Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan oppdaget du sykdom/plager hos hunden?


Janis
 Share

Recommended Posts

Dumt spøsmål sikkert, men...

Sykdomshistorien til hunden din og hvordan oppdaget du symtomene?

Hva med depresjon feks.

Øyne til Nelly renner, dvs jeg ser ikke at det renner, men at pelsen under øyne er fuktig. Hun har vært slik siden hun kom. Tenkte det gikk over, men det har det ikke gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdaget svak PL fordi han "kastet" beinet til siden i ny og ne. Grad 1, ikke noe å bry seg om i hverdagen.

Hadde tette tårekanaler, de ble spylt opp også var det greit. Det sjekket jeg da øynene rant så sykt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Ren tilfeldighet at jeg fant ut at hunden hadde utviklet fôrallergi.

Alltid vært opptatt av at hunden skulle ha et godt kosthold, men med årene begynte han gradvis å få anfall rett og slett. Hadde ikke symtomer som kløe, hårtap o.l, men rett og slett anfall innimellom som de fleste veterinærer vi snakket med også trodde var epilepsi. Og ingen trodde dette skyldtes allergi iallefall.

Men siden medikamentene for epilepsi til hund er så sterke og kan redusere livskvaliteten til hunden, og det ikke var noen ordentlig måte å finne ut av om hunden har epilepsi på, ble vi bare bedt om å nøye loggføre hvor ofte han hadde slike anfall. Og se utviklingen, om det kom nærmere og nærmere hverandre og hvor lenge det varte, for å så bli enige med veterinær om det var helt nødvendig å starte på piller mot det.

Var en ren tilfeldighet at jeg i denne perioden for flere år siden startet med råfôring (helt i starten av rene produkter kokt kjøtt (+litt rått), litt grønt og en dasj naturell yoghurt for kalsium), men ble jo klokere med tiden, og har nå for lengst startet med rått kjøtt, ben og organer og kuttet gradvis ut alt grønt som noen hovedkost. Poenget var at han aldri fikk noen form for anfall "epilepsi" siden jeg startet med dette, og det er nå 3-4 år siden.

Så anfallene var slettes ikke epilepsi, men rett og slett fôrallergi.

Aldri mer tørt til noe dyr her i hjemmet uansett, ellergi eller ikke, dette var iallefall min redning!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eldstemann har Furunkulose. Det var ikke vanskelig å merke den sykdommen for å si det slik, han hadde alle de riktige symptomene (byllesyke) og jeg søkte meg frem på internett før jeg kontaktet veterinær og fikk det bekreftet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eggstokkcyster:

Tinka hadde alltid vært veldig populær blant hannhunder (for å si det pent), og hadde i tillegg en tendens til å bli stresset og begynne å ri på til tider merkelige tidspunkt. Jeg tenkte bare at det var sånn hun var, at jeg var en dårlig hundeeier også videre, helt til jeg tilfeldigvis fikk høre om en annen tispe som hadde vært litt på samme viset, og som viste seg å ha begynnende livmorbetennelse. Vi tok turen til veterinær, forklarte symptomene og veterinæren var ikke i tvil - hun hadde eggstokkcyster. Vi gikk faktisk rett til kastrering uten røntgen eller andre undersøkelser på forhånd. Veterinæren sa at han aldri hadde sett så heftig utbrudd av eggstokkcyster før som det Tinka hadde.

Etter kastrering slapp hun smertene hun trolig hadde hatt i forbindelse med cystene, i tillegg til at hormonnivået stabiliserte seg. Atferdsmessig fikk hun endelig "blitt seg selv" uten det negative stresset, men fremdeles (5,5 år etter at hun ble kastrert) er det veldig mange hannhunder som reagerer på henne (hvis de får lov, vel og merke...).

Spondylose (forkalkninger i ryggen):

En gang vi var på utstilling, fikk hun 4-5 ganger i løpet av dagen et slags anfall, hvor hun i noen sekunder av gangen mistet kontrollen over bakbeina og falt sammen. Hun viste ikke smerter da det skjedde og heller ikke etterpå, hun haltet ikke, og virket i det hele tatt som normal både før og etter anfallene. Dagen etter dro vi til veterinær og fikk røntget ryggen, og det viste seg at hun hadde forkalkninger på fire steder langs ryggsøylen. Anfallene hun hadde hatt dagen før oppstod sannsynligvis fordi en nerve kom i klem mellom forkalkningsbroene.

Nå er det sjelden jeg merker noe til det. Hun har for eksempel ikke fått smertestillende for det, og er i det hele tatt sprek og rask. Er det kaldt ute, kan hun bli litt stiv, men back on track-dekken hjelper mye. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dagen etter at jeg hentet min valp hos oppdretter, oppdaget jeg at hun hadde ekstreme mengder med flass i pelsen. Det bare fosset frem da jeg dro en børste over ryggen hennes for første gang.

Samme kveld ringer oppdretter og sier at en av de andre eierne til en valp i samme kullet allerede hadde vært hos veterinær fordi de syns at den nye valpen deres klødde seg så ekstremt mye. Der hadde de fått stadfestet pelsmidd. Det betydde at sannsynligvis alle valpene i kullet hadde det (fem stk).

