Gå til innhold
Hundesonen.no

Drar med meg en diskusjon fra canis.....


John

Recommended Posts

Skrevet

Hadde en ganske morsom diskusjon inne på canis er om dagen (faktisk en av de få) som jeg godt kunne tenke meg å høre deres meninger om også.

Diskusjonen går på hvorvidt terskelen for avliving av såkalte problemhunder er for høy eller for lav (eller akkurat passe)? Min mening er at det virker som om det går sport i å rehabilitere alle hunder for enhver pris, og at dette medfører at mange omplasseringshunder som ikke er trygge for omgivelsene blir sendt tilbake ut på gata alt for ofte. Hva synes dere? Når er grensa nådd for hvor mye vi skal tolerere av en hund før avliving vurderes?

Her kommer mitt første innlegg i canis-diskusjonen (bare for å få fart i diskusjonen her)

Personlig mener jeg at terskelen for avlivning av "problemhunder" er alt for høy, og at det ligger en mentalitet til grunn for dette som også kan sees i f.eks. behandlingen og straff/rehabiliteringen av kriminelle i vårt samfunn. Det hersker en slags snillisme som etter min mening ødelegger i større grad enn den gjør godt, og når denne tankegangen sitter så sterkt som den gjør så er det vel ingen som kan si seg overrasket over at vi også tar den i bruk når det gjelder dyr. Desverre kan denne tankegangen medføre at dyr som aldri skulle ha vært ute på gatene blir sluppet ut om og om igjen. (forøvrig det samme som er gjeldene for domstoler og fengselsvesen i Norge)

På den annen side så vil lavere terskel være like farlig (ihvertfall for hundene) som en alt for høy terskel, da stadig flere og flere drar snillismen over til hundeadferd. man blir stadig flinkere og flinkere til å stille diagnosen "problemhund" når en hund gjør noe som i dens egne øyne er helt naturlig, men som ikke faller inn under "flink hund-bildet" som flere og flere hundeeiere får. Før i tiden var det ingen som startet debatter om problemhunder hvis hunden deres hadde knurret på andre hunder, mens nå (se bare gjenom tidligere diskusjoner her inne) skrikes det bare høyere og høyere om hundeaggresjon fordi ens egen hann har knurret på naboens jevngamle hann. Det at adferdskonsulenter og eksperter dukker opp like raskt som hundebæsj under snøsmeltinga viser jo også denne trenden, og på grunnlag av dette så vil en senking av denne terskelen føre til at mange friske og velfungerende hunder må bøte med livet fordi en fin frue synes den er et monster som knurrer på naboens hund. En for lav terskel vil jo være sammenlignbart med dødsstraff for en som stjeler et eple i butikken; h*n gjør det mest sannsynlg aldri igjen, men det er fult mulig at vedkomende kunne ha fungert veldig bra i samfunnet etter sanksjoner som står mer i stil med lovovertredelsen.

Kanskje denne diskusjonen egentlig burde ha vært stillt på en litt annen måte, i et litt større og mer offentlig fora og med fokus på overdreven snillisme heller enn på terskelen for avlivning kontra rehabilitering av hunder? Det sistnevnte er jo ikke annet enn en direkte konsekvens av den tankegang som ellers råder i samfunnet vårt, men jeg ønsker allikevel å høre andre hudeeieres syn på akkurat denne omplasserings/rehabiliterings/avlivingsdebatten...

Knock yourselves out! ;)

Skrevet
Hadde en ganske morsom diskusjon inne på canis er om dagen (faktisk en av de få) som jeg godt kune tenke meg å høre deres meninger om også.

Diskusjonen går på hvorvidt terskelen for avliving av såkalte problemhunder er for høy eller for lav (eller akkurat passe)? Min mening er at det virker som om det går sport i å rehabilitere alle hunder for enhver pris, og at dette medfører at mange omplasseringshunder som ikke er trygge for omgivelsene blir sendt tilbake ut på gata alt for ofte. Hva synes dere? Når er grensa nådd for hvor mye vi skal tolerere av en hund før avliving vurderes?

