Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan jobber dere med ting hunden er redd for?


Recommended Posts

Skrevet

Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.

Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!

Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.

Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua :lol:

407305_10150624122712225_772132224_8765920_2108851306_n.jpg

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva skjedde forøvrig med å kjenne sin hund? Gjøre det som funker for den enkelte? Igjen forsøker man (mange) å lage universalregler og superfixer som om "hund" er en helt homogen gruppe individer d

Du trenger ikke gå helt i forsvar hvis noen kommenterer din måte å forholde deg til hunden på, fordi du er redd for at det er Monti som anses for å være skrullete. At han sitter og peser og desper

Ja jeg forstår det godt og kjenner godt til dette. Man må se an hunden man har å gjøre og jeg ville ikke gjort det på en fremmed hund som man ikke hadde noe slags forhold til. Man må vite hva man gjør

Skrevet

I sted var Kamar skeptisk til noen folk som stod nedi veien her, han gikk rundt og "offet" seg, stirret, gikk litt vekk, offet litt til, også gikk vi bare rett bort til de og forklarte hvorfor jeg gikk bort, og det var heeelt greit. Og det endte med at Kamar gjerne ville være med en av de videre på tur. :lol:

Så, ja, jeg oppsøker det hunden er skeptisk til. Setter meg ned på huk og prater med søppelspann, trær, tørkestativ og hva det enn måtte være. Hva folk synes når vi gjør sånt ute, driter jeg i. ;)

  • Like 2
Skrevet

Hahaha! Også en flue da! Nei, det ville jeg bare oversett.

Kuma's største frykt er skateboard. De ruller kjempefort og bråker! Da fikk jeg låne et skateboard av en kompis som vi har hatt hjemme i noen måneder nå. Prøver å ikke dille, men hun får noen nammiser når hun sjekker ut ting hun er redd for.

  • Like 1
Skrevet

Issi har jo mye småfobier, jeg takler det på min måte og gjør det helt naturlig. F.ex skulle vi lære hun at ski var ok, går ut og til der vi går tur og spenner på skia. Hun er kjemperedd og herregud så grusomt. så jeg bare går avgårde til hun går av seg det verste panikken, så rosre jeg og gir godbit for å nærme de seg. Holdt på sånn, gikk rundt og bråket med ski og staver og roste. Til slutt kunne jeg stå og hoppe opp og ned og bælje mens hun bare seriøst muttern.

Jeg har ingen konkret måte,det bare skjer så naturlig :lol: skaper hun seg finner vi en måte at hun innser hun er teit og tingene er ok :P

Skrevet

Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.

Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!

Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.

Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua :lol:

407305_10150624122712225_772132224_8765920_2108851306_n.jpg

Stakkars lille spøkelsesalderMonit. Måtte le litt nå :D En flue på altandøra. Høres ut som Obelix...

Når vi møter noe skummelt ute, slakker jeg båndet helt og går bort til den "skumle" tingen. Enten tar jeg på den eller så sier jeg "Se heeer! Se så stilig!" Det betyr ikke så mye hva jeg sier, men at jeg går bort til noe og høres entusiastisk ut, som om det som er skummelt egentlig er noe kult :P Funker på Tyson hver gang det er noe.

Hva gjør man innendørs? Jeg bruker litt samme metode. Nå vil sikkert ikke flua at du skal holde den eller ta på den. Tror de ikke er så kjælne. Men prøv å gå helt bort til flua og si "Se her, Monti!" og liksom prøv å overbevise ham om at fluer egentlig er ganske tøffe. Kan jo hende det er som om å overbevise et barn om at det ikke er noe monster i skapet selv om man nettopp har åpnet det og skjekket :P

Huff, er litt dårlig på sånt, jeg, men det pleier å funke hos oss.

