flere psykiske lidelser, og innad i psykiske lidelser vet vi det finnes kjønnsforskjeller, så det er jo ikke unaturlig at det finnes forskjeller :) Og i barna vi undersøkte (i underkant av 1000 barn på 4 år i Trondheim), fant vi forskjeller. Så oppgaven min prøver egentlig bare å forklare hvorfor utifra ulike hypoteser vi har lagd oss :)

Edit: og ja, skremmende mange vet ikke om dette. Tilogmed barnehagepersonale som ikke har peiling. Skummelt. En av mine kollegaer som har et barnebarn som skal begynne i barnehage hadde spurt om det direkte, og vedkommende ante ikke hva det var engang! :o

Sprøtt! Altså at så mange ikke vet og er såpass uopplyste av de som faktisk jobber med barn i den aldersgruppa. Det var det første vi hadde om i pedagogikk utdannelsen min, obligatorisk emne for alle som tar ped og spes.ped. Så jeg flyr i taket når folk prøver seg med at man kan skjemme bort babyer på nærhet og trygghet. :gaah: Da blir jeg fryktelig lite pedagogisk :lol:

  • Like 1
Skrevet

Ante ikke hva tilknytning var?

Hvordan undersøkte dere barna forresten?

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne :) Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid :)

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også :)

  • Like 1
Skrevet

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Awww :wub:

Skrevet

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Hei Isabel! Velkommen til verden og gratulerer med et nydelig navn. :wub:

Skrevet

Nop... Og hadde visst snakket masse om hvor mye enklere det var med de yngste barna som var stille og forsiktige, de gjorde liksom ikke sø mye ut av seg.. Knurr!

Det er en type oppgave som kalles story-completion. Man har dukker og dukkehus, og den som leder oppgaven (voksenperson) leker ut noen fastsatte start-historier som utløser et lite nivå av ubehag og da i teorien tilknytningsatferd hos barnet, så skal barnet fullføre historien, og man ser på hvordan det ubehagelige løses. Historiene var ting som at barnedukka detter og slår kneet, roter seg bort på kjøpesenteret etc etc, og løsningen var jo helt fritt valgt fra barnet. Også ser man etter ulike markører i barnets historie som peker i den ene eller andre retningen for de ulike tilknytningstilene. Noen barn får man ikke med seg, og man tapper ikke riktig (barnet lever seg ikke inn i historien etc, og da skal man ikke gjennomføre). Man hadde noen historier som ikke skulle utløse tilknytningsatferd og, for å sammenligne :) Veldig spennende, selv om det selvsagt ikke er 100% korrekt alltid :)

Edit: teorien er jo da at barn med trygg tilknytning velger løsninger som involverte voksendukke og trøst og at man kunne gå videre med dette, det ubehagelige forsvinner raskt når trøst og hjelp kommer. Dette så vi mye i praksis også :)

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

  • Like 1
Skrevet

Dette er Isabel! Vår store kjærlighet som vi har fortapt oss helt i og som har snudd livene våre på hodet :heart:

d89bd996-40d2-441d-b496-6e9da864da66_zps

Nommen! :heart: Gratulerer!

Jeg var helt fortapt i Tuva da vi fikk henne og hadde ikke sett vakrere barn. Men det er først i ettertid at jeg skjønner hvor spesiell og vakker de første dagene med en nyfødt virkelig er. Jeg må ha en til bare for å sette nok pris på det tror jeg :innocent:

Skrevet

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. " :lol:

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra :) "Gå vekk mamma"

Skrevet

Hm. Jeg lurer på hvordan H hadde løst den der.

Hvordan tar man høyde for barn som har forskjellig mengde erfaring med slik type dukkelek?

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det :) Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning :lol:

  • Like 1
Skrevet

Hei Isabell! Søt!

Legging var ikke så lett i dag gitt.

"se, jeg kan gjøre sånn med tærne mamma", " se ! Jeg kan blunke sånn! !" " Se hva jeg klarer! !"

"Klarer du å ligge stille? "

"Nei, det klarer jeg ikke. " :lol:

:lol:

Når det kommer til nærhet følger jeg instinktene mine. Føler jeg at det er greit ber jeg A om litt space helt uten å få dårlig samvittighet. Føler jeg at han trenger meg får han nærheten han trenger. Jeg har liksom ikke noen fasit, jeg følger det berømmelige morsinstinktet og det har begynt å fortelle meg at noen ganger kan A fint vente litt i mens jeg gjør noe annet. Andre ganger kan han ikke, uten at jeg helt klarer å gi konkrete eksempler på hva som er når og hvorfor.

