Gå til innhold
Hundesonen.no

Tispene mine slåss til blods, men minstemann (men eldste) det går hardest utover...


By-tispene<3
 Share

Recommended Posts

Dette høres KANSKJE ufarlig ut, og sikkert mange av dere tenker "dette er helt normalt og de vil finne sin plass". MEN dette er en liten vrien sak som jeg trenger desperat gode råd til, sånn at jeg/vi kan gjøre ting riktig videre fremover!

Wilma: Er en Jack Russell terrier og kom først til oss. Hun er nå 1 år og 4 mnd gammel. Hun er en utrolig snill og god hund, veldig ydmyk og svært lite dominerende mot andre hunder. Det eneste med henne er at hun kan virke litt "stressa" og er veldig mammadalt og følger etter over alt!

Et eks. er at selvom hun ligger heeeeelt rolig og er i dyp søvn, kanskje på fanget til samboeren min, så reiser hun seg likevel opp og dilter etter hvis jeg går ett sted i leiligheten. Og det er ikke så utallige mange steder å gå i en leilighet heller!

Også når vi er på tur, hvis hun går lei av å leke eller føler seg utrygg setter hun seg heller ved siden av meg og blir der til vi går videre.

Må bare få sagt at jeg er SVÆRT lite dullete med henne og behandler henne som en hund! Og jeg er 99% trygg på henne fordi hun er veldig stabil og aldri utfordra meg på noen måte.

Dorris: Er en blandingstispe mellom Staffordshire bull terrier og Engelsk bulldog. Hun er nå 10 mnd gammel. Det er egentlig hun her jeg er litt bekymra for og trenger GODE råd med! Gjerne fra folk med erfaring med Staff, Rottweilere, Boxere e.l

Skal bare få sagt her at JEG syns vi har på en måte gitt henne litt for mye frihet. Vi har satt henne på plass og vært veldig konsekvente, men fra dag 1 så har hun hatt UTROLIG mye energi og vi har ikke alltid begrensa henne. Vi har på en måte alltid prøvd å slite henne ut så hun roer seg :hmm:

Meg og samboeren min er begge hundevandte, men hun her har virkelig vært en case! Og vi er ikke vandt til en VELDIG dominerende/krevende rase. Første hunden vi hadde sammen var en ren Engelsk bulldog, men hun døde desverre veldig tidlig av kreft. Hun var en helt fantastisk hund, lærte veldig fort, var ydmyk og leste kroppsspråket vårt (også til alle andre som hilse på henne). Når hun var valp tok vi hun i nakkeskinnet eller bare knurra til henne og så gjorde hun ikke det mer (VELDIG kort versjon av all den andre treninga bak, men akkurat d funka veldig bra på adferden hennes).

Så kom lille Dorrisen, her var det egentlig litt motsatt.

Hun er så ekstremt glad og kosete (fantastisk, snill og herlig hun også :ahappy: ), men hun klarer ikke å begrense seg. Tilføyer også at hun ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men hører alltid på kommandoer(sitt, ligg, bli osv.) uansett hvor gira hun er!

Hun har også alltid når vi har knurra til henne eller tatt henne hardt i nakkeskinnet bare blitt mer gira og begynt å logre iherdig. Og det har igjen vi bare blitt veldig frusterte over, og prøvd da andre metoder, men som heller ikke har helt funka.

Så dette har vi vært for dårlige på! Rett og slett å begrense henne og HELE tiden følge det opp. Det her er hva jeg tror da, men er det riktig??? Og hva kan vi forandre på nå? Noen konkrete tips?

Eks. Hopping! Fra dag 1 har hun alltid villet hoppe opp til oss og skal opp i ansiktet. Vi har prøvd ALLE mulige metoder vi kunne fra før av og har blitt tipsa om. (Overse, gå å gjøre noe annet, knurre, si hardt og fort NEI!, dytte henne ned til hun klarer å roe seg, rose henne når hun roer seg og setter seg og venter, gå ned til henne før hun rekker å hoppe....) SVÆRT LITE har skjedd, eller hun har begynt å hoppe EN gang og så skjønner hun at d er feil og setter seg ned og rister fordi hun vil så gjerne opp å hilse. Har begynt hver eneste gang jeg hilser på dem begge å være helt rolig og når de girer seg opp går jeg bare.

Jeg syns også hun kan være stressa i visse situasjoner, hvis det er en veldig dominerende hund tilstede er hun VELDIG ydmyk og prøver å flykte opp til meg, hvis det beveger seg noe uttafor vinduet kan hun reagere med ekstrem bjeffing, ting kommer fort mot henne ute skvetter hun, hun bjeffer og buser seg opp også ekstremt mot (BARE) menn som kommer mot meg når vi går kveldstur.

Men ellers har hun også bulldog gen i seg og er en små lat og avslappa hund. Det er liksom ENTEN ELLER.

Jeg trenger råd på div. ting jeg kan gjøre i disse situasjonene!? Men også trening jeg kan gjøre utenom situasjonene, ALENE med henne. Jeg trodde jeg hadde peiling og klarte å lese hunder greit, men TYDELIGVIS IKKE :| Hvorfor tror dere hun kan ha blitt sånn ut fra den lille infoen dere har fått????