Skrevet

Jeg synes det er forskjell på dilling og reell redsel. Hvis mine hadde reagert på ei flue på døra, hadde jeg dratt dem med meg ut likevel, uten å gjøre noe større sak ut av det. Imouto synes ikke noe om sånne rister på bakken som gjerne ligger inntil husvegger langsmed fortau osv, men jeg går bare forbi og drar henne på plass dersom hun mener at det lureste er å gå midt i veien. Innimellom "glemmer" hun hvor skumle de er, og spaserer rett forbi uten å skape seg, så fryktelig skremmende er de åpenbart ikke. :P

Jeg kommer ikke på noen konkrete tilfeller hvor jentene har blitt skikkelig redde, men jeg ville latt dem bruke den tida de trenger på å oppsøke det skumle, eller gått strekningen sammen med dem. :)

Skrevet

Så, ja, jeg oppsøker det hunden er skeptisk til. Setter meg ned på huk og prater med søppelspann, trær, tørkestativ og hva det enn måtte være. Hva folk synes når vi gjør sånt ute, driter jeg i. ;)

Akkurat sånn gjør jeg og de gangene noe har dukka opp. Ellers har det egentlig vært "skuffende" lite hunden min har dillet seg opp for :P

Reell redsel, vel, det ville nå blitt en passende variant av eksponeringsterapi, men litt avhengig av hva det konkret gjaldt.

  • Like 1
Skrevet

Jeg pleier også å bare gå bort til det hun virker skeptisk til. Og skepsisen pleier å gå rimelig fort over. Tror Zera er litt i spøkelsesalder også (håper hvertfall det :P) For hun reagerer på de merkeligste ting for tiden. Spesielt hvis noe er anderledes der vi pleier å gå :P Går vi i byen er så og si alt greit, for det virker som hun forventer mange rare lyder og opplevelser da.

Men her om dagen gikk vi der vi pleier, også hadde de satt opp nye parkering forbudt skilt, og DE var skumle :P Og noen hadde også slengt fra seg en snøskuffe langs veien, og den var også skummel :P Men hun blir bestevenn med en gang jeg går bort å tar på det..

Rare dyr :) <3

Guest Gråtass
Skrevet

Dette har du selv skrevet i en annen tråd, jeg får ikke det helt til å stemme med bildet av en hund som faktisk seriøst er redd og stresser for en flue på gulvet.. Så da ville jeg absolutt ha vurdert hvilken påvirkning hunden får når den viser redsler.

Tja, de som skulle ha Monti fikk et nei allikevel fordi de ikke trodde de ville passe. Og det er jo ganske "drastisk" å si nei allikevel. Da var valpene 6 uker. Men vil tro de kan se ting tidligere også. De fortalte at de tidlig hadde bitt seg merke i Monti - han var først ute med det meste og veldig uredd (Feks først ute av valpekassa). Sånn er han i dag og i større grad enn søsknene.

Skrevet

Dette har du selv skrevet i en annen tråd, jeg får ikke det helt til å stemme med bildet av en hund som faktisk seriøst er redd og stresser for en flue på gulvet.. Så da ville jeg absolutt ha vurdert hvilken påvirkning hunden får når den viser redsler.

Nå forklarer jeg jo det med alderen, gjør jeg ikke? Det er ikke uvanlig at valper på 6 mnd får rare ting for seg, i dag var det ei flue. Jeg synes ikke det har noe som helst med dette å gjøre. Jeg synes ikke det har noen ting med generell trygghet å gjøre.

Guest Gråtass
Skrevet

Nå forklarer jeg jo det med alderen, gjør jeg ikke? Det er ikke uvanlig at valper på 6 mnd får rare ting for seg, i dag var det ei flue. Jeg synes ikke det har noe som helst med dette å gjøre. Jeg synes ikke det har noen ting med generell trygghet å gjøre.

Da er vi svært uenige. Jeg har aldri noensinne blandt de ganske mange hundre valpene jeg har håndtert hørt at 6 mnd utløser flueskrekk. Nei, det er etter mitt skjønn ikke normalt, uansett om bikkja er 6 mnd 12 mnd eller 6 år. Jeg syns det har veldig mye med generell trygghet å gjøre jeg, men hva vet vel jeg..

Skrevet

Da er vi svært uenige. Jeg har aldri noensinne blandt de ganske mange hundre valpene jeg har håndtert hørt at 6 mnd utløser flueskrekk. Nei, det er etter mitt skjønn ikke normalt, uansett om bikkja er 6 mnd 12 mnd eller 6 år. Jeg syns det har veldig mye med generell trygghet å gjøre jeg, men hva vet vel jeg..