Takk for den :wink: Som du sikkert skjønte var det en diskusjon jeg savnet av flere grunner..

Mitt syn på saken kom vel grundig frem.

Bare synd at diskusjoner på canis ikke kommer noen vei lenger :roll:

Skrevet
Takk for den :wink: Som du sikkert skjønte var det en diskusjon jeg savnet av flere grunner..

Mitt syn på saken kom vel grundig frem.

Bare synd at diskusjoner på canis ikke kommer noen vei lenger :roll:

*flire litt*

Var på tide det kom en diskusjon der i det hele tatt, la vel inn et svar på den tråden som jeg sikkert kan skrive inn her også senere...

Skrevet

Jeg mener at terskelen er alt for høy.. Har vel mye med menneskelige føleleser å gjøre, vi liker for det første ikke innrømme at vi har "misslykkes" og må gi opp, og så klart heller ikke å måtte ta livet av et familiemedlem. Men jeg mener vi bør være litt mer realistiske. Hvor godt har hunden det med seg selv, om den ikke kan fungere i vårt samfunn? Det blir i beste fall mye isolasjon. Hvor godt har en hund som er livredd alt og alle det? En hund som er så plaget av smerter at den blir aggresiv? Min mening er iallefall at ingen dyr vi holder og har ansvaret for bør lide unødig, og jeg vil si de gjør det, selv om det kanskje er psykisk.

Dessuten, de gangene det skjer noe går det så til de grader utover alle med hund. Et eksempel på det er jo de kommunene som gjerne vil innføre max en hund per husstand, dette er vel mye pga av Dokka-saken, der hundene helt klart ikke hadde det særlig bra.

Det er jo heller ikke til hundens beste at vi skal holde de i live til enhver pris.

Skrevet

Problemstillingen er gjerne flerdelt.

-folks følelser

-folks kunnskapsnivå

-penger

(-avl?)

I Norge har det de siste årene poppet opp ekstremt mange eksperter, hundepsykologer, hundeomplasserere etc som skor seg på folks dårlige kunnskap. At menigmanns kunnskap om hund ligger for lavt er ingen hemmelighet. Resultatet blir relativt enkle penger for alle disse som skal redde alt for enhver pris. Man får innstillingene inn "bakveien" og tror det skal være sånn. Et forum som Canis hjelper kanskje på på den illusjonen?

Litt videre...

Det skal lite til når man skaffer seg hund for å tråkke utpå og skaffe seg et problem om ikke rasevalget har vært grundig gjennomtenkt og nødvendige forberedelser gjort, dog forstår man gjerne ikke det før i etterkant når man har lært og man får seg en hund som endelig fungerer hvordan et hundehold egentlig skal være! Når man til stadighet får fortalt at det finnes hjelp, du må prøve dette og hint, det forventes faktisk av deg (!), du er i tillegg glad i hunden, man engasjerer seg dypt emosjonelt, så er det et enkelt valg å prøve og prøve og prøve igjen for å få dette til å gå. Det skal jo være sånn?! Viser det seg etter et utall forsøk at man likevel ikke klarer, da skal man omplassere, ellers er man egoistisk og slem. Er det ikke heller motsatt? Toppen av egoisme vil være å omplassere et problem??

Hvor bra har en problemhund det med seg selv?

Hvorfor skal man tro at andre vil kunne løse problemet bedre enn en selv? Mennesker med den kapasiteten finnes det enda færre av, i tillegg har disse antakelig for lengst forstått at hundehold, det er så mye mer, man har opplevd hvordan det kan være optimalt og det er dette man ønsker. Hvorfor skal man da mene at folk har interesse av å løse det problemet?

Ytterst få har det kallet å redde, fikse, bruke tid og energi bare for gleden av at det kanskje løser seg om noen år. Penger derimot...

Skrevet

*flire litt*

Var på tide det kom en diskusjon der i det hele tatt, la vel inn et svar på den tråden som jeg sikkert kan skrive inn her også senere...

Ja enig med deg der vips, det må vel sies å være den første skikkelige diskusjonen der inne på lenge. Takk til annette (loke) som startet den der. ;)

Skrevet

Jeg mener også at terskelen er alftor høy.

