Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan jobber dere med ting hunden er redd for?


Recommended Posts

Skrevet

Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.

Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!

Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.

Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua :lol:

407305_10150624122712225_772132224_8765920_2108851306_n.jpg

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva skjedde forøvrig med å kjenne sin hund? Gjøre det som funker for den enkelte? Igjen forsøker man (mange) å lage universalregler og superfixer som om "hund" er en helt homogen gruppe individer d

Du trenger ikke gå helt i forsvar hvis noen kommenterer din måte å forholde deg til hunden på, fordi du er redd for at det er Monti som anses for å være skrullete. At han sitter og peser og desper

Ja jeg forstår det godt og kjenner godt til dette. Man må se an hunden man har å gjøre og jeg ville ikke gjort det på en fremmed hund som man ikke hadde noe slags forhold til. Man må vite hva man gjør

Skrevet

I sted var Kamar skeptisk til noen folk som stod nedi veien her, han gikk rundt og "offet" seg, stirret, gikk litt vekk, offet litt til, også gikk vi bare rett bort til de og forklarte hvorfor jeg gikk bort, og det var heeelt greit. Og det endte med at Kamar gjerne ville være med en av de videre på tur. :lol:

Så, ja, jeg oppsøker det hunden er skeptisk til. Setter meg ned på huk og prater med søppelspann, trær, tørkestativ og hva det enn måtte være. Hva folk synes når vi gjør sånt ute, driter jeg i. ;)

  • Like 2
Skrevet

Hahaha! Også en flue da! Nei, det ville jeg bare oversett.

Kuma's største frykt er skateboard. De ruller kjempefort og bråker! Da fikk jeg låne et skateboard av en kompis som vi har hatt hjemme i noen måneder nå. Prøver å ikke dille, men hun får noen nammiser når hun sjekker ut ting hun er redd for.

  • Like 1
Skrevet

Issi har jo mye småfobier, jeg takler det på min måte og gjør det helt naturlig. F.ex skulle vi lære hun at ski var ok, går ut og til der vi går tur og spenner på skia. Hun er kjemperedd og herregud så grusomt. så jeg bare går avgårde til hun går av seg det verste panikken, så rosre jeg og gir godbit for å nærme de seg. Holdt på sånn, gikk rundt og bråket med ski og staver og roste. Til slutt kunne jeg stå og hoppe opp og ned og bælje mens hun bare seriøst muttern.

Jeg har ingen konkret måte,det bare skjer så naturlig :lol: skaper hun seg finner vi en måte at hun innser hun er teit og tingene er ok :P

Skrevet

Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.

Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!

Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.

Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua :lol:

407305_10150624122712225_772132224_8765920_2108851306_n.jpg

Stakkars lille spøkelsesalderMonit. Måtte le litt nå :D En flue på altandøra. Høres ut som Obelix...

Når vi møter noe skummelt ute, slakker jeg båndet helt og går bort til den "skumle" tingen. Enten tar jeg på den eller så sier jeg "Se heeer! Se så stilig!" Det betyr ikke så mye hva jeg sier, men at jeg går bort til noe og høres entusiastisk ut, som om det som er skummelt egentlig er noe kult :P Funker på Tyson hver gang det er noe.

Hva gjør man innendørs? Jeg bruker litt samme metode. Nå vil sikkert ikke flua at du skal holde den eller ta på den. Tror de ikke er så kjælne. Men prøv å gå helt bort til flua og si "Se her, Monti!" og liksom prøv å overbevise ham om at fluer egentlig er ganske tøffe. Kan jo hende det er som om å overbevise et barn om at det ikke er noe monster i skapet selv om man nettopp har åpnet det og skjekket :P

Huff, er litt dårlig på sånt, jeg, men det pleier å funke hos oss.

Skrevet

Jeg synes det er forskjell på dilling og reell redsel. Hvis mine hadde reagert på ei flue på døra, hadde jeg dratt dem med meg ut likevel, uten å gjøre noe større sak ut av det. Imouto synes ikke noe om sånne rister på bakken som gjerne ligger inntil husvegger langsmed fortau osv, men jeg går bare forbi og drar henne på plass dersom hun mener at det lureste er å gå midt i veien. Innimellom "glemmer" hun hvor skumle de er, og spaserer rett forbi uten å skape seg, så fryktelig skremmende er de åpenbart ikke. :P

