Student med hund - er jeg klar til å skaffe en til hund?

[Orca]

Heisann!

Jeg har nå vært ganske sikker på at jeg vil skaffe meg hund mens jeg er student. Jeg har tenkt på dette ganske lenge nå, hvertfall et år, og brukt mye tid på å finne ut rase, og har også muligens funnet en oppdretter jeg er interessert i valp fra, og fått ja til å å kjøpe valp fra dem.

Jeg føler liksom at jeg har veldig mye tid som student - denne muligheten til å disponere tiden sin så fritt. Og pluss at det ER jo noe med det å være student med hund, en opplevelse? Og så det at jeg ikke har LYST til å vente 3 år til.

Jeg har tenkt mye frem og tilbake. Først ville ejg ha hund allerede til høsten, men dilemmaet var da at da kunne jeg ikke reise på utveksling. Men jeg har nå søkt utveksling til høsten, slik at planen da er at jeg kan kjøpe valp våren 2013 - jeg får altså gjort begge deler! Utveksling først, så hund, det ser jo ut som en genial plan! Og så er neste år mitt 3.år på studiene, jeg vil altså være ferdig med bacheloren sommeren 2013. Så har jeg planer om å søke master i Oslo eller i Ås, og her har jeg til nøds boplass hos slektninger dersom det skulle bli et problem med å finne boplass med hund. Så den biten er grei...

Jeg føler liksom at jeg har en ganske god plan, som jeg så fornøyd fortalte foreldrene mine. De stilte seg meget skeptiske. Noe som irriterer meg, da de har ganske stor innvirkning på meg - jeg er ganske familiejente, så mamma og pappa har alltid vært mine "guider" i livet, jeg har altså alltid hatt en god kontakt med dem, aldri noen krangler eller noen som helst problemer, ikke en gang i tenårene. De har alltid vært mine støttespillere, og de er verdens beste foreldre.

Så med en gang de begynner å komme med masse tvilende kommentarer, blir jeg plutselig så nervøs! Kommer jeg til å klare det? Kommer jeg til å gå glipp av mye? Så får jeg inntrykk av at dersom jeg velger å skaffe hund, vil de ikke være spesielt behjelpelige med pass feks - jeg føler jeg kommer til å få sånn "der ser du, hva sa jeg"-holdninger fra dem, OM det skulle dukke opp problemer. Såklart vil problemer dukke opp, det er jo sjelden alt går på skinner - men jeg føler jeg har kunnskap nok til at det skal gå rimelig greit med tanke på oppdragelse av hunden og slikt.

Argumentet mamma bruker mest er det med at jeg blir så BUNDET. Ja jeg blir jo det, men jeg føler ikke det betyr fastlenket. Jeg har flere venner som også har hund, så slikt sett vil jeg jo ikke bli asosial. Når man har hund som hobby finner man seg jo venner innen hundekretser. Og jeg har avtale med hevrtfall ei venninne, om at vi kan passe hundene til hverandre dersom en av oss vil reise bort. Så har jeg også en søster som sikkert vil passe hund, og jeg hadde jo TRODD at mamma og pappa ville kunne passe - Sånn 2 uker i året liksom av livet dems, det hadde vel ikke vært noe stort problem? Men nå tror jeg at jeg vil være redd for å spørre dem, bare pga de har den holdningen. At de vil gjøre seg vanskelige for å vise at de har rett?

Hunden vi har nå er familiehunden, som vi fikk da jeg var 13, og mamma og pappa har alltid stått for det økonomiske med den, og at hun har vært hjemme det første året jeg studerte, og når jeg skal på utveksling til høsten, har vært en selvfølge for dem da de vil jeg skal gjøre det som er viktigst. At jeg skulle få begynne å studere, og det at jeg skal få oppleve utveksling. De er så begeistret over at jeg skal på utveksling, at de selvsagt skal ha Dixie da.

Jeg følte at når jeg har vært på utveksling til høsten, har jeg fått opplevd det - men så begynner mamma å snakke om, hva hvis jeg vil på utveksling i masteren også? Jeg trodde ikke det var et alternativ en gang jeg. Men ja, tenk hvis jeg vil det? Men jeg trodde egentlig at jeg ville være mett på å bo utenlands etter høsten. Men hvem vet. Men man må jo prioritere uansett. Jeg vet jo at det ikke er en selvfølge å bare dra når jeg får meg en hund som er helt min, som jeg vil ha 100% ansvar for. Men det KAN jo hende noen kan passe henne, jeg hører jo om flere bekjente som har gjort det, reist vekk i flere mnd mens noen andre de stolte på hadde hunden. Så muligheten er jo ikke HELT utelukket, men jeg kan likevel ikke satse på det. Men likevel! Er ikke et halvt år i utlandet nok?

jeg så for meg at de to siste årene i studiene skulle bli rolige, og at jeg skal ha hund. Jeg har veldig lyst til å søke Ås, da det virker som en uforglemmelig opplevelse å være student der med hund(har fått intrykk av at det er godt tilrettelagt, og godt miljø).

Så kommer mamma med ting som "tenk om du får tilbud om å jobbe med hval i noen mnd, hva gjør du da". (Jeg studerer biologi). Ja søren, hva gjør jeg da. Jeg er over middels interessert i alt som har med hval å gjøre, jeg virkelig ELSKER hval og delfiner(tanken på å se spekkhoggere får det til å krible enormt i magen), det er de mest facinerende vesenene jeg vet om, og såklart hadde jeg blitt utrolig skuffet dersom jeg ikke fikk muligheten til det. Men samtidig kommer en liten stemme og sier at mamma og de VET hvor mye jeg brenner for det, at de sikkert hadde passet hunden likevel om det skulle dukke opp noe slikt? Men igjen, ikke noe jeg kan satse på. MEN hallo, det må da gå an at jeg tar med meg hunden og da! Hvertfall hvis det er i Norge. Og hva er uansett sannsynligheten for at noe slikt tilbud skulle dukke opp.

Uff dette ble himla langt. Men jeg blir bare smålig irritert. Kan de ikke bare støtte meg i dette. Det er ikke slik at jeg kommer til å drite i bikkja og reise ifra den, og ta det som en selvfølge at hvem som helst vil passe den. Men jeg følte liksom at jeg var så klar nå. Jeg har drømt om å kjøpe en til hund i ganske mange år. Og endelig har jeg muligheten, så skal jeg vente ENDA lenger? Mamma sier at jeg burde vente. Ja jeg KAN jo det, men åååh jeg vil ha hund NÅ. Dette gjør at jeg vil kvie meg for å spørre dem om hjelp. Jeg skal jo klare det selv, men det hadde vært litt betryggende om de var villige til å hjelpe OM det skulle være noe.

