Gå til innhold
Hundesonen.no

Do we need dogfights?


Hermes
 Share

Recommended Posts

Et perspektiv fra en annen verden:

DO WE NEED DOGFIGHTS?

Ilgam Gasymzade and Namik Azizov

Azerbaijan

Are dogfights a form of entertainment for spoiled people or is it a necessity? In this article, we express our strictly personal opinion based on observations during several dozens of years. Dogfights are necessary as a test for those animals, which carry guarding duty and must possess necessary fighting skills. This is very much of concern when breeding Caucasian Mountain Dogs and Cenral Asian Ovcharkas, major purpose of which is fighting wolves.

According to evidence from many historical documents, all researchers agree upon one point, Caucasian Mountain Dogs and Central Asian Ovcharkas, in addition to their basic job as herders, were also used in ancient armies and this was continued until XX Century. Medieval rulers used them in battle fields; dogs guarded forts and castles, attacked enemy soldiers and scouts and killed them. In the first half of XIX Century, a commander of Russian troops in Transcaucasia Tsitsianov created special guarding detachments, which used only Caucasian Mountain Dogs in conquered cities, castles; the dogs were successfully fought against soldiers on foot or on horseback. At a later time, when Transcaucasia became a part of Russia, these dogs continued to serve along borders with Iran and Turkey. In time of peace, these dogs guarded sheep herds and homes and fought not only human thieves, but also wolves and other big predators, such as lynx, bear, leopard and tiger. Cases, in which several dogs attacked tiger in Azerbajan, occurred before 1953, when Turan tiger became extinct.

In one issue of “Droog” magazine (in Russian) in early (year?) there was an article about wolf fighting dogs of Caucasus and Central Asia (reference ?). Apparaently, authors are not well informed in history of wolf fighting dogs, which is excusable, because it is impossible to grasp all the breeds. They put in doubt the ability of the Caucasian Mountan Dog to overpower a wolf. In the magazine “Aboriginal dogs of Caucasus and Central Asia” there was an article describing how a pack of wolves attacked a sheep herd and all dogs run away, except one, which had been tested in dog fights. We can agree with this. There are known some champions, which proven themselves in both show ring and in dog fight. A noted cynologist A. Ryabinin described a story of one Caucasian Mountain Dog, which lived in 1930th, its name was “Topush”. “Topush” is in the stood book among elite dogs of the former Soveit Union. He alone fought three wolves and during his entire life killed 100 wolves. Many modern cynologists this story may cause a smile of disbelief at best. However, the described story has a simple explanation. Bites of the Caucasian Mountain Dog and of the Cenral Asian Ovcharka have cutting and strangulating effects. When fighting with several foes, the wolf fighting dog is using his cutting bite ability. At present, number of true wolf fighting dogs has declined.

In Azerbajan and in Caucasus in general, since late 60th to middle 90th of past Century, state of the aboriginal dogs became threatened. Even in Caucasus, puppies were imported from different parts of Russia, Ukraine and other republics of the former USSR.

Most surprising was fact the fact that puppies out of parents up to 90 cm and taller at the shoulder, after they had been raised in Azerbaijan, became closer to the aboriginal standard.

During recent years, situation of the aboriginal dogs improved. Young chobans (herdsmen) keep and select dogs by using old-fashioned ways. Their dogs protect sheep herds and their masters against wolves very well. Being eyewitnesses, we can tell that in 1977, one wolf fighting dog killed two wolves.

Returning to our topic, if we need dogfights, we answer yes! People of any ethnicity have traditions, which have a common wisdom and practical purpose. This is true about dogfights of Caucasian Mountain Dogs.

During dogfights we can find which dogs is the best, especially if they would be used as sheep guarding dogs. During this kind of fighting contests, we can find most fit and high spirited competitive dogs. This makes selection for best quality easier. In our country, in Transcaucasia, rules of conducting of dogfights were developed for centuries. Dogfights are conducted during holydays, emphasizing the tradition. Only Caucasian Mountain Dogs are used in dogfights.

There was a peculiar system of determination, which dog is the best. In order to become a champion among other Caucasian Mountain Dogs, the dog must win during entire season. Absolute champion is determined one time per year upon closing dogfights during holyday. Legends about past champions were passed for generations. Outstanding dogs became spiritual values and there were no money, which could buy them.