Casen vår nå: De to har alltid vært knoll og tott, de har gått hakk i hæl og passet godt på hverandre. Delt pinne, sengeplass(selvvalgt), herja med hverandre osv. FREM TIL NÅ

Selvom Wilma har på en måte alltid vært den tøffe, mens Dorris har vært litt mer pinglete til tider har hun allikavel alltid "konkurrert" med Wilma og hele tiden utfordret henne.

Eks. hvis de får et bein hver, stresstygger Dorris beinet sitt opp og skynter seg bort til Wilma for å prøve å få tak i hennes bein. Og en Jack Russell gir IKKE fra seg beinet til hvem som helst (vi kan selvfølgelig ta det om vi må), så dette er en evig krangel. Er ikke sånn at vi prøver å fremprovosere denne kranglingen, men skjer i ny og ne når de er løse ute f.eks. Har også prøvd å ha dem inni hvert sitt bur når de skal få kose seg med hvert sitt bein.

Hun har vært sånn fra hun var liten av, og vi har tydeligvis ikke klart å forandre Dorris sin mentalitet!

Vi har prøvd bare la Wilma styre showet mellom de to, men alltid vært klar på at JEG er øverst i tispeflokken. Hvis vi har kommet hjem og Wilma kommer først bort for å hilse, kommer Dorris løpende etter og dytter Wilma bort med den store kroppen hennes. Og hvis vi har lekt med pinner ute MÅ Dorris alltid ha den pinnen Wilma har. Wilma har liksom alltid klart å vært sjefen av de to, men nå har Dorris blitt kjappere, større og sterkere! Skulle virkelig ønske det var omvendt.

Og har helomvendingen kommet: Dorris gikk til angrep på Wilma. :( Det begynte å skje ett par ganger for noen uker siden at de småsloss for første gang. Men da gikk det helt fint. Så skjedde det kanskje en 3-4 ganger etterpå, og fortsatt ingen stor greie med det. Men en dag når vi bare var ute på kveldstisseturen alene og begge var løse. Plutselig begynner Dorris å buse seg opp mot henne, prøver å dominere henne og før jeg klarte stoppe det hopper hun på Wilma. Når jeg endelig fikk Dorris av Wilma holdt jeg henne hardt fast , men så kom Wilma til motangrep og jeg klarte ikke å holde henne mer. Det var da jeg faktisk frykta for livet til Wilma, hun hylte og skreik mens Dorris fillerista henne. Da hoppa jeg inn og klarte å bli bitt i fingern. Det endte med at Wilma måtte sy noen sting i armhulen og jeg måtte på legevakta for å lappe litt og få antibiotika. Det gikk bra med alle heldigvis! Og det har ikke skjedd igjen. Kanskje for jeg har vært veldig obs og vært veldig streng med Dorris etterpå. Jeg roser henne fortsatt når hun er flink, men girer henne aldri opp!

Problemet nå er at jeg kjenner at jeg IKKE stoler på Dorris selvom det aldri har skjedd med noen andre hunder eller mennesker selvfølgelig. Jeg er ikke redd for henne, for hun har aldri utfordra meg.

Men jeg bare syns hun virker rett og slett litt ustabil! Hun er fortsatt bare snille, gode Dorris som logrer og alltid er glad, men jeg ønsker å få henne roligere og ikke så uforutsigbar. Det jeg også burde ta med, var at jeg trodde at hun skulle få løpetid like før, for syns hun lukta sånn jern. Og hun virka stressa og litt smådeppa nesten. Kan det kanskje være en mulighet å sterilisere??? Vil dette hjelpe?

Forløpig når jeg går tur med de, lar jeg Wilma løpe fritt mens Dorris må gå hakk i hæl med meg. Jeg stopper opp å roser henne, gir henne gobiter og koser masse med henne, men herjer ikke eller kaster pinner (syns hun bare virker stressa da). Noen som foreslår andre konkrete ting jeg bør gjøre og IKKE gjøre forsåvidt?? Jeg har også gått flere turer alene med Dorris, hvor vi trener på at hun bare har fokus på meg.

Er det også noen som kanskje vet om en veldig bra hundetrening i Oslo området, som går på adferdsproblemer og ikke sånn typisk "agilityhunder" men mer "arbeidshunder". Har så lyst å bare lære masse om dette og hvordan å bruke det!

Håper virkelig noen gidder å lese gjennom hele dette innlegget :P og kan bidra med å gjøre en bra hund enda bedre...Tusen takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det mye å ta tak i. Du burde nok melde deg på kurs som du sier, for det blir vanskelig å komme med tips over internett til alt dette. :)

Men først og fremst: Slutt å "ta" hundene dine. Ikke ta de i nakkeskinnet og ikke knurr til de. Vi er mennesker og vil ikke klare å gi de samme signalene som en hund. Kommuniser heller som et menneske. Prøv heller å vær tålmodig og ha med deg godbiter. Når de gjør som du sier så må de få positiv tilbakemelding og godbit.

Eller så høres Dorris utrolig usikker ut. Det at hun logrer når du "tar" hun er fordi hun er redd og prøver å dempe deg. Det at en hund logrer betyr ikke alltid at den er glad.