Hvordan har dere det? Har dere et liv utenom hund? Reiser dere noe sted, har dere noen som passer hunden da? For dere som også er studenter/unge, hvordan tenker foreldrene deres om dette? Hjelper de til noen ganger med feks pass?

Hilsen Carina =)

[MaritaS]

Hvordan har dere det? Har dere et liv utenom hund? Reiser dere noe sted, har dere noen som passer hunden da? For dere som også er studenter/unge, hvordan tenker foreldrene deres om dette? Hjelper de til noen ganger med feks pass?

Jeg er student og har hund, merker av og til at jeg gjerne skulle gått lengre turer, vært på mer kurs etc, men jeg ser jo også at hunden ikke lider, og innen jeg er ferdig utdannet er han fortsatt en ung kar og vi kan gjøre alt dette da. Liv utenom hund er det ikke så mye av. Etter skole må jeg hjem å gå tur med hunden, og er gjerne for sliten til å finne på noe med venner. Men kan godt ta meg en tur på byen i helgene.. det kommer mest an på hunden og deg selv - hvor mye du føler at du med god samvittighet kan være borte fra den?

Nå har de aller fleste vennene mine hund, så når vi finner på noe er gjerne de firbeinte inkludert i planene. Om jeg har lange dager på skolen har jeg venner som passer hunden, mamma har også tilbudt seg å passe han for meg i ett semester (har to semester i ett neste høst), dette er samme damen som før jeg skaffet han var full av argumenter om hvordan dette ikke kom til å gå bra. Trur det hjalp litt å få et skikkelig sjarmtroll av en hund

Trur nok at eneste måten du kan vise de at du klarer det på er å gjennomføre det. Når de ser at det går bra og at du klarer å få skikk på en hund selv om du har skole og et liv utenom, så mykner de nok opp. De høres jo ut som ganske rimelige foreldre, og de vil nok sannsynligvis hjelpe deg med pass av hunden, selv om det nok kan komme ett og annet "hva var det vi sa?"

Jeg er også veldig mamma/pappa-jente og hører veldig på hva de har å si, men akkurat når det kom til hund hadde jeg allerede bestemt meg før jeg fortalte de det. Jeg visste at jeg måtte være bestemt, for reaksjonen deres var akkurat som dine foreldres. Trur det er en ganske naturlig ting for foreldre å bekymre seg for barna

[Bård]

Man kan gå glipp av mye når man har hund. Ferier må planlegges, fester og andre sosiale arangementer er vanskligere å få til, og man kan ikke være lenge på jobben.

Det bunner ut i hva man prioriterer. Har du så lyst på hund, og du er helt sikker på at du kan avstå fra alle eller i allefall flere av disse punktene så er det grei skuring. Men du har en del "hvisomattedersom" punkter. Dette må du vite på forhånd. Klarer du å si nei til drømmejobben? Er du sikker på at du ikke kan tenke deg å sturdere mer i utlandet? Er svaret nei, så bør du ikke skaffe deg hund. Og ikke tenk at "dette ordner seg - noen gidder sikkert å passe hunden". Dette må du ha avklart på forhånd.

Og husk på at en hund, avhengig av rase, lever i alt fra 6-15 år. Hva om du blir gravid? Hva om en fremtidig kjæreste er allergisk? Hva om de eneste jobbene du får gjør at du må jobbe lange dager og kanskje reise mye? Alt kommer ikke til å slå til, men du kommer garantert i en og annen situasjon der du ikke helt vet hva du skal gjøre. Det viktigste er at du har tenkt over ulike scenarioer som kan gå på bekostning av hundens trivlsel.

Til slutt så vil jeg si at det finnes knapt bedre tidspunkt for å få hund enn når man studerer. Man har gjerne fleksible tider, og er sjelden på skolen i en hel arbeidsdag, og du kan være mye hjemme med valpeni begynnelsen.

[Linda=D]

Dette var jo som å lese om meg ang kommentarer og div fra familie og også folk rundt meg. startet en tråd her i går http://hundesonen.no/forum/topic/61637-aa-vcre-ung-og-ha-to-hunder/

Jeg fikk min første hund da jeg var 16 år. allt ansvaret var mitt både av trening og økonomisk. Jeg flyttet hjemmefra ett halvt år senere med hunden min. nå er jeg 19 og flyttet hjemmefra første gang da jeg var 17. På de årene har jeg flyttet 4 ganger i tilleg til 3-4 mellomlandinger hos pappa noen mnd.Det er ganske mye flytting det, men voffen min har vært med overallt og jeg har fått gjort det jeg vil. Til og med gått litt på folkehøgskole med hunden min også så for meg har det overhodet ikke vært noe begrensende, men heller en stor stor glede i hverdagen og det er veldig sosialt med hund.

Når du får egen hund også kan det jo hende du vil begynne i en hundeklubb å trene og da får du ett kontaktnett med andre hundeiere og kan få flere til å passe hunden din om det skulle behøves for det er en trygghet . Nå har jeg 4-5 personer om ikke flere som jeg VET kan passe hunden(e) mine om det skulle skje noe eller om jeg skal noe og det er nok flere også.

Det er mange både unge, voksne og eldre som ikke kan ha hund en hund de må ta seg av i 14 år, men mer enn gjerne vil låne en i noen mnd eller ett år:-)

ble litt rotete det her for sitter å snakker med noen nå.

Jeg synes det var veldig greit å få litt spark i baken så nå er det min tur til å si:

GJØR DET:-)

[Orca]

hehe!

Godt jeg ikke er den eneste med velmenende, men skeptiske foreldre Det er jo selvsagt fordi de vil mitt beste. Men hund er jo en hobby for meg, så det er jo noe jeg liker å bruke tid på.

Jeg føler at når man har venner med hund, er alt mye lettere. Tur blir ikke et ork, for det er alltid koselig når man har noen å gå med.

Jeg selv er best til å studere på egenhånd, så jeg er ikke sååå ofte på forlesninger med mindre det er noe obligatorisk opplegg Så jeg tar gjerne en dag fri og leser hjemme med hunden, så kan jeg eventuelt finne på noe med venner om kvelden. I helger har jeg jo den oppfatning av at så lenge hunden har fått en god tur på dagen og ikke vært noe alene, så kan man fint ta seg en tur ut mens hunden er hjemme. Ellers så er jeg hvertfall nå for tiden, ganske sjelden ute på byen. En gang iblant funker helt fint for meg. Er ganske glad i å slappe av hjemme jeg ;D Eller invitere andre hundevenner på besøk!

