Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan oppdaget du sykdom/plager hos hunden?


Janis
 Share

Recommended Posts

Dumt spøsmål sikkert, men...

Sykdomshistorien til hunden din og hvordan oppdaget du symtomene?

Hva med depresjon feks.

Øyne til Nelly renner, dvs jeg ser ikke at det renner, men at pelsen under øyne er fuktig. Hun har vært slik siden hun kom. Tenkte det gikk over, men det har det ikke gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdaget svak PL fordi han "kastet" beinet til siden i ny og ne. Grad 1, ikke noe å bry seg om i hverdagen.

Hadde tette tårekanaler, de ble spylt opp også var det greit. Det sjekket jeg da øynene rant så sykt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Ren tilfeldighet at jeg fant ut at hunden hadde utviklet fôrallergi.

Alltid vært opptatt av at hunden skulle ha et godt kosthold, men med årene begynte han gradvis å få anfall rett og slett. Hadde ikke symtomer som kløe, hårtap o.l, men rett og slett anfall innimellom som de fleste veterinærer vi snakket med også trodde var epilepsi. Og ingen trodde dette skyldtes allergi iallefall.

Men siden medikamentene for epilepsi til hund er så sterke og kan redusere livskvaliteten til hunden, og det ikke var noen ordentlig måte å finne ut av om hunden har epilepsi på, ble vi bare bedt om å nøye loggføre hvor ofte han hadde slike anfall. Og se utviklingen, om det kom nærmere og nærmere hverandre og hvor lenge det varte, for å så bli enige med veterinær om det var helt nødvendig å starte på piller mot det.

Var en ren tilfeldighet at jeg i denne perioden for flere år siden startet med råfôring (helt i starten av rene produkter kokt kjøtt (+litt rått), litt grønt og en dasj naturell yoghurt for kalsium), men ble jo klokere med tiden, og har nå for lengst startet med rått kjøtt, ben og organer og kuttet gradvis ut alt grønt som noen hovedkost. Poenget var at han aldri fikk noen form for anfall "epilepsi" siden jeg startet med dette, og det er nå 3-4 år siden.

Så anfallene var slettes ikke epilepsi, men rett og slett fôrallergi.

Aldri mer tørt til noe dyr her i hjemmet uansett, ellergi eller ikke, dette var iallefall min redning!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldstemann har Furunkulose. Det var ikke vanskelig å merke den sykdommen for å si det slik, han hadde alle de riktige symptomene (byllesyke) og jeg søkte meg frem på internett før jeg kontaktet veterinær og fikk det bekreftet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eggstokkcyster:

Tinka hadde alltid vært veldig populær blant hannhunder (for å si det pent), og hadde i tillegg en tendens til å bli stresset og begynne å ri på til tider merkelige tidspunkt. Jeg tenkte bare at det var sånn hun var, at jeg var en dårlig hundeeier også videre, helt til jeg tilfeldigvis fikk høre om en annen tispe som hadde vært litt på samme viset, og som viste seg å ha begynnende livmorbetennelse. Vi tok turen til veterinær, forklarte symptomene og veterinæren var ikke i tvil - hun hadde eggstokkcyster. Vi gikk faktisk rett til kastrering uten røntgen eller andre undersøkelser på forhånd. Veterinæren sa at han aldri hadde sett så heftig utbrudd av eggstokkcyster før som det Tinka hadde.

Etter kastrering slapp hun smertene hun trolig hadde hatt i forbindelse med cystene, i tillegg til at hormonnivået stabiliserte seg. Atferdsmessig fikk hun endelig "blitt seg selv" uten det negative stresset, men fremdeles (5,5 år etter at hun ble kastrert) er det veldig mange hannhunder som reagerer på henne (hvis de får lov, vel og merke...).

Spondylose (forkalkninger i ryggen):

En gang vi var på utstilling, fikk hun 4-5 ganger i løpet av dagen et slags anfall, hvor hun i noen sekunder av gangen mistet kontrollen over bakbeina og falt sammen. Hun viste ikke smerter da det skjedde og heller ikke etterpå, hun haltet ikke, og virket i det hele tatt som normal både før og etter anfallene. Dagen etter dro vi til veterinær og fikk røntget ryggen, og det viste seg at hun hadde forkalkninger på fire steder langs ryggsøylen. Anfallene hun hadde hatt dagen før oppstod sannsynligvis fordi en nerve kom i klem mellom forkalkningsbroene.

Nå er det sjelden jeg merker noe til det. Hun har for eksempel ikke fått smertestillende for det, og er i det hele tatt sprek og rask. Er det kaldt ute, kan hun bli litt stiv, men back on track-dekken hjelper mye. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dagen etter at jeg hentet min valp hos oppdretter, oppdaget jeg at hun hadde ekstreme mengder med flass i pelsen. Det bare fosset frem da jeg dro en børste over ryggen hennes for første gang.

Samme kveld ringer oppdretter og sier at en av de andre eierne til en valp i samme kullet allerede hadde vært hos veterinær fordi de syns at den nye valpen deres klødde seg så ekstremt mye. Der hadde de fått stadfestet pelsmidd. Det betydde at sannsynligvis alle valpene i kullet hadde det (fem stk).