Dermed måtte jeg også til veterinær og få medisin til valpen og medisinere henne i ukesvis. Det ble bare dryppet i nakken hennes, ikke noe big deal, men ikke morsomt heller. Burde vært unødvendig å få levert en valp med noe sånt. Jeg har skjønt at den veterinærkontrollen valpekull er gjennom før levering, ikke er spesielt nøye... Mye rart som sklir igjennom uten anmerkning. At så mye flass ikke ble oppdaget av verken oppdretter eller veterinær er egentlig helt utrolig. Begge skal jo være erfarne og vite hva man skal se etter. Jeg visste ikke det.

Det tok et par - tre mnd før valpen var symptomfri (fri for flass), og vi var til en kontroll i løpet av et visst antall uker etter påbegynt medisinering. Da tok vet'en skrapeprøve under mikroskop av hunden, og det viste DØDE midd-rester, og ingen levende midd lenger. Medisinen hadde altså virket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hundene mine har ingen fysiske sykdommer.... men tispa mi har genetisk seperasjonsangst, og jeg regner dette som en sykdom.

Hun var min første egne hund, så jeg hadde ikke så mye erfaring med valper, men syntes det var underlig at hun var så hysterisk bare jeg skulle på do eller i dusjen, hun måtte være med inn i dusjen for å ikke få panikk. Da vi begynnte med alene trening reagerte jeg også på at det var tilsynelatende umulig... hun fikk panikk etter 1 minutt... og viste symptomer som oppkast, skjelving og at hun tisset på seg...

Senere fant jeg ut at resten av kullet led av det samme. :huh:

Hun vil aldri bli helt frisk, og jeg må ta mye hensyn til henne i hverdagen, men etter MASSSSE jobb, så har vi ivertfall kommet til et nivå som gjør det levelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdaget at min (da) åtte år gamle sheltie hadde HD etter at hun plutselig begynte å bite seg i sidene/hoftene når vi gikk tur. Kunne ikke merke det på noen annen måte, hun løper, hopper og herjer som før, men av og til stoppet hun og bet seg i siden. Røntget hele hunden og fant bittelitt forandringer i hoftene. kanskje en C-diagnose om vi hadde avlest det offisielt.

Nå er hun ni år, gått på ledd-fôr siden hun ble røntget for et år siden, og bitinga er borte. Hun er like vill og gal som før :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ren tilfeldighet at jeg fant ut at hunden hadde utviklet fôrallergi.

*klippe litt*

Så anfallene var slettes ikke epilepsi, men rett og slett fôrallergi.

Aldri mer tørt til noe dyr her i hjemmet uansett, ellergi eller ikke, dette var iallefall min redning!

Vil bare nevne at det er kjent at råforing kan hjelpe veldig mye på hunder med epilepsi. :D

Jeg fikk mistanker om at hunden min hadde "noe" i ryggen pga måten hun gikk ned trappen på. Hun bruker ikke ene bakbenet. Samt at hun var litt tregere til å hoppe opp i sofaen. Kun små små tegn.

Hun har dessverre 2 tykke bruer med forkalkninger i ryggen :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Vil bare nevne at det er kjent at råforing kan hjelpe veldig mye på hunder med epilepsi. :D

Jeg fikk mistanker om at hunden min hadde "noe" i ryggen pga måten hun gikk ned trappen på. Hun bruker ikke ene bakbenet. Samt at hun var litt tregere til å hoppe opp i sofaen. Kun små små tegn.

Hun har dessverre 2 tykke bruer med forkalkninger i ryggen :(

Seriøst? Hm, aldri hørt om det før, og har jo i tiden tilbake lest og forhørt meg en del angående emnet.

Men er uansett ikke noe å ta stilling til lenger hos meg iallefall, heldigvis, siden han er helt frisk i dag. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mozza visste jeg at hadde sopp fra første gang jeg så henne. Det er et problem på rasen og hun hadde en del.

Loke oppdaget jeg at hadde problemer med bakbenskontroll på første turen. Han vinglet med bakbeina og selv om den delen ble bra relativt raskt så jeg at det var noe som ikke var som det skulle enda. Heldigvis bar det bare to utstillingsdommere som oppdaget det, han fikk to blåsløyfer pga halthet, resten av dommerstanden ( Dvs , de 5 andre vi stilte for før han ble Nuch ) berømmet bevegelsene hans faktisk. Tok et par år før han fikk skikkelig diagnose : låsninger i bekken grunnet kraniebrudd.

Pan var like vanskelig. Noe var galt alt fra 10 ukers alder. Alvorlig galt. Han var fryktelig sint, og igjen: noe var ' rart' med rytmen hans. X antall dyrleger mente bikkja bare var dårlig oppdratt og at jeg var teit, men når han var 2 år syntes det endelig på røntgen: forkalkninger i hele ryggraden .

Sheila gikk rart. Spesielt etter lange turer. De gamle eierne syntes det var søtt, hun vrikket jo på rumpa! Jeg dro henne med til røntging: HDE.

Tellus begynte å oppføre seg rart ( enda rarere, han var sprø fra før ) , bare sekunder av gangen , men igjen bar det noe som føltes feil. Det uttartet seg og til slutt fikk han diagnosen demens.

Summasummarum er det magefølelsen og intens drilling fra barnsben av i hvordan man kjenner om en traver er halt/ stiv/ øm etc som stort sett har gjort at jeg har oppdaget det. Ingen av mine hunder har vært tydelig halte, men en det har vært noe urytmisk i bevegelsene og noe i blikket som har gitt meg et hint.

Dessverre får jeg en litt ekkel følelse av bakbensbevegelsene til M noen ganger, men det velger jeg å tro bare er mangel på muskulatur enn så lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...