Gå til innhold
Hundesonen.no

Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!


Camilla
 Share

Recommended Posts

Som folk skriver, så må dere sette dere ned og snakke orntlig sammen. Spør hva som plager han og hvorfor han misliker hundene så mye sånn plutselig. Det er noen som blir lei av hundehold, og det er en ærlig sak, men da må han si det. Du tar ansvaret for hundene og gjør jobben, og han må respektere deg og ikke si stygge ting om hundene som sårer deg. Dere må prøve å finne et komprimiss.

Feks. Jeg tar meg av hundene, du lar de være ifred og sier ifra hvis du har noen problemer med noe (før det går for langt)

Dere kan også avgrense området i huset og feks ha hundene i gangen/kjøkkenet, så han får litt avstand. Så kan dere ta de ut og kose med dem når han er i godt humør. Så lenge du bruker nok tid på aktivisering av hundene, kan de fint klare seg på litt avstand inne i huset.

Uansett må kommunikasjon til. Du må fortelle hva du føler og hva du syns, og han må fortelle hvordan han føler det, og sammen finne en gyllen middelvei som dere begge syns fungerer. Å la han få vilja si og kvitte seg med hundene, vil nok ikke gjøre det noe lykkeligere akkurat. Men samtidig må du respektere at han er lei og ønsker avstand. Kanskje prøve å få litt hundepass regelmessig? Så kan dere finne på noe sammen alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv ) så er den påfølgjande oppførsla

Som småbarnsmor selv er jeg ofte enig med Mari om at en bør prioritere de tobeinte fremfor de firbeinte og anstrenge seg for å la barnet vokse opp med begge foreldrene, men i akkurat dette tilfellet hadde jeg vel lurt litt på hvor god rollemodell denne fyren hadde vært for barnet vårt?

Snålt, for jeg kan ikke huske å ha sagt at TS skal hverken bli eller gå når det kommer til akkuat dette forholdet.

Jeg tenker at vi har fått et veldig snevert bilde av denne fyren, at vi vet altfor lite til å kunne si noe som helst helhetlig om dette forholdet.

Men jepp, i mitt forhold er det nok rom til å kunne ha en dårlig periode uten at jeg bailer. Om man ikke har det godt inni seg, så er det lett å si ting og gjøre ting man egentlig ikke kan stå inne for. Så lenge man anerkjenner og gjør en innsats så tåler vi det for en periode. Noen trenger hjelp til å anerkjenne og gjøre en innsats, noen vet ikke engang at de har det vondt.

Når det kommer til sønnen min så synes jeg det er veldig viktig at han opplever at vi som foreldre gjør feil. At vi kan prate om det, be om unnskyldning og ordne opp. Sinne, frustrasjon, sorg og skam, dette er alle følelser som barnet kommer til å erfare akkurat slik vi foreldre gjør. De følelsene er ikke farlige i seg selv og de trenger ikke nødvendigvis dempes. De trenger gode forbilder om hvordan å takle de også, akkurat slik de skal veiledes i de gode følelsene. Jeg tror dette er viktig for å ruste barnet for livet.

Jeg har ingen illusjoner om at jeg 1, alltid er rettferdig ovenfor hunden, eller 2, alltid er rettferdig ovenfor barnet. Det er ikke noe jeg tar på vei over. Det viktigste er hvordan man takler det.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg tolererer alt eller lar meg eller barn bli tråkket på. Det er helt essensielt at et forhold skal være bygget på gjensidig respekt og omtanke. Men, for meg, så er en del av den gjensidige respekten å gi rom også for livets bølgedaler. At man kan ha det rævva. At man kan ha det konge. Tykt og tynt. Det har verdi for meg.

Hvordan akkurat dette forholdet er har jeg ikke peiling på, det vet TS best. For meg høres det ut som en lidende sjel i denne mannen, og for meg ville det vært riktig å gi ham en sjanse. Andre velger annerledes, og det kan være akkurat like riktig.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Ja, for hvem sier jeg bare. Om det ble et mann eller hund-dilemma her i gården så hadde hunden røket hur fort som helst.