Aldri la de to konkurrere om noe. Ha med godbiter på tur. Avbryt de før de tar pinner og gi de godbit for å høre på deg. Ikke la de ha muligheten til å ta hverandres tyggebein. Dette kan du unngå med å dele av stua med kompostgrinder som du får kjøpt på biltema (det koster 100,- for 4 vegger og er ikke dyrt.)

Edit: Ellers så ville jeg ikke hatt de løse sammen og passet veldig på så de ikke har noe som utløser en krangel fram til du har kommer nærmere en løsning av problemet. Hvis de fortsetter å krangle så vil de nok bli mer og mer usikre på hverandre. Og problemet vil bli vanskeligere å løse.

Endret av :)Kine
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stiller meg 100% bak :)Kines innlegg og var helt forskrekka hele innlegget ditt igjennom pga denne steinaldermåten å håndtere hunder på. Du vil ikke treffe NOEN her på sonen som vil mene at tispene bare skal få "finne ut av det" gjennom slåssinga, så sånn sett har du kommet rett. :) Kom deg på kurs, feks GoodDog (om du bor i nærheten av Oslo), sånn at du lærer deg å lese hundene dine.

Når du har lettgira hunder som begge terriertypene du har i hus er, er det en meeeget dårlig idé å holde på med pinner og baller, da det lett kan koke over. Spesielt nå som de åpenbart har et horn i sida til hverandre av ulike grunner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynner i en annen ende enn :)Kine jeg. Du er inne på helt riktig spor når du sier at du unngår å stresse de opp. Du har to terrier-tisper, stress kan gjøre de mer ampre, så jeg ville trent MYE på ro og kontroll i situasjonene.

Vold avler vold, også hos hunder. Hvis du "tar" hunden din, så vil stressnivået øke (logring kan like gjerne være av stress og demping, som at hunden er glad), og risikoen for at stressnivået øker så mye at de barker sammen, er ganske stor.

Dessuten, hunder er hunder, og hunder er ikke nødvendigvis hyggelige. Når du "tar" din ene tispe, kan du fort få "hjelp" av den andre. "Du og jeg mutter, vi tar a vi!". Den som er nederst på rangstigen er som regel den som får gjennomgå mest- hunder sparker nedover, om man kan si det sånn.

Fjern alt som er av konkurranse-elementer, de får ikke lov til å ta noe fra hverandre, de får ikke lov til å knuffe på hverandre, de får ikke lov til å dytte hverandre bort fra deg - ta kontroll, ganske enkelt. DU bestemmer, og DU bestemmer at den hunden får det nå, den andre må vente. DU bestemmer at det er den sin tur til å kose nå, den andre må vente.

Belønn atferd du vil ha. Når de er rolige og oppfører seg pent, så belønner du det.

Følg med på de hele tiden. Hva som tilsynelatende ser ut som noe som bare kommer ut av det blå, gjør som regel ikke det. Noen ganger så holder det med et blikk eller en holdningsendring før den andre hunden er provosert nok til å fly på den første. Når man veit hva man ser etter, så veit man også hvordan man avbryter ting før det går galt.

Til sist, og dette er motstridende: Stol på hunden din, men belag deg på at de to aldri blir venner. Hunden din er ikke ustabil fordi at hun kan gå fra å være mors lille gullegris det ene øyeblikket, til en rasende slosskjempe det andre øyeblikket, det er to forskjellige ting, to forskjellige relasjoner, to forskjellige mekanismer (når det er sagt, så kan DU være en av de tingene de sloss om).

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for så raskt svar! Jeg tar absolutt til meg det du sier Kine med å "ta dem", det høres ut som jeg er voldelig mot dem og gjør det hele tiden. På ingen måte! Det var mest i valpetia, når hun f.eks gikk opp på bordet for å ta mat, lekebeit osv. Nå er det mer et knips og en lite knurr. Men skal man aldri kunne sette hunden sin på plass? Jeg syns en hund skal adlyde og ikke utfordre deg. Men ja jeg må absolutt forandre på måten å trene det på! Helt enig :twitch:

Hehe...ja jeg har kanskje en liten steinaldermåte å "snakke" til dem på. Jeg hyler og skriker ikke ihvertfall, men er ganske konsekvent og tenker på det med flokkinstinkter osv. Jeg er en type hundeier som legger dem på rygg, gir dem aldri maten min...viser hele tiden hvem som er sjefen. Og ja Tone, det du sier med å ikke la dem kontrollere situsjonen er jeg veldig med på. Men det som frusterer meg er når samboeren min og jeg samarbeider, f.eks det med at Wilma sitter på fanget og koser og Dorris skal komme å dytte henne vekk. Roper samboeren min på henne og roser, koser og gir henne godbit, men LIKEVEL skjønner hun ikke greia!?