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Edit: endret setningen

Skrevet

Jeg later som ingenting, stort sett. Prøver å vise med MIN atferd at "everything is normal". Er det noen i det fjerne hun reagerer på, f.eks. en spesiell møtende person, så går jeg bare videre helt normalt og evt kan det hende jeg snakker blidt til henne og sier "det går så fint!" Men ingen dulling! I går reagerte hun på en fyr vi møtte som hadde dratt både lue, hette og buff helt sammen sånn at det var bare ei tynn glipe der øynene kunne se ut i ansiktet hans. Ansiktet hans var derfor liksom "borte". Det var visst skummelt, mente hunden, for det ga en snål figur. Men jeg latet som ingenting og gikk som normalt. Snakket lavt til henne for å fortelle at alt er ok, men ingen overdrivelser.

Ellers det kan hende jeg går bort til det hunden viser engstelse for og later som ingenting - der borte. F.eks. sto det en stor svart søppelsekk i veikanten (avisbudet sin) lent inntil en stolpe. Vi har passert den drøssevis av ganger, men plutselig en dag var blitt skummel :D Jeg gikk bort til den, pirket i den med foten og sto der litt og lata som ingenting. Jeg så ikke på hunden i det hele tatt, men i øyekroken så jeg at hun lente seg laaangt frem for å snuser mer på sekken. Det var visst ikke så skummelt likevel da, siden jeg sto der, så...Neste gang vi passerte den var alt helt ok igjen :- )

Når det gjelder fluer, ville jeg nok bare latet som det var helt normalt, noe det også er, og ikke gjort noe stort poeng i å gi hunden oppmerksomhet der den står og lurer på om den skal tørre å komme inn igjen. Du kan jo bare gå bort og stelle deg ved verandadøren der flua var, se ut og late som ingenting (ikke se på hunden).

Jo mer du ser på den og lokker for å få den inn i stua igjen, jo mer grunn kan det hende hunden tror den hadde til å bli redd. Liten eller ingen oppmerksomhet på tull er det beste, tror jeg. Hunder leser kroppsspråket vårt bedre enn vi tror! :)

Guest Gråtass
Skrevet

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Edit: endret setningen

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Skrevet

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Jeg har da ingen problemer verken med oppdragelsen eller oppførselen til hunden min til tross for at han er 6 mnd gammel. Han er snill, veloppdragen og gjør som han får beskjed om. Han er uredd alt (unntatt fluer et par timer i dag), takler alt. EN episode har vi hatt tidligere hvor han blei litt puslete - og det med god grunn. Ellers er han trygg og nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å godta at noen hunder er gjennom en periode der de får en irrasjonell frykt for rare ting - ofte ting som alltid har vært okei men som plutselig ikke er okei.

Jeg bruker ikke alderen som noen unnskyldning, jeg har ingen problemer med oppdragelsen på han. Han takler skudd, sprenging i området, svære kjøretøy som kjører rett forbi han, store plastposer, jeg kunne fortsatt med eksempler i all evighet. Og med tanke på at han takler alt dette så synes jeg faktisk jeg kan si at "jo, vi har en trygg og god hund som er uredd" selv om han i dag fikk en "greie" som var skummelt en kort stund.

Edit: jada, jeg veit det blei et svimete innlegg og jeg gjentok masse.

Skrevet

Åh jeg er skikkelig dårlig hundeeier når det kommer til sånt jeg, for det der er virkelig det verste jeg vet. Jeg blir beint frem sint, og må fjerne meg selv fra hunden. :lol: Jammen bra det skumleste her er støvsugern. :icon_redface:

  • Like 2
Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har da ingen problemer verken med oppdragelsen eller oppførselen til hunden min til tross for at han er 6 mnd gammel. Han er snill, veloppdragen og gjør som han får beskjed om. Han er uredd alt (unntatt fluer et par timer i dag), takler alt. EN episode har vi hatt tidligere hvor han blei litt puslete - og det med god grunn. Ellers er han trygg og nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å godta at noen hunder er gjennom en periode der de får en irrasjonell frykt for rare ting - ofte ting som alltid har vært okei men som plutselig ikke er okei.

Jeg bruker ikke alderen som noen unnskyldning, jeg har ingen problemer med oppdragelsen på han. Han takler skudd, sprenging i området, svære kjøretøy som kjører rett forbi han, store plastposer, jeg kunne fortsatt med eksempler i all evighet. Og med tanke på at han takler alt dette så synes jeg faktisk jeg kan si at "jo, vi har en trygg og god hund som er uredd" selv om han i dag fikk en "greie" som var skummelt en kort stund.