Man kan gå glipp av mye når man har hund. Ferier må planlegges, fester og andre sosiale arangementer er vanskligere å få til, og man kan ikke være lenge på jobben.

Det bunner ut i hva man prioriterer. Har du så lyst på hund, og du er helt sikker på at du kan avstå fra alle eller i allefall flere av disse punktene så er det grei skuring. Men du har en del "hvisomattedersom" punkter. Dette må du vite på forhånd. Klarer du å si nei til drømmejobben? Er du sikker på at du ikke kan tenke deg å sturdere mer i utlandet? Er svaret nei, så bør du ikke skaffe deg hund. Og ikke tenk at "dette ordner seg - noen gidder sikkert å passe hunden". Dette må du ha avklart på forhånd.

Og husk på at en hund, avhengig av rase, lever i alt fra 6-15 år. Hva om du blir gravid? Hva om en fremtidig kjæreste er allergisk? Hva om de eneste jobbene du får gjør at du må jobbe lange dager og kanskje reise mye? Alt kommer ikke til å slå til, men du kommer garantert i en og annen situasjon der du ikke helt vet hva du skal gjøre. Det viktigste er at du har tenkt over ulike scenarioer som kan gå på bekostning av hundens trivlsel.

Til slutt så vil jeg si at det finnes knapt bedre tidspunkt for å få hund enn når man studerer. Man har gjerne fleksible tider, og er sjelden på skolen i en hel arbeidsdag, og du kan være mye hjemme med valpeni begynnelsen.

Ja det er jo det jeg tenker på. Vi får se hav jeg tenker om et år når jeg kommer hjem fra Australia, om jeg er sulten på mer utenlandsopphold. Jeg har jo enda god tid til å tenke.

Jeg er klar over hvor lenge de lever Ugh, jeg tviler på om jeg blir gravid med det første, til det har jeg aaaaltfor mange planer i livet Har ikke tid til unger! MEN, jeg kommer likevel til å sosialisere hunden så godt jeg kan på barn, man vet jo aldri når genene tar over og gjør at jeg vil ha unger... Men man kan jo ha hund selvom man har unge og. Jeg tror jeg skal prøve å unngå å involvere meg i mannfolk som er allergiske. Det er en annen sak dersom jeg finner den rette og han etterhvert blir allergisk, men det får jeg ta da. Da er det enten fyren eller bikkja som må gå. Men man kan jo ikke tenke slik. TENK om jeg finner en fyr som er allergisk? Jeg tviler, da jeg sikkert mister interessen for en fyr om han er allergisk. Og omplassering dersom ingenting funker er jo ingen skam, dersom det vil være det eneste rette, men det er jo selvsagt ikke noe jeg skal satse på. Men jeg gidder ikke å planlegge livet mitt ut i fra om jeg KANSKJE finner en fyr som er allergisk.

Og det med jobb, jeg satser sannsynligvis på en lektorjobb, og de har vanlige arbeidsdager Jeg bekymrer meg ikke om tiden etter studiene, hvor jeg vil være i fast jobb. Da vil jeg ha råd til å betale folk for å passe, eller til nøds sette hunden på kennel om det vil være feks noen viktige kurs eller noe jeg må på. Jeg er mest bekymret over studietiden jeg. Selvom jeg egentlig ikke er så bekymret, men bare litt nervøs da mamma og de begynte å tvile sånn. Men de har jo vært slik hele tiden og da, også før vi fikk hunden vi har nå. De ville ikke ha hund. Men det ble det likevel, og 8 år senere har jeg enda ikke mistet interessen.

Ja det var det jeg også tenkte, at nå når jeg er så fleksibel passer det så bra...

Dette var jo som å lese om meg ang kommentarer og div fra familie og også folk rundt meg. startet en tråd her i går http://hundesonen.no...g-ha-to-hunder/

Jeg fikk min første hund da jeg var 16 år. allt ansvaret var mitt både av trening og økonomisk. Jeg flyttet hjemmefra ett halvt år senere med hunden min. nå er jeg 19 og flyttet hjemmefra første gang da jeg var 17. På de årene har jeg flyttet 4 ganger i tilleg til 3-4 mellomlandinger hos pappa noen mnd.Det er ganske mye flytting det, men voffen min har vært med overallt og jeg har fått gjort det jeg vil. Til og med gått litt på folkehøgskole med hunden min også så for meg har det overhodet ikke vært noe begrensende, men heller en stor stor glede i hverdagen og det er veldig sosialt med hund.

Når du får egen hund også kan det jo hende du vil begynne i en hundeklubb å trene og da får du ett kontaktnett med andre hundeiere og kan få flere til å passe hunden din om det skulle behøves for det er en trygghet . Nå har jeg 4-5 personer om ikke flere som jeg VET kan passe hunden(e) mine om det skulle skje noe eller om jeg skal noe og det er nok flere også.

Det er mange både unge, voksne og eldre som ikke kan ha hund en hund de må ta seg av i 14 år, men mer enn gjerne vil låne en i noen mnd eller ett år:-)

ble litt rotete det her for sitter å snakker med noen nå.

Jeg synes det var veldig greit å få litt spark i baken så nå er det min tur til å si:

GJØR DET:-)

Kjekt at det har gått så greit for deg Skal lese tråden din etterpå!

Jeg har trent i hundeklubb med hun jeg har nå, bare det gikk ikke så bra, hun er så vanskelig å trene og motivasjonen min gikk til bunns - men jeg savner å være i et hundemiljø i en klubb, for det er jo så koselig, og ja, sosialt! Så det er noe jeg ser frem til. Om jeg ikke har råd til å trene i klubb, er det jo mulig å trene hund med venner også.

Jeg føler mamma og de ikke har innsett at jeg er ikke en gjennomsnittlig hundeeier som har lyst på hund for kos - jeg er en av de, som dere, sitter på hundeforum, og vil ut og trene hund, og være en del av et hundemiljø, og konkurrere! At hund er en hobby, ikke bare et kjæledyr som trenger mat og tur. At jeg LIKER å drive med hund og være med hundefolk.

