Gå til innhold
Hundesonen.no

Har en rottweiler tispe på 1,5 år, og tenker på å skaffe meg en dvergpinscher på 4 år. Hva mener dere?


MarenMelissa
 Share

Recommended Posts

Hun jeg har nå er så mye alene hjemme imens jeg er på jobb, og jeg merker det ikke er bra for henne, så derfor tenkte jeg å skaffe meg en hund til. Har kontakt med en dame som ikke lenger kan ha sin dvergpinscher, og jeg ble fort veldig interessert. Men dette er to tisper! Og hun er eldre enn min. Har noen erfaringer med dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dominitet ligget jo generelt godt anlagt i begge rasene. min er veldig leken og god, og har kun hatt problemer med tisper om de viser seg fra sin dominante side og ikke gir seg når min gir en klar beskjed. Da kan det bli trøbbel, for hun vil være på topp og nøyer seg ikke med å være under noen andre. Krysser fingrene for at pinscheren ikke er verken aggressiv eller dominant når vi møtes!

hun gir bort pinscher tspen pga hun har en annen tispe, og de to går ikke overens. Så jeg spurte henne om dette gjelder alle tisper. men hun sa det går an å avvenes. at vi bare fikk se hvordan disse to reagerer på hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du tenker kanskje på samkjønnsaggresjon? Det har jo ikke noe med dominans og gjøre sånn egentlig.. Men det høres mer ut som din er litt usikker og kanskje ikke har helt funnet sin plass enda, også med tanke på alderen hennes. En 100% dominant hund trenger ikke å bråke og sette på plass andre hunder.

Din er jo på langt nær ferdig utviklet, hverken fysisk eller psykisk enda. Så er DPen en trygg og trivelig hund med godt språk og gode sosiale ferdigheter burde det ikke være noe problem. Er imidlertid denne også litt usikker kan det fort bli bråk, noe som kan rette seg ved at de blir kjent med hverandre eller det kan vedvare livet ut. Men det er bare å prøve - bare pass på dem i starten om de er litt på tuppene begge to. Rottis vs DP er rått parti.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg tenkte på aggresjon siden det er to tisper. Okei, jeg trodde det hadde med dominans å gjøre. Det var bra du sa at det ikke er. For da kommer det bare an på hvordan disse hundene går sammen. Ja, min er langt i fra ferdig utviklet. Skikkelig babytryne enda, men samtidig ganske på tå og skal vise deg for alle rundt seg. Men det ender som regel alltid opp med at hun ligger på ryggen og leker og tuller. Håpet det ville gå bra siden dp er en voksen tispe, og kanskje kan Chila lære en del av henne, samtidig som hun får bra selskap mens jeg er på jobb. Men hvis de ikke skulle gå sammen, og vi merker at de begynner å knurre og klar for kamp. skal vi la de gjøre seg ferdig, eller skal jeg stoppe de med det samme jeg merker aggresivitet?

Tusen takk for svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Båndene kan dere ta av etterhvert - det er mye lettere å skille to hunder som flyr i hverandre om de har bånd på enn uten. Dvs båndene kan henge løse etter hundene, da får de frihet men uten full frihet. Husk det er din hund som blir svarteper om det går galt rett og slett fordi hun er så mye større, så ta forholdsregler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei.

Men om du tar denne dvergen tror jeg det er lurt at de er atskilt når de er alene, med f.eks en grind så de kan se hverandre og ikke nå hverandre. Dp og rottis er stor kg forskjell og vanlig lek kan fort bli farlig om rottisen tar i for hardt.

Jeg har en dp på 5 kg og en grande på 60, de går utrolig bra over ens og jeg er ikke redd for slossing og slikt, men de er aldri alene sammen for da har jeg ingen mulighet til å begrense voldsom lek. Dette er noe jeg kan finne på å revurdere om granden blir roligere når hun blir eldre:) de er begge 21 mnd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, det var jo veldig lurt å ha de adskilt slik at det ikke skjer noe dumt. Stor forskjell på de ja :) Men jeg tenker, får de nok selskap i hverandre når de ikke kan nås? Jeg ville ikke ha en stor hund til, for Chila krever så mye når vi er på tur, og vil bli lettere å håndtere de begge to når den ene er mindre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja mine virker mer tilfreds når de er hjemme sammen med grind i mellom enn når to er med meg og en er alene hjemme:)

Husk også at en dp krever mye mosjon og ikke minst mental aktivisering. De er virkelig store hunder i små kropper:) hos meg er det dpen som krever mest:p

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten digresjon: du skaffer en hund til for at hunden din ikke skal være så mye alene, og så er du likevel nødt å skille de når du er borte, så blir de fortsatt på en måte alene..

Og ja, du er nok nødt å skille de når du drar ifra de.. Så spørsmålet er vel heller om du anskaffer deg en hund til av de rette grunnene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ah, okei. Får bare prøve meg fram. Men hva mener du om å ha dpen i rottweileren sitt hundebur kanskje, eller vil det bli dumt å sette den eldste i bur? Jeg bruker aldri buret på min, men på den lille så er det så stor plass..