Dermed måtte jeg også til veterinær og få medisin til valpen og medisinere henne i ukesvis. Det ble bare dryppet i nakken hennes, ikke noe big deal, men ikke morsomt heller. Burde vært unødvendig å få levert en valp med noe sånt. Jeg har skjønt at den veterinærkontrollen valpekull er gjennom før levering, ikke er spesielt nøye... Mye rart som sklir igjennom uten anmerkning. At så mye flass ikke ble oppdaget av verken oppdretter eller veterinær er egentlig helt utrolig. Begge skal jo være erfarne og vite hva man skal se etter. Jeg visste ikke det.

Det tok et par - tre mnd før valpen var symptomfri (fri for flass), og vi var til en kontroll i løpet av et visst antall uker etter påbegynt medisinering. Da tok vet'en skrapeprøve under mikroskop av hunden, og det viste DØDE midd-rester, og ingen levende midd lenger. Medisinen hadde altså virket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hundene mine har ingen fysiske sykdommer.... men tispa mi har genetisk seperasjonsangst, og jeg regner dette som en sykdom.

Hun var min første egne hund, så jeg hadde ikke så mye erfaring med valper, men syntes det var underlig at hun var så hysterisk bare jeg skulle på do eller i dusjen, hun måtte være med inn i dusjen for å ikke få panikk. Da vi begynnte med alene trening reagerte jeg også på at det var tilsynelatende umulig... hun fikk panikk etter 1 minutt... og viste symptomer som oppkast, skjelving og at hun tisset på seg...

Senere fant jeg ut at resten av kullet led av det samme. :huh:

Hun vil aldri bli helt frisk, og jeg må ta mye hensyn til henne i hverdagen, men etter MASSSSE jobb, så har vi ivertfall kommet til et nivå som gjør det levelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdaget at min (da) åtte år gamle sheltie hadde HD etter at hun plutselig begynte å bite seg i sidene/hoftene når vi gikk tur. Kunne ikke merke det på noen annen måte, hun løper, hopper og herjer som før, men av og til stoppet hun og bet seg i siden. Røntget hele hunden og fant bittelitt forandringer i hoftene. kanskje en C-diagnose om vi hadde avlest det offisielt.

Nå er hun ni år, gått på ledd-fôr siden hun ble røntget for et år siden, og bitinga er borte. Hun er like vill og gal som før :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ren tilfeldighet at jeg fant ut at hunden hadde utviklet fôrallergi.

*klippe litt*

Så anfallene var slettes ikke epilepsi, men rett og slett fôrallergi.

Aldri mer tørt til noe dyr her i hjemmet uansett, ellergi eller ikke, dette var iallefall min redning!

Vil bare nevne at det er kjent at råforing kan hjelpe veldig mye på hunder med epilepsi. :D

Jeg fikk mistanker om at hunden min hadde "noe" i ryggen pga måten hun gikk ned trappen på. Hun bruker ikke ene bakbenet. Samt at hun var litt tregere til å hoppe opp i sofaen. Kun små små tegn.

Hun har dessverre 2 tykke bruer med forkalkninger i ryggen :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Vil bare nevne at det er kjent at råforing kan hjelpe veldig mye på hunder med epilepsi. :D

Jeg fikk mistanker om at hunden min hadde "noe" i ryggen pga måten hun gikk ned trappen på. Hun bruker ikke ene bakbenet. Samt at hun var litt tregere til å hoppe opp i sofaen. Kun små små tegn.

Hun har dessverre 2 tykke bruer med forkalkninger i ryggen :(

Seriøst? Hm, aldri hørt om det før, og har jo i tiden tilbake lest og forhørt meg en del angående emnet.

Men er uansett ikke noe å ta stilling til lenger hos meg iallefall, heldigvis, siden han er helt frisk i dag. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mozza visste jeg at hadde sopp fra første gang jeg så henne. Det er et problem på rasen og hun hadde en del.

Loke oppdaget jeg at hadde problemer med bakbenskontroll på første turen. Han vinglet med bakbeina og selv om den delen ble bra relativt raskt så jeg at det var noe som ikke var som det skulle enda. Heldigvis bar det bare to utstillingsdommere som oppdaget det, han fikk to blåsløyfer pga halthet, resten av dommerstanden ( Dvs , de 5 andre vi stilte for før han ble Nuch ) berømmet bevegelsene hans faktisk. Tok et par år før han fikk skikkelig diagnose : låsninger i bekken grunnet kraniebrudd.

Pan var like vanskelig. Noe var galt alt fra 10 ukers alder. Alvorlig galt. Han var fryktelig sint, og igjen: noe var ' rart' med rytmen hans. X antall dyrleger mente bikkja bare var dårlig oppdratt og at jeg var teit, men når han var 2 år syntes det endelig på røntgen: forkalkninger i hele ryggraden .

Sheila gikk rart. Spesielt etter lange turer. De gamle eierne syntes det var søtt, hun vrikket jo på rumpa! Jeg dro henne med til røntging: HDE.

Tellus begynte å oppføre seg rart ( enda rarere, han var sprø fra før ) , bare sekunder av gangen , men igjen bar det noe som føltes feil. Det uttartet seg og til slutt fikk han diagnosen demens.

Summasummarum er det magefølelsen og intens drilling fra barnsben av i hvordan man kjenner om en traver er halt/ stiv/ øm etc som stort sett har gjort at jeg har oppdaget det. Ingen av mine hunder har vært tydelig halte, men en det har vært noe urytmisk i bevegelsene og noe i blikket som har gitt meg et hint.

Dessverre får jeg en litt ekkel følelse av bakbensbevegelsene til M noen ganger, men det velger jeg å tro bare er mangel på muskulatur enn så lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...