Nå har jeg vært student i et og et halvt år uten hund, pga at jeg ikke har funnet boplass, og hatt alene-problemer da jeg endelig fant et sted. Men nå har jeg hunden min her med meg, som student, og jeg synes det går helt greit jeg. Jeg liker å være hjemme og slappe av jeg hehe =) Så ejg skal hvertfall ha henne her fast ut dette semesteret, og se hvordan det går, teste ut studenttilværelsen med hund skikkelig. Driver og jobber med sep.angst, og det går ganske greit selvomd et går seint, så jeg er mye hjemme. Og har henne med meg når jeg skal til venner, med mindre hun jeg bor med vil passe henne

[Orca]

En annen ting er at, da hunden vi har nå er noe vi kan kalle en problemhund - så har de kanskje fått litt vel avsmak. Men jeg ser for meg at min neste skal ejg bruke mye tid på når det gjelder oppdragelse, at det blir en så kjekk hund at de kanskje vil like den? Jeg hører jo om flere som har foreldre som har vært tvilsomme, men likevel ble glad i hunden da den kom.

Jeg skjønner at de er slitne etter hunden vi har nå, det har vært MYE problemer og fortvilelse - men jeg er bestemt på at noe slikt skal ikke skje igjen, da jeg har mye mer kunnskap nå enn da vi fikk henne, til at jeg sannsynligvis vil unngå de problemene vi har slitt med.

Red; SØREN, beklager dobbelpost IGJEN, jeg glemmer det hele tida...

[Linda=D]

Hva med å det året her som du skriver har hunden din med deg der du studerer og virkelig gjør en innsats for å få henne trygg? Selv om hun er "problemhund" etter noen nybegynner feil er det aldri for sent å rette dem opp. Finn ut hva som driver hunden din. Er det en spesiell leke hun er gira på så kanskje dere skal ta en tur på noen hundetreninger igjen å se om leka kan få opp motivasjonen. Eller kanskje det er pølsebiter som gjelder.

Bruk tid på å trene vekk unoter og tull. vis foreldrene dine at du har mer kunnskap nå enn for åtte år siden og bruk dem på deres nåværende hund. Bruk topplokket hennes med litt enkel hjernetrim og gjør ting sammen som kan gi dere ett tettere bånd.

Det er hvertfall det jeg ville gjort om jeg var i samme situasjon:-)

Sitter du fast i treningen så klag her inne og går det bra så skryt av det. Trenger du litt veiledning så er det mange her inne som kan noe og kanskje er det noen her inne med hund som vil treffe dere?

[Anette]

Hvordan har dere det?

Supert, vi fikk Amiga når Thorstein hadde igjen ett år av studiene, jeg begynte i jobb. Vi timet det så vi fikk hun rett etter eksamene mine så vi hadde hele sommeren med hun før hverdagen begynte. Issi fikk jeg rett før sommeren ifjor. Var student i høst før jeg ble syk og hundene lå hjemme og sov de timene jeg var på skolen. Selvfølgelig var det litt mer stress, Thorstein måtte hjem og passe på de om jeg skulle ut med fadderting, men jeg stakk som regel hjemom og luftet de og dro ut igjen også kom han hjem et par timer etterpå og gikk lang tur og var med de. Nå går jeg sykemeldt i påvente av operasjon og hundene lider ingen stor nød, begge to har det fint, får mye tur og trening. Hadde i tillegg mamma sin hund på ferie her en stund også.

Har dere et liv utenom hund?

Ja, jeg er fortsatt aktiv i de forbundene jeg har hatt verv i lenge, er med på jublieumsmiddager, møter og turer. Jeg drar fortsatt på dataparty men selvfølglig ordner jeg alltid så jentene har det bra. For meg er hund en livsstil, hundene mine er med på fester hos venner, alle vennene mine elsker de så da får de jo være med på alt Drar vi på turer og ting så er de med. Vi har også vært i utlandet selvom vi har hunder, mamma eller noen venner passer de, men jeg savner jo de da

Reiser dere noe sted, har dere noen som passer hunden da?

Mamma passer hundene mine (hun har også hund). I tillegg har jeg ganske mange venner og familie som kan passe en og en av de.

For dere som også er studenter/unge, hvordan tenker foreldrene deres om dette?

Mamma var uhyre negativ og nektet meg å flytte hjem med hund, så gikk jeg da glipp av en valp og var knust og mamma angret seg og sa det var greit (da hadde vi hatt border collien vår som jeg hadde ansvar for 6 år), hun innså at etter vi har hatt hund i familien flere år og jeg har gjort alt med den at jeg faktisk ville ha hund som var bare min.

Hjelper de til noen ganger med feks pass?

Ja det gjør de

Jeg angrer ikke på å ha hund i livet mitt igjen, 2 år i trondheim uten hund var slitsomt og deprimerende, jeg savnet så å ha hund i huset så da gjorde jeg noe med det Mine hunder er med på alt og er en livsstil

[Aymee]

Nå er det mange andre som har svart, så jeg hopper rett til det punktet som kan være kjipt mens man er student: økonomi.

Har du nok penger til å forsikre hunden din?(Om du nå gjør det.) Hva om hunden blir syk? Hva hvis hun/han trenger dyr behandling? Tjener du nok til at du f.eks. kan ha en konto med penger "i tilfelle"? Osv osv.

[Guest Michellus]

Hvordan har dere det?

Vi fikk hunden vår når vi begge var studenter. Sambis er fortsatt student, men jeg søker meg jobb nå da jeg ikke orker å studere akkurat nå. Det første halvannet året er det mye. Vaksiner i hytt og pine, røntgen av hofter og albuer, MH (om det interesserer en) og utstyr som må byttes ut som hunden vokser og blir større. Økonomisk sett har vi fått hjelp, men alt i alt har vi klart for det meste selv. Dette er en avgjørelse vi ikke angrer på i det hele tatt

Har dere et liv utenom hund?

Ja, både jeg og sambis trener, er sosiale med folk, driver med andre hobbyer and so on. Han får gjerne bli med på besøk til våre venner så det er jo topp. Selvfølgelig går mesteparten av tiden til Angus, men det er nå ikke sånn at selv om man har hund så bør det være det eneste du må fokusere på i livet ditt. Nå er hund og hundetrening min hobby og lidenskap så akkurat den biten er grei. Så lenge man klarer å ta seg tid til å gi hunden det den trenger ser jeg ikke noe problem i å ha et liv utenom hund også.

Reiser dere noe sted, har dere noen som passer hunden da?

