Gå til innhold
Hundesonen.no

Sutretråd..


Maria
 Share

Recommended Posts

Jeg er sutrete... :(

Jeg aner ikke hvorfor det kikker inn sånn akkurat nå, men alt er feil. Jeg begynte i går å kjenne at jeg svir skikkelig i øynene. Kan hende det er fordi jeg er forkjølet, men jeg tror det er allergi. Jeg synes det blir værre om jeg har Leja tett oppi ansiktet. Er jeg allergisk nå liksom!?

Og stakkars, lille valpen.. Hun lever ikke opp til forventningene jeg har til en hund akkurat nå kjenner jeg. Det er greit hun er liten altså, men hun er såååå liiiten. Ikke bare i størrelsen, men også mentalt. Hun sutrer om hun får bittelitt vondt, hun fryser etter fem minutter ute, hun har hatt virusinfeksjon fordi hun antakelig vis var stresset i kombinasjon med å ha vært kald ute og hadde tilløp til UVI. Jeg har ikke begynt å trene en dritt med henne ennå, fordi jeg ikke har lyst og fordi jeg føler jeg ikke får til å trene henne. Hun kan ingen ting og er fortsatt en liten bebis. Også bruker hun hundre år på å spise opp en liten skinkebit.. Lett å belønne med godbiter, not. I går hadde jeg henne med på "fest" hos noen venner, og hun oppførte seg eksemplarisk. Hun oppførte seg som en voksen hund. Men hallooo - hun er jo så forbanna valpete. Og så voksen, samtidig!? Meg ikke forstå.

Jeg er sååå negativ! Hjelpe meg. Jeg føler alt er feil og at jeg ikke burde valgt en ny rase. Jeg savner å ha en hund man kan ta i og som tåler litt. Jeg sammenlikner Leja med Chessea, som åpenbart må ha vært den mest perfekte hunden jeg kunne hatt og tidenes mest suverene valp. Også blir jeg lei meg. Jeg liker jo den lille rotta. Hun er søt og koselig.. Men kjedelig!?

Åååååh.. Akkurat nå er jeg så teit. Alt er teit.

Også klarer jeg ikke slutte å tenke på at portis, DET er en fin rase, det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... og så kommer våren, og voffsen kommer til å blomstre :flowers:

Sorry, ikke meningen å ødelegge sutretråden din :icon_redface:

Jeg skjønner den biten med vinter og frysepinner (i fjor vinter sverget jeg på at jeg skulle kjøpe en "vinterhund" i tillegg, men så kom våren og jeg fikk meg en omplassert frysepinne til :whistle: )

Nå er det vinter igjen, og jeg sitter atter en gang og vurderer andre raser :teehe: .

Jeg finner heldigvis ikke noe kjedelig med mine (sånn bortsett fra at det er kjedelig å ikke kunne være ute LENGE på vinteren).

Du er herved velkommen til å ta deg en tur hit og bli med på "slepetur" :) (etterfulgt av pelspledd foran ovnen for de firbeinte, og kakao til de tobeinte :teehe: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har netopp fått henne, så gi det mer tid slik at du blir mer kjent. Det er jo en stor endring å gå fra stor til liten hund, så du må sikkert venne deg litt til det rett og slett. Det er vinter, kaldt og en liten papillionvalp fryser jo lett nå. De kan virke ganske så puslete der de står og fryser. Men etterhvert får de mer pels og blir litt mer hardfør. Du valgte jo rasen for en grunn. Og jeg er sikker på at med tiden så vil du nok få mye av det rasen tiltrakk deg. Nå er alt bare nytt og rart. Så jeg ville smurt meg med litt tålmodighet, blitt kjent med hunden din og gi den en sjangs. Ofte tar det tid før man får et skikkelig forhold til dem. Eller ikke. Men uansett syns jeg at man skal prøve.

Angående allergi vet jeg ikke så mye. Du må nesten dra til legen og ta test og se.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker oppmuntringer, altså... :)

Allergi får vi se an om utvikler seg. Jeg gir det en sjanse før jeg drar til legen.

Altså.. Jeg liker det lille rare dyret. Men det er som du sier, en stooor omveltning for meg. Jeg ER sikker på at det er en rase som har tatt hjertet mitt med storm og som alltid vil være en ener. Men jeg kjenner virkelig på overgangen og de utfordringene som kommer med, og det er litt tøft akkurat nå. Det er liksom ikke alltid sånn at det som er praktisk samsvarer med det man egentlig liker best :S

Også for å få sagt det så er jeg ikke SÅ negativ som det kan virke.. Jeg føler bare for å sutre noen ganger, for det er så mye tanker i hodet mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mest erfaring med allergi mot katter (jeg er egentlig allergisk mot alle pelsdyr, men har aldri reagert på hund), og jeg har hatt to katter selv etter at jeg oppdaget allergien. For jeg habituerte meg tydeligvis til mine egne katter, siden fremmede katter begynte jeg å nyse av med en gang, mens mine egne kunne jeg fint ha oppe i ansiktet og tilogmed sovende i senga uten å merke noe. Kanskje det samme skjer med deg?