Det er jo så vanskelig når du hører en ting fra oppdretter, en ting fra naboen, samboeren min og jeg diskuterer en ting, en ting hundetrenere man snakker med sier og en annen ting fra hundeprogrammer! Og ja jeg har kanskje sett litt for mye "Hundeviskeren" :P

Men det du sier Kine med at Dorris er usikker er helt riktig, hun er ikke en så tøff som hun ser ut som og jeg skal virkelig legge om treningsmetodene mine og være en SVÆÆÆRT tålmodig sjel :innocent: Jeg syns også det er utrolig vanskelig å trene to hunder som er vidt forskjellige!? Wilma hører etter uansett og er yberivrig, mens Dorris er sta og tunglært. Men jeg gir meg ikke!

Det jeg også har tenkt på, ALDER? Det har vel en del å si at Dorris er i starten av tenårene og prøver å finne sin plass... Og jeg må spørre igjen angående sterilisering? Noen som vet sånn oppførselsmessig forandring på tisper?

Og ja jeg skal kjøpe meg en sånn liten snerten rumpetaske til å ha masse gobiter i :twitch:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det som frusterer meg er når samboeren min og jeg samarbeider, f.eks det med at Wilma sitter på fanget og koser og Dorris skal komme å dytte henne vekk. Roper samboeren min på henne og roser, koser og gir henne godbit, men LIKEVEL skjønner hun ikke greia!?

Du mener at han roper på Dorris for å unngå at hun dytter vekk Wilma, og deretter gir godbit?

Da vil jeg tro at Dorris egentlig ikke forstår at hun gjør noe feil, nesten slik at hun får ros for å prøve å dytte vekk Wilma.

F.eks når man trener en klikkerhund på avstand, så klikker man jo idet hunden gjør noe riktig, deretter kommer den ofte løpende for belønning. Føler det blir noe av samme greia her, bare dere egentlig ikke ønsker å belønne denne atferden.

Hva med at den som har Wilma på fanget ber Dorris fjerne seg? Gå vekk er en fin kommando, som jeg personlig bruker mye på min stressa hormonbombe.

Ellers så tenker jeg kanskje at siden Dorris er 10mnd, er hun i ferd med å vokse opp, hun er ikke lillevalp lenger og vil forsøke å utfordre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svarer med fet skrift inne i innlegget.

Tusen takk for så raskt svar! Jeg tar absolutt til meg det du sier Kine med å "ta dem", det høres ut som jeg er voldelig mot dem og gjør det hele tiden. På ingen måte! Det var mest i valpetia, når hun f.eks gikk opp på bordet for å ta mat, lekebeit osv. Nå er det mer et knips og en lite knurr. Men skal man aldri kunne sette hunden sin på plass? Jeg syns en hund skal adlyde og ikke utfordre deg. Men ja jeg må absolutt forandre på måten å trene det på! Helt enig :)

Jeg mener absolutt ikke at du ikke skal korrigere de, men jeg ville gjort det som en "leder". En flink leder for meg er en som er rolig, tålmodig og konsekvent, og trygg nok på sin posisjon til å ikke tolke alt som en utfordring. Hvis noen av hundene mine "utfordrer" meg, så er det ofte på grunn av stress. Jeg avføyer de derfor uten å legge noe mer i det. En annen grunn til at de kan utfordre kan være at reglene ikke er klare nok. Det er selvfølgelig min feil, så det straffer jeg ikke hundene fysisk for. Jeg prøver å oppføre meg overlegent og ikke truende. Da blir hundene trygge på meg og stoler på meg samtidig som de har respekt for meg. Jeg tar de aldri fysisk (for det gjør ikke en dyktig leder, det blir å synke til deres nivå). Men de mister heller goder ved å ikke oppføre seg. (De må gå å legge seg på plassen/gå ned fra sofaen/får ikke kos osv..)

Hehe...ja jeg har kanskje en liten steinaldermåte å "snakke" til dem på. Jeg hyler og skriker ikke ihvertfall, men er ganske konsekvent og tenker på det med flokkinstinkter osv. Jeg er en type hundeier som legger dem på rygg, gir dem aldri maten min...viser hele tiden hvem som er sjefen. Og ja Tone, det du sier med å ikke la dem kontrollere situsjonen er jeg veldig med på. Men det som frusterer meg er når samboeren min og jeg samarbeider, f.eks det med at Wilma sitter på fanget og koser og Dorris skal komme å dytte henne vekk. Roper samboeren min på henne og roser, koser og gir henne godbit, men LIKEVEL skjønner hun ikke greia!?

Det er bra du er konsekvent. :) Hvis du noen gang har sett en hundeflokk, så trenger ikke de trygge lederne legge noen andre hunder på ryggen. Det er ikke sånn du viser at du er sjefen. Hvis jeg hadde lagt den ene hunden min på ryggen(for å oppdra), så hadde det vært et totalt tillitsbrudd i for hun. For det er ikke sånn hun heller forventer at en leder skal oppføre seg.

Og for å ta eksempelet ditt: Du trenger ikke samboer, vis med hele kroppen din at det er du som bestemmer nå at Wilma skal ha kos. Snu deg med ryggen mot Dorris. Overse hun totalt!

Det er jo så vanskelig når du hører en ting fra oppdretter, en ting fra naboen, samboeren min og jeg diskuterer en ting, en ting hundetrenere man snakker med sier og en annen ting fra hundeprogrammer! Og ja jeg har kanskje sett litt for mye "Hundeviskeren" :P

Det er veldig sant! Du må finne noe som passer for deg. Cæsar Milan er veldig flink med hunder, men jeg hadde aldri fått til de tingene han gjør.