Ingen av oss er særlig interesserte i å reise egentlig. Om vi hadde reist så tror jeg pappa eller mamma kunne passet han, men dette er ingenting jeg tar for gitt. De har jo begge et liv selv utenom hund liksom, og det er noe jeg må ta hensyn til. Reiser vi rundt i Norge så er Angus selvfølgelig med.

For dere som også er studenter/unge, hvordan tenker foreldrene deres om dette?

Pappa var veldig sånn at han egentlig dypt inne synes at vi ikke skulle skaffe oss hund (vi bor midlertidig hos han nå), men han synes det var bedre enn katt (long story short: før vi flyttet til Oslo hadde jeg en katt da. Vi valgte å omplassere henne for å gi henne muligheten til et bedre liv en midt i tjukkaste byen). Nå har han blitt kjempeglad i Angus og kjøper ofte godis til han og går tur innimellom. Mamma var mer bekymret for om vi hadde råd til det. Heldigvis er ikke belgere så veldig dyre i drift så økonomisk sett går det greit mtp mat og helse. Selvfølgelig er det ingen garantier, men på generell basis er det en sunn rase.

Hjelper de til noen ganger med feks pass?

Ja. Mamma passet Angus når jeg var på konsert. Pappa har ikke passet han enda, men jeg vet han har lyst til å ta han med ned til hytta en dag. Han har dog gått tur med han når jeg har vært syk og sambis har vært på jobb så det hjelper jo også veldig

Jeg er en sånn person som gjerne bare hopper i ting. Jeg har aldri, og kommer aldri til å angre på at vi skaffet oss hund i det hele tatt. Livet har mening igjen og alt er egentlig topp! Det er ikke uten grunn at vi venter nr 2 neste år..

[Orca]

Hva med å det året her som du skriver har hunden din med deg der du studerer og virkelig gjør en innsats for å få henne trygg? Selv om hun er "problemhund" etter noen nybegynner feil er det aldri for sent å rette dem opp. Finn ut hva som driver hunden din. Er det en spesiell leke hun er gira på så kanskje dere skal ta en tur på noen hundetreninger igjen å se om leka kan få opp motivasjonen. Eller kanskje det er pølsebiter som gjelder.

Bruk tid på å trene vekk unoter og tull. vis foreldrene dine at du har mer kunnskap nå enn for åtte år siden og bruk dem på deres nåværende hund. Bruk topplokket hennes med litt enkel hjernetrim og gjør ting sammen som kan gi dere ett tettere bånd.

Det er hvertfall det jeg ville gjort om jeg var i samme situasjon:-)

Sitter du fast i treningen så klag her inne og går det bra så skryt av det. Trenger du litt veiledning så er det mange her inne som kan noe og kanskje er det noen her inne med hund som vil treffe dere?

Hun er ikke sånn kjempeutrygg =) Det vi har slitt med har vært separasjonsangst og usikkerhet mot andre hunder. Ellers går det meste fint, hun elsker folk og er lett å ha med seg rundt omkring. Usikkerheten mot andre hunder er så som så. Hun går greit sammen med de fleste hunder på hennes str, men er mer usikker på store hunder. Men akkurat det føles ikke ut som et problem nå, da vi ikke omgås folk med store hunder, jeg kjenner tilfeldigvis ingen med stor hund faktisk. Men på tur går det greit å gå med store, så lenge en holder seg i bevegelse

Så det største problemet er jo separasjonsangsten, og den jobber vi som sagt med nå Og det går riktig så bra syns jeg. Jeg har laget en tråd om det og her inne. Vi er oppe i 9 minutt alene uten stress nå Høres kanskje ikke så mye ut, men det er et stort steg for oss.

Akkurat med hva som motiverer henne, det har det vi har slitt med i alle år som gjorde at jeg ga opp organisert hundetrening og konkurransedrømmer. Hun egner seg rett og slett ikke;) Men, jeg har jo planer om å gi det en sjanse til, kanskje vi får startet opp igjen skikkelig til neste år med litt trening. Akkurat nå har jeg ingen å trene med, og alle klubbene er for langt unna, håpløst uten bil synes jeg. Men ellers, jeg har prøvd det meste av godbiter og leking. Akkurat den biten er ikke noe vi nettopp har begynt å fundere på for å si det sånn =)

Driver så smått med litt hjernetrim hver dag, når hun viser interesse for å bli med

Nå er det mange andre som har svart, så jeg hopper rett til det punktet som kan være kjipt mens man er student: økonomi.

Har du nok penger til å forsikre hunden din?(Om du nå gjør det.) Hva om hunden blir syk? Hva hvis hun/han trenger dyr behandling? Tjener du nok til at du f.eks. kan ha en konto med penger "i tilfelle"? Osv osv.

Ja dette punktet er jo også viktig. Jeg TROR det skal gå bra. Jeg har planer om å jobbe i sommer, og sette det meste inn på en sparekonto, og også skaffe meg jobb(helst fortsette på samme jobben) med en gang jeg kommer tilbake fra utveksling, som da vil si at jeg kan jobbe hele desember. Altså at jeg sørger for å ha en sparekonto med penger til veterinær osv. Hvor jeg helst vil sørge for at jeg alltid har litt i reserve. Forsikring har jeg ikke mye peiling på, men er det ikke rundt 1-2000 i året? Det TROR jeg skal gå greit. Ellers håper jeg jo på å kunne ha en deltidsjobb ved siden av. Som sagt leser jeg greit hjemme, så jeg har ikke noe imot å bli hjemme med hunden dersom jeg skal på jobb samme dag, med mindre det ikke er obligatoriske øvelser. men det må jeg se an. Men jeg kjøper hvertfall ikke hund uten å ha en god del penger på sparekontoen utenom kjøpesummen.

Hvordan løser dere andre dette med hund og økonomi?

Som sagt, jeg tester ut studenttilværelsen med hund dette semesteret. Foreløpig går det veldig greit!

Dere andre som har samboer er så heldige Alt virker så mye lettere da!

[Aymee]

Ja dette punktet er jo også viktig. Jeg TROR det skal gå bra. Jeg har planer om å jobbe i sommer, og sette det meste inn på en sparekonto, og også skaffe meg jobb(helst fortsette på samme jobben) med en gang jeg kommer tilbake fra utveksling, som da vil si at jeg kan jobbe hele desember. Altså at jeg sørger for å ha en sparekonto med penger til veterinær osv. Hvor jeg helst vil sørge for at jeg alltid har litt i reserve. Forsikring har jeg ikke mye peiling på, men er det ikke rundt 1-2000 i året? Det TROR jeg skal gå greit. Ellers håper jeg jo på å kunne ha en deltidsjobb ved siden av. Som sagt leser jeg greit hjemme, så jeg har ikke noe imot å bli hjemme med hunden dersom jeg skal på jobb samme dag, med mindre det ikke er obligatoriske øvelser. men det må jeg se an. Men jeg kjøper hvertfall ikke hund uten å ha en god del penger på sparekontoen utenom kjøpesummen.

