Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn/ikke barn?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Jeg tenker at man går glipp av noe fordi alle har hatt en periode hvor de var barn selv, alle ha hatt en periode der de er voksne og lever helt fritt (så sant man ikke blir gravid veldig tidlig) og kun de som får barn får oppleve hvordan det er å gå gravid og hvordan det er å knytte de båndene. Som foreldrer går man kanskje glipp av noe ANNET, men man går ihvertfall ikke glipp av å gå barn og alt som følger med. Jeg tenker at det er en epoke for alt, og jeg har lyst til å gå igjennom alle epokene og ikke forlenge/forkorte noen og dermed gå glipp av andre epoker.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Jeg har aldri hatt lyst på egne barn. Ingen spesiell grunn til det egentlig. Jeg har "comitment issues" så kanskje det ligger noe der... :P Uansett. Tenker som så at skulle jeg ramle til å bli på tjukken haddendetnvært greit nok med en liten en, men det er ikke noe jeg kommer til å planlegge akkurat...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tjA..usikker...

er 28 år, med samboer og er ivertfall overhode ikke klar for barn enda..

Er ikke glad i barn, har aldri vært det... synes heller ikke det ser det minste attraktivt med barn...

Hundene mine betyr ALT for meg, og er livredd for at ungen skulle blitt allergisk, for det er ikke aktuellt å kvitte seg meg hundene.. dessuten lider jeg av ekstrem fødselsangst...og hadde aldri turt å bli gravid før legen lovet meg med hånda på hjertet at jeg skulle få keisersnitt..

Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg sannsynligvis tatt abort...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var en veldig interessant diskusjon. Spennende tema.

Jeg fram til for 1-2 år siden vært fast bestemt på at nei jeg skal ikke ha barn.Så ble jeg sammen med en fyr som hadde en liten en. Jeg var 19, han 25. Dette barnet var resultat etter et ligg med ei venninne. Husker jeg tenkte mye på dette, men forelskelse kan man jo ikke stoppe, så jeg droppet kravet mitt om at type skal ikke ha barn, hehe. Det var jo liksom en selvfølge, skulle aldri bli sammen med noen med unge, hallo! Forholdet varte i to år. Selvom det er ganske uansvarlig å ha ubeskyttet sex(tror han regnet med at hun gikk på p-piller, dumme mannen:P), har han vist seg å være veldig pliktoppfyllende og ansvarlig når det kommer til gutten. Da jeg ble sammen med han var ungen én mnd gammel.

Jeg selv er av typen som ikke liker barn, unntatt noen veldig få. Men jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Jeg søkte jobb i barnehage. Og etter hvert, pga både det og forholdet til eksen, ble jeg mer og mer åpen for at hmm kanskje jeg skal ha ungen en gang. Husker hvor sinnsykt smigret og varm jeg ble om hjertet da han sa at senere skulle vi ha et barn som var vårt. Jeg smeltet jo helt da han sa det. Og tanken på eget barn var plutselig ikke så fjern lenger.

Da jeg jobbet i barnehagen fikk jeg liksom et bedre bilde av hvor sterkt forholdet mellom forelde og barna er. Hvor uendelig glade barna var HVER dag når foreldrene kom og hentet dem. DEN gleden! Jeg følte plutselig at jeg skjønte. Barna betyr alt. De er deres største stolthet, kjæreste en har. Og jeg skjønner jo hvorfor. Det må være spennende å ha noe som man liksom selv har laget, som er ditt liksom. Og se det vokse opp, hvor stolt man blir. Nei jeg tror nok jeg skjønner, uten at jeg kan sette meg inn i situasjonen selv, at det er noe helt helt spesielt.

Og spesielt det dere mødre skriver her i tråden - akkurat nå føler jeg, jeg kan ikke være foruten det dere beskriver! En angrer jo aldri - hvorfor skal jeg da ikke få barn? De ekstreme følelsene dere beskriver, høres jo helt fantastisk ut. Som å kikke ned på vesenet man er mamma til, første smilet osv. Jeg tror jeg forstår hva dere mener, uten at jeg helt forstår det like vel :P

Det som er mitt problem, er at jeg føler jeg ikke har TID! Jeg har ekstremt mange planer i livet mitt, jeg lever for å oppleve, og jeg føler liksom at jeg blir litt fanget dersom jeg får barn. Og jeg er veldig opptatt av denne delen av meg selv - målene jeg har i livet, hva jeg vil i livet, det har jeg løare planer for - uten om barn - det kommer liksom i veien for alle disse planene! Jeg har lyst til å oppleve disse planene mine mens jeg er ung. Men jeg vil liksom ikke få barn gammel heller... Og jeg har ikke lyst til å bli gammel uten barn, det må jo være trist. Men jeg har heller ikke lyst til å være ung mor! Når jeg ser unge mødre så er det en litt slem tanke som sniker seg fram i hodet mitt - "de har ikke noe bedre å gjøre på i livet, der er endestoppet dems, de er ikke interessert i å LEVE livet" og slike ting. For slik jeg ser for meg livet mitt, vil et barn sette en stopper for de(eller i det minste utsette dem med 18 år!).

