Den store baby(og barne)tråden <3

[Raksha]

Det viktigste er å tenke på at dette er en jobb du skal gjøre. Den første biten ordner kroppen selv, så når veene er på det mest inntense, kommer utdrivningsfasen og da skal du jobbe i takt med kroppen. Den forteller jo hva som skjer. Jeg husker at med Ia tenkte jeg på et tidspunkt at neste ve blir en pressve og det ble det

Og om du er redd, Rak, så kan det jo være en ide å spørre om å få en samtale om det på sykehuset e.l? De har jo folk som jobber med fødselsangst og vil sikkert kunne ha mye lurt å si.

Jeg var på en slik samtale forrige uke, jeg har jo søkt om keisersnitt. Og da fikk jeg masse info om begge forløsningsmetodene. Kunnskap er fint å ha!

Det gjør veldig vondt. Men det kommer til å gå bra.

Jeg følte aldri at jeg mistet kontroll over kroppen min. Vi var sammen om dette, noe vi skulle gjennom. Jeg husker dog at jeg spurte om jeg kunne få en pause.

Du har god tid igjen enda. Det er mitt inntrykk at de fleste kvinner begynner å se fram til fødselen etterhvert, det er en naturlig prosess i graviditeten. Jeg synes ikke at min fødsel var noe vakkert eller berikende. Men helt seriøst, om jeg skulle hatt en til så er det ikke fødselen som hadde stoppet meg.

Jeg synes det er fint at du snakker om bekymringene dine.

Takk takk! Jeg tror eeeegentlig ikke jeg er redd, jeg er bare der at jeg "vil ikke" om det gir mening? Jeg vil ikke på sykehus, jeg vil ikke miste kontroll, jeg vil ikke rett og slett. Jeg er ikke så skrekkelig redd for smertene egentlig, men jeg har jo liksom ikke noe å sammenligne med, og det skremmer meg mer enn at jeg vet det er vondt. Eh. Jah nei forvirrende. Hormonella har intatt kroppen. Men jeg tenker jo også at jeg kommer til å bli dritlei av å gå gravid når magen blir stor og alt blir vanskelig, og da blir det nok enklere å se på fødsel som en naturlig fortsettelse. Får nå er alt ganske enkelt og greit liksom.

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

[Symra&Pippin]

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum...

Men et forum består av mennesker av kjøtt og blod! Mange av oss har kjent deg lenge her på forumet og noen kjenner deg også utenfor. Vi bryr oss virkelig om deg vet du, og tenker på både deg og barna dine! Men jeg forstår akkurat hva du mener likevel altså.

[Anette]

Blæ. Noen ganger suger det så utrolig å ikke ha noe nærme familie å ringe. Ingen å ringe å spørre om råd, ingen jeg kan ringe og fortelle om helt tullete ting jeg blir stolt over som ungen gjorde for første gang, ingen jeg kan klage til eller spørre om hjelp noen gang. Bare å kunne fortelle og dele med. Jeg er ufattelig glad for at jeg har mannen min.. Men det hadde vært så innmari godt å hatt noen å kunne dele med, som jeg har hatt der hele livet. Som jeg var oppvokst med, som alltid har kjent meg.. Som kunne sagt at ungene lignet på meg på noe måte, fordi sånn var jeg også når jeg var liten. Noen å delt alt sånt med. Noen som følte det samme for meg, som jeg føler for ungene mine.

Jeg er veldig glad for at jeg har sonen. For at jeg har et sted å dele... Men til syvende og sist, selv om det er så flott støtte her inne- Så er det bare et forum....

kjære deg

[Mud]

*klemme masse på Lill*

Det der må være tøft. Jeg merker hvor mye viktigere familien min har blitt etter jeg fikk A. Jeg er glad vi har et godt forhold og bor nære hverandre.

Jeg tror heller ingen kan være fult forberedt på småbarnstiden. Jeg var heldigvis relativt forberedt på ungen, men jeg var ikke forberedt på å skulle være i så dårlig form. Samlivsbrudd og tapet av Loke oppå det hele gjorde tiden relativt vanskelig, men jeg og A fikk det faktisk veldig bra sammen når vi flyttet. Da kunne jeg nyte resten av permisjonen.

[*Marianne*]

Jeg tror ingenting kan forberede en på å få barn. Jeg trodde det kom til å blir kjempeslitsomt, jeg visste at man ikke nødvendigvis følte greia med en gang, jeg var helt klar over at det kom til å bli endel gråt. Men det må oppleves for å synke inn uansett.