Hvordan løser dere andre dette med hund og økonomi?

Som sagt, jeg tester ut studenttilværelsen med hund dette semesteret. Foreløpig går det veldig greit!

Dere andre som har samboer er så heldige Alt virker så mye lettere da!

Nå har jo jeg samboer i fast jobb så det er definitivt litt enklere sånn sett, ja!

Vi betaler vel litt under 2000 i året på forsikring, om jeg husker rett. Så er det bare å huske når avdragene kommer så man har penger satt av til det (evt be om månedlige avdrag).

I tillegg har jeg en konto satt av til evt uforutsette utgifter med bikkja eller bilen.

Det eneste jeg savner er mer penger til å kunne dra på kurs for, menmen, jeg overlever nok!

[Gjest]

Alt går greit som student med hund - økonomi, tid, sosialisering, trening, etc... Men jeg tror det viktigste spørsmålet for deg her er nettopp det du har nevnt:

Hva om du får tilbud om å jobbe med hval? (Eller noe lignende?)

For å ta et eksempel med meg: De første 3 årene av studiet mitt var jeg sånn "ganske sikker" på retninga, jeg skulle bli klimaspesialist. Men i siste semesteret av 3året mitt så ble jeg brått grepet av petroleumsbransjen, og jeg fordypet meg i petroleumsgeologi/geofysikk. Jeg går en integrert master (sivilingeniørgrad), men var jo egentlig på bachelornivå (3året). Plutselig fikk jeg tilbud om å være med til svalbard på et mastergradskurs i 2 uker, plutselig fikk jeg tilbud om å være med på konferanser både nord og sør i landet, plutselig åpnet en hel verden av tilbud, kursing, ekskursjoner og muligheter for meg. Fra INTET, so to say Jeg har måtte velge bort noe pga hunden, og jeg har absolutt måtte tenkt mer "sparsommelig" på morsomme båtturer(ekskursjoner) og liknende, enn om jeg ikke hadde hund.

Har du tenkt noe på å ta utveksling til svalbard? De har jo en del biologikurs på masternivå som går over "bare" 1 måned. Kan noen passe hunden da? Feltkurs på fjell eller hav?

Det går, det går sånn 90% bra her da jeg har foreldre som har tilbudt seg å passe hunden i de månedsperiodene jeg har vært borte. Har man ikke noen som kan fikse den "delen", ville jeg vært mer skeptisk.

[Orca]

Alt går greit som student med hund - økonomi, tid, sosialisering, trening, etc... Men jeg tror det viktigste spørsmålet for deg her er nettopp det du har nevnt:

Hva om du får tilbud om å jobbe med hval? (Eller noe lignende?)

For å ta et eksempel med meg: De første 3 årene av studiet mitt var jeg sånn "ganske sikker" på retninga, jeg skulle bli klimaspesialist. Men i siste semesteret av 3året mitt så ble jeg brått grepet av petroleumsbransjen, og jeg fordypet meg i petroleumsgeologi/geofysikk. Jeg går en integrert master (sivilingeniørgrad), men var jo egentlig på bachelornivå (3året). Plutselig fikk jeg tilbud om å være med til svalbard på et mastergradskurs i 2 uker, plutselig fikk jeg tilbud om å være med på konferanser både nord og sør i landet, plutselig åpnet en hel verden av tilbud, kursing, ekskursjoner og muligheter for meg. Fra INTET, so to say Jeg har måtte velge bort noe pga hunden, og jeg har absolutt måtte tenkt mer "sparsommelig" på morsomme båtturer(ekskursjoner) og liknende, enn om jeg ikke hadde hund.

Har du tenkt noe på å ta utveksling til svalbard? De har jo en del biologikurs på masternivå som går over "bare" 1 måned. Kan noen passe hunden da? Feltkurs på fjell eller hav?

Det går, det går sånn 90% bra her da jeg har foreldre som har tilbudt seg å passe hunden i de månedsperiodene jeg har vært borte. Har man ikke noen som kan fikse den "delen", ville jeg vært mer skeptisk.

Ja hehe. Men jeg lurer på hvor disse tilbudene skulle komme fra isåfall. Men kanskje jeg er litt klokere etter utvekslingen til høsten, om jeg kommer inn, skal jeg til Australia.

Men jeg trodde ikke det var vanlig å reise på utveksling 2 ganger, og så trodde jeg ikke det gikk an en gang. Så jeg trodde at jeg ville være ferdig med den biten dersom jeg dro på utveksling nå til høsten.

Og det med hval, jeg håpet jo på å jobbe med det etter studiene en gang Jobbe med spekkhoggersafari eller noe noen sesonger. Og dersom det er på et sted med dagsturer bør det ikke være noe problem med hund. Jeg har vurdert å flytte til utlandet etter studiene noen år også, og da tenkt å ta med hunden, hvis jeg får jobb innen noe hvalgreier ;D Å være en av mange turister som melder seg på turer for å se hva er ikke tilfredsstillende nok for meg ;D

Hm utveksling i en mnd høres jo ganske overkommelig ut da =) Tror nok jeg skulle ha funnet noen til å passe da, er jo verre med 4-5 mnd.

Men hallo, som biolog kan vel slike tilbud dukke opp like mye etter studiene, som i studietiden? Skal jeg liksom aldri skaffe meg hund da? Jeg vet jo at hund er noe jeg vil drive med, og at jeg vil ha en jobb hvor det er mulig, altså med vanlige arbeidsdager.

Jeg må nok snakke litt mer med mine foreldre og søsteren min. Som 22 år gammel student skal jeg jo ha kontroll på dette selv, men det kan jo være greit å ha litt støtte dersom jeg skal på feltkurs ja. Det hadde jeg glemt litt ut, det er jo ofte feltkurs i biologifag. Men fremdeles tror jeg at jeg har en del bekjente og venner med hund som også muligens kan stille opp.

Jaja det er godt jeg har et år til å tenke på

[Zera]

Dere andre som har samboer er så heldige Alt virker så mye lettere da!

