Gå til innhold
Hundesonen.no

Dilemma... Hund og barn kan ikke være sammen (langt)


Gaia
 Share

Recommended Posts

Har ei tispe på snart 9 år. Hun har alltid vært "sær" og aldri likt fremmede folk, situasjoner osv. men vi har lært oss å leve med det (ja har gått på mye kurs og fått individuell veiledning for å hjelpe på situasjonen). Har vært slik fra hun var valp men har blitt verre med årene. De siste 5 årene har hun ikke villet være i andre rom enn "sitt eget", ute går det bra om ikke det for mye støy fra eks. biler om vi går langs veien. I skogen er hun i sitt ess og trives godt sammen med oss voksne. Hun har alltid vært glad i leker og blokkerer alt rundt seg når hun finner på at hun vil ha noe/leke. hun har bitt oss både til blods og gul og blå for å få ta i en leke el. vi har, men vi har gjort tiltak for å unngå dette. (ikke bære ting, følge godt med om vi har noe i hendene.) Vi har derfor i utgangspunktet kun brukt leker som belønning i trening, spor osv.

Vi har fått et barn som nå er 1,5 år. De har omgått hverandre på tur, da med minsten i vogn eller bæresele. Nå som barnet har blitt eldre går hun. En dag i hagen plukket hun opp en blomst og hunden gikk rett mot for å få tak i dette hun hadde i hendene. Nytter ikke å få hunden til å slutte annet enn å gå fysisk inn for å stoppe, og måtte sette henne i et annet gjerde. Etter dette har vi aldri hatt barnet og hunden løs sammen.

Her om dagen var vi i hagen og borte med gjerdet til hunden da jentungen liker å prate med hunden og klappe gjennom gjerdet. Hunden liker også å være i nærheten av meg ute. Det tok vel et kvart sekund at jentungen bøyde seg og plukket opp et gresstrå og så satt tennene til hunden i gjerdet for å få tak i dette... Heldigvis var barnet ca 40 cm ifra så traff ikke, men ble jo redd og må innrømme at det ble jeg også... Hunden er jo min lille snuppe og jeg er veldig glad i henne, men etter den hendelsen syntes jeg det er vanskelig å kombinere hund og barn på en positiv måte. Ser for meg tennene i gjerdet hele tiden og har ikke latt barnet se hunden etter dette.

Syntes det er trist for hunde da det dessverre blir slik at det blir mindre tid, kan ikke gå tur sammen på ettermiddager osv og jeg og samboer må dele oss slik at en tar barnet og en tar hunden.

Går og tenker på hvordan jeg kan løse dette når jeg ikke lenger har tillit til at hunden min kan finne på å bite, selv om det ikke er pga agressivitet. Er umulig å styre barnet hele tiden også, plutselig finner hun en kongle i skogen...

Har ikke lyst til å ha en negativ situasjon med bitt, og minnes godjenta mi med en slik hendelse.

Uff, var mye dette men merker at tankene hele tiden ruller. (nå er kanskje hunden syk også som jeg har skrevet om i et annet innlegg, men disse situasjonene har ikke noe med hverandre å gjøre)

Noen som har råd..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Du har glemt noe viktig. Det er jo en "jursvulst" som du lurer på inne i bildet og hun høres jo nærvøs ut. Du må nok se hele bildet på hunden altså nervøsiteten som gjerne gir utslag i mangt og det at hunden kan være syk. En syk hund kan ha adferdsendringer som første signal

Ta en tur til vetrinæren for utrednign, men det høres ut som hundeholdet ikke er trivlig lengere og da blir det noe feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun har alltid vært glad i leker og blokkerer alt rundt seg når hun finner på at hun vil ha noe/leke. hun har bitt oss både til blods og gul og blå for å få ta i en leke el. vi har, men vi har gjort tiltak for å unngå dette. (ikke bære ting, følge godt med om vi har noe i hendene.) Vi har derfor i utgangspunktet kun brukt leker som belønning i trening, spor osv.

Jeg ser dere har tatt tak i problemet med å tilpasse med å unngå. Hva med å få kyndig hjelp hvor dere trener på dette istedet?