Jeg har så mye jeg vil gjøre. Jeg har altfor mange hobbyer og drømmer i livet. Og jeg VIL virkelig virkelig utføre dem. Derfor har jeg et lite dilemma. Gammel mor, eller gi slipp på drømmene mine, hehe. Ser liksom ikke for meg at jeg har tid til barn før uti trettiårene en gang... Før førti da, hehe :P

Men for meg er det ikke sånn at jeg tenker "blir jeg gravid får jeg vurdere det." Jeg har klare planer om at blir jeg ved et uhell gravid nå, er det abort umiddelbart, uten tvil. Jeg har noen få ganger trodd jeg har vært gravid, og da har det ikke vært noen tanker om at "ååh et lite vesen i magen min", men det har vært mer "Oi SHIT, må bestille legetime med en gang for abort." Så ejg er kalr på hva jeg vil nå hvertfall. Ikke noen barn enda. Har ikke kjæreste nå da, så det er jo ikke et tema uansett, men det var ikke det da jeg hadde det heller. Ikke en vurderingssak i det hele tatt. Skal jeg ha barn, skal jeg vente til jeg er klar. Jeg er ganske nøye med p-piller og sånn, så tror ikke det skal være noen fare =)

Men jeg hadde godt av å jobbe i barnehage. Jeg forstår mer nå. Jeg irriterer meg sjelden over barn nå. For jeg vet hvordan de er. Og at man ikke akkurat kan kjefte på et barn for å få det til å slutte å gråte.

RED.

Det er jeg så enig i! Det er noe av det verste jeg hører om. Stakkars de mennene som alltid må ha et forhold til barnemoren bare fordi hun ville det. Nei, det å få barn er noe som begge skal være enige om.

Hva om 'uhellet' først er ute og mannen ikke ønsker barn, men hun overhodet ikke ønsker å ta abort? Av religiøse grunner, eller personlige/andre.

Ideelt sett er dette selvsagt noe man skal være enig om, gjennomtenkt og ønsket fra begge parter, men det er nå ikke alltid slik det skjer.

Litt interessant dette. Når jeg har vært sammen med en fyr som var i en lignende situasjon. Jeg har så smått mistenkt denne dama han fikk barnet med, at hun ville ha unge, og derfor slurvet med p-pillene, nesten alle blir gravide når de er rundt 20 på dette stedet de kommer fra, og de var venner. Men dette er jo ikke noe jeg vet da, kan godt være det bare var en glipp, og at hun hadde moralske dilemmaer med abort. Det eksen min fortalte var at han lot valget være opp til henne, hun bestemte. Det ble et barn. Men fytti ******* for et styr det var. Mellom de to. De hater hverandre og kom overhodet ikke overens. Jeg var vitne til alt dette dramaet på nært hold. Dama var ei kjerring. Mens hun gikk gravid fikk hun en kjæreste. Da barnet var født. lot hun ikke faren se barnet sitt! Før hun etterhvert tok til fornuft påd et punktet, men herremin så idiot hun har vært. Yppet til krangler hele tiden og det har vært så mye tull at jeg holdt på å bli gal. Dette barnet kommer til å vokse opp med foreldre som ikke tåler trynet på hverandre. Eller, de har etterhvert fått en ganske god tone, men eksen min vet hvertfall at hun er en idiot. Men hans familie, spesielt moren hans, takler ikke moren til barnet i det hele tatt, var mest drama mellom dem. Barnet vil jo høre dette opp gjennom oppveksten, fra mor hvor idiot farmor er, og fra farmor hvor korka mor er? Eksen min prøver å stille seg nøytralt til dem og bare holde ting rolig, men det er jo ikke så lett alltid. Han er bltit så lei drama at han adlyder hvert minste vink fra henne virker det som. Var så redd for å gjøre sånn at hun begynte å tulle igjen. Han må jo forholde seg til dette kvinnemennesket i mange år framover. Og han er bundet til det stedet, som var den største grunnen til at jeg gjorde det slutt. Selvom han gjerne ville ha flyttet med meg et sted, kunne han ikke det.