Hvis jeg får lov så vil jeg gjerne ta en episode fra animal police fra animal planet.

Der var det en rottweiler som hadde stått i et lite bur i mange døgn sammen med en tispe uten vann og mat.

Denne ble tatt inn og når ene som jobbet der skulle klappe den så angrep den pga den skulle visstnok forsvare tispen sin. (hunden ga masse med dempende signaler og mannen klappet den på toppen av hodet, men likevel)

denne hunden ble sendt til en ekspert som jobbet med den og etter en god stund skulle samme mannen som ble angrepet hilse på den igjen. Denne gangen angrep den enda en gang.

Da skulle de jobbe enda mer med den for å gjøre den til politihund eller noe sånn.

Dette synes jeg var galt. Denne hunden hadde det ikke godt med seg selv og hadde angrepet pga usikkerhet to ganger.

Jeg syns at det beste da er å la hunden slippe.

Skrevet

Spørsmål man også må stille seg da er:

Hva er en problemhund?

Er hunder som av mennesket sees på som et problem automatisk en problemhund? Er terskelen for avlivning av disse også for høy?

En hund som ikke har det bra med seg selv, som Jeampis eksempel, angst, usikkerhet, andre ting, dette er de virkelige problemhundene. Det er her jeg mener terskelen er for høy for avlivning.

Skrevet

Ja nå kommer det jo ann på i hvilken grad hunden er 'problemhund' også da. Det er betydelig forskjell på en mentalt skada hund, og en hund som er underaktivisert (feks). Det er jo mange hunder som blir problemhunder fordi eierene kan alt forlite om hundens aktivitetsbehov osv.

Skrevet

Nicki: den ene tispa mi, hadde jeg bare på en slags prøve. den usikkerheten kunne like godt vært reaksjone for aggresivitet i dag, hadde det gått den veien ville jeg lapp henne få slippe. En hund som er redd alt mulig har det ikke bra...

Heldigvis gikk det andre veien og den dag i dag har hun det kjempe bra. Men det er klart at det sitter en del igjen i8 henne.

En hund som er redd er mye farligere enn en hund som er aggressiv. der vet du aldri når det smeller.

Syns også at norge prioriterer litt feil i forhold til avliving av hunder.

Skrevet
Spørsmål man også må stille seg da er:

Hva er en problemhund?

Er hunder som av mennesket sees på som et problem automatisk en problemhund? Er terskelen for avlivning av disse også for høy?

En hund som ikke har det bra med seg selv, som Jeampis eksempel, angst, usikkerhet, andre ting, dette er de virkelige problemhundene. Det er her jeg mener terskelen er for høy for avlivning.

Helt enig! Det som er viktig er å sette seg ned og definere hva som er en problemhund og hva som er en hund med problemer eller ehn hund som oppfører seg på en måte som enkelte mennesker anser for å være et problem.

En hund som kan rehabiliteres og som ikke trenger å bli skjermet for resten av livet eller som ikke trenger en utdannet hundeekspert for å "få skikk på den" har jeg ingen problemer med at blir omplassert, hadde det vært aktuelt med en ny hund nå så har jeg 3 slike "på vent" som jeg bare kan hente. Hunder som derimot trenger eksperthjelp resten av livetr, 210% oppfølging og må skjermes for alt og alle mener jeg at har det bedre på de evige jaktmarker. Det hevdes at det å skaffe seg et kjæledyr er en egoistisk handling, jeg mener derimot at den egoistiske handlingen er å sette sine behov over det som er til beste for kjæledyret.

Skrevet

Ønsketekningen kunne vært statlige/offentlige/objektive mennesker/institusjoner som kunne vurdert individer løpende, veiet - funnet for tung/lett/passende til omplassering? Noen som ikke hadde tjent penger på herligheten og å resirkulere/rehabilitere flest mulig hunder i enhver tilstand og stadie i livet. At det er mye, fryktelig mye, penger i gamet i dag, det er det ikke tvil om! Det er lett å spille på folks følelser og behov når det gjelder ting man engasjerer seg sterkt emosjonelt i. (Jeg vet, jeg jobber delvis som selger, hehe...)