Jeg var også veldig "forberedt", visste om alle "worst case scenario" og snakket med legen om risiko (for min del ganske stor) for alt mulig, og trodde jeg visste hvor "ille" det kunne bli. Men når man bare prater om det, så vet man egentlig ikke... For virkeligheten er så mye mye værre, OG så mye mye bedre... Jeg har aldri i mitt liv vært så sliten, men samtidig så langt fra å gi opp, som det siste året. Så jeg tror at uansett om man er en sånn som alltid er realistisk, som har oversikt over alt det slitsomme og alle risikoer, eller om man er en sånn som bare tenker positivt, og alt er helt herlig hele tiden, så blir det anneledes enn man har tenkt. For det å få barn, ivertfall det første, er det umulig å være helt forberedt på. Og det tror jeg er bra, for hvis ikke kunne det blitt tynt med formering her i verden;)

Forøverig; I går hadde L sin første dag hos dagmamma. Det gikk jo kjempefint! Da jeg kom for å hente henne så hun litt forvirret ut, og så når hun skjønte det var meg begynte hun å gråte, og skulle sitte på fanget hele tiden. Men da var vi der litt sammen en liten stund, og så var det greit:) Jeg syns jeg har en tøff liten jente som tar alt på strak arm, og hun er garantert tøffere enn mamman sin:) På lørdag hadde vi familiebursdag også; 16 voksne mennesker i en liten leilighet, og den jenta er bare blid, liksom. Bare litt avventende i begynnelsen, og så er alt helt stas.... Hrmmm, nok skryt på morgenen.

En god klem til alle som har det litt vanskelig, jeg vet selv hvor godt det har vært å ha noen å spørre, og skulle ønske alle kunne få ha det...

[Guest LXT]

Får klump i halsen av å lese her nå. Får lyst til klemme dere hele gjengen *skvisklem*

Håper jeg får barn en dag også. Dere er heldige

[tm100021]

Ååå, Lill

Lill... Nå føler jeg veldig med deg.

Men et forum består av mennesker av kjøtt og blod! Mange av oss har kjent deg lenge her på forumet og noen kjenner deg også utenfor. Vi bryr oss virkelig om deg vet du, og tenker på både deg og barna dine! Men jeg forstår akkurat hva du mener likevel altså.

Det har du helt helt rett i Jeg er utrolig glad for at jeg dere her inne, jeg får fokusere på det positive og det jeg har i livet, ikke det jeg mangler

kjære deg

*klemme masse på Lill*

Det der må være tøft. Jeg merker hvor mye viktigere familien min har blitt etter jeg fikk A. Jeg er glad vi har et godt forhold og bor nære hverandre.

Tusen takk, og takk for at jeg fikk dele. Kjente det var litt tøft igår kveld men ny frisk start på dagen idag! Som jeg skrev ovenfor her, så prøver jeg å fokusere på det jeg har i livet, og styrkene det har gitt meg. Tenker heldigvis ikke så ofte på det, og jeg er så heldig at jeg får jo dele med dere da

[Gjest]

Lill:

Jeg tror ingenting kan forberede en på å få barn. Jeg trodde det kom til å blir kjempeslitsomt, jeg visste at man ikke nødvendigvis følte greia med en gang, jeg var helt klar over at det kom til å bli endel gråt. Men det må oppleves for å synke inn uansett.

Jeg så ikke positivt på det selv om jeg hadde lest og snakket om alt fra a til å rundt følelsene. Jeg har sagt det tidligere, men det var beintøft det året med så mye gråt.

Du har nok rett i det. Man må oppleve hvor sterkt det er.

Jeg synes ikke du er negativ i det hele tatt, jeg har sldri oppfattet deg sånn. Jeg har aldri opplevd noen i denne tråden som negative. Det er lov til å være ærlig og dele sine opplevelser, det er derfor tråden eksisterer. Vi deler tonnevis mer gleder enn vi deler sorger, nettopp fordi begge er en del av å bli forelder.

Heldigvis

Jeg kunne skrevet det der. Tror jeg har gjort noe tilnærmet det også.

Bra, tror det burde nevnes innimellom. For det er helt klart sånn at det er lettest å dele glede og at det kan sitte lenger inne å dele vanskelige følelser.

Det aller viktigste jeg kan komme på å fortelle en nybakt og utmattet forelder er, "det blir så mye bedre. Det blir så utrolig, utrolig mye bedre!! Det kan du tørre å tro på." For det er helt sant, om man har en eller to eller tre.