Men det du sier Kine med at Dorris er usikker er helt riktig, hun er ikke en så tøff som hun ser ut som og jeg skal virkelig legge om treningsmetodene mine og være en SVÆÆÆRT tålmodig sjel :innocent: Jeg syns også det er utrolig vanskelig å trene to hunder som er vidt forskjellige!? Wilma hører etter uansett og er yberivrig, mens Dorris er sta og tunglært. Men jeg gir meg ikke!

Det er bra! Vær sta! Men jeg ville prøvd å legge mer vekt på det positive, og bygge opp Dorris og hennes forhold til deg.

Det jeg også har tenkt på, ALDER? Det har vel en del å si at Dorris er i starten av tenårene og prøver å finne sin plass... Og jeg må spørre igjen angående sterilisering? Noen som vet sånn oppførselsmessig forandring på tisper?

Og ja jeg skal kjøpe meg en sånn liten snerten rumpetaske til å ha masse gobiter i :twitch:

Alder har helt klart noe å si. Jeg ville ikke sterilisert, men heller jobbet med problemet. Det er et stort inngrep og ingen garanti på at noe forandrer seg. Jeg kan ikke noe om sterilisering(eller kastrering av tisper), men jeg vet at det er ikke noe jeg ville gjort først hvis jeg fikk problemer med tispa. Det høres jo ut som at du er veldig forberedt på å jobbe, så jeg ville satset på det først. :)

Ellers er det veldig sant det 2ne sier: Vold avler vold!

Endret av :)Kine
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for så raskt svar! Jeg tar absolutt til meg det du sier Kine med å "ta dem", det høres ut som jeg er voldelig mot dem og gjør det hele tiden. På ingen måte! Det var mest i valpetia, når hun f.eks gikk opp på bordet for å ta mat, lekebeit osv. Nå er det mer et knips og en lite knurr. Men skal man aldri kunne sette hunden sin på plass? Jeg syns en hund skal adlyde og ikke utfordre deg. Men ja jeg må absolutt forandre på måten å trene det på! Helt enig :twitch:

Hehe...ja jeg har kanskje en liten steinaldermåte å "snakke" til dem på. Jeg hyler og skriker ikke ihvertfall, men er ganske konsekvent og tenker på det med flokkinstinkter osv. Jeg er en type hundeier som legger dem på rygg, gir dem aldri maten min...viser hele tiden hvem som er sjefen. Og ja Tone, det du sier med å ikke la dem kontrollere situsjonen er jeg veldig med på. Men det som frusterer meg er når samboeren min og jeg samarbeider, f.eks det med at Wilma sitter på fanget og koser og Dorris skal komme å dytte henne vekk. Roper samboeren min på henne og roser, koser og gir henne godbit, men LIKEVEL skjønner hun ikke greia!?

Det er jo så vanskelig når du hører en ting fra oppdretter, en ting fra naboen, samboeren min og jeg diskuterer en ting, en ting hundetrenere man snakker med sier og en annen ting fra hundeprogrammer! Og ja jeg har kanskje sett litt for mye "Hundeviskeren" :P

Men det du sier Kine med at Dorris er usikker er helt riktig, hun er ikke en så tøff som hun ser ut som og jeg skal virkelig legge om treningsmetodene mine og være en SVÆÆÆRT tålmodig sjel :innocent: Jeg syns også det er utrolig vanskelig å trene to hunder som er vidt forskjellige!? Wilma hører etter uansett og er yberivrig, mens Dorris er sta og tunglært. Men jeg gir meg ikke!

Det jeg også har tenkt på, ALDER? Det har vel en del å si at Dorris er i starten av tenårene og prøver å finne sin plass... Og jeg må spørre igjen angående sterilisering? Noen som vet sånn oppførselsmessig forandring på tisper?

Og ja jeg skal kjøpe meg en sånn liten snerten rumpetaske til å ha masse gobiter i :twitch:

Altså, nå har du to jevnaldrende tisper. De er igrunn for tett i alder og tett alder kan ofte by på problemer da begge er unghunder... Mange anbefaler 2 år mellom hundene slik at de får en tydelig aldersforskjell og at den eldste er mentalt moden når den yngste er valp/unghund osv :) Det er det som anbefales hvertfall! Slik det er nå kan du rett og slett ha 2 pubertetshunder, begge i psykisk modning f.eks.

Ellers så ville jeg sluttet med all denne gammeldagse dressuren, ta i nakkeskinnet, legge på rygg o.l har ingenting for seg og skaper kun usikkerhet rundt deg som hundeeier og kan rett og slett skape stress hos hundene også. Og å ta i nakkeskinnet hos valper er enda mer fyfy? Valper vet ikke forskjell på rett og galt, du må LÆRE dem det og å ta dem i nakkeskinnet for å gå på bordet blir helt feil... Men slutt med slike ting, om man aldri skal få sette hunden sin på plass? Ikke la dem utfordre? Min erfaring er at det mange ser på som utfordring er usikkerhet hos hunden, hunden som ikke kan reglene godt nok, hunden har rett og slett ikke lært hva som er forventet av den eller testing av grenser :) Og å ta hunden fysisk for det er ganske unødvendig igrunn. Det er ofte nok med å si "nei", så belønne riktig atferd. Å belønne riktig atferd er ekstremt viktig, det er mange som glemmer. Jeg korrigerer muntlig mine egne hunder, og det holder i massevis... Og å korrigere fysisk (sette dem på plass) er ofte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste.

