Gå til innhold
Hundesonen.no

Rottweiler oppdretter


RenateI
 Share

Recommended Posts

Jeg har innsett at det er på tide å begynne prosessen med å kjøpe ny hund.

Har ikke dårlig tid, ser for meg at jeg det passer med valp høsten 2013. Jeg har rottweiler i dag, og hvis jeg finner en oppdretter/kull jeg har lyst på så vil jeg gjerne ha rottweiler neste gang.

Jeg trener aktivt med hunden. Vi er godkjent redningshund-ekvipasje i Norske Redningshunder og skal antagelig starte i NBF (spor) denne våren.

Hunden jeg har kjøpte jeg på den måte man ikke skal gjøre det i følge alle anbefalinger. En annonse på finn.no hvor eierne var naboer og synes hverandre hadde fine hunder (ikke fullt så ille), men ingen planlagte avlsmål eller kennel osv. Men jeg har fått akkurat det jeg vil ha! En tispe som er lett og slank, lærevillig og førermyk, elsker å trene men også å ligge under pleddet i sofaen..

Jeg er ikke så kjent med oppdrettere og linjer etc, så jeg lurte egentlig på om dere som har/kjenner rottiser kunne sagt noe om hvilken kennel/linjer dere har hund fra, hvorfor dere valgte akkurat som dere gjorde, og gjerne også hvilke evt minus det følger med på kjøpet ved å velge oppdrettet dere gjorde...??

(jeg har en holdning om at det er nesten umulig å planlegge å lage perfekte hunder..man arbeider og velger ut fra endel egenskaper man vil ha fra foreldredyr/linjer, også følger det med noen minuser på kjøpet - og det er totalen som avgjør om man avler eller ikke..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det tror jeg også Bananen :)

mene, kan du si noe mer om de som oppdrettere? Veldig fint at de er åpne om helsestatistikk etc, og som du sier så må det være jeg som er komfortabel med den enkelte oppdretteren...bare så innmari kjekt med andres erfaringer ;) vet du hva de vektlegger feks? :) takk for anbefaling!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du, jeg trener sammen med de som driver denne kennelen. Så vidt jeg vet er de de eneste oppdretterene av Rottweiler i Norge som har 100 % helsestatistikk på sine hunder OG avkommene. De lager bruksrottweilere, og har gode meritter på alle hundene som bor hjemme der, samt at mange av avkommene også hevder seg godt. Vektlagt i avlen er helse, temperament og funksjonalitet. De er nøye med hvem de selger hund til, skal du ha en selskapsrottweiler får du ikke kjøpt hund av dem, som du ser så er det viktig at hundene kommer til et aktivt hjem, hvor de brukes. De er også genuint glade i hundene sine, på den "riktige" måten, dvs. at de bryr seg, men har grenser... :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hund fra Knertebo og er 110% fornøyd. Som oppdrettere er de fantastiske å ha i ryggen og jeg stoler helt på dem.

Heike (min hund) passer meg som hånd i handske og jeg kunne ikke ha fått en bedre hund

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hund fra Knertebo og er 110% fornøyd. Som oppdrettere er de fantastiske å ha i ryggen og jeg stoler helt på dem.

Heike (min hund) passer meg som hånd i handske og jeg kunne ikke ha fått en bedre hund

Hehe... jeg var med og tok valpebilder av bikkja di ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har konkurrert og trent litt med en tispe fra Knertebo. Hun er ganske driftig, over gjennomsnittet vil jeg tro. Superenkel å trene, veldig utholden og lett å belønne. Hun har også farten og intensiteten jeg ønsker.

Jeg vet ikke hvorvidt hun er typisk "Knerteboer", men hun er en superherlig hund! Det er en del skarphet i henne, men eieren er heldigvis en dyktig hundefører. Hun er etter Ipoh (Bakrotts Doctor Feelgood).

Jeg har vært hjemme hos kennel Knertebo en gang, og hundene de hadde hjemme var veldig sosiale, trivelige og åpne :)

35798_444662431302_530141302_6507616_1752559_n.jpg

31789_435883071302_530141302_6262881_1366555_n.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Benedicte vet du hva den tispa heter? Lettere å høre med oppdretter om hun er en typisk hund fra Knertebo da..