Alt går i perioder. De slitsomme kommer og går. De gledesfylte kommer og går. Når det står på som verst, husk at det kommer til å gå over. Det blir bedre. Og når du kjenner at hjertet banker som hardest og stoltheten nesten brister gjennom brystet, nyt det for alt det er verdt, for det kommer tøffe døgn igjen. Jeg tror at det er slik det er. Fra første dag med barnet, til den dagen man går i graven.

Kan jeg komme med en liten innrømmelse? Gjør det, jeg. Da Ane var et par uker og hadde spist, sprutspydd, hylt, spist, sprutspydd i timesvis, la jeg henne i armene på sin far, tok med meg bikkja og rømte. Gikk og gikk og gikk. Det var vakkert vintervær og masse snø. Jeg skrev Ane i snøen sikkert tjue ganger bortover, men jeg orket ikke å gå tilbake. Verdens mest mislykka mor orka ikke mer. Da jeg endelig kom tilbake, lå hun og sov i armene til pappaen sin og hadde gjort det hele tiden Det var ganske tøft å ha ansvaret for en liten slukhals som spøy opp igjen alt hun spiste og dermed ble sulten igjen og ikke vite hva jeg skulle gjøre. Vet enda ikke om det var normalt, jeg Men jeg ser ingen motsetning mellom å elske babyen sin og å bli redd, sliten, usikker og desperat fortvilet innimellom

Tror det var lurt at du rømte, det tror jeg du trengte veldig.
Og ja, det var utrolig fint sagt det siste!

Jeg tror heller ingen kan være fult forberedt på småbarnstiden. Jeg var heldigvis relativt forberedt på ungen, men jeg var ikke forberedt på å skulle være i så dårlig form. Samlivsbrudd og tapet av Loke oppå det hele gjorde tiden relativt vanskelig, men jeg og A fikk det faktisk veldig bra sammen når vi flyttet. Da kunne jeg nyte resten av permisjonen.

Jeg skjønner nå hvor tøff du måtte være!

Får klump i halsen av å lese her nå. Får lyst til klemme dere hele gjengen *skvisklem*

Håper jeg får barn en dag også. Dere er heldige

Det er vi! Viktig å huske på.

[Wednesday]

Vært på kontroll på sykehuset igjen... Alt bra Også sa jeg at jeg hadde vært hos jordmor forrige uke for å snakke om fødsel/keisersnitt, og at jeg ikke ville føde og blabla. Så sa legen: "Jammen, du skal jo ha eneggede tvillinger, så da blir det jo keisersnitt!" Kunne de ikke bare sagt det litt før, da?! :lol: Jordmor sa jo ikke et ord om det

MEN! Det var bare hvis de ikke hadde kommet av seg sjøl til uke 38. Om de vil ut tidligere, anbefalte hun at vi bare skulle la det gå sin gang, naturlig. Det vil jeg jo heller ikke. Så jeg fikk beskjed om å skrive en liste over argumenter og ting jeg er redd for, så tar vi det videre derfra

[Mari]

Så jeg fikk beskjed om å skrive en liste over argumenter og ting jeg er redd for, så tar vi det videre derfra

Hva tenker du om det da?

Forresten, http://reasonsmysoniscrying.tumblr.com/

[Gjest]

Haha...å den var herlig

[Wednesday]

Hva tenker du om det da?

Forresten, http://reasonsmysoniscrying.tumblr.com/

Til linken: Haha! Hardt liv

Og: Tja Jeg syntes jo fødsel hørtes dødsskummelt ut da vi trodde det bare var èn unge der inne. Men når vi fant ut at det faktisk er to, ble det jo hakket verre Tvillingfødsler er så mye mer komplisert enn en vanlig fødsel, spesielt for den som skal ut sist. Det er jo en grunn til at begge ungene blir intenst overvåket hele veien, og at det er dobbelt så mange fagfolk i rommet enn ved en vanlig fødsel. Jeg er redd for at f.eks den første ungen skal komme ut helt fint, men at det blir trøblete for den andre. Da risikerer jeg jo å måtte gjennom BÅDE fødsel og keisersnitt. Mange tvillingfødsler ender i hastesnitt, og da er det jo bedre med et planlagt et, tenker jeg...

Også er det hele settingen. Jeg har ingen kontroll over hva som skjer under et keisersnitt, men det har jo legen. Under en vanlig fødsel, vet jo ikke legen heller hva som vil komme til å skje. Jeg VET at jeg aldri i verden vil føle meg trygg i den situasjonen (flere grunner til det da.) og da øker jo også faren for komplikasjoner.