Dette med å aldri la dem få maten, aldri gå først ut døra osv? Det er praktisk! Men det har ingenting med rangstige og å være sjefen å gjøre. Faste rammer og å være konsekvent, regler er greit :) Det er en selvfølge. Det viktige er at hundene vet hva som er forventet av dem, og dette må de lære. Ingen hunder er født med ferdig innlærte regler nemlig. Selv om noen ser ut til å tro at hunden forstår både "Nei" og at de ikke har lov til å ligge i sofaen fra fødtselen av.

Fjern alle goder! Ikke gi dem en grunn til å kragle, les hundene godt slik at dere kan avbryte dem FØR de smeller sammen. Om en begynner å stivne, ser usikker ut, reiser bust? Ja da griper dere inn og avbryter atferden. Sørg for å gi dem nok hjernetrim og mosjon. :)

Om du har en hund på fanget og den andre kommer for å dulte seg til kos? Da ber du den hunden om å gå bort eller at samboeren din fjerner hunden. Rett og slett! Og her må dere være konsekvente :) Det samme gjelder den hunden som er på fanget. Om den som er på fanget KNURRER til den andre hunden? Ja da ryker den rett på gulvet, ikke lov til å vokte matmors fang slik. De skal få kos, men til hver sin tid og de skal oppføre seg når de får kosen! :) Inne er det viktig med roligtrening.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Siri :twitch: NOen ganger er det lettere å se ting fra utsiden og ikke se hva man egentlig gjør feil. Så ser absolutt den synsvinkelen der!

Alle de andre tipsene også, alltid vondt å få et slag i fleisen om at man har gjort så mye feil. Men er derfor jeg skreiv innlegget, jeg må bare ta på meg arbeidshanskene og jobbe på. Ser nå at det er mye jobb og trening som skal til for å forandre mye som allerede er inntrent i dem.

Men har gjort mye riktig også, de er svært lydige, snille, går pent, setter seg ned og får øyenkontakt for å "få lov", venter til jeg har gått ut døra før de følger på, venter til de får høre "værsågod" før de får starte å spise.

Det jeg skal jobbe mye med er å hele tiden rose god adferd til RIKTIG TID. Og ikke bruke så mye Cæsar Milan teknikker, tror heller ikke de funker verken for meg eller for hundene mine. Skulle fortsatt gjerne hatt han besøk i stuen min.

Igjen tusen takk for alle svar, jeg tar med meg litt av alt videre i treningen fremover :yes:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke så mye fornuftig og komme med akkurat, men angående sterilisering så tror jeg ikke det løser probleme dine. Synes også det er morro å se att du tar til deg alt som blir sakt og at du går inn for å gjøre det som er best for dere og hundene. :) Vill egentlig bare ønske deg lykke til og håper det ordner seg for dere. :D

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ofte lett å tro at det man gjør blir riktig, men det er jo derfor man lager en slik tråd, for å få opp øynene for andre vinkler. Man gjør nok aldri ting perfekt, men man tar med seg feilene videre og lærer masse!

Jeg har også et vanskelig krek hjemme, skal ikke sammenligne med deg, da det er en helt annen situasjon. Men følelsene av frustrasjon og slik vil jeg tro er ganske like, og at man noen ganger bare vil gi opp.. men man lærer nå i det minste uuutrolig mye av slike hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns mye funker allerede :twitch: Er skremmende hvor mye de tar av en sinnstemning! Tror det har bygget seg opp en ond sirkel, som går jo selvfølgelig mye på meg. Syns bare synd på de! Når jeg tenker tilbake har jeg vært mye irritert på de, veldig mye kjærlighet under dette taket men gjort d feil også. Vært utålmodig og alt for streng.

Venta bare et halvt år etter hun forgje døde med å skaffe oss en ny og det var vi kanskje ikke helt klare for. Hun døde 1,5 år gammel og hadde en svulst på str med en håndball inni magen. Det var et stort sjokk for oss og hun var virkelig HELT fantastisk. Jeg tror kanskje vi ønsket oss bare henne tilbake og satte ikke hele vilja inn i på to nye trollene...

Tror dette hjalp litt på motivasjon og lyst! :ahappy:

Nei det med sterilisering ville vært en nødløsning, blandt mange andre nødløsninger jeg hadde i hodet. Men absolutt ingen ønskelig løsning :no: hun er en vakker og flott hund som jeg en vakker dag har lyst å ha valper på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har skaffet deg 2 terriere, av samme kjønn, med meget lite aldersforskjell, og i tillegg er den ene en staffeblanding. Det er dømt til å koste mye jobbing, beklager hvis jeg virker kvass. Du må være konsekvent. Ikke la det ligge ting fremme som kan resultere i krangel. Skill dem før de girer hverandre for mye opp, ikke la dem herje. Ikke forskjellsbehandle dem når det kommer til kos.