Jeg merker også at han sakte men sikkert trenger mer space og han formidler det bra :) "Gå vekk mamma"

Det er ikke akkurat dette tilknytning handler om altså. At man alltid skal innfri barnas ønsker eller at man aldri skal avvise de.

Man skal heller ikke møte barna på alle behovene de viser (ei er det heller på noe nivå mulig! Ikke på nyfødtstadiet engang), da ruster man de ikke for livet. Barn skal møte motgang, barn skal lære at de klarer å ordne opp i egne ting og at de tåler den motgangen de får.

  • Like 2
Skrevet

Man hadde "prøveleking" først hvor akkurat slike ting ble vurdert. Hvorvidt barnet klarte å forstå oppgaven, om han eller hun levde seg inn i det, og hvor de fikk leke ut det verste. Hvis barnet ikke viste tegn til å leke symbollek gjennomførte man ikke, for litt av poenget er at man skal se at barnet klarte å leve seg litt inn i barnedukkens opplevelser slik at tilknytningsatferd faktisk blir utløst. Dette ble undersøkt etter leken, med spørsmål med "hva føler XX-dukken nå" etc. Min erfaring, etter å ha gjennomført dette med 50-100 barn (4 og 6-åringer), var at det sjeldent var noe problem at barna ikke forsto etc. Stort sett lekte de med innlevelse, og de aller fleste syntes det var kjempeartig og var veldig ivrige på å fortelle hvordan dukkene hadde det og opplevde det :) Og de aller aller fleste hadde tilknytningsmessige gode løsninger på ubehaget, noe som gjenspeiler forskning, de aller fleste barn har tross alt trygg tilknytning. Nå er det lenge sida jeg gjorde dette i praksis, men testen er ihvertfall beregnet på barn mellom 4-8 år, hvis jeg ikke tar heeelt feil.

Edit: det er selvsagt neppe 100% korrekt i absolutt alle tilfeller, men sånn er det jo med knapt noe innen menneskeforskning :lol:

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

Skrevet

Hvor ble testene utført? Hvem var det som utførte de?

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc :) Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida :lol: ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført :) Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de :)

  • Like 1
Skrevet

På poliklinikken på NTNU, vi har egne barnerom der med leker etc :) Var jeg og en gruppe andre kursede forskningsmedarbeidere (stort sett psykologstudenter (som meg), pluss spespeder, førskolelærere, helsesøstre, sosionomer etc, husker ikke alle utdannelsene til de jeg jobbet med, det er så lenge sida :lol: ) som utførte testen. Akkurat denne oppgaven var en liten del av en lengre undersøkelse, og var kanskje sånn..tja, halvveis uti opplegget. Så vi hadde allerede tilbragt endel tid med barnet, både med oppgaver og bli-kjent-ting, så barna var stort sett godt varme i trøya og trygge på settingen før dette ble gjennomført :) Foreldre satt på et tilknyttet rom med egne oppgaver, men barna hadde hele tida mulighet til å kontakte de :)

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?

Skrevet

Jeg vet jeg ser megakjip ut, og det er absolutt ikke meningen altså. Bare fordi jeg er interessert og generellt en kritisk f som like rå se alle sider.

Hvilke utfordringer og svakheter ser du ved denne type laboratorietester med/på barn?

:lol: Haha, neida, du, hele poenget med å bedrive forskning er at vi SKAL besvare slike spørsmål, ellers kan man bare drite i å forske. Nå er ikke jeg vært forskningsleder, og du kan sikkert få bedre svar om du spør han, men jeg skal nå prøve. Først og fremst, laboratorietester er jo noe man kan skrive tusenvis av sider om, men, tja, I'll give it a go.