Du har helt rett, alt er myyye lettere når man er to. Man trenger ikke "gå glipp" av så mye, siden man hele tiden kan rullere på hvem som skal dra bort. Spesielt det første året or so, da valpen lærer seg å være alene hjemme.

Du blir jo sliiiten av å ha valp, og fy hvor deilig det er å være 2 om det, og slippe å være den som må ut hvert 20 min i løpet av en dag.

Jeg er master-student, og angrer ikke på at jeg skaffet meg Zera, men håper jeg ikke hadde gjort det om jeg hadde vært alene. Det hadde blitt utrolig slitsomt. Slik er det jo bare å ha valp, og Zera var en SNILL valp.

Studietiden din er jo en begrenset periode i livet ditt, som alle sier man må utnytte. Må jo være en grunn til det! Det er minnene du skaper nå du kommer til å huske resten av livet Du kan jo alltids skaffe deg hund senere, når livssituasjonen din er mer stabil. Det er først nå, etter et halvt år med hund, jeg føler meg trygg på at hun klarer seg en arbeidsdag alene hjemme. Takler du et halvt år uten å være borte fra huset mer enn 5-6 timer av gangen?

Jeg ville vært skeptisk til å anskaffe meg valp om jeg var alene. Rett og slett fordi det tar mye mer tid enn man tror, og det tar også mye mer energi enn man tror. Og, hvis du har noe obligatorisk, så varer jo gjerne det et par timer, noe som er for lenge for en fersk valp å være alene. Det er ikke alltid like lett å spørre om andre kan gi av tiden sin for å passe valpen du har dratt på deg, selv om du har avklart det med dem før du skaffer valpen

[H P]

Det er tøft å skulle ta stilling til hva du kanskje en gang i fremtiden kan komme til å finne på å ha lyst til… Jeg var selv ute for dette i fjor, da jeg vurderte å skaffe meg min første hund. Jeg var på utveksling i Sør-Amerika for seks år siden, og er nå heltidsstudent i Canada. Litt mer forutsigbart kanskje, men til høsten er jeg jammen usikker på om jeg kommer til å være i USA eller Noge. Jeg visste da jeg satte meg på valpeliste at det ville innebære ikke de helt små utgiftene å ha hund med på flyttelasset — og det bare for én hund.

Nå gikk jeg meg muligens bort i mine egne tanker, men jeg tror jeg ville frem til at utveksling (eller i mitt tilfelle, utenlandsstudier) fort gir mersmak. Rundt to måneder etter at Apollo kom i hus ble jeg truffet av en noe klaustrofobisk følelse av "hva i all verden har jeg bundet meg til nå?", men det gikk fort over, og jeg føler nå at han ikke er til hinder for noe av det jeg vil. Selvsagt kan det hende at jeg om 2/4/10 år plutselig har lyst å dra på jordomseiling/flytte til Australia/etc., men sånt vet man jo aldri. Å skaffe (en til) hund er riktignok en mer langvarig forpliktelse enn å kjøpe hus eller å takke ja til stilling med X måneder oppsigelsestid, men noen ganger er forpliktelser også gode

I forhold til andre her inne med haugevis mer hundeerfaring og som er så flinke å ordlegge seg er nok ikke dette så hjelpsomt, men for en gangs skyld lar jeg ikke fristelsen til å viske alt bort ta overhånd. :mellow:

[Orca]

Takk for gode og informative svar Som sagt har jeg enda et år til å tenke på Så vi får se hva det blir til.

[Guest Yellow]

OT, distré, men hvorfor har vi nettopp hatt en diskusjon angående at det er vanskelig for deg å råfôre som student pga. økonomi osv, dersom du ikke bor med hund nå?

[Kaja]

OT, distré, men hvorfor har vi nettopp hatt en diskusjon angående at det er vanskelig for deg å råfôre som student pga. økonomi osv, dersom du ikke bor med hund nå?

Ettersom jeg har forstått så tror jeg hun bor med familiehunden akkurat nå.

Men TS, om du TROR at du har råd til 1000 kr i forsikring i året, hvordan skal du da klare å gi hunden mat/vaksiner/andre dyrlegereginger da? 1000kr er bare en dråpe i havet. Det ER dyrt å ha hund.

Ellers så er jeg 21, med to hunder (snart tre ) og for min del går det helt greit. Det er DYRT (mest fordi den ene er stor), men jeg har en god inntekt. Men for å være ærlig så sleit jeg skikkelig for en liten tid tilbake, gikk på en smell økonimisk og da er det ikke lett å skulle ha nok penger til mat, vet osv. Sparekonto er superviktig!

Sosialt sett så har jeg et helt greit sosialt liv, jeg er ikke interessert i å fly på byen hver helg, eller ha besøk/være på besøk hver dag. Det orker ikke jeg (som blir sliten av å være sosial). Men jeg ser andre på min alder som aldri kunne hatt hund, for dem er det sosiale veldig viktig. Jeg trives best alene oppi skogen med hundene, hehe. Men OM jeg skal på fest, festival, utlandet osv så har jeg heldigivs mange som vil passe hundene Det er fint å ha et nettverk.

Mamma er ikke så veldig glad i hunder, men hun er glad i mine. Men hun passer maks en av gangen, kanskje to om det er krise. Og det er maks to på besøk sammen med meg der av gangen. Hun orker ikke tre hunder der sier hun (men hvem vet, jeg skulle jo ikke få lov til å ha en hund engang, hehe).

Foreldre har en tendens til å "endre mening" når de ser at barna tar ansvar og ikke minst når de ser hvor viktig det er for dem.

[Orca]

OT, distré, men hvorfor har vi nettopp hatt en diskusjon angående at det er vanskelig for deg å råfôre som student pga. økonomi osv, dersom du ikke bor med hund nå?

Jeg bor med henne nå =) Men har ikke gjort det det andre halvannet året jeg har studert, pga mangel på boplass med hund, pluss at i høst da jeg bodde et sted jeg kunne ha henne, gikk det ikke da jeg hadde så mye obligatoriske øvelser på skolen til at jeg ikke hadde mulighet til å ta tak i separasjonsangsten. Jeg har hatt henne hos meg siden juleferien nå, og skal ha henne ut dette semesteret. Og sannsynligvis resten av studietiden min og, med mindre søsteren min vil ha henne og. Nå er jeg hjemme med henne ca hele tiden, og hun er hos venninner av meg når jeg MÅ/kan(de gangene de gidder å passe) gå på skolen. Så jeg jobber med alene-problemene nå.

