Gå til innhold
Hundesonen.no

Tar hunden din hensyn?


Bananen
 Share

Recommended Posts

Aiko er bare nydelig, skjønn og rolig inne. Imouto er... vel... knertmonster, lykkeboll og kamikaze på en gang. :lol: Feks har jeg lært meg at jeg ikke må finne på å åpne øynene og se på henne lenge om morran, for da blir hun skrekkelig lykkelig, og må klabbe meg litt i trynet. Hun har holdt på rive ut øyeeplet mitt en gang, det er jeg sikker på. Men nå skjønner jeg jo hvor hun har det fra (som alle andre særheter og litt "utfordrende" sider):

Pippi og Birk kan finne på å klore deg litt hvis de bir litt energiske (labbene slenges liksom litt overalt).

Dette er da faren og helsøstra til Imouto. Jeg bare sier det. :aww:

:lol:

Hun har jo ingen fysiske begrensninger, og hopper gjerne over meg, på meg, poker folk skikkelig hardt i låret for å få oppmerksomhet, klasker med potene (helst idet negla er nyklipte) på låra mine idet jeg bytter bukse, bare fordi det er så INNMARI gøy med buksebein som slenger. Hun pleier også å sette seg både her og der. Måten jeg fant ut at hun hadde fått sin første løpetid på, var feks at det lukta så muffens av hodet til Aiko. Det viste seg at skrekkfrekken hadde begynt å sette seg godt ned med rompa mellom øra på Aiko! :lol: Her har hun akkurat kommet hjem til oss, 8 uker gammel, og har funnet seg et helt naturlig sted å ligge, selvsagt:

DSC_0370.jpg

Her er hun noen uker eldre, men fortsatt like hensynsløs (her klatra hun faktisk over hodet på Claudio for å sette seg godt til rette litt nærmere tv'en):

DSC_1095.jpg

Så nei, for knertis er hele verden en lekeplass, og det er bare å flytte seg! :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå skjønner jeg jo hvor hun har det fra (som alle andre særheter og litt "utfordrende" sider):

Dette er da faren og helsøstra til Imouto. Jeg bare sier det. :aww:

Birk hilser, og sier at det ekke hans skyld at hans barn ble slike sprudlende lykketroll som sin far, og at hans noe merkelige sider var veldig arvelige :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må jo flire litt, for når jeg satt og leste denne tråden så kom Lady 'vandrende' opp i sofaen og fanget mitt (der laptopen er) og la seg ned. At det allerede er noe der spiller jo ingen rolle. Det var bare å redde pc'en unna slik at ikke alt det merkelige som vanligvis skjer på pcskjermen når den får besøk av Lady skulle skje. Så nå ligger hun i halve fanget mitt, mens jeg balanserer laptopen på utsiden av hoften på den andre siden :innocent:

Ellers så er opplever jeg ofte når hun ligger oppå meg og skal en annen plass at hun tar fraspark i min kropp.... har blåmerker å vise til!! :gaah: Alle gjester skal også overfalles, og hvis hun løper mot meg så er føttene mine rette plassen å bremse. :ahappy:

Er det rart jeg forguder henne :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuma er veldig flink å ta hensyn til meg, han er stille og rolig inne. Vi har en sofa hver og trives med det. Han har begynt å be om kos da, men på en veldig forsiktig "kan du ikke klø meg litt på hofta da?"-måte.

Eneste han ikke tar hensyn til er den gamle nabodama i underetasjen, for på kvelden like før vi skal legge oss så må han kaste rundt den store, tunge godteriballen sin litt. Ser for meg at det bråker ganske kraftig ned, så da bruker jeg å riste ut en godis og legge ballen på bordet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha, nei, Eine er vel ikke akkurat hensynsfull, men han kommer seg! Kom til å tenke på en morsom episode med vår første aussie, Brimi, han fant alltid på så mange spillopper, herlighet, kan nesten lage egen tråd om alt han gjorde (nå kom det forresten en labrador og plasserte snuten 2 cm fra ansiktet mitt og syyyter, nå går han på sofaryggen og snart trør han på katta, nei, han slapp beinet sitt på katta) :lol:

Vel, Brimi, vi hadde besøk av ikke-hundefolk og han ene var redd for hunder, så vi holdt Brimi litt unna til han fikk satt seg inn i sofaen. Brimi var veldig sosial av seg og mente at alle skulle bumpes, knøes og hilses på. Han tok like godt sats og hoppet over sofaryggen og landet galant rett ved siden av den hunderedde :lol: En som fikk litt angst, da, ja, men Brimi var jo bare såååå glad!