Ang det andre, gi det tid. Det ordner seg! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gi det mer tid,så blir alt så mye bedre! :yes:

Jeg hadde lyst å hive Zara ut vinduet allerede første uken jeg hadde henne. Hun var såååå teit :lol: Min første hund,så det var mye endringer på gang,jeg var redd for henne fordi hun var så liten,jeg var mer ute enn inne fordi hun heeeeletiden måtte ut for å tisse,valpebiting gjorde vondt,og hun forstod jo ingenting! :aww:

Jeg begynte å angre på at jeg kjøpte hund. Selv om jeg hadde drømt om det så lenge jeg kan huske. Men plutselig endret det seg,og jeg ble vandt med å ha henne i hus,og nå kan jeg ikke tenke meg et liv uten :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overgangen kan nok være litt rar, men det kan hende du hadde reagert likt selv om du hadde fått en ny portis. Det er lenge siden du hadde valp sist, og sammenligner du alle hunder med Chessea så vil du alltid se store ulikheter.

Angående allergien: jeg reagerer lettere på valper enn på voksne hunder. Men OM du er allergisk mot henne, så vil jeg anbefale å ta akupunktur. Min bror var veldig allergisk mot hunder, men etter flere akupunkturbehandlinger er han nå helt frisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fikk Nitro var han en slik håndfull at jeg ble overveldet. Jeg ble skuffet, sint, lei meg til tider. Særlig når han var vanskelig og knurret og beit oss. Det var uvant for meg, og ikke minst forventningene om å få en sjønn valp ble litt knust da han ble et lite egenrådig uhyre :P På ett tidspunkt (ganske tidlig etter at vi fikk han, truet samboer med å sende han tilbake igjen pga jeg var så sur, så da skjerpet jeg meg og jobbet heller mer med hunden for gjøre han bedre, istedet for å sutre over det)

Mye har nok med forventninger å gjøre. Mange blir skuffet når de ser at det søte valpen plutselig blir mer arbeid, ikke så søt, masete, teit osv. Men så lenge man tenker: dette blir bedre! så går det seg til. Med kosekventhet og tålmodighet gikk faktene til Nitro over, og nå er han den mest fantastiske hunden jeg noen gang har møtt! :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sutrete... :(

Jeg aner ikke hvorfor det kikker inn sånn akkurat nå, men alt er feil. Jeg begynte i går å kjenne at jeg svir skikkelig i øynene. Kan hende det er fordi jeg er forkjølet, men jeg tror det er allergi. Jeg synes det blir værre om jeg har Leja tett oppi ansiktet. Er jeg allergisk nå liksom!?

Den svien i øynene kan være det samme som jeg har for tiden. Legen min sa at det er MANGE som har irritasjoner i øynene på denne tiden av året, pga tørr luft inne fordi vi fyrer så mye for å holde det varmt, og den kalde luften ute. Så det behøver ikke å være noe annet enn det, jeg har slitt med det en stund, også i fjor vinter. Det går iallefall over, men er fryktelig slitsomt mens det pågår, tørre, sviende øyne som renner hvis du ikke blunker annethvert sekund. :P

Ellers har jeg ikke så mye fornuftig å komme med, masse lykke til, og det går seg nok til med den lille etterhvert som dere blir kjent. :ahappy::hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på kurs med en bitteliten Pappilon valp, den var 8 uker og 1 dag på første kurskveld, Det var et bitttteeeliiiite nøste som fikk plass i hånda til eieren, snøfnugg kalte vi hun bare. Og det var ganske forskjell på lille snøfnugget og brautende Amiga. Amiga var hund fra dag en, hun var overalt, hun var massiv, hun var i full blomst fra vi fikk henne. Men snøfnugget var mye av det du beskriver nå, litt kjedelig. Men vi gikk nå på kurs da, 3 kurs etterhverandre og til slutt så var snøfnugget en ganske stor valp som var både rampette og lydig. Mens derimot amiga bare fortsatt i rampette veien :P Snøfnuggget kom seg ganske raskt etterhvert fra å være kjedelig, bare sove, lite nøste som skrek litt fordi verden var litt stor til å bli en kul selvsikker hund. Har kontakt med de idag og de trener masse ag og snøfnugget er blitt et stort kult fnugg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si at jeg kjenner meg igjen. Overgangen fra en umistelig slamp på 62 cm og 25 kg til et lite vimsete nurk på 850 gram var enorm.

Selv om Sølve var verdens søteste valp var han også teit og rar, jeg skjønte meg liksom ikke helt på han fordi han var så annerledes enn Sophus, men jeg skjønte jo etterhvert at det var jeg som var teit og rar siden jeg konstant sammenliknet sjelehunden min med en hel fersk valp som ikke hadde forutsetning for å skjønne noe som helst. Heldigvis så gikk det seg til, men det tok tid, for som du sier så er det en stor overgang fra en stor hund du kan herje med til en liten hund som kan brekke bena ved å hoppe fra nederste trappetrinn.

Så gi Leja tid. :) Vinteren er heller ikke optimal for miniatyrvalper - jeg skal ikke ha valp på vinteren neste gang for det er mildt sagt ugreit med en miniatyr i høy snø og det er ikke hunden sin feil. :) Når det gjelder å finne en god belønning så ble Schmackos løsningen for meg. Den er myk og du kan bryte av bitte bitte små biter - alt annet ble for stort og Sølve ble mett.

Om du reagerer på Leja kan det lønne seg å bade henne oftere? Jeg tålte ikke Sølve så godt da han var valp, han måtte bades 1 gang i uka til han ble kvitt valpelukten og da først bedret det seg masse.

Håper dere finner gnisten sammen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fikk Nitro var han