Jeg kommer ikke på noen konkrete tilfeller hvor jentene har blitt skikkelig redde, men jeg ville latt dem bruke den tida de trenger på å oppsøke det skumle, eller gått strekningen sammen med dem. :)

Skrevet

Så, ja, jeg oppsøker det hunden er skeptisk til. Setter meg ned på huk og prater med søppelspann, trær, tørkestativ og hva det enn måtte være. Hva folk synes når vi gjør sånt ute, driter jeg i. ;)

Akkurat sånn gjør jeg og de gangene noe har dukka opp. Ellers har det egentlig vært "skuffende" lite hunden min har dillet seg opp for :P

Reell redsel, vel, det ville nå blitt en passende variant av eksponeringsterapi, men litt avhengig av hva det konkret gjaldt.

  • Like 1
Skrevet

Jeg pleier også å bare gå bort til det hun virker skeptisk til. Og skepsisen pleier å gå rimelig fort over. Tror Zera er litt i spøkelsesalder også (håper hvertfall det :P) For hun reagerer på de merkeligste ting for tiden. Spesielt hvis noe er anderledes der vi pleier å gå :P Går vi i byen er så og si alt greit, for det virker som hun forventer mange rare lyder og opplevelser da.

Men her om dagen gikk vi der vi pleier, også hadde de satt opp nye parkering forbudt skilt, og DE var skumle :P Og noen hadde også slengt fra seg en snøskuffe langs veien, og den var også skummel :P Men hun blir bestevenn med en gang jeg går bort å tar på det..

Rare dyr :) <3

Guest Gråtass
Skrevet

Dette har du selv skrevet i en annen tråd, jeg får ikke det helt til å stemme med bildet av en hund som faktisk seriøst er redd og stresser for en flue på gulvet.. Så da ville jeg absolutt ha vurdert hvilken påvirkning hunden får når den viser redsler.

Tja, de som skulle ha Monti fikk et nei allikevel fordi de ikke trodde de ville passe. Og det er jo ganske "drastisk" å si nei allikevel. Da var valpene 6 uker. Men vil tro de kan se ting tidligere også. De fortalte at de tidlig hadde bitt seg merke i Monti - han var først ute med det meste og veldig uredd (Feks først ute av valpekassa). Sånn er han i dag og i større grad enn søsknene.

Skrevet

Dette har du selv skrevet i en annen tråd, jeg får ikke det helt til å stemme med bildet av en hund som faktisk seriøst er redd og stresser for en flue på gulvet.. Så da ville jeg absolutt ha vurdert hvilken påvirkning hunden får når den viser redsler.

Nå forklarer jeg jo det med alderen, gjør jeg ikke? Det er ikke uvanlig at valper på 6 mnd får rare ting for seg, i dag var det ei flue. Jeg synes ikke det har noe som helst med dette å gjøre. Jeg synes ikke det har noen ting med generell trygghet å gjøre.

Guest Gråtass
Skrevet

Nå forklarer jeg jo det med alderen, gjør jeg ikke? Det er ikke uvanlig at valper på 6 mnd får rare ting for seg, i dag var det ei flue. Jeg synes ikke det har noe som helst med dette å gjøre. Jeg synes ikke det har noen ting med generell trygghet å gjøre.

Da er vi svært uenige. Jeg har aldri noensinne blandt de ganske mange hundre valpene jeg har håndtert hørt at 6 mnd utløser flueskrekk. Nei, det er etter mitt skjønn ikke normalt, uansett om bikkja er 6 mnd 12 mnd eller 6 år. Jeg syns det har veldig mye med generell trygghet å gjøre jeg, men hva vet vel jeg..

Skrevet

Da er vi svært uenige. Jeg har aldri noensinne blandt de ganske mange hundre valpene jeg har håndtert hørt at 6 mnd utløser flueskrekk. Nei, det er etter mitt skjønn ikke normalt, uansett om bikkja er 6 mnd 12 mnd eller 6 år. Jeg syns det har veldig mye med generell trygghet å gjøre jeg, men hva vet vel jeg..

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Edit: endret setningen

Skrevet

Jeg later som ingenting, stort sett. Prøver å vise med MIN atferd at "everything is normal". Er det noen i det fjerne hun reagerer på, f.eks. en spesiell møtende person, så går jeg bare videre helt normalt og evt kan det hende jeg snakker blidt til henne og sier "det går så fint!" Men ingen dulling! I går reagerte hun på en fyr vi møtte som hadde dratt både lue, hette og buff helt sammen sånn at det var bare ei tynn glipe der øynene kunne se ut i ansiktet hans. Ansiktet hans var derfor liksom "borte". Det var visst skummelt, mente hunden, for det ga en snål figur. Men jeg latet som ingenting og gikk som normalt. Snakket lavt til henne for å fortelle at alt er ok, men ingen overdrivelser.