Men det er forskjell på 20 kg aussie og 30 kg labrador!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flir, korte svaret er NEI :P

Dvs, han tar hensyn og ligger unna om han får beskjed om det, er det fri ferdsel, så er det fri ferdsel. Dessuten er han bare hensynsløs rundt meg og samboer, andre er han grei og høflig rundt, og da er det liksom litt greit :lol:

Thorvald er en mester på å dytte rumpa si der det egentlig ikke er plass. Det vanligse er når jeg og samboer sitter vedsiden av hverandre i sofaen, og Thorvald hopper oppi til oss. Han starter med å ligge litt i fanget, også presser han seg ned så han har rompa på sofaen, og før vi vet ordet av det sitter vi i hver vår ende i sofaen med en lykkelig slamp i midten ^^ Han er også god på å insistere på å ligge i midten når han får komme opp i senga (da ligger han altså så lang han er mellom oss, med hodet på enten min eller samboers pute). Jeg ligger ytterst, så jeg er ofte påstignings/avstigningsrampe for å komme opp og ned i senga. Og, det er ikke egentlig så kult å bråvåkne kl 4 om natte fordi man får 18 kg (sentrert i fire poter) som tar springfart og hopper opp i senga - og lander midt på magen. Guh.

Jeg er glad han ikke er større jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det ville vel vært rein løgn å påstå noe sånt *ler* Den mest hørte hilsefrasen når folk møter Nora er "AU! Fader!", hvilket er forståelig, det er nesten utrolig hvor langt inn i innvollene dine hun klarer å plante et par forbein :lol: Hun gir stort sett blanke i om hun trår på deg når hun går opp og ned av sofaen eller senga også.. Men, hun kan bli pitteliten om det er dårlig plass noe sted, sånn at hun kan ligge inntil deg. Armlene på stolen f.eks, er passe stort for en sammenkrølla Norris. 3 mennesker og en Norris i en treseter er heller ikke noe stress. Det er formidlende, syns jeg :aww::P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det må være en gutte ting det der! Begge mine tisper var alltid hensynsfull ovenfor meg. Men Nitro derimot! Han driter i om vi ligger eller sitter midt i veien, han bare tråkker oppå oss. Han slenger seg oppå oss med rompa først, eller deiser i oss når han kommer løpende. Han syns det er skikkelig artig når vi roper og styrer. Han liker å herje og være fysisk, og det får vi gjennomgå. Eller spesiellt samboer da. Jeg er ganske streng med dette, men samboer liker å herje litt voldsomt med hundene, og da får han mye slåing med labber og biting i bein. Mannfolk altså! :wacko:

Jeg har to tisper og ingen av mine tar hensyn WHAT SO EVER liksom :P

Har en rottis og en staff...

Hermine skjønner ikke at hun er så stor som hun er, og hun setter seg på brystet mitt for å få kos.. Resultat: Jeg får ikke puste..

Prøver å dytte henne litt bort, hun leeeener seg imot og SKAL tydeligvis ligge der..

Kokos (staffen min, og jaaa.. har vel lagt opp til det når jeg har gitt henne det navnet) er akkurat det..

Hun er helt vill!

Om jeg ligger på stua og slapper av, og hun har vært ute en tur, da tar hun seg fart og hopper på meg, tramper meg gjerne i ansiktet.

Prøver jeg å dekke meg til til, blir hun om mulig ennå mer ivrig :P

Så her er det null hensyn..

For ikke å snakke om at de bryter seg på meg om jeg sitter på pc'n med å dulte i armer og alt for å få kos/oppmerksomhet, tramper meg på tærne, krafser meg på låret and so on .... :)

Er det rart man er glad i dem?? :w00t::innocent::icon_confused:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahaha, så herlig trådtekst!

Lilli er en fantastisk snill hund som tar alle mulige hensyn og er forsiktig med alt. Hun flytter seg langt unna når jeg åpner f.eks kjøleskapsdøra, flytter seg unna skoene mine om jeg skal ta de på, tygger ikke på noe hun ikke får gitt direkte til seg for å tygge på, og hun kommer ikke hoppende i noe seng. Tror jeg har vært veldig heldig med valpen min, håper det fortsetter opp i unghund-månedene og i voksen alder. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lilletroll begynte helt plutselig å stemple innom når han var ute og lekte med andre valper. Med begge forbeina, alt han klarte, i kneskålene. Hurra. Og så fant han ut at det var så gøy at jeg nesten falt, så da fikk han med leonbergeren, satte avgårde mot meg, og snek seg såvidt forbi beina mine - slik at hun kræsjet inn i knærne mine. Ævv.

Men i senga og sofaen er han kjempehensynsfull. Særlig i senga, der foretrekker han å ligge i fotenden, og hvis han kommer lenger opp, merker jeg det som regel ikke før jeg våkner av meg selv, for da har han lagt seg med ryggen inntil ryggen min. :wub:

Men jeg gleder meg noe vilt til valpehjørnetennene går, altså. Høhø. Ævve.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen bikkjer dere har. :lol:

Men asså, det hender vel at man blir brukt som bremsekloss, støtdemper, strekkepåle og fraspark. Kanskje særlig fattær'n blir alltid tråkka på. Og han går selfølgelig enten alltid barbeint eller med sandaler. :ahappy: Katten må tåle å bli løpt ned. Han har forresten lært seg å legge seg flat når bikkja er i godt humør. Grim liker også å stå med frambeina i fanget ditt. Om han treffer deg i skrittet, ribbeina, sideflesket, puppen eller halsen - er ikke så nøye. Husker spessielt en dag, da det så ut som jeg hadde sloss med Wolverine, etter at han hadde hoppa opp og strekt ut labba og dratt de ned langs kroppen - fra kinnet til navelen. Det så ekstremt lurt ut. :aww:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...