Hvor bor dere? Jeg ser for meg at dere trenger kyndig veiledning fra en dyktig hundetrener hvis dere velger for eksempel inntrening med f eks omvendt lokking som kan være til hjelp. Det krever en del mer av dere å gå inn med atferdsendring (trening) enn å "bare" tilpasse.

Inntil videre støtter jeg forslag om bruk av munnkurv i de situasjonene hvor dere ikke kan kontrollere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Munnkurv har jeg faktisk aldri tenkt før. Ser at det vil eliminere trusselen om bitt ift. barnet. Minuset vil vel være at kvaliteten på turene blir dårligere for hunden? Er glad i å plukke opp ting i skogen og bære med seg.

Hører kanskje med i historien at vi har 2 hunder. Kastrert (pga sykdom) hannhund på 6 år. Han er stikk motsatt og elsker å være sammen med oss (men også tispa da). Han og jentungen går veldig bra sammen og kan ligge og kose seg sammen. Han er ikke interessert i leker og tar heller aldri barnets leker inne. Hundene er veldig knyttet til hverandre og blir urolige om de ikke er sammen dersom begge er hjemme. Så vi har derfor som oftest hannhunden sammen med tispa på "rommet deres", om ikke tispa ikke er hjemme. Vi går regelmessig tur med en og en så de er vant til å være alene også, og har også familie som liker å "låne" med seg en av dem.

Jeg tenker litt på dette med tilpassning, som vi har blitt vant til å gjøre. Samboer mener at om tispa hadde bodd hos andre hadde hun nok blitt avlivet som 3 åring da hun ikke fungerer i en familiesammenheng. Vi har lenge vært 2 voksne og hunden har jo ikke bestemt at vi skulle få barn... Tid er sånn sett ikke problem, vi tilpasser dagene slik at alle får det de trenger av trim, trening osv. men klart det tar tid. Ikke noe problem å ha barnet med på tur med hannhunden.

Tenker av og til litt på yngste hunden, han liker å være i familiesituasjoner og blir jo "frarøvet" dette men er likevel overbevist om at han trives sammen med tispa.

Jeg tror ikke den potensielle sykdommen påvirker tispa, men skal selvfølgelig snakke litt med dyrlegen om dette når vi skal til undersøkelse.

Har dårlig samvittighet ift. tispa (og litt hannhunden) som ikke kan være med oss, men hun ønsker jo heller ikke dette så tror hun trives i sin boble.

Vi har trent mye på å få henne fra å gå i "jaktmodus", gav vel opp da hun var 3-4 og tilpasset slik at vi ikke har hatt noe i hendene. Psyken hennes har alltid vært dårlig men vi har gått kurs og trent lydighet, spor, rundering og agility, noe hun har mestret ganske bra. Trener fremdeles spor og rundering ifm tur. Det meste som foregår ute går greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere prøvd og trene impulskontrollen hennes på leker? Feks, ha en leke i hånden, når hun prøver og ta den forsvinner den, når hun da forhåpentligvis gir opp etterhvert kan hun få den eller annen leke som belønning for at hun lot den være. Har ikke gjort det med leker før, men bruker og gjøre det med mat, prøver de og ta maten jeg har i hånda forsvinner handa eller jeg lukker den slik at maten blir utilgjengelig, når de trekker seg unna, tilbyr kontakt e.l. istedet for og fokusere på maten får de tilsvarende godbit fra den andre handa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere kan jo på turer stoppe og skjerme barnet og la tispa plukke opp ting. Og ellers ha munnkurv på. Dere kan jo også gå en lang familietur hvor hun har munnkurv og så gå en kortere tur med henne alene hvor hun kan plukke opp det hun måtte føle for og får lov til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Spørsmålet dere burde stille dere er om dere har så god livskvalitet som dere ønsker for dere, barnet og hundene. Hvis det er slik at en hund kontrollerer hele familiens gjøren, laden og aktivitet så er det neppe positivt for noen. Jeg er en kyniker, selv om jeg skjønner at dere er glade i hunden, så tror jeg livet deres blir mye enklere uten den hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det samme som gråtass. Dere har tilrettelagt for at denne hunden skal ha det best mulig og den har fått 9 år med dere som den kanskje ikke ville fått hos noen andre. Med et barn inne i bildet er det kanskje på tide å vurdere å avlive hunden. Det er vanskelig å ha full kontroll hele tiden.