Skal jeg ta fra sønnen min det å vokse opp i et hjem med to foreldre for en hund som kan få det absolutt like godt hos noen andre? Nei, den dagen håper jeg at jeg har beina på jorden. Livet går i opp og ned, mannen min blir ikke kastet ut til fordel for en hund bare fordi vi er i en bølgedal.

Jeg hadde kasta ut en mann som var ufin med bikkjene mine bare fordi han hadde sår i sjela si eller whatever. Det har noe med respekt å gjøre, respekt for meg, respekt for mine livsvalg, respekt for liv, klare å tøye temperamentet sitt så det ikke går utover en uskyldig tredjepart. Jeg hadde heller ikke ønsket en sånn mann som rollemodell til mine barn, og hvis lista ikke er spesielt høy når det kommer til å slenge ut og drite i hvor det treffer hen, så hvem veit hvordan det blir om han blir skikkelig pissed - kanskje det ikke bare er bikkjene det går utover neste gang, liksom. Og jeg er for gammel til å gidde å finne meg i sånt bullshit.

Det er min mening. Jeg forventer ikke at alle skal være enig med meg, men å si at man lett kaster ut tobeinte i en konflikt om/med hunder, blir en overforenkling. Det sier litt om folk når de lar sinnet sitt gå utover et dyr.

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Jeg har to tenåringer i hus, så jo, det blir jeg. Noen ganger har jeg lyst til å slå de også. Men jeg gjør det ikke, fordi jeg er voksen og ikke en barnehageunge uten impulskontroll. Jeg sparker ikke Nora ut av sofaen heller bare fordi at livet mitt suger og jeg er pisse sur den dagen. For igjen. Impulskontroll. Det er som regel noe man vokser på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til sønnen min så synes jeg det er veldig viktig at han opplever at vi som foreldre gjør feil. At vi kan prate om det, be om unnskyldning og ordne opp. Sinne, frustrasjon, sorg og skam, dette er alle følelser som barnet kommer til å erfare akkurat slik vi foreldre gjør. De følelsene er ikke farlige i seg selv og de trenger ikke nødvendigvis dempes. De trenger gode forbilder om hvordan å takle de også, akkurat slik de skal veiledes i de gode følelsene. Jeg tror dette er viktig for å ruste barnet for livet.

Helt enig i innlegget ditt og spesielt dette. Vi foreldre gjør våre feil og vi har våre dårlige perioder. Det er liksom slik livet er. Ved at også barna ser at verden(heller ikke mor og far) ikke er et glansbilde og at man kan ordne opp i utfordringene, så vil de lære at bare for man møter motgang, så er det ikke verdens ende. Man møter utfordring, løser den og kommer styrket utav det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig i innlegget ditt og spesielt dette. Vi foreldre gjør våre feil og vi har våre dårlige perioder. Det er liksom slik livet er. Ved at også barna ser at verden(heller ikke mor og far) ikke er et glansbilde og at man kan ordne opp i utfordringene, så vil de lære at bare for man møter motgang, så er det ikke verdens ende. Man møter utfordring, løser den og kommer styrket utav det.

Mens jeg foretrekker at barna mine ikke lærer at det er greit å la sinne og frustrasjon gå utover uskyldige tredjeparter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig i innlegget ditt og spesielt dette. Vi foreldre gjør våre feil og vi har våre dårlige perioder. Det er liksom slik livet er. Ved at også barna ser at verden(heller ikke mor og far) ikke er et glansbilde og at man kan ordne opp i utfordringene, så vil de lære at bare for man møter motgang, så er det ikke verdens ende. Man møter utfordring, løser den og kommer styrket utav det.

Det er da ingen motsetning mellom det og det du du siterer fra Karpe.