Ettersom jeg har forstått så tror jeg hun bor med familiehunden akkurat nå.

Men TS, om du TROR at du har råd til 1000 kr i forsikring i året, hvordan skal du da klare å gi hunden mat/vaksiner/andre dyrlegereginger da? 1000kr er bare en dråpe i havet. Det ER dyrt å ha hund.

Ellers så er jeg 21, med to hunder (snart tre ) og for min del går det helt greit. Det er DYRT (mest fordi den ene er stor), men jeg har en god inntekt. Men for å være ærlig så sleit jeg skikkelig for en liten tid tilbake, gikk på en smell økonimisk og da er det ikke lett å skulle ha nok penger til mat, vet osv. Sparekonto er superviktig!

Sosialt sett så har jeg et helt greit sosialt liv, jeg er ikke interessert i å fly på byen hver helg, eller ha besøk/være på besøk hver dag. Det orker ikke jeg (som blir sliten av å være sosial). Men jeg ser andre på min alder som aldri kunne hatt hund, for dem er det sosiale veldig viktig. Jeg trives best alene oppi skogen med hundene, hehe. Men OM jeg skal på fest, festival, utlandet osv så har jeg heldigivs mange som vil passe hundene Det er fint å ha et nettverk.

Mamma er ikke så veldig glad i hunder, men hun er glad i mine. Men hun passer maks en av gangen, kanskje to om det er krise. Og det er maks to på besøk sammen med meg der av gangen. Hun orker ikke tre hunder der sier hun (men hvem vet, jeg skulle jo ikke få lov til å ha en hund engang, hehe).

Foreldre har en tendens til å "endre mening" når de ser at barna tar ansvar og ikke minst når de ser hvor viktig det er for dem.

Jeg mente at jeg trodde jeg hadde råd til det i tillegg til veterinær =) Veterinær går vi jo bare til en gang i året med mindre det er noe annet alvorlig, og jeg skulle nok ha klart å spare opp penger hvert år til det. Hunden vi har nå er ikke forsikret, men jeg vil forsikre min neste.

Jeg har en sparekonto nå, hvor jeg fører over alt jeg måtte ha til overs hver mnd om jeg har det.

Jeg er veldig sosial, elsker å ha folk rundt meg, men da er det ikke FEST som er det viktigste. Jeg har ikke mange venner som ikke liker hund, de fleste synes det er koselig når jeg tar henne med meg på filmkvelder.

Vel mamma og pappa er sånn passe glade i hunder. Ikke kjempe, men de liker nå hun jeg har nå, når hun ikke gjør noe galt. Mamma har sagt at det er greit jeg bor hjemme når jeg får valpen, og at det vil bli koselig, men at jeg må tenke meg sånn om. Så jeg tror ikke det skal bli noe problem å ha med meg begge hundene når jeg er hjemme. Og innerst inne tror jeg at de ville passet også, om de har mulighet. Jeg ahr jo også en søster som sikkert vil passe og. Så jeg har da et lite nettverk, har hundevenner også. Men det er mest i Stavanger da, og jeg har jo planer om å flytte til Østlandet, men jeg regner med jeg blir kjent med noen der og? Håper nå jeg blir det hvertfall, hehe =)

Jeg tror hvertfall mamma har skjønt at jeg er ordentlig interessert i hund, min interesse har overlevd tenårene, jeg har ikke blitt lei eller lat slik min søster litt mer har blitt.

[Kaja]

du kan være heldig å gå til vet en gang i året, eller som meg som har hatt tre hunder på under 2 år så alle tre har kostet meg dyrt og på det værste vært hos vet flere dager i strekk i lengere perioder.

[Orca]

du kan være heldig å gå til vet en gang i året, eller som meg som har hatt tre hunder på under 2 år så alle tre har kostet meg dyrt og på det værste vært hos vet flere dager i strekk i lengere perioder.

Hva var det som hadde skjedd da?

Jeg tenker at om man er flink og ser seg ut linjer hvor helse er tatt på alvor, minsker jo hvertfall sjansen for noe betydelig... Ellers må man passe godt på bikkja så den ikke skader seg... Ellers så har man jo komplikasjoner som kan dukke opp fra "ingen steds", og det må man jo ta da. Men er det ikke det man har forsikring til da? Hva dekker egentlig forsikringen? Jeg kan ikke det der greiene der

Med Dixie har vi kun vært hos veterinær for vaksiner en gang i året, tannstein to ganger og nå nylig pga et bittsår, hvor undersøkelsen kom opp i 600kr.

[Guest Yellow]

TS: Daså, misforstod bare situasjonen.

du kan være heldig å gå til vet en gang i året, eller som meg som har hatt tre hunder på under 2 år så alle tre har kostet meg dyrt og på det værste vært hos vet flere dager i strekk i lengere perioder.

Det er viktig å tenke på, man vet aldri hva som kan oppstå, og man er helt nødt til å ha en plan dersom veldig høye veterinærregninger dukker opp. Enten ha stabil nok inntekt til å kunne takle høye, uventede summer selv, en sparekonto, eller en avtale med f.eks foreldre om nedbetaling av slike regninger til dem.

[Orca]

TS: Daså, misforstod bare situasjonen.

Det er viktig å tenke på, man vet aldri hva som kan oppstå, og man er helt nødt til å ha en plan dersom veldig høye veterinærregninger dukker opp. Enten ha stabil nok inntekt til å kunne takle høye, uventede summer selv, en sparekonto, eller en avtale med f.eks foreldre om nedbetaling av slike regninger til dem.

Btw; Dersom jeg og noen venninner finner hus med ordentlig fryser skal jeg kanskje begynne med V&H Hehe

Men hva er det man forsikrer for da? Skal ikke forsikringen dekke sånt? Eller? Hva dekker forsikringen? Jeg har jo planer om å ha en sparekonto hvor jeg overfører alt hva nå enn jeg måtte ha til overs, sånn just in case.

[Kaja]

Alle mine tre har vært og er forsikret, og det har hjulpet mye, men forsikring dekker ikke alt. (Det varierer hva de dekker, det må man finne ut av selv). Mine er fult vetforsikret. Men man har bla. en egenandel, og det er ikke alltid forsikringen kan tas på direkteoppgjør. Da er det kjekt og ha en buffer.

Selvsakt er det ikke vanlig å være så uheldig som meg, men ting kan skje selvom man er nøye med oppdretter og linjer =)