Gå til innhold
Hundesonen.no

Har en sak alltid to sider?


Recommended Posts

Skrevet

Vi sier jo ofte at en sak alltid har to sider (det ble nettopp skrevet i en tråd, det var sånn jeg kom til å tenke på det. En annen variant er at saken har tre sider - den enes, den andres og sannheten. Men er det egentlig sånn? Finnes det saker der man med rette kan ta side?

Jeg tenker for eksempel at det er naturlig å i hvert fall i stor utstreking ta side og ikke være interessert i motpartens versjon når noen i familien står i konflikt med utenomverden. Videre tar jeg lett side hvis det er et opplagt offer, feks. i voldssaker (forutsatt at jeg er rimelig sikker på at det er sant, selvfølgelig).

Hva mener dere?

Skrevet

Nå er vel poenget med det uttrykket nettopp at det finnes flere sider av saken - men mange ser de ikke? Sånn som når man har personlig interesse i saken (som eksemplene du nevner).

Skrevet

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

  • Like 1
Skrevet

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Skrevet

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Skrevet

Ja, man kan jevnt over drite i en overgriper, voldtektsmann, svindler, massedrapsmann etc sin side av saken. Jada, de klarer sikkert å finne på en grunn til hvorfor de er idioter, men det er ikke interessant. Noen ganger tar en part skikkelig skikkelig feil.

Det samme gjelder i de små ting her i verden, noen ganger er folk bare teite drittsekker liksom.

  • Like 4
Skrevet

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Skrevet

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Jeg tror vi egentlig er enige, men jeg mener det er viktig i vurderingen av selve handlingen. Jeg tenker for eksempel på en sak i media nylig, der en kvinne drepte samboeren sin. Fyfy, "alle" vet jo at det er feil å myrde noen. Men ifølge historien sies det at det var selvforsvar. Hvor ligger sympatien da? Hos gjerningskvinnen, eller offeret (evt. pårørende)?

I veldig mange saker kan man trekke fram mer eller mindre lignende paralleller, hvor ikke den ene siden nødvendigvis er noe mer eller mindre offer enn den andre. Der begge tar feil (eller rett).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nydelig puddel! Selv om du var uheldig med denne så finnes det nok stabile og roligere puddler av begge kjønn. Det handler mye om gener og litt om trening. Men jeg tenker med en gang standard labrador av beskrivelsen din. Det er sjelden mye lyd, de er arbeidssomme, men (som alle raser) tåler en rolig dag så lenge de ellers får det de trenger av aktivisering både mentalt og fysisk. Ellers ville jeg kanskje tatt en titt på springer spaniel, men de kan ha litt lyd. Faktorer som spiller inn er hvor mye aktivitet du ser for deg i hverdagen, og hvor mye pelsstell som er ok. Med puddel er du jo litt vant til pelsstell, så jeg antar det går fint?  Puddel med litt bedre research både på oppdretter og linjer kan jo også være en mulighet. De er flotte arbeidshunder, og det er jo en grunn til at de er brukt som servicehunder - da skal de tåle det meste av ulike situasjoner i ulike omgivelser. Hvis det kun var stresset hos denne hunden du ikke likte med puddelen så ville jeg dratt på noen puddeltreff og snakket med noen oppdrettere.
    • Fine puddelen som var min, for å få litt farge inn her 💚
    • Det er sikkert mer enn nok folk som stiller slike spørsmål, men den som intet våger intet vinner 😇 Jeg skal i løpet av de neste par årene få meg en ny hund, men sitter veldig fast når det kommer til valg av rase.. tidligere har jeg hatt Cardigan Welsh Corgi (fikk henne da hun var nesten 10, så ikke full erfaring her) og Storpuddel fra en oppdretter jeg ikke var helt fornøyd med (jeg ba om en rolig og stabil hund jeg kanskje kunne bruke som besøksvenn, fikk en stresset type som hun ville jeg skulle bruke til agility. Da det viste seg at jeg ikke kunne tilby ham en rik nok hverdag som enslig person i leilighet var hennes råd "legg ham ut på Finn). Jeg har noen ønsker til hund:  * Ikke en utpreget varsler. Vi blir to som er relativt sensitiv for lyd, så mye piping og bjeffing inne orker vi ikke.  * Lettrent hund som jeg kan trene lydighet med. Storkoste meg med puddelen og han ga meg mye suksess og mestring, dette vil jeg ha mer av.  * Stabil mentalitet med mulighet til å sitte i ro ute. Dette hadde ikke puddelen. Han er nå snart 6 år gammel og i nytt hjem, men kan fremdeles ikke stå i ro ute uten å få meltdown. Inne var han helt nydelig.  * Energi til trening, men tåler noen dager innimellom med mindre aktivitet. * Ok størrelse, helst rundt medium/"normal" størrelse et sted. Ønsker lydighet og kanskje sykling innimellom, men ikke så stor at den ikke kan være med overalt ellers (som ut i kajakk, kanskje). * Mulighet for å bo med katt uten at det skal være en reell risiko for at jaktinstinkt tar over.. Har vurdert å gå over til tispe etter dramaet med puddelen. Det virket som det slettes ikke var uvanlig med disse litt høyspente guttene som endte opp med å omplasseres fordi de ble "for mye" og jeg har ikke lyst til å gi gjennom det igjen. Har vurdert puddeltispe, feks. Corgien min elsket jeg, men de beina var utrolig upraktisk innimellom..
    • Ingen av dem. Oslo Hundeskole har veldig mange instruktører, og de velger selv metode. Det betyr at du ikke vet på forhånd om de bruker straff og gammeldagse metoder eller 100% positivt med bare belønning. Norges Hundeskole har jeg ikke noen nyere erfaring eller kunnskap med. De har pleid å være helt ok, men også hatt bruk av straff og korreksjon. Hvis du er på den siden av byen kan jeg anbefale Smarthund som har kurs på Fornebu, eller Din Beste Venn på Høvik. De har flinke instruktører og bruker bare positive metoder.
    • Heisann!  Vi venter på valp og jeg har veldig lyst til å gå valpekurs (potensielt også flere kurs) - vi holder til på Østlandet, like utenfor Oslo. Av de som dukker opp når jeg googler er Oslo Hundeskole og Norges Hundeskole. Begge har avdelinger ved Asker og Bærum som er det som blir mest aktuelt for vår del. Vil noen komme med tips til hvilken vi bør velge? Har du personlig erfaring eller preferanser? 😊 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...