Ut ifra hvordan du beskriver Doris syns jeg det høres ut som at hun har mye staff i seg. De er energiske, busete, hoppete, men de er myke. Det er svært få staffer som tåler å bli tatt fysisk. Dersom du har gjort det kan det være en av årsakene til at hun er usikker. Det kan hende at hun vil forandre seg hvis du forandrer måten du trener/omgås henne. Jeg vil tro at hun har godt av positiv trening, belønning av positiv adferd og bygging av selvtillitt. Sterilisering er ingen garanti for at hunden endrer atferd til det bedre.

I hvilken situasjon var de de begynte å sloss? Klarte du å se hva som utløste det, og hvilken hund som startet?

Og hvorfor vil du ha valper på henne? Når du er så usikker på gemyttet hennes? Det er en eksplosiv blanding!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med å aldri la dem få maten, aldri gå først ut døra osv? Det er praktisk! Men det har ingenting med rangstige og å være sjefen å gjøre. Faste rammer og å være konsekvent, regler er greit :) Det er en selvfølge. Det viktige er at hundene vet hva som er forventet av dem, og dette må de lære. Ingen hunder er født med ferdig innlærte regler nemlig. Selv om noen ser ut til å tro at hunden forstår både "Nei" og at de ikke har lov til å ligge i sofaen fra fødtselen av.

Man kan sikkert diskutere hvorfor det funker, men vi er nok alle enige i at det funker å gi hundene krav og grenser å forholde seg til.

Men har gjort mye riktig også, de er svært lydige, snille, går pent, setter seg ned og får øyenkontakt for å "få lov", venter til jeg har gått ut døra før de følger på, venter til de får høre "værsågod" før de får starte å spise.

Det jeg skal jobbe mye med er å hele tiden rose god adferd til RIKTIG TID. Og ikke bruke så mye Cæsar Milan teknikker, tror heller ikke de funker verken for meg eller for hundene mine.

For å ta CM i forsvar her, så er det vel nettopp det å gi hundene en trygg ramme hvor de vet hva som er forventet av dem som er essensen i programmet.

De få gangene jeg har sett ham ta en hund i nakkeskinnet har det vært nødvendig for å hindre den i å bite. Og da snakker vi om ustabile og usikre dyr som har lært seg at aggressiv atferd er måten å få bort skumle mennesker på. I de tilfellene gir det feil signal til hunden om han lar seg skremme bort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å ta CM i forsvar her, så er det vel nettopp det å gi hundene en trygg ramme hvor de vet hva som er forventet av dem som er essensen i programmet.

De få gangene jeg har sett ham ta en hund i nakkeskinnet har det vært nødvendig for å hindre den i å bite. Og da snakker vi om ustabile og usikre dyr som har lært seg at aggressiv atferd er måten å få bort skumle mennesker på. I de tilfellene gir det feil signal til hunden om han lar seg skremme bort.

Nå er det ingen som har sagt noe negativt om CM her, så du trenger ikke "ta han i forsvar". Som nevnt ovenfor: CM er dyktig med hund han, men å plukke hans metoder fra et tv-program er ikke bare-bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og ja Tone, det du sier med å ikke la dem kontrollere situsjonen er jeg veldig med på. Men det som frusterer meg er når samboeren min og jeg samarbeider, f.eks det med at Wilma sitter på fanget og koser og Dorris skal komme å dytte henne vekk. Roper samboeren min på henne og roser, koser og gir henne godbit, men LIKEVEL skjønner hun ikke greia!?

Grunnen til at det ikke funker, er at dere blander sammen to ting. Grunnen til at Dorris prøver å dytte vekk Wilma, er for å komme til DEG. Da hjelper det ikke om samboeren din roser, koser og gir godbit når hun kommer til han da, hun kobler ikke at det er derfor hun får belønning, han blir bare en "ekstra gode", eller hvordan jeg skal forklare det. Det er du som må dytte vekk Dorris - rolig, uten å bli sint, uten å være sur, bare flytt henne sånn at Wilma får ligge i fred. Det er ikke noe mer komplisert enn det :) Og dette med å være rolig, uten å være sint eller sur, er viktig, nettopp fordi at hunder plukker opp sinnstemninger så fort. Sånt er smittsomt. Er du sur, blir bikkjene surere. Er du redd, blir hundene redde. Er du rolig, blir hundene rolig. Sånn ca, ihvertfall.

Det er alltid frustrerende å ha pubertetslus i huset, og å ha to høres ut som et fordekt ønske om å bli sinnsyk eller noe sånt ;) Men det dere trenger, er klare regler for hvordan de får omgås - det er aldri lov til å måle krefter, eller egle om de samme tingene eller stresse seg opp. Veit ikke om de pleier å leke sammen, men det bør også kontrolleres - lek er ikke alltid bare lek, og det har det med å eskalere om man ikke passer på, og det er litt ugg mellom de fra før.