Det er ikke smerte jeg er redd for, heldigvis, for da hadde jeg jo slitt med keisersnitt også. Men jeg er veldig redd for at noe skal skje med en eller begge tvillingene. Keisersnitt høres tryggere ut for vår situasjon, rett og slett. Keisersnitt er nokså trygt i Norge, eneste tingen jordmor nevnte som kunne være dumt, er at ungen ikke får trykka ut fostervann sånn som de som blir født natulig gjør. Men det kommer jo ut likevel, liksom Jeg kommer til å få et stort sår som må heles, men det er jo også midlertidig. Skadene som kan oppstå under en vanlig fødsel, er ikke nødvendigvis så veldig midlertidige...

[Guest 2ne]

Forresten, http://reasonsmysoniscrying.tumblr.com/

Det der var jo bare slemt, drive å oute ungen sin sånn

Jeg kom på hvor slitsomt det kan være med småunger da. De dagene der de griner for alt og ingenting, og du tenker i ditt stille sinn at det er litt fristende å gi de noe å grine for.

Og så kommer jeg på at mine er tenåringer. Hvor enkelt ting var når de var små

[Wednesday]

De dagene der de griner for alt og ingenting, og du tenker i ditt stille sinn at det er litt fristende å gi de noe å grine for.

:lol:

[Mari]

Jeg synes at du skal si at du ønsker å få lov til å ha det siste ord i dette. Det er nesten så det bør være et eget punkt på listen du fikk i lekse å lage (noe jeg kjenner irriterer meg rent prinsippielt, hvorfor skal du måtte overtale de?) Det er din kropp, det er dine barn, det er din fødsel, det er du som skal stå i hovedsetet.

Jeg hadde nok også ønsket keisersnitt ved tvillingfødsel tror jeg, og jeg er en av dem som ser fordelene med vaginal fødsel som større enn de med keisersnitt.

Du skal slippe å være redd og bekymret. Det er god nok grunn i seg selv.

[Wednesday]

Jeg synes at du skal si at du ønsker å få lov til å ha det siste ord i dette. Det er nesten så det bør være et eget punkt på listen du fikk i lekse å lage (noe jeg kjenner irriterer meg rent prinsippielt, hvorfor skal du måtte overtale de?) Det er din kropp, det er dine barn, det er din fødsel, det er du som skal stå i hovedsetet.

Jeg hadde nok også ønsket keisersnitt ved tvillingfødsel tror jeg, og jeg er en av dem som ser fordelene med vaginal fødsel som større enn de med keisersnitt.

Du skal slippe å være redd og bekymret. Det er god nok grunn i seg selv.

Takk! Jeg er enig med deg. Veldig rart at man skal bestemme så lite selv, over noe som i såpass stor grad påvirker en! Legen sa at om det bare var èn unge der inne, og det var et helt normalt svangerskap, så hadde jeg hatt store problemer med å overtale dem til keisersnitt.

[ida]

Grunnen til at man i utgangspunktet bør føde vaginalt, er jo at det er det kroppen er innstilt på og bygget for. Sammentrekningen av livmoren og melkeproduksjonen er jo noe av det en fødsel er med på å få kroppen til å fikse selv. Dessuten er et kirurgisk inngrep alltid en risiko både for mor og barn. Mener ikke å skremme noen, men sånn er det nå

[Wednesday]

Ikke noe nytt i det du kommer med der, Ida Men dette er nå engang eneggede tvillinger, og da er risikoen ved vanlig fødsel større enn ellers. Og legen sa jo at de helst ville ta keisersnitt om de ikke kom av seg selv før uke 38. Grunnen til at det er mulig jeg må føde selv om de kommer tidligere, er fordi ting kan skje veldig raskt, og et keisersnitt da vil være et hastesnitt. (Fortsatt bedre enn å avbryte midt i en fødsel for å ta hastesnitt, synes jeg da).

[soelvd]

Danske unge mødre? Hun syns jo alt var vondt og skummelt og ville ha keisersnitt fordi hun gruet sånn for fødselen . Ikke en gjennomsnittsfødende, altså. Selve fødselen var jo ganske grei

Jeg tror jeg er litt pervers, eller hva det heter, for jeg elsker å se fødsler på TV. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ferdig med sånt

Jeg elsker også det. Det fascinerer meg enormt, rett og slett!