Som nevnt av flere her, det er ikke vondt å være død. Kaldt og kynisk?

Skrevet

Ja, man kan jo spørre seg hva som egentlig er en problem hund, er alle de BC'ene som graver opp hagen eller løper på veggene pga av over- eller understimulanse, problemhunder? Eller hva med rottisene som tar "kontroll" over huset? (Misforstå meg rett, jeg tror ikke på en rangstige mellom dyr og mennesker). Elller de hundene som jager postbudet fordi de kjeder seg? Nei, der synes jeg ikke terskelen for avlivning er for høy, derimot er terskelen for å kunne skaffe seg en sånn hund, alt for lav.

Skrevet
Ja' date=' man kan jo spørre seg hva som egentlig er en problem hund, er alle de BC'ene som graver opp hagen eller løper på veggene pga av over- eller understimulanse, problemhunder? Eller hva med rottisene som tar "kontroll" over huset? (Misforstå meg rett, jeg tror ikke på en rangstige mellom dyr og mennesker). Elller de hundene som jager postbudet fordi de kjeder seg? Nei, der synes jeg ikke terskelen for avlivning er for høy, derimot er terskelen for å kunne skaffe seg en sånn hund, alt for lav.[/quote']

Her grenser vi vel litt til en annen diskusjon, nemlig impulskjøp av hund, som vel må sies å være "the numer one reason" for all omplasseringen... De som har fulgt med litt på omplasseringssider og finn.no har vel mer enn en gang klødd seg i hodet over all den allergien som oppstår rundt om i det ganske land. Spesielt allergien mot 1 til 2 år gamle hanner...

Vil hevde at useriøse oppdrettere eller valpeprodusenter og blandingsoppdretterre som får valper fordi "de er så søte" har mye av skylda i dette. Problemet med omplassering kontra avliving derimot oppstår vel som en følge av at flere og flere adferdseksperter hevder å kunne helbrede alt som kan krype og gå, og dermed omplasseres hunder som heller burde ha fått seg en siste tur til vet-en. Denne typen holdninger mener jeg at skader hundenorge mer enn det gjør godt, og kan vel ikke kalles annet enn en gigantisk bjørnetjeneste...

Skrevet
Spørsmål man også må stille seg da er:

Hva er en problemhund?

Er hunder som av mennesket sees på som et problem automatisk en problemhund? Er terskelen for avlivning av disse også for høy?

En hund som ikke har det bra med seg selv, som Jeampis eksempel, angst, usikkerhet, andre ting, dette er de virkelige problemhundene. Det er her jeg mener terskelen er for høy for avlivning.

Men hva mener du med hva mennesket som anser en hund for problem hund er? At den bjeffer for masse? Eller at den faktisk er aggressiv?

Jeg syns at hunder som er usikker og redde for mennesker og miljøet rundt dem ikke har det bra og dermed kan være en trussel for mennesker så er det best for alle parter å la hunden få slippe.

Jeg syns at hunder som f.eks er aggressiv/usikker på barn skal om mulig omplasseres til et hjem hvor den aldri vil få problemet med å møte barn.

Hunden er usikker og dermed får den det mye bedre uten disse små skapningene løpede rundt den hele tiden og den vil heller ikke lage alvorlige og kanskje livsvarige skader på barnet.

Men dette må tenkes nøye gjennom og man må se om man virkelig har tid og tålmodighet til å ta til seg en slik hund.

Skrevet

Men hva mener du med hva mennesket som anser en hund for problem hund er? At den bjeffer for masse? Eller at den faktisk er aggressiv?

Jeg syns at hunder som er usikker og redde for mennesker og miljøet rundt dem ikke har det bra og dermed kan være en trussel for mennesker så er det best for alle parter å la hunden få slippe.

Jeg syns at hunder som f.eks er aggressiv/usikker på barn skal om mulig omplasseres til et hjem hvor den aldri vil få problemet med å møte barn.

