Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

nå har det gått 1,5 år siden vi avlivet hunden vår. den ble 8 år og jeg sliter altså med verdens dårligste samvittighet, drømmer om natten og gråter flere ganger i uken. den har alltid slitt med pels og ører, men de siste 3 årene økte det på med øreoperasjon for trange øreganger, det rant verk fra brystet hennes/helt seig fra haka og nedover. vi fant aldri ut hva hva slags allergi, men ved store doser medisin klarte vi nesten holde d i sjakk. den var også alltid litt stressset. jeg skjønte rett før vi tok avgjørelsen at dette stresset,uroen i kroppen og masingen kanskje hang sammen med at hun hele tiden var plaget i pelsen...?

sammen med at jeg er syk ble alt bare for mye...hun kunne sikkert levd mange år til med mye medisiner og medisinske bad opptil 2g.pr uke, men jeg orket ikke mere. følte ikke at jeg klarte følge d opp og det å ha en hund som hele tiden stresses i alle situasjoner...

verdens verdens snilleste mest kosete hund med enorm personlighet..tror d er derfor d gjør så ekstra vondt enda...at hun bare var så fin. ...at hun fortjente mere enn jeg klarte gi...

måtte bare få dette ut et eller annet sted:)

nå har vi en pus men jeg kjenner bare at jeg savner denne hunden...

Skrevet

Det er vondt å miste dem, men det hørtes ut som du gjorde det rette. Ut ifra hva du skriver høres det ut som hunden din hadde voldsomme helseplager konstant, og da er det begrenset hvor godt liv de kan ha - selv med medisiner og bad. Noen ganger er ikke "alt" vi kan gjøre nok. :hug:

Skrevet

Når det gjelder kronisk sykdom på hund blir nok nok en dag. Det hjelper ikke å tenke på alt man kunne gjort osv i ettertid, da plager man seg selv. Og høyst urettferdig. Du/dere gjorde det dere kunne der og da og da kan man ikke be om mer. Det skal være trivelig åha hund, det skal man ikke glemme.

Ta vare på de gode minnene, men ikke plag deg selv med hva om/hvis atte, det kommer det ingenting godt ut av.

  • Like 1
Skrevet

Var vel nettopp noen her som postet en artikkel om hvordan mange kanskje gjør for mye for å redde hunden. Det er jo en stor forskjell på å være i live og det å leve.

Jeg synes det er deilig å lese at du har vært så glad i hunden din og at du fremdeles savner den. Men dårlig samvittighet synes jeg ikke du skal ha. Hunden din hadde det nok kjempefint sammen med deg, det tviler jeg ikke på.

Guest lijenta
Skrevet

Tror nok at den hadde det så bra den kunne ha det med sin sykdom hos deg. Har vært borti flere hunder som er kjelne og har små søte ting fore seg. Dem har vært syke den ene som jeg hadde hadde fryktelig dårlige nærver og den andre hun har allergi. Jeg glemmer ikke han med dårlige nærver selv om jeg valgte å ta han fordi han ikke fungerte. Hun med allergi hun ser det ut til at vi har funnet en behandling på som fungerer men medisinen kan forkorte livet hennes. Hun skal få ha det godt de årene hun lever i steden for å plages. Og hjerte vårt har faktisk plass til mange hunder. Hender fortsatt at jeg tenker på første hunden jeg hadde selv om det er 14 år siden han døde og det er hund nr 6 som er i huset nå. Og når jeg er hjemmeværende så er det lettere å gå og tenke på det som har vært av godt og vondt. Selv om du har en pus kanskje det er på tide med en ny hund? En ny som kan få plass i hjerte ditt ved siden av den gamle som du desverre måtte ta for 1,5 år siden.

  • 2 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...