Ellers det kan hende jeg går bort til det hunden viser engstelse for og later som ingenting - der borte. F.eks. sto det en stor svart søppelsekk i veikanten (avisbudet sin) lent inntil en stolpe. Vi har passert den drøssevis av ganger, men plutselig en dag var blitt skummel :D Jeg gikk bort til den, pirket i den med foten og sto der litt og lata som ingenting. Jeg så ikke på hunden i det hele tatt, men i øyekroken så jeg at hun lente seg laaangt frem for å snuser mer på sekken. Det var visst ikke så skummelt likevel da, siden jeg sto der, så...Neste gang vi passerte den var alt helt ok igjen :- )

Når det gjelder fluer, ville jeg nok bare latet som det var helt normalt, noe det også er, og ikke gjort noe stort poeng i å gi hunden oppmerksomhet der den står og lurer på om den skal tørre å komme inn igjen. Du kan jo bare gå bort og stelle deg ved verandadøren der flua var, se ut og late som ingenting (ikke se på hunden).

Jo mer du ser på den og lokker for å få den inn i stua igjen, jo mer grunn kan det hende hunden tror den hadde til å bli redd. Liten eller ingen oppmerksomhet på tull er det beste, tror jeg. Hunder leser kroppsspråket vårt bedre enn vi tror! :)

Guest Gråtass
Skrevet

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Edit: endret setningen

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Skrevet

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Jeg har da ingen problemer verken med oppdragelsen eller oppførselen til hunden min til tross for at han er 6 mnd gammel. Han er snill, veloppdragen og gjør som han får beskjed om. Han er uredd alt (unntatt fluer et par timer i dag), takler alt. EN episode har vi hatt tidligere hvor han blei litt puslete - og det med god grunn. Ellers er han trygg og nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å godta at noen hunder er gjennom en periode der de får en irrasjonell frykt for rare ting - ofte ting som alltid har vært okei men som plutselig ikke er okei.

Jeg bruker ikke alderen som noen unnskyldning, jeg har ingen problemer med oppdragelsen på han. Han takler skudd, sprenging i området, svære kjøretøy som kjører rett forbi han, store plastposer, jeg kunne fortsatt med eksempler i all evighet. Og med tanke på at han takler alt dette så synes jeg faktisk jeg kan si at "jo, vi har en trygg og god hund som er uredd" selv om han i dag fikk en "greie" som var skummelt en kort stund.

Edit: jada, jeg veit det blei et svimete innlegg og jeg gjentok masse.

Skrevet

Åh jeg er skikkelig dårlig hundeeier når det kommer til sånt jeg, for det der er virkelig det verste jeg vet. Jeg blir beint frem sint, og må fjerne meg selv fra hunden. :lol: Jammen bra det skumleste her er støvsugern. :icon_redface:

  • Like 2
Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har da ingen problemer verken med oppdragelsen eller oppførselen til hunden min til tross for at han er 6 mnd gammel. Han er snill, veloppdragen og gjør som han får beskjed om. Han er uredd alt (unntatt fluer et par timer i dag), takler alt. EN episode har vi hatt tidligere hvor han blei litt puslete - og det med god grunn. Ellers er han trygg og nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å godta at noen hunder er gjennom en periode der de får en irrasjonell frykt for rare ting - ofte ting som alltid har vært okei men som plutselig ikke er okei.

Jeg bruker ikke alderen som noen unnskyldning, jeg har ingen problemer med oppdragelsen på han. Han takler skudd, sprenging i området, svære kjøretøy som kjører rett forbi han, store plastposer, jeg kunne fortsatt med eksempler i all evighet. Og med tanke på at han takler alt dette så synes jeg faktisk jeg kan si at "jo, vi har en trygg og god hund som er uredd" selv om han i dag fikk en "greie" som var skummelt en kort stund.

Edit: jada, jeg veit det blei et svimete innlegg og jeg gjentok masse.

Fint for dere, da er det vel ikke noe problem.

Skrevet

Jeg pleier å late som ingenting, ser at hunden stoler veldig på meg og slapper (bedre) av dersom jeg ikke synes det er skummelt. Men hun kan frike litt ut over mange ting.