Altså, det er utvilsomt mange svakheter med laboratorietester, enten det er på barn, voksne eller dyr. Det vil aldri kunne bli 100% realistisk, man har aldri noen garanti for at man faktisk finner det man ønsker å finne, fordi, for å kunne finne sammenlignbare resultater MÅ man standardisere og gjøre det likt for alle, og da mister man samtidig informasjon. Det der er en balansegang man så godt som mulig må finne for seg selv. Noen ganger vil man ha helt naturalistiske studier, da studerer man i individets naturlige miljø og uten å manipulere noenting. Da finner man mye informasjon, men mister mye annet, blant annet mister man muligheten til å kunne operasjonalisere godt og kunne sammenligne godt på tvers av de man studerer. For å kunne gjøre dette må man standardisere omgivelsene, og da er laboratorie det nærmeste man kommer. Altså, alle de 1000 barna vi har snakket med iløpet av denne undersøkelsen (altså, den pågår fortsatt, men jeg er ikke med lengre) måtte møtes i så godt som like omgivelser, på røflig samme måte (derfor var vi nøye opplært) og testes med så normerte og standardiserte tester som mulig. Men selvsagt, man taper alltid noe når man gjør dette, ingen passer 100% inn i alle bokser og tester og sånne ting, og både barn og voksne kan fungere noe annerledes i testsituasjon enn ellers, og det kan vi på en måte aldri forutsi. Det er derfor det er lagt inn slike "prøve"-oppgaver for å så godt som mulig luke ut de man ikke får et realistisk resultat fra. Alle oppgavene var så langt det var mulig lagt opp i retning lek og moro slik at barna skulle trives og utfolde seg, det var det vi ønsket :)

Det at det skulle være ubehagelig eller ekkelt for barna prøvde vi også så godt vi kunne å unngå. Blant annet ved å ha foreldrene i nærheten, og også hele tida gjøre det på deres premisser innenfor de standardene vi måtte holde oss innenfor for forskningens del. Skikkelig balansegang, hehe. Som oftest var det ikke noe problem, de fleste 4-åringer (og ihvertfall 6-åringer når de hadde blitt så gamle) har blitt vant til å forholde seg til ukjente voksne, og de aller aller aller fleste kom med tilbakemeldingen om at alt dette var faktisk ganske artig, men slitsomt.

Skrevet

..og, må legge til. Studier som dette er designet for å kunne si noe om GRUPPEN, ikke om det individuelle barnet. Hvordan det enkelte barnet ble kategorisert er egentlig mindre viktig, men informasjonen ligger i hvordan gruppen barn født i 03-04 i Trondheim med deres foreldre er sammenlignet med barn på samme aldre andre steder i verden. Hovedfokuset var på utvikling og behandling av psykiske vansker hos så unge barn, men siden dette er det eneste store studiet på norske barn til nå er det samlet inn mye ekstra infomasjon. Hovedsaklig gjennom intervju av foreldre.

Skrevet

Det er Tidlig Trygg, eller noe sånt den greia heter, sant? Jeg synes jeg husker at doktorgraden til venninna mi ble utlyst som et tilsvar på den. Mulig jeg husker feil altså! Hun leverer i løpet av sommeren. :)

Fredager så spiser H frokost på storbarngruppa han skal over i til høsten. Vi er heldige sånn sett at han ikke skal skifte barnehage. Det er en utegruppe, så jeg tror nok de er hele dagen ute i dag, så deilig for alle. Tror det kommer til å bli kjempebra! De har en nesten 50/50 ratio kvinner og menn som jobber der også, det er fint med balanse. H har allerede funnet en helt i StoreJørgen som jobber på gruppa han skal på, sånt er betryggende å se.

Det ble sparkesykkel til bhg i dag. Vi er så bortskjemte som bor så nære, jeg vet mange må kjøre langt til bhg, mens vi ser fra verandaen rett inn i uteområdet. Vrir jeg litt på hodet så ser jeg skolen han skal begynne på.

8899233148_32bd70709b_z.jpg

8898619511_fbeee23409_z.jpg

Så da har jeg skrevet fine ting og kan klage litt på hvor intens trassen er for tiden. Det føles som vi krangler hele tiden. Han rekker ikke å finne noe å ramle sammen for engang, han kan bare stå rett og opp og ned og rase sammen i overdramatisk hyl, spark, slå, spytt, lugg og klyp. Herlige tider. Løsningen er som vanlig å forsøke å være absolutt mest mulig ute. Men jeg er syk, så det er vanskelig å henge på ham. Heldigvis tidsbegrenset akkurat det da.

Dessuten vil han ikke inn og gå på do om vi er ute, for han har det jo så gøy pluss at han ikke liker så godt å bli geleidet i hva han skal gjøre. Da kan det komme uhell, og vi har litt av en slosskamp foran oss for å få ham inn, vasket og skiftet på før vi går ut igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forebygge akkurat den greia, for vanligvis går det helt greit. Han bruker bare bleie på natta nå og det er sjeldent nødvendig det heller. Noen tips? Jeg kan vel ikke bare dra ned buksa og la ham tisse på gresset heller, men å få ham med inn framstår som en umulig oppgave.

Men jau. Trass. I'm so not a fan. :P

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...