Tråden handler om en mann som i sin dårlige periode, der han ikke er et glansbilde, er ufin med både hundene og kona si. Han har tydeligvis et godt stykke igjen til han møter utfordringen, løser den og kommer styrket ut av den, og i mens så påvirker han det barnet dere ikke syns fortjener en splittet familie, bare fordi at pappaen ikke klarer å styre temperamentet sitt. Det er mulig ikke du ser motsetningene her, men det gjør jeg.

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg foretrekker at barna mine ikke lærer at det er greit å la sinne og frustrasjon gå utover uskyldige tredjeparter.

Selvfølgelig er ikke det greit - det er derfor man også i slike tilfeller møter utfordringen, løser den og kommer styrket utav den. Man tar altså opp dette naturligvis, det er vel endel av utfordringen som må løses.

Edit2: At han bør møte utfordringene er jo riktig, men man gjør det altså sammen(når han tydeligvis ikke klarer det alene). Det er her man bør være den støtten en partner bør være, slik at man ev får løst utfordringen. At han ikke er alene, men har støtte i en vanskelig tid - slik man bør støtte alle sine kjære. Nei, man støtter ikke adferden, men man møter utfordringen sammen. Nei, han bør ikke oppføre seg slik, det er absolutt ikke en akseptabel adferd og da bør hun ta en prat med han. Se om man finner årsaken - hvis ikke bedring og god kommunikasjon, så bør man vurdere 3part som kan hjelpe kanskje.

Men slik det høres utifra TS (slik jeg tolker det) så er det ikke en situasjon som bør vedvare lenge. Det er ingen av partene tjent med.

Edit: la til quote

Tråden handler om en mann som i sin dårlige periode ...

Hehe, PMS? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tråden handler om en mann som i sin dårlige periode, der han ikke er et glansbilde, er ufin med både hundene og kona si. Han har tydeligvis et godt stykke igjen til han møter utfordringen, løser den og kommer styrket ut av den, og i mens så påvirker han det barnet dere ikke syns fortjener en splittet familie, bare fordi at pappaen ikke klarer å styre temperamentet sitt. Det er mulig ikke du ser motsetningene her, men det gjør jeg.

Jeg snakket om mitt barn og mitt forhold, det håper jeg var klart, og var også tydelig på at andre kan komme fram til forskjellige men rike riktige valg. Jeg har helt ærlig forsøkt å si minst mulig om hva trådstarter bør gjøre i sitt forhold, for de er fremmede mennesker jeg ikke har nok informasjon om. Jeg er ikke hverken kompetent til eller komfortabel med det. Derfor anbefalte jeg en nøytral tredjepart som kan veilede dem, og at de kommer fram til et kompromiss om hundene. Alt dette =|= å råde TS til å være i er forhold med en uforutsigbar og sint person med manglende impulskontroll sammen med et forsvarsløst barn.

Jeg har ikke sagt noe om TS bør bli i eller forlate forholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakket om mitt barn og mitt forhold, det håper jeg var klart, og var også tydelig på at andre kan komme fram til forskjellige men rike riktige valg. Jeg har helt ærlig forsøkt å si minst mulig om hva trådstarter bør gjøre i sitt forhold, for de er fremmede mennesker jeg ikke har nok informasjon om. Jeg er ikke hverken kompetent til eller komfortabel med det. Derfor anbefalte jeg en nøytral tredjepart som kan veilede dem, og at de kommer fram til et kompromiss om hundene. Alt dette =|= å råde TS til å være i er forhold med en uforutsigbar og sint person med manglende impulskontroll sammen med et forsvarsløst barn.

Jeg har ikke sagt noe om TS bør bli i eller forlate forholdet.

Ok det der var noe drit og skikkelig turnoff fra å diskutere i kjenner jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakket om mitt barn og mitt forhold, det håper jeg var klart, og var også tydelig på at andre kan komme fram til forskjellige men rike riktige valg. Jeg har helt ærlig forsøkt å si minst mulig om hva trådstarter bør gjøre i sitt forhold, for de er fremmede mennesker jeg ikke har nok informasjon om. Jeg er ikke hverken kompetent til eller komfortabel med det. Derfor anbefalte jeg en nøytral tredjepart som kan veilede dem, og at de kommer fram til et kompromiss om hundene. Alt dette =|= å råde TS til å være i er forhold med en uforutsigbar og sint person med manglende impulskontroll sammen med et forsvarsløst barn.