Eller så må dere fortsette å holde de fra hverandre, munnkurv, osv. Men helt ærlig så er ikke munnkurv veldig hyggelig (har brukt det selv), og jeg tenker at livskvaliteten til hunden allerede er redusert, ref: "De siste 5 årene har hun ikke villet være i andre rom enn "sitt eget", ute går det bra om ikke det for mye støy fra eks. biler om vi går langs veien." og da tenker jeg at hennes tid er omme. Enn så trist og vondt det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, synes du skal være forsiktig med å uttale deg så konkret om munnkurv, Grim. Selv om DU har opplevd munnkurv som uhyggelig, betyr det ikke at all bruk av munnkurv er uhyggelig. For noen hunder er munnkurv fullstendig uproblematisk og irrelevant for livskvalitet. Det er noe man må se an hver situasjon i forhold til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde rett og slett ikke orket et slikt hundehold . Jada, jeg vet alt om hvor glad man blir i de litt kørka hundene, men nå er livet deres tross alt blitt ganske endret siden småttisen kom. Som seg hør og bør. Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på leke maniien hennes, det bunner nok ut i de andre problemene.

Å bruke munnkurv kan jeg ikke se er en optimal løsning, hun vil uansett kunne skade barnet i forsøkene sine på å nå hva enn det er hun vil ha.

Hadde det vært en unghund kunne man kanskje omplassert , men 9 år er en hederlig alder tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange tilbakemeldinger.

Ja vi har trent impulskontroll slik du nevner Malamuten, men ikke de siste årene da vi ikke kom noen vei.

Er usikker på munnkurv, kanskje fordi jeg ikke er vant med det. Kjenner litt på det at det bør være en grense for hvor mye vi bør tilpasse. (har kanskje allerede tilpasset for mye?)

Har vært inne på tanken med å avslutte, men syntes det er vanskelig. Omplassering er ikke aktuelt for lille snuppa mi, er som nevnt en sær og engstelig jente og kan ikke se for meg at hun skal kunne klare fremmede boliger, folk, miljø osv.

Syntes det er trist for hannhunden å ikke kunne være mer sammen med oss. Vi er gjerne i hagen med ham mens tispa står på baksiden av huset, det går greit sålenge de ser hverandre (er gjerde rundt hagen). Da ligger han utstrekt mens jentungen ligger ved siden av og koser og klapper, eller han følger avslappet med på at vi leker i sandkassen el. Får dårlig samvittighet for hun som står bortenfor, men dessverre heller ikke kan være med på dette.

Merker at vi må få gjort noe ihvertfall snart og ta en avgjørelse den ene eller andre veien, er ikke godt å gå med så mange tanker :/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, synes du skal være forsiktig med å uttale deg så konkret om munnkurv, Grim. Selv om DU har opplevd munnkurv som uhyggelig, betyr det ikke at all bruk av munnkurv er uhyggelig. For noen hunder er munnkurv fullstendig uproblematisk og irrelevant for livskvalitet. Det er noe man må se an hver situasjon i forhold til.

Eh, jeg snakket ikke om alle tilfeller - jeg snakket om at munnkurv neppe gjør livskvaliteten til denne hunden noe bedre. Og jeg nevnte min egen fordi det er en hund som hadde problemer - og det ble ikke noe hyggeligere med munnkurv. At happygolucky-bikkjer fint kan gå med kurv uten å rynke på nesa tviler jeg ikke på.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • 😥 Får håpe du likevel har mer tid med henne ❤️
    • Da ble det CT i går, og alt gikk fint mtp. hjertet. Bildene viser at det ikke er blokkert spyttkjertel, men kreft.
    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...