Og det er klart de har spøkelsesalder.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg pleier å late som ingenting, ser at hunden stoler veldig på meg og slapper (bedre) av dersom jeg ikke synes det er skummelt. Men hun kan frike litt ut over mange ting.

Og det er klart de har spøkelsesalder.

Javel.. Du har sikkert noe forskning å henvise til også da, eller? For fryktresponsen i valper starter i den prenatale perioden, ikke når hunden er 6-9 mnd. At de har en hormonellsvingning da i forbindelse med kjønnsmodning er en kjent sak. Mne at hunder skal utvikle frykt i den perioden, fordi de er i den aldersgruppen finnes det ikke noe bevis for.

Guest Belgerpia
Skrevet

Så "spøkelsesalderen" er bare tull og fjaseri som noen har funnet på?

Ja det er det.

Som regel så er det en betimelig unnskyldning for eiere til å slippe å oppdra hunden sin, så siden du spør meg så syns jeg det er pussig hvor mye folk bruker av de to første årene av bikkjas liv til å forklare, unnskylde og ignorere adferd i hunden sin. Merkeligste er at de jeg kjenner som er virkelig gode hundetrenere, de bryr seg ikke om slike såkaldte aldersbetingede adferder og de har også svært skjeldent slike problemer med hundene sine.

Amen :), men jeg ville kanskje ikke sagt det så diplomatisk - for meg er begrepet "spøkelsesalder" noe man bruker for å kamuflere skrullete bikkjer på. Og det handler ikke nødvendigvis om oppdragelse - men medfødte egenskaper som kanskje ikke er helt der man vil ha dem. Du har forøvrig helt rett, vi som ikke har sånne "aldre" på bikkjene våre vi har skjelden problemer med våre firbente.

Soelvd - når du starter en tråd med spørsmål om hvordan folk takler ting når hunden blir redd for noe så betyr jo det at du ser på Monti's reaksjon på fluene som redsel (og adferden du beskriver forteller jo at det er nettopp det det er).

Det er jo ikke første gang du skriver om litt odd reaksjon hos hunden, problemet er bare det at hver gang du får svar du ikke liker så har du jo ikke ett problem i verden.....??

Skrevet

Javel.. Du har sikkert noe forskning å henvise til også da, eller? For fryktresponsen i valper starter i den prenatale perioden, ikke når hunden er 6-9 mnd. At de har en hormonellsvingning da i forbindelse med kjønnsmodning er en kjent sak. Mne at hunder skal utvikle frykt i den perioden, fordi de er i den aldersgruppen finnes det ikke noe bevis for.

Nei har jo ikke det.

Men de er jo litt redde for søppelkasser og naboer i den alderen. Har jeg hørt. Og merket.

Skrevet

Soelvd - når du starter en tråd med spørsmål om hvordan folk takler ting når hunden blir redd for noe så betyr jo det at du ser på Monti's reaksjon på fluene som redsel (og adferden du beskriver forteller jo at det er nettopp det det er).

Det er jo ikke første gang du skriver om litt odd reaksjon hos hunden, problemet er bare det at hver gang du får svar du ikke liker så har du jo ikke ett problem i verden..??

Øh, nei? Men jeg mener det er en helt naturlig reaksjon at en valp på 5 mnd som aldri har fått noen voldsom reaksjon av noe slag reagerer når han først blir slått HARDT over nesa for så å bli skreket til og kasta ut på gangen etter nakkeskinnet! Og når han ikke forstår noen ting og følger etter så skjer det samme (minus slaget over nesa) igjen. Hallo, det er klart han da reagerer! Det var første gangen. Den andre gangen var flua i dag. Jeg synes ikke det er noe som kan gi grunnlag for å si at bikkja er skrullete!

Edit: og det er mulig at dere supertrenere med nesa i sky og som aldri har problemer med bikkjene ikke merker periodene i en hunds liv. Men jeg gjør i alle fall det. Jeg ser at bikkjene plutselig er redd ting som de aldri har vært redde for før (jeg snakker ikke om Monti) feks. Og jeg ser at Monti nå plutselig har blitt litt frekkere, han prøver seg på å stikke under trening og han prøver seg på å stjele mat - noe han aldri har gjort før. Så jeg merker i alle fall periodene i livet til hunden jeg, da. Kan sikkert forklares med at min bikkje og de jeg kjenner med unghunder alle har skrullete hunder (evt er totalt uvitende).

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...