Jeg har ikke sagt noe om TS bør bli i eller forlate forholdet.

Jeg har strengt tatt ikke sagt noe om hvorvidt TS bør bli eller forlate forholdet jeg heller, jeg syns bare ikke at man alltid skal holde sammen for barnas skyld, og etter alt himmelpreiket om at man bør stå sammen og støtte hverandre når ting går trått fordi man skal være et godt forbilde <3 <3 <3 osv, så syns jeg vi kanskje kunne være bittelitt oppmerksomme på at det å la frustrasjon og sinne gå utover en uskyldig tredjepart, ikke akkurat er å være et godt forbilde.

Jeg presiserte vel også at det var min mening, og at jeg var klar over at ikke alle var enige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har strengt tatt ikke sagt noe om hvorvidt TS bør bli eller forlate forholdet jeg heller, jeg syns bare ikke at man alltid skal holde sammen for barnas skyld, og etter alt himmelpreiket om at man bør stå sammen og støtte hverandre når ting går trått fordi man skal være et godt forbilde <3 <3 <3 osv, så syns jeg vi kanskje kunne være bittelitt oppmerksomme på at det å la frustrasjon og sinne gå utover en uskyldig tredjepart, ikke akkurat er å være et godt forbilde.

Jeg presiserte vel også at det var min mening, og at jeg var klar over at ikke alle var enige.

Oh, FFS... Jeg skjønner ikke hvorfor du latterliggjør verdier som er viktige for meg. Det er bare unødvendig.

Hva er det egentlig du er uenig med meg i?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som skilsmissebarn kan jeg egentlig bare si meg enig i det 2ne sier, men også det mari sier. Det spørs på hvilken side av grensen man er. Når mine foreldre skilte seg ble verken jeg eller min søster overrasket, vår reaksjon var: "Det var på tide/bedre sent enn aldri". Nå skal det sies at vi ikke var små når dette skjedde. Henholdsvis rundt 15 og 21år, men begge hadde gått å følt på stemningen i huset gjennom hele barndommen. Selvsakt hadde vi desidert aller flest gode tider og minner, men er det noe som skurrer så merker barn det!

Ellers tror det med en nøytral tredjepart kan være en god ide, en flink familieterapaut/samtalepartner er gull verdt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som skilsmissebarn kan jeg egentlig bare si meg enig i det 2ne sier, men også det mari sier.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvor uenigheten ligger jeg. Jeg har aldri sagt at man skal bli i et dårlig forhold på grunn av barna. Jeg har sagt at om jeg har fått valget mellom hund og mann så hadde det vært enkelt for meg, og at om hunden lett trumfer gjennom så var neppe forholdet så himla bra fra begynnelsen av.

Det er mystisk for meg at dere virker til å tro at jeg bagatelliserer TSs situasjon, eller sier at den er akseptabel. Jeg føler ikke at jeg gjør noen av delene. Jeg skjønner at jeg må åpne for at jeg har formulert meg klønete, at det er hos meg feilen ligger.

Det jeg derimot reagerer på er at folk her inne sier at TS bør gå fra mannen sin, kun utifra et par innlegg på internett fra bare den ene parten. Samlivsbrudd er et himla stort steg å ta, og det er enda større med en gang det er barn med i bildet.

edit: Byttet ut et ord.

Endret av Mari
  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner fortsatt ikke hvor uenigheten ligger jeg. Jeg har aldri sagt at man skal bli i et dårlig forhold på grunn av barna. Jeg har sagt at om jeg har fått valget mellom hund og mann så hadde det vært enkelt for meg, og at om hunden lett trumfer gjennom så var neppe forholdet så himla bra fra begynnelsen av.