Acording to rules of dogfights, which are still conducted in Azerbajn, the dog, which was inactive or cried during the fight, or just snarling, is considered a looser. There are numerous facts, when experienced fighters, certain favorites stopped the battle and never fought again. Owners of such dogs (not particularly literate ones from the stand point of professional cynologists) insisted that their enemy snarled. Now, thanks to video cameras, and the dogfight judge could repeatedly view the movie to make certain that one of the dogs really snarled. This is an indication of intelligence and noble nature of the Caucasian Mountain Dog, which understands the snarl and would not kill the opponent. Under natural conditions, when the dog fights the predator, there would be no mercy.

What we can tell about so-called professional fighting dogs, such as Pitbulls, American Bulldogs, etc.? They are certainly interesting animals, although opinions among cynologists about them are strikingly controversial. Good qualities developed in these dogs by selective breeding, such as endurance, persistence and ability to fight to the end, as well as blind hatred to entire dog Dom, served them not very well. In minds of many ordinary people fighting dogs are associated with bloodthirsty, hateful gladiators and some countries introduce legislative prohibition on breeding of this kind of dogs.

Nevertheless, comparison of Pitbull with gladiator is incorrect. Gladiators died at the circus arena, whereas these unfortunate dogs die in a pit and many of them die aftermath, because of injuries and because of exhaustion.

Fighting for several hours are tiresome and cause thrill only in dog’s owners, who are driven not as much by interest of the dog fighting as sport as much by financial interest. Besides, the very system of organization of dogfights and determination of the champion seems strange at best. We saw that dogfights of Cuacasian Mountain Dogs and Cetral Asian Ovcharkas allow finding out the best dog of the region. However, it is hard to tell what in particular valuable can be found as a result of Pitbull fights. Therefore, in our view, too cruel rules of Pitbull fights should be softened and regulated.

In one of video tapes showing fight of outstanding Caucasian Mountain Dog named Gabo (we thank I. Semenov for such a dog) with a Pitbull, it was hard not to be stunned by cruelty of the owner of the Pitbull (we do not remember his name). He did not stop the fight, although his dog was actually dead. What kind of sporting interest is it? What kind of a love to his dog, which gave his life for his whim?

Generally, this is a very subjective matter comparing Pitbulls with Caucasian Mountain Dogs or with Central Asian Ovcharkas and this would be incorrect to do. Nature of fighting qualities of Cuacasian Mountain Dogs and Cneral Asian Ovcharkas and modern fighting dog breeds are absolutely different. Caucasians and Asians are natural warriors. Their fighting qualities were developed for millennia and for strictly defined purposes. Therefore, the Caucasian Mountain Dog has innate ability to analyse situation, calculate further actions and inhibit its aggression for a satisfactory result, which is unlike blind furry of Pitbull and alike breeds.

During the fight of Pitbull with Caucasian Mountain Dog, the Pitbull many times snarls and squeals and the Caucasian naturally inhibits his aggression and lets him go. However, everything starts again and again. The Caucasians becomes bored and leaves the ring; he does not loose, he simply leaves. Watching video records with mixed fights such “leaves” are observed several times.

Yes, the Caucasian Mountain Dog should be trained, although this is very difficult. It is possible to teach dog of any other breed, but wolf fighting dog can be taught many cultured things. He has wonderfully developed guarding qualities and training to increase the aggression he accepts quickly. If the dog is pushed towards increase this quality, he can become unruly. One Cauucasian Mountain Dog, which I know and which lives in suburbia of Baku, attacked tow thieves got into the yard. The dog killed one of them and crippled the other one.

Dogfights are necessary and they must be conducted, but only under conditions of ancient traditions and rules for conducting of dogfights. In such a case, they would be like tournaments with inhibited aggression, which allow finding out champions and forging dog’s psychological preparedness to fight under real fighting conditions.

Dogfights, which become bloody battles often with fatal end of two dogs brought by their masters to state of frenzy is a disgusting form of entertainment.

Kilde: http://new.pads.ru/en/newsletter11/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv syns jeg dette var interessant å lese, men er ikke enig. Å argumentere for hundekamper fordi det er tradisjon blir litt som å være for kjønnslemlestelse fordi det er tradisjon. Jeg kan forstå behovet for hunder som kan forsvare husdyr fra ulv og andre rovdyr, men syns ikke dette forsvarer hundekamper.

Andre innspill? Hva sier bullefolket, som har lest litt om bakgrunnen for hundekamper i Europa og USA?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er helt forkastelig, på lik linje med hanekamp, tyrefekting og andre sporter der dyr blir påført smerter og skader og nesten alltid må bøte med livet. Couldn't care less at det er tradisjon eller andre bullshit grunner de nå enn måtte ha for å rettferdiggjøre dette. Dyr skal ikke skades og tortureres slik. Noensinne. Kjenner jeg blir helt sint inni meg bare jeg tenker på dette.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...