Så... ingen bør få barn med en "random". Dette vil jo gå utover barnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg kan få de 5 år gamle og veloppdragne så kan jeg vurdere det :lol:

Ser ikke for meg som mammatypen (med mindre jeg kan ta de med på valpekurs :lol: ), men man vet aldri. Dog har jeg alltid sagt, får jeg barn så bør dere kikke nøye på fyren, for han kommer fader meg til å være one of a kind ;) ;) Men for all del, kan være av en helt annen oppfatning om et par år, skal aldri si aldri :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid vært sånn at jeg aldri noensinne kunne tenke meg barn.. Men det var helt til jeg møtte mannen i mitt liv. Når ting plutselig føles riktig, så gjør det det.. Og det er en veldig merkelig følelse, nesten som en åpenbaring hehe. Tidligere hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å skifte mening, men det har jeg altså gjort. Rart det der..

Har full resepekt for de som ikke vil ha barn, og jeg tror ikke de går glipp av noe, akkurat som de som har barn, går vel ikke glipp av noe de heller? Det er det fine, synes jeg, at man har friheten til å velge hva man selv vil.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lyst på barn :) Jeg har jobbet med barn de siste 3 årene, og en god del med barn og familier som har det vondt og vanskelig, som trenger hjelp, og som ikke får hverdagen til å fungere, og sånn egentlig skulle nok det å ha fått meg redd og uvillig, men snarere tvert imot :P Guri malla så mange fantastiske barn og ungdommer jeg treffer, jeg skulle gjerne tatt med meg alle hjem! Da tror jeg samboer ville blitt sur etterhvert da :P Og mulig jeg hadde fått sparken i tillegg, heh.

Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg tatt gladelig imot, selv om det ikke er perfekt timing akkurat nå. Jeg ønsker å fullføre utdannelsen min (i underkant av et år igjen bare nå :P), samt jobbe en liten stund. Samt bo et annet sted enn vi gjør nå. Men alt sånt er detaljer, det ville jo ordnet seg på et vis uansett. Jeg håper jeg en gang får mulighet til å få barn, jeg er faktisk oppriktig redd for at det at jeg eksempelvis har gått lenge på p-piller har ødelagt noe, eller at det er noe annet galt med meg. Samboer har samme syn som meg, at barn er herlig og vi ønsker det en gang i fremtiden (og vi vil helst ha mer enn et barn), men ikke nødvendigvis i morgen, eller om 9 mnd. Men vi har begge lyst til å være relativt unge foreldre, så ja. Har flere venner, både av meg og samboer, som har fått barn i det siste, og jeg kjenner at jeg virkelig virkelig vil dette. For bare to uker siden hadde jeg min venninnes 15 dager gamle sønn sovende på fanget mitt i halvannen time, og jeg er sikker på at jeg kunne flydd av glede etterpå, det var faktisk en helt fantastisk følelse. Jeg har ikke kjent de ekstreme morsfølelsene selv, men jeg har ikke noe problem med å se for meg at de eksisterer. Følelsene mine sier barn - nååå, men fornuften min er litt fornuftig enda.

Dessuten har jeg av en eller annen grunn himla lyst på tvillinger :P Også en gang i fremtiden, når jeg har blitt mer voksen, moden og erfaren, kunne jeg tenke meg å være fosterhjem. Det er mangel på gode fosterhjem i Norge, og det er noe som er så inderlig nødvendig, og jeg har veldig lyst til å bidra med det en gang. Men per nå vet jeg godt at jeg ikke er istand til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tvillinger er litt søtt da, det skal jeg innrømme. De har en sånn særegen bror-søster (evt bror-bror osv, men jeg er mest kjent med "stebarna mine" jeg da, og de er bror-søster) connection, eller "greie", som jeg pleier å sitte og forundre/beundre meg over. Det er nok virkelig en følelse ingen av oss (med mindre noen brukere har en tvilling :P ) kan forstå.

Men sånn for foreldre så er det endel dyrere, en del mer arbeid, ekstra bekymringer for hvordan ting skal ordnes om ene ungen må f.eks til lege og den andre ikke har pass, baksetet blir fullstendig okkupert og ja. Mange ting det ikke kunne fallt meg inn før jeg havnet i den situasjonen jeg er i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...