Hunden er usikker og dermed får den det mye bedre uten disse små skapningene løpede rundt den hele tiden og den vil heller ikke lage alvorlige og kanskje livsvarige skader på barnet.

Men dette må tenkes nøye gjennom og man må se om man virkelig har tid og tålmodighet til å ta til seg en slik hund.

Problemet med å omplasserer en hund som viser aggressive tendenser mot et barn blir jo at de som tar imot denne hunden alltid må passe på hunden, og at de aldri kan være 100% trygge på den. Er det ikke da bedre å avlive hunden? Sier ikke at alle usikre hunder skal avlives, men det finnes grader av usikkerhet, og dersom en hund kan tenkes å gjøre skade på mennesker eller andre dyr på grunn av usikkerhet så er det vel bedre å avlive enn å omplassere den til noen stakkarer som ikke vet hva de går til? Hva når det pensjonerte ekteparet som tar imot den barene-aggressive hunden får besøk av sine barnebarn?

Skrevet

Problemet med å omplasserer en hund som viser aggressive tendenser mot et barn blir jo at de som tar imot denne hunden alltid må passe på hunden, og at de aldri kan være 100% trygge på den. Er det ikke da bedre å avlive hunden? Sier ikke at alle usikre hunder skal avlives, men det finnes grader av usikkerhet, og dersom en hund kan tenkes å gjøre skade på mennesker eller andre dyr på grunn av usikkerhet så er det vel bedre å avlive enn å omplassere den til noen stakkarer som ikke vet hva de går til? Hva når det pensjonerte ekteparet som tar imot den barene-aggressive hunden får besøk av sine barnebarn?

Ja det er jeg enig i men det er derfor jeg skriver at en må tenke nøye gjennom om man virkelig har tid og tålmodighet til å ta til seg en slik hund.

Har man tante barn som ofte kommer på besøk,søsken,barn selv så tar man ikke til seg en slik hund. Man må være kvalifisert nok til å ha en slik hund også. Er man det så kan hunden leve ganske så bra liv.

Men en hund som må leve med barn og som man aldr vet når vil "smelle" lever ikke et fullferdig liv og burde få slippe.

Skrevet

Ja, det er igrunn en annen diskusjon, men de følger hverandre tett de to.

OT: lurer på hvorfor det som oftest er BC, schäfer eller rottis-eiere som blir allergiske etter de har hatt hunden rundt 18 mnd?? I mine øyne er det bedre å avlive en hund som er såppas usikker at den kan tenke seg å gjøre skade. Det finnes jo nesten ikke rene aggresive hunder, de fleste har vondt eller er redde.. Derimot kan uvaner som skyldes stress eller eventuelt dårlig behandling rettes opp hos kyndige folk. Problemet, synes jeg, er at mange omplasseringsorganisasjoner er for lite kritiske til kjøperne, og jeg mener at det er bedre å avlive en hund enn at den skal komme i et nytt hjem som kanskje forverrer tilstanden.

Skrevet

Chicka er/var problem hund.

Når jeg fikk hun fra FOD-Gården gikk hun ikke sammen med andre hunder, hennes signaler var borte vekk og hun var veldig usikker på andre mennesker.

Hun hadde vært innom to andre hjem før hun kom til meg.

Hun hadde blitt avlivet om jeg ikke kom og hentet hun for de ville ikke at hun skulle ha flere hjem og forholde seg til, men pga jeg kunne gi hun den oppbackingen hun trengte så valgte de å omplassere hun til meg.

Nå går hun sammen andre hunder, hun har et tydelig språk (litt problemer ved møte situasjoner med andre hunder når hun er i kobbel, men vi jobber med det), hun går bra med andre mennesker, men jeg holder hun bevist unna barn siden barn har vært slemme mot hun før og hun vil ikke han noe med dem å gjøre. (hun bare går når det kommer barn).

Jeg syntes man skal vurdere en hund med adferdsproblemer nøye og se om det er noe å gjøre med, er det ikke eller den ikke viser frem gang ved trening så syntes jeg hunden skal få slippe.

Jeg syntes hunder som har adferdsproblemer er morro å jobbe med, det er da man virkelig får brynet nesen sin og kunnskapene sine, og man må være VELDIG klar over når nok er nok og man bør ta farvel.