Ja, er klar over det.. Jeg går mellom 2 og 3 timer tur , inkludert lydighetstrening hver morgen, og samme greien når jeg kommer hjem fra jobb . Hvis ikke hun får de lange turene, med lek og moro så er hun helt i hundre, og vil ikke høre. Så dpen skal selfølgelig få være med på dette!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To ting du neppe vil høre, men jeg snakker av egen og andres erfaring:

1. Selv om to hunder går godt overens, er det ikke sikkert de har så mye "selskap" i hverandre når du er borte. Om den ene har separasjonsangst, blir den ikke automatisk bedre av å ha en hundekompis.

2. Omplasseringshunder har beviselig større risiko for å utvikle separasjonsangst enn andre hunder. Du bør derfor sette av minst like mye tid til hjemme-alene-trening som med en valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder bryr seg virkelig ikke om den andre er der eller ikke.. De sover når jeg er borte alikevel.. Og selv om DP får være med på turene og slikt, så trenger den fortsatt mentalt trening, noe du er kanskje nødt å bruke dobbelt så mye tid til enn du bruker nå..

Jeg mener ikke å være negativ, men det fort litt mer med det med en hund til..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å være helt ærlig, syntes jeg dette kanskje ikke er så god idè. Hadde jeg vært deg, ville jeg ventet til rottisen har blitt mer voksen sånn at man vet hvor man har henne før jeg hadde inført en ny hund - og spessielt en så liten en. Ja jeg vet at mange hunder er flinke med de små, men ikke alle er sånn. Min får ikke leke med små hunder - fordi han ikke er flink til å begrense seg og regulere seg ettersom hvilke hunder han leker med. Her er det støting og velting og kræsjing uansett - og det er det ikke alle som liker eller tåler. Og skulle noe skje, så har ikke en dp mye å stille opp mot en rottis. Og uhell kan skje under lek, trenger ikke være noen uhenigheter for at det skal gå ille. Det holder om rottisen skulle glemme seg bort og være uforsiktig og for harhendt. Jeg skjønner godt at du ikke vil ha to store hunder, men jeg ville heller valgt en mindre hund, som ikke var så liten og spinkel. Finnes jo mange små/mellom store hunder som tåler litt mer. Det er jo hyggelig om hundene kan ha glede av å leke med hverandre og ikke hele tiden må passes på. Jeg hadde hvertfall vært mer komfortabel med tilnermet gjevnstore hunder - eventuelt en mindre som tåler en trøkk.

Ellers bør du spørre om å få ha hunden på prøve, helst over en lengre periode siden det kan ta litt tid før hunder "blir seg selv" etter å ha blitt omplassert. Og hør på magefølelsen. Går de godt sammen, så supert, hvis du kjenner at du blir usikker på om dette er riktig, ville jeg funnet en annen. Hele poenget er jo at det skal være hyggelig for rottisen din.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset bor det en 7 mnd gammel overlykkelig rusa-på-livet-valp, og en 9 år gammel lita tispe med seperasjonsangst.

I mitt tilfelle har separasjonsangsten forverret seg i form av at den gamle hunden er mye mer diltete innendørs (hun dilter etter meg uansett hva i verden jeg gjør, om det så er å reise meg opp for å rette på buksa så er bikkja på beina) men merkelig nok later hun til å takle bedre å være hjemme alene, nå som det er en hund til her. Hun har ikke noe forhold til valpen, men later altså til å ha en viss form for selskap i henne.

Men, mine to kan ikke være løse sammen uten tilsyn, og det er utrolig kjedelig å hele tiden måtte passe på de på den måten... Valpen må sitte i bur/lukket rom når jeg er ute, (fordi den ikke greier å begrense "herjingen" rundt den gamle, og den gamle ikke greier å si i fra nok til at valpen forstår at hun ikke vil ha henne hengende i øra), og det er først nå, etter fem måneder, at jeg tør å ha de hjemme alene begge to samtidig (pga den gamles tidligere hyle/skrikekor når hun var alene).

Det er fantastisk koselig med to hunder, men når det blir en del sånne mikk-makk ting, hensyn som hele tiden må tas, og hundene kanskje egentlig har det best i løpet av dagen når de er alene med deg, da bør man vurdere om det er verdt det, synes jeg.

For min del er problemløseren at jeg er hjemme 22 t i døgnet, og på den måten kan posjonere meg ut så hundene får nok alenetid med meg, hver dag.

Dette ble et rotete innlegg, du..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har rottistispa seperasjonsangst? Eller er det du som eier som ikke liker at den er alene?

Jeg har ei tispe med seperasjonsangst, og for henne er redningen å ha andre hunder hos seg, får hun ha en av gutta mine hos seg så roer hun seg, og kan faktisk finne på å slappe av. Men det er desverre ingen automatikk i det, noen hunder er like redde uansett om de har hundeselskap eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har rottistispa seperasjonsangst? Eller er det du som eier som ikke liker at den er alene?

Jeg har ei tispe med seperasjonsangst, og for henne er redningen å ha andre hunder hos seg, får hun ha en av gutta mine hos seg så roer hun seg, og kan faktisk finne på å slappe av. Men det er desverre ingen automatikk i det, noen hunder er like redde uansett om de har hundeselskap eller ikke.

Jeg har også hatt en hund med seperasjonsangst og der hjalp det ikke med selskap i andre hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...