Ja, var den jeg så. Pleier å sky sånt som pesten, etter at jeg ble gravid. Var jo ikke noe problemer under fødselen i det heletatt, men tanken på å miste kontrollen på den måten gir meg fullstendig noia.

Er inneforstått med at vondt kommer det til å gjøre - men jeg klarer liksom ikke forestille meg HVOR vondt...

Vel. Jeg tar heller to fødsler enn å gå gravid i alle fall, fødselen var gjort unna på noen timer, det var ikke graviditeten. Vel, det var veldig vondt å føde, men det jeg kanskje ikke var forberedt på var hvor mye "lettere" det er å ha vondt når man vet hva som skjer. Altså, nå hadde jo jeg en helt normal fødsel. Men det var liksom 1 minutt rie, 1 minutt pause (helt smertefritt minutt, jeg skrev jo på sonen og ringte mamma og holdt på i det minuttet). Så var det et nytt minutt med vanvittig vondt, da satt jeg uten et pip i fødesenga, vred bare hodet frem og tilbake og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men allikevel så visste jeg at det var bare ett minutt, så kommer et minutt med pause. Jeg visste hva som skjedde og hva jeg hadde å forholde meg til og det var utrolig deilig og betryggende!

Men i motsetning til Mari følte jeg at jeg hadde nada kontroll. En ting var kroppen, men jeg så ikke for meg at jeg skulle "miste" hodet på den måten! Når det nærmet seg slutten på fødselen og jordmor sa det var på tide å presse tenkte jeg bare at "hva, neinei. Skal det komme baby nå? Det går ikke!" For ikke å snakke om at jeg rett før bestemte meg for å telle ned fra 100. Altså telle 100 rier. For når jeg kom til 0 så måtte vel snart alt være over. Vel, jeg kom til 96 jeg, så sa jordmor at vi måtte begynne å presse. Jeg fortalte da i fullt alvor at jeg hadde begynt en nedtelling og måtte telle til null, så var jeg ferdig. Jordmor lurte på hvor langt jeg var kommet og når jeg sa jeg var kommet til 96 bare lo hun av meg og sa at DET rekker vi ikke

Til linken: Haha! Hardt liv

Og: Tja Jeg syntes jo fødsel hørtes dødsskummelt ut da vi trodde det bare var èn unge der inne. Men når vi fant ut at det faktisk er to, ble det jo hakket verre Tvillingfødsler er så mye mer komplisert enn en vanlig fødsel, spesielt for den som skal ut sist. Det er jo en grunn til at begge ungene blir intenst overvåket hele veien, og at det er dobbelt så mange fagfolk i rommet enn ved en vanlig fødsel. Jeg er redd for at f.eks den første ungen skal komme ut helt fint, men at det blir trøblete for den andre. Da risikerer jeg jo å måtte gjennom BÅDE fødsel og keisersnitt. Mange tvillingfødsler ender i hastesnitt, og da er det jo bedre med et planlagt et, tenker jeg...

Det er vel kanskje ingen hemmelighet at du og jeg ikke har vært helt enige på keisersnittfronten, hehe.. Men den der skjønner jeg veldig godt altså. Tuva lå jo i seteleie og vi fikk litt samme dilemmaet. Og da var jeg ganske klar på at et kontrollert ks er mye bedre enn en risikabel fødsel der sjansen for haste-ks er stor. Og vet du, Wed, det er en ting som er veldig fint med alt sammen. Og det er at snart har du babyene dine uansett! Uansett hva det ender med ang ks så har du de snart og da er alt bra

Ang det med å være negativ og sånn så synes jeg det er lov. og jeg tror mange av oss her inne kjenner på hvor godt det er å ha hund nå samtidig som det er krevende! Jeg innrømmer glatt at jeg har gitt fra meg ungen til mannen og sagt at "vet du hva, nå må jeg ha en timeout" og dratt med meg Monti til skogs et par timer. Tuva tar jo selvsagt flaske så de klarer seg jo fint.

Ellers har jeg hele familien 40 mil herfra og vi koste oss halvt ihjel hjemme. Og når vi hadde reist sendte mamma en melding og sa noe som var veldig enkelt, men veldig sant. Hun sa at jeg måtte passe på å kose meg med hvert eneste øyeblikk - selv når hun ikke er glad. Kose meg med henne, tenke på at det ikke er noe mer jeg kan gjøre enn å gjøre mitt beste og at Tuva har noen som gjør sitt beste for henne. Nyte hvert øyeblikk! Så det prøver vi på når hun er grinete. Tenke på at vi skal nyte hvert øyeblikk.