Jeg har iallefall en lykkelig og glad hund som fungerer i samfunnet, hadde hun ikke vist denne fremgangen så hadde hun ikke levd lenger, man kan ikke se på alt med rosa røde øyne...

Skrevet

Har selv avlivet en 2 år gammel hannhund som bet min datter, grunnen til bitt jenten gikk forbi hans tomme matskål.

Grunn til avliving han hadde fått sin siste sjanse hos meg(bitt meg flere ganger og bet hull hver gang).

Han kjøpte vi hos en dame som 1 år gammel da hun hadde tatt han tilbake fra forrige eier, som hadde misshandlet han(altså sultet hunden).

Senere fant vi ut at små gutter hadde mobbet/plaget hunden når den hadde stått bundet i hundehuset sitt.

Aner ikke hvordan, men når han fikk hilse på min brors eldste sønn(da 5 år) så gikk hunden etter ungen over alt i huset og knurret og glefset etter fingrene hans(tok hunden vekk fra ungen før det skjedde noe), noen dager senere hilste han på 2 like store unger(da jenter)og de var helt godtatt og ikke så mye som et knyst fra hunden(de kunne gjøre mye med hunden).

Vår konklusjon var at det måtte ha vært noen gutter på rundt den alderen som hadde vært stygge med han for han likte ikke gutter på størrelsen med 5-6 åringer i det hele tatt.

Skrevet
Har selv avlivet en 2 år gammel hannhund som bet min datter, grunnen til bitt jenten gikk forbi hans tomme matskål.

Grunn til avliving han hadde fått sin siste sjanse hos meg(bitt meg flere ganger og bet hull hver gang).

Han kjøpte vi hos en dame som 1 år gammel da hun hadde tatt han tilbake fra forrige eier, som hadde misshandlet han(altså sultet hunden).

Senere fant vi ut at små gutter hadde mobbet/plaget hunden når den hadde stått bundet i hundehuset sitt.

Aner ikke hvordan, men når han fikk hilse på min brors eldste sønn(da 5 år) så gikk hunden etter ungen over alt i huset og knurret og glefset etter fingrene hans(tok hunden vekk fra ungen før det skjedde noe), noen dager senere hilste han på 2 like store unger(da jenter)og de var helt godtatt og ikke så mye som et knyst fra hunden(de kunne gjøre mye med hunden).

Vår konklusjon var at det måtte ha vært noen gutter på rundt den alderen som hadde vært stygge med han for han likte ikke gutter på størrelsen med 5-6 åringer i det hele tatt.

Huff en slik hund hadde jeg aldri turt å hatt i hus

Skrevet

Jeg har ikke lest orntlig igjennom dabatten, men jeg syns dette er en viktig sak. Alt for mange hunder har det ikke godt, der hvor eieren prøver å rehabilitere en feks. overnervøs redd hund som stresser konstant etter eieren og får aldri ro. (feks en hund på pappas jobb løper rundt og rundt og rundt og rundt de byggene eieren er inne i, og stresser konstant og er redd alle mennesker rundt seg. Den har det ikke godt, og burde få slippe. Bare et eksempel) En viss grense går greit å prøve å se om det er håp. (iform av kunnskapsrike mennekser) Men mange drar det for langt. Og har aggressive bikkjer som er for et trussel for omgivelsene, kun fordi de tenker mest på seg selv egentlig og vil ikke avlive "kosebamsen sin". Eller omplasserer mange mange ganger og gjør forsåvidt situasjonen værre. Klart man kan prøve å fikse en problemhund, men en viss grense burde det være.

Skrevet

Jeg tror at i alt for mange tilfeller legger vi skylden på oss selv.. "Nei, jeg så den jo rett i øyene" "Den burde aldri blitt tatt med i den situasjonen" "Den liker jo ikke barn, så.."

Noen hunder har det bare så ille at det ikke er mye man kan gjøre for dem. De kan nok leve et helt skjermet liv hvor de ikke opplever stort, men er det et verdig liv for en hund?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...