Lydighet er aldri feil - og med lydighet så kommer også dette lederskapet du ønsker deg. Du blir sjefen fordi du bestemmer. Det er heller ikke så komplisert som folk skal ha det til å være. Om man ønsker å ta utgangspunkt i denne sjefs-filosofien, så er en god sjef en sjef som har fornøyde undersåtter. Man får fornøyde undersåtter ved å behandle dem med respekt, kreve akkurat så mye som man kan av dem, uten at det blir for mye eller for lite av det, og man roser de når de gjør en god "jobb". Skal vi fortsette med jobb-metaforen, så fortjener også hunder "lønn". Man kan ha verdens kuleste jobb, men om man aldri får tilbakemelding på at det man gjør er bra, og aldri får lønn, så går man lei og blir umotivert allikevel. Sånn er det bare - også for hunder.

Med lydighet får du kontroll, med kontroll får du ro, med ro får du mindre bråk, sånn i tillegg til at du blir "helt sjef". Vær konsekvent - det som er lov i dag, er lov i morgen også. Det som ikke er lov i dag, er heller ikke lov i morgen. Og vær positiv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har allerede fått mange gode tips, så skal ikke gjenta det enda en gang. Men apropos det med leder, du kan jo selv tenke deg hvordan leder du selv syns er bra? Er det en leder som veileder deg, gir deg muligheten til å lære på dine egne premisser, som tilpasser seg dine behov innenfor visse rammer, og samtidig lar deg utvikle deg til den ultimate arbeidstaker, eller syns du at en leder som freser mot deg når du er usikker på oppgavene dine, kutter lønna di når du gjør noe feil du ikke engang har lært hvordan skal gjøres og rett og slett er en urettferdig diktator er bedre?

Det er jo ikke hundre prosent overførbart til hund og eier-forhold, men jeg fikk høre dette for en stund siden, og det gir egentlig god mening. Det er jo det de i senere tid har sett mer i ville ulveflokker, lederparet er slett ikke alfa eller diktatorer (forskerne som brakte alfabegrepet på bane har trukket det tilbake og sagt at det var basert på feilaktig forskning, faktisk), de fungerer mer som veiledere (de er dessuten foreldre) og eksempelvis kan ulvevalper omtrent gjøre hva de vil uten stor konsekvens frem til de når puberteten (kalles valpelisens. Hunder har det også). Ulveforeldrene gir heller valpene mulighet til å lære det nødvendige før de stiller krav, og selv om vi ikke skal prøve å være ulver, så er det en god lærdom å ta med seg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt eneste råd er egentlig ganske enkelt..

Omplasser en av hundene, de kommer aldri til å bli venner.

Og for all del, ikke vurder en gang avl på en blanding, særlig ikke en staffemix. (De kan lett bli seende ut som ulovlige hunder og derfor bli avlivet av politiet..)

Å få seg to tisper av såpass tøffe raser med så jevn alder er faktisk å be om problemer, noe en seriøs oppdretter ville gitt deg klar melding om.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det med sterilisering ville vært en nødløsning, blandt mange andre nødløsninger jeg hadde i hodet. Men absolutt ingen ønskelig løsning :no: hun er en vakker og flott hund som jeg en vakker dag har lyst å ha valper på..

Valper på den!?? Var det ikke en blandingshund? Skal du sette enda flere blandingsvalper til verden, mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... hun er en vakker og flott hund som jeg en vakker dag har lyst å ha valper på..

Der kastet du en brannfakkel. Vi er ikke så himla glade i blandingsavl her inne. Uansett hvor vakre de er. Den diskusjonen hører kanskje hjemme i en egen tråd.

Her i huset er det gjerne tre tisper og en hanne samtidig. Til hverdags bor det to tisper og en hanne her. Alle har fri tilgang på fang, sofaer, alle rom, alltid. Den som ligger inntil meg får ligge i fred. Vil flere opp, kan jeg ha en på hver side og en på fanget. Ikke noe problem. Knurring/glefsing = ned fra koseplass. Størrelse og rang spiller ingen rolle. Ingen får vise drittoppførsel. Den minste kan åle seg ned fra sofaryggen for å komme mellom Scilos og meg og tilfeldigvis vippe han bort. Det får hun ikke lov til, men hun får sin egen armkrok i steden. Jeg avviser ingen, men de får heller ikke lov å bølle med hverandre. Dette er igrunnen svært innarbeidete rutiner og de bytter umerkelig på å ligge nærmest meg, oppå hverandre, under dyna (mest Tinka).

Når Ia er hjemme (det er hun jo som regel), er Tinka hennes og det er naturlig at de er sammen, sover sammen, trener sammen, koser seg sammen. Sånn er det bare. Ia jager heller ikke bort eller ber meg lokke bort en annen hund som måtte komme for å kose litt, slenge en leke i fanget hennes, eller hva det nå måtte være. Her kan vi multidulle om det skulle være behov.

Stirring, høy hale, matfatpsyking etc, blir avbrutt uten noe dikkedarer eller kjefting. Min erfaring er at jo tydligere grenser, jo mindre tull. Kan ikke huske sist noen her var det minste ufin mot en av de andre, jeg.

Edit: Nå ser jeg at det kan se ut som vi har et problemfritt hundehold, men det har vi jo ikke. Men akkurat hvordan hundene skal oppføre seg mot hverandre, har vi vært svært bevisste på og dermed fått bra til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...