På hvilken måte tenker du at føreren er riktig for denne hunden i forhold til det med skarphet? Og hvordan kunne det endt dersom hunden hadde en fører som hadde mindre av denne egenskapen? Spennende.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Benedicte vet du hva den tispa heter? Lettere å høre med oppdretter om hun er en typisk hund fra Knertebo da..

På hvilken måte tenker du at føreren er riktig for denne hunden i forhold til det med skarphet? Og hvordan kunne det endt dersom hunden hadde en fører som hadde mindre av denne egenskapen? Spennende.. :)

Her er hun: http://www.knertebo.com/Inkognito.html

Hun er som sagt en driftig hund, og med mye meninger. Da er det greit med en eier som kan holde henne i tøylene litt :) Hun er veldig snill og veldig trygg, men krever nok sin eier.

Under "våre kull" på Knertebo sin side står dette om I-kullet:

Alle hundene var/er meget driftssterke hunder, dvs hunder som må jobbes mye med da dette er veldig mye hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skal få klå så mye du orker! :) :)

Kaysa trodde hun fikk sin dose øre-rens da Pøbel var valp..? Men hun sier nok ikke nei til både vasking og piraya-gnafsing på ørene hvis hun bare får en liten valp i hus... ;)

Du må nok smøre deg med litt tålmodighet da...mest ønskelig med valp høsten 2013 hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk begge to!

Kan du si mer hva som gjør at du mener det Sandy? Eller hva du er ute etter i en rottis, og hva som er viktig for deg..? :)

For meg er det viktig at de jeg kjøper hund fra, uansett rase, er kunnskapsrike om egne linjer, hva andre oppdrettere gjør og er ærlige om hva som bor i hundene. Det er det jaggu ikke alle som er.

Hvis jeg skal ha rottis, er det fordi det er en fantastisk allround-hund hvor jeg utgjør begrensninga heller enn hunden. Hundene fra Ambolt gjør det godt i alle greiner de brukes i, og er ikke av den sofa-familiehund-typen som mange avler fram nå, i redsel for rottiser med mye motor. Sist jeg var på besøk var det feks bare Frode som var hjemme med valpene, mens Lena var på IPO-kurs i Sverige med noen av hundene. :) I tillegg er de himla flotte å se på (Ambolts Dødssøt, Tine, har vunnet rottisspesialen de to siste åra). Grunnen til at jeg er avventende med å lande på rase, er fordi jeg er redd det skal være FOR mye hund for meg, men for en som allerede har en brukandes rottis og veit å trene dem, har jeg overhodet ingen problemer med å anbefale videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er hun: http://www.knertebo.com/Inkognito.html

Hun er som sagt en driftig hund, og med mye meninger. Da er det greit med en eier som kan holde henne i tøylene litt :) Hun er veldig snill og veldig trygg, men krever nok sin eier.

Under "våre kull" på Knertebo sin side står dette om I-kullet:

Alle hundene var/er meget driftssterke hunder, dvs hunder som må jobbes mye med da dette er veldig mye hund.

Kan nok holde med deg der :) Min hund er sønn av Inkognitos bror Ibbe :) Det er MYE hund! Men en utrolig morsom hund å jobbe med i både lydighet og i RIK-programmet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir litt nysgjerrig når dere sier at det er mye hund...også er jeg sikkert litt enkel i hjernen, men kan dere beskrive mer om hva dere legger i det? Hva slags utslag gir dette i hjemmet? Henger det nødvendigvis sammen med hvor førermyk hunden er, eller beskriver det i stor grad hvor aktiv hunden er...? Tror det legges forskjellig innhold i begrepet mye hund, så det er kjekt å høre hva dere mener om det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

MIn hund er førermyk og trenger mye aktivitet. En normal treningsuke for oss ser sånn ca slik ut for oss:4-5 økter med lydiget (alt fra 10 min til 1 time), 1 økt med skyddstrening pluss spor og feltsøk jevnlig (1-4 ggr pr måned) i tillegg til vanlige mosjonsturer.

Med en sånn hund får man tenke seg om hvordan man belønner med tanke på neste øvelse når man trener lydighet, det er fort gjort at den koker over.

Han er gjennomsnill mot alt og alle og en enkel hund å ha i hverdagen, men jeg tør ikke tenke på hvordan han hadde vært om han ikke hadde fått den dosen trening som han får

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...