Edit: jada, jeg veit det blei et svimete innlegg og jeg gjentok masse.

Fint for dere, da er det vel ikke noe problem.

Skrevet

Jeg pleier å late som ingenting, ser at hunden stoler veldig på meg og slapper (bedre) av dersom jeg ikke synes det er skummelt. Men hun kan frike litt ut over mange ting.

Og det er klart de har spøkelsesalder.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg pleier å late som ingenting, ser at hunden stoler veldig på meg og slapper (bedre) av dersom jeg ikke synes det er skummelt. Men hun kan frike litt ut over mange ting.

Og det er klart de har spøkelsesalder.

Javel.. Du har sikkert noe forskning å henvise til også da, eller? For fryktresponsen i valper starter i den prenatale perioden, ikke når hunden er 6-9 mnd. At de har en hormonellsvingning da i forbindelse med kjønnsmodning er en kjent sak. Mne at hunder skal utvikle frykt i den perioden, fordi de er i den aldersgruppen finnes det ikke noe bevis for.

Guest Belgerpia
Skrevet

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Ja det er det.

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Amen :), men jeg ville kanskje ikke sagt det så diplomatisk - for meg er begrepet "spøkelsesalder" noe man bruker for å kamuflere skrullete bikkjer på. Og det handler ikke nødvendigvis om oppdragelse - men medfødte egenskaper som kanskje ikke er helt der man vil ha dem. Du har forøvrig helt rett, vi som ikke har sånne "aldre" på bikkjene våre vi har skjelden problemer med våre firbente.

Soelvd - når du starter en tråd med spørsmål om hvordan folk takler ting når hunden blir redd for noe så betyr jo det at du ser på Monti's reaksjon på fluene som redsel (og adferden du beskriver forteller jo at det er nettopp det det er).

Det er jo ikke første gang du skriver om litt odd reaksjon hos hunden, problemet er bare det at hver gang du får svar du ikke liker så har du jo ikke ett problem i verden.....??

Skrevet

Javel.. Du har sikkert noe forskning å henvise til også da, eller? For fryktresponsen i valper starter i den prenatale perioden, ikke når hunden er 6-9 mnd. At de har en hormonellsvingning da i forbindelse med kjønnsmodning er en kjent sak. Mne at hunder skal utvikle frykt i den perioden, fordi de er i den aldersgruppen finnes det ikke noe bevis for.

Nei har jo ikke det.

Men de er jo litt redde for søppelkasser og naboer i den alderen. Har jeg hørt. Og merket.

Skrevet

Soelvd - når du starter en tråd med spørsmål om hvordan folk takler ting når hunden blir redd for noe så betyr jo det at du ser på Monti's reaksjon på fluene som redsel (og adferden du beskriver forteller jo at det er nettopp det det er).

Det er jo ikke første gang du skriver om litt odd reaksjon hos hunden, problemet er bare det at hver gang du får svar du ikke liker så har du jo ikke ett problem i verden..??

Øh, nei? Men jeg mener det er en helt naturlig reaksjon at en valp på 5 mnd som aldri har fått noen voldsom reaksjon av noe slag reagerer når han først blir slått HARDT over nesa for så å bli skreket til og kasta ut på gangen etter nakkeskinnet! Og når han ikke forstår noen ting og følger etter så skjer det samme (minus slaget over nesa) igjen. Hallo, det er klart han da reagerer! Det var første gangen. Den andre gangen var flua i dag. Jeg synes ikke det er noe som kan gi grunnlag for å si at bikkja er skrullete!

Edit: og det er mulig at dere supertrenere med nesa i sky og som aldri har problemer med bikkjene ikke merker periodene i en hunds liv. Men jeg gjør i alle fall det. Jeg ser at bikkjene plutselig er redd ting som de aldri har vært redde for før (jeg snakker ikke om Monti) feks. Og jeg ser at Monti nå plutselig har blitt litt frekkere, han prøver seg på å stikke under trening og han prøver seg på å stjele mat - noe han aldri har gjort før. Så jeg merker i alle fall periodene i livet til hunden jeg, da. Kan sikkert forklares med at min bikkje og de jeg kjenner med unghunder alle har skrullete hunder (evt er totalt uvitende).

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...