Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Ja det skulle jeg da tro...

Skrevet

Etter drøye tre år på dyreklinikk er svaret mitt ja. Har ikke noe data på det, men har sett ting som ikke helt henger sammen på annen måte..

Skrevet

Det husker jeg at vi lærte om da jeg gikk på høyskolen i nord-trøndelag. Mange forferdelige historier om katter og hunder som var påført skader av sine eiere for å få oppmerksomhet :no:

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Uten at jeg er noen ekspert, så vil jeg tro at det går an. Slik jeg har forstått det, så handler det om et sykelig behov for å skaffe seg selv oppmerksomhet og sympati ved å skade et annet levende vesen, og da vil jeg tro det kan gå ut over dyr også.

Skrevet

Uten at jeg er noen ekspert, så vil jeg tro at det går an. Slik jeg har forstått det, så handler det om et sykelig behov for å skaffe seg selv oppmerksomhet og sympati ved å skade et annet levende vesen, og da vil jeg tro det kan gå ut over dyr også.

:blink:

Skrevet

Sendte deg PM jeg.

Nå ble jeg nysgjerrig? :P

Jeg måtte google greiene og ble helt fascinert..

Jeg tror det er helt absurd for de aller fleste foreldre at noen skulle ønske å gjøre barna sine syke. Gutten min er ikke akkurat dødelig syk, det er tusenvis av barn som er sykere enn han, men jeg blir helt utslitt bare av å se på han pga hjelpesløsheten.

Jeg klarer ikke se for meg at dette er et veldig vanlig fenomen blandt hverken dyreeiere eller foreldre. Det forekommer sikkert, for all del, men jeg klarer ikke se for meg at dette er noe de fleste leger/dyrleger støter på.

Mulig jeg er naiv altså..

Skrevet

Sendte deg PM jeg.

Skrev et langt svar, men fikk beskjed om at tråden var stengt? Kan man stenge en PM"tråd"? Er ikke den privat?

Skrevet

Nå ble jeg nysgjerrig? :P

Jeg måtte google greiene og ble helt fascinert..

Jeg tror det er helt absurd for de aller fleste foreldre at noen skulle ønske å gjøre barna sine syke. Gutten min er ikke akkurat dødelig syk, det er tusenvis av barn som er sykere enn han, men jeg blir helt utslitt bare av å se på han pga hjelpesløsheten.

Jeg klarer ikke se for meg at dette er et veldig vanlig fenomen blandt hverken dyreeiere eller foreldre. Det forekommer sikkert, for all del, men jeg klarer ikke se for meg at dette er noe de fleste leger/dyrleger støter på.

Mulig jeg er naiv altså..

Det er tross alt, ganske sjelden hos foreldre, og sannsynligvis også hos de som har kjæledyr. Hos dyr vil nok problemet med eiere som rett og slett vanskjøtter dyrene pga uvitenhet eller likegyldighet være mye større enn de få som skader dem for selv å få oppmerksomhet.

Noe annet er at man skal være utrolig forsiktig med å stemple noen på mistanke basert på ideer man har selv. Eller fordi noen er uheldige og opplever å ha flere syke dyr.

Skrevet

Se hva jeg fant

Edit: utdrag..

"Medical literature describes a subset of MSbP caregivers, where the proxy is a pet rather than another person. These cases are labeled Münchausen syndrome by proxy: pet (MSbP:P). In these cases, pet owners correspond to caregivers in traditional MSbP presentations involving human proxies.[52] No extensive survey has yet been made of the extant literature, and there has been no speculation as to how closely MSbP:P tracks with human MSbP."

Skrevet

Det er en lidelse som heter "Munchausen by proxy syndrom". Den innebærer at en mor påfører sitt eget avkom sykdom og skader, slik at barnet stadig blir lagt inn på sykehus, blir sykere og sykere og om det ikke blir oppdaget og omsorgen frattat moren, kan barnet dø. Det er en syk måte å få oppmerksomhet på og jeg vet lite om dette syndromet, egentlig. Det jeg lurer på er om mennesker som ikke har barn, eller har et nært forhold til dyr, kan få syndromet og la det gå utover sine dyr, istedenfor barn. Går det an?

Ser du har fått svar, men det går helt sikkert an. Det er jo ganske vanlig at de også bruker seg selv om oppmerksomhetsmiddel før de får barn/hvis de ikke har barn såvidt jeg husker, dermed er det sannsynlig at de kan bruke andre "objekter".

Skrevet

Har lest mer nå, og han som 'oppfant' utrykket mistet legelisensen sin pga det. Mange mødre ble uskyldige dømt. I Storbritania har de gått helt vekk fra diagnosen, og I Norge er den svært omdiskutert..

Skrevet

Svært merkelig og interessant. Hm, nei det er kanskje skummelt å sammenfatte ulike symptomer og kalle det noe. Da begynner legene å lete og når man leter, finner man gjerne det man leter etter. Men at det er en del tilfeller sånn på verdensbasis, er det vel ingen tvil om. At det finnes mennesker som søker oppmerksomhet gjennom sine dyrs lidelser, eventuellt ved å påføre dem disse lidelsene selv, kan vi vel nå også si at ikke er et helt utenkelig faktum. Svært underlig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...