Men det er nok også viktig å kjenne på følelsen av å være frustrert og sint tror jeg. Når Tuva gråter masse og ingenting hjelper sier jeg høyt til henne at "Nå hiver jeg deg snart ut vinduet!". Jeg mener det selvsagt ikke, men det hjelper på frustrasjonen Og er vi alene hjemme og alt er "håpløst" så hender det jeg bare holder henne opp foran meg eller lar henne ligge et minutt i sengen og gråte om ingenting hjelper uansett. Så puster jeg godt noen ganger sånn at jeg er klar for ny "økt" med byssing.

Puh, dette ble jo en hel bok Jeg får ikke tid til å kommentere alle bilder og trykker ikke "liker" på alle en gang, men de er veldig fine alle sammen!

[soelvd]

Og dere, Tuva har begynt å legge seg før oss, så vi føler behovet for en babycall. Noen anbefalinger? Mannen er så fascinert over babycall med kamera, men jeg synes egentlig bare det er tull. Eller er det ikke det?

Edit: Og enda en ting:

Tuva døpes neste helg. Vi har mange gode kaker til dåpen. I tillegg skal jeg lage panna cotta i små beger med viltbærsaus på (type mange små så folk kan ta flere ganger om de vil, så det ser litt stilig ut på et brett). Så lurer vi på om vi da skal ha dessert etter maten (koldtbord/tapas) og derfor også ha dronning maud og ostefat sammen med panna cotta for så å vente litt og servere kake og kaffe? Alle gjestene drar dagen etter så tidsmessig har vi god tid. Jeg er bare usikker på om det er mye? Hva er dere vant til?

[Garmen]

Og dere, Tuva har begynt å legge seg før oss, så vi føler behovet for en babycall. Noen anbefalinger? Mannen er så fascinert over babycall med kamera, men jeg synes egentlig bare det er tull. Eller er det ikke det?

Jeg ser den, og høyner deg en mann som vil ha babycall med nightvision-kamera det ville visst være praktisk til sånn tusen ting, men han kom ikke på noe da jeg spurte

[Mud]

har først begynt med babycall nå og aner ikke merket ( arvegods) og jeg synes da lyd holder lenge. Skal man se på ungen så går man vel inn på rommet? tøffing ..

[soelvd]

Jeg ser den, og høyner deg en mann som vil ha babycall med nightvision-kamera det ville visst være praktisk til sånn tusen ting, men han kom ikke på noe da jeg spurte

Haha, ikke bare jeg med sånn mann da, heldigvis

har først begynt med babycall nå og aner ikke merket ( arvegods) og jeg synes da lyd holder lenge. Skal man se på ungen så går man vel inn på rommet? tøffing ..

Da slipper man jo å gå inn på rommet. Daaaah

Og selvsagt. Tøffing! Digger håret til den gutten

[tm100021]

Vi har ikke babycall engang, og ikke hatt det med Soph eller. Griner hun så går jeg jo inn på rommet uansett hva kameraet viser.. Og tbh, jeg har ingen behov for å sitte på en skjerm at hun eller han sover og vrir på seg, ser på dem hele dagen For oss blir det dyr morro for ingen ting

[Garmen]

Kjekt hvis det ikke er noe bra på tv?

Sånn litt mer alvorlig: jeg syns faktisk det er kjempegodt å høre andre småbarnsforeldre dele av de kjipe sidene av ting, for det er så godt å høre at det ikke bare er meg. Jeg elsker gutten over alt, men jeg har grått og vært tynnslitt, og jeg har kastet gutten på mannen og rømt. Og så har jeg følt meg dritt etterpå fordi vi jo ønsket oss barn så lenge, og han er sunn og frisk. Det føles utakknemmelig liksom.

Så jeg syns det er godt jeg, å se at andre blir frustrerte og lei seg også, sykt som det høres ut, for selv om jeg elsker gutten så er spedbarnsperioden slitsom altså.

MEN, det er jo den andre siden også: de vakre, rosa stundene som får hjerte til å svulme så det nesten gjør vondt. Hallmark-øyeblikk, liksom. Torgrim har den siste uka blitt ram på å smile og le, og jeg kan stå og gråte av frustrasjon ett øyeblikk, og så plutselig smiler han og alt er bra, og alt det kjipe er bare blåst bort. Det er sånt så mange lirer av seg til en når man er gravid, men det er faktisk sant, ihvertfall for meg.

Men et par timer mer søvn om natta hadde smakt