Det er mystisk for meg at dere virker til å tro at jeg bagatelliserer TSs situasjon, eller sier at den er akseptabel. Jeg føler ikke at jeg gjør noen av delene. Jeg skjønner at jeg må åpne for at jeg har formulert meg klønete, at det er hos meg feilen ligger.

Det jeg derimot reagerer på er at folk her inne sier at TS bør gå fra mannen sin, kun utifra et par innlegg på internett fra bare den ene parten. Samlivsbrudd er et himla stort steg å ta, og det er enda større med en gang det er barn med i bildet.

edit: Byttet ut et ord.

Slik jeg ser det er det ikke uenighet mellom deres meninger, men hvordan skal jeg forklare det? Samme sak på forskjellige nivå kanskje?

Jeg mente forøvrig ikke at TS brude gå fra mannen sin i forrige innlegget mitt! Det er ikke opp til meg å verken mene eller dømme slik, det er det kun TS og mannen som kan gjøre. Var kun et innlegg i debatten som det har utviklet seg til, ikke denne presise saken.

Slik jeg har opplevd det så er det en grense når det kommer til slike saker. En grense for hvor mye man kan/vil utsette seg selv og eventuelle uskyldige tredjeparter i. Er man over denne grensen, men nekter/klarer ikke å innse det ja da syns jeg det er på tide å sette seg ned å virkelig tenke litt eller prøve å høre litt på om andre forteller deg det. For er du over denne grensen så vet du det innerst inne selv.

Er du derimot under denne grensen så sier jeg bare stå på! Ingenting er bedre enn om man jobber med det! Problemet forsvinner jo mest sannsynlig ikke av seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis mannen min hadde begynt å sende meg hat-sms'er om hundene mine/våre, hadde jeg blitt skikkelig forbannet. Han kunne bare våge....! Å gjøre noe sånt er det jo bare èn grunn til, og det er å være ekkel mot mottakeren av sms'en, som senderen vet er glad i hundene. Det blir jo som om jeg hadde sendt en sms til en venninne og sagt at jeg hatet mannen hennes. Hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre noe sånt? Jo, det er bare en grunn, og det er å såre henne. Jeg synes det virker som mannen i trådstarters situasjon er ute etter å "ta" kona si for noe. Han kanskje sliter i ekteskapet eller hva, men sånne tekstmeldinger...da er man bare ute etter å være slem.

Jeg hadde ikke stilltiende tatt i mot sånne sms'er. De hadde seriøst fått en reaksjon. Og den hadde ikke vært "stakkars deg, er det noe som plager deg, vennen?"....

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett om man ville valgt mannen eller hunden så oppfatter jeg det ikke som at noen her hadde tatt den avgjørelsen uten og legge en liten innsats i og finne ut hva som ligger bak. Jeg ville iallefall ikke gjort det. Og jeg vet heller ikke helheten her, men bassert på det som er oppgitt av informasjon i denne tråden så hadde forholdet hunget i en tynn tråd, og det skulle virkelig foreligget noen gode grunner(om det finnes noen) til slik oppførsel. Og nå tenker jeg ikke bare på hundene, JEG hadde ikke funnet meg i og bli behandlet på den måten. Men det er meg, og det kan være helt feil for andre igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff... Dette var en kjedelig situasjon. Jeg skal ikke komme utenfra og fortelle om mannen eller hundene skal få bli, men det er jo helt klart noe galt her. En ting er at han er irritert på hundene, noe annet er det at han hyler og skriker, sender sms'er og sparker etter hundene. Hva er det for en slags oppførsel? Det spiller ingen rolle om det er hundene, oppvasken eller vedkløyving som er problemet. Man skal da vel uansett ha en viss respekt for hverandre? Det virker som om det er noen grunnleggende kommunikasjonsproblemer mellom dere. Hvis han virkelig er glad i deg og du virkelig er glad i han så skal dere greie dette sammen.

Snakk sammen! Vis hvor mye dette betyr for deg (så han SKJØNNER DET) og prøv å forklar han hvor mye det sårer deg når han oppfører seg på den måten han gjør. Hvis det er problemer med hundens atferd så er jo dette noe som dere kan jobbe med sammen. I et ekteskap handler det jo om å støtte hverandre (etter min mening).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oh, FFS... Jeg skjønner ikke hvorfor du latterliggjør verdier som er viktige for meg. Det er bare unødvendig.

Hva er det egentlig du er uenig med meg i?

Øh.. Jeg er ikke helt sikker på hvilke verdier du mener jeg latterliggjør, men det jeg var uenig i, er at man er nødvendigvis er et godt forbilde bare fordi at man holder sammen.

Er det noe bedre forbilde å lære de å stikke fra alt av problemer og motgang?

Ja, Snusken, det var akkurat det jeg sa, og det er akkurat det man gjør om man ikke finner seg i å bli behandlet respektløst, og ikke finner seg i at humørsvingninger skal gå utover husdyra. Helt riktig, du har skjønt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øh.. Jeg er ikke helt sikker på hvilke verdier du mener jeg latterliggjør,

:rolleyes2:

men det jeg var uenig i, er at man er nødvendigvis er et godt forbilde bare fordi at man holder sammen.

Det er det ingen uenighet i, 2ne. Det har det aldri vært.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner veldig godt hva Mari mener jeg. Å si at man bør gå fra barnefaren pga uenighet om hund blir helt feil.

Ikke vet jeg om det bare er hundene som er problemet , det høres ikke sånn ut , men jeg ville prøvd alt for å løse situasjonen før jeg gikk så drastisk til verks. Når jeg bestemte meg for å gå fra faren til min sønn var det av hensyn til både meg og ungen. Forholdet var såpass dårlig at det var bedre for alle parter å avslutte kjæresteforholdet og heller prøve å bygge en ny relasjon som foreldre.

Dette er ikke ukomplisert , det er et evig savn hos begge når ungen er hos den andre parten og det er hjerteskjærende å se hvordan den uskyldige tredjeparten i perioder sliter med mye savn og en utrygghet fordi han alltid er redd for at de han er glad i skal bli borte.

Han har fått en liten dukke som han trøster og forteller at er lei seg før han sier at han kommer tilbake slik at dukken ikke trenger være lei seg lengre.

Tydeligere kan det ikke sies for en som ikke er 2 år en gang , og jeg ville strekt meg lengre enn langt for at han skulle slippe å ha det slik hvis jeg hadde trodd det var et håp om at jeg og faren kunne hatt det ok sammen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget var egentlig ikke å velge mellom mannen og hunden, men at når en mann (eller kvinne, for den saks skyld) lar sitt sure møkkahumør gå utover ikke bare meg (som evt samboer av en sånn en), men også uskyldige tredjeparter i huset (som f.eks hundene) fremfor å gidde å ta tak i hva det nå enn er som plager han, så er vedkommende så usympatisk og ufin at jeg ikke ville delt livet mitt med han (eller henne) lenger. Som flere har nevnt her inne, så er neppe hovedproblemet de to hundene de har i huset, men om så var, så er det bedre måter å løse sånne uenigheter på enn å forsure livet til de man har rundt seg. Derav min kommentar om å være voksen og moden.

Det er ikke et valg mellom mann og hund, det er et valg av hva slags mennesker man gidder å ha i livet sitt, hva man trives med, og hva man orker å finne seg i.. Selv om det er barn i bildet. Og jeg hadde ikke ville ha en mann i livet mitt som fremfor å ta opp hva nå en slags problem han måtte ha med meg, heller går og slenger dritt og furter. Jeg ville heller ikke hatt en i livet mitt som heller diskuterte problemet mitt/vårt på et internett-forum fremfor å ta det opp med meg (og ikke gidd å si noe om hvordan det er i langvarige forhold, for jeg er gammel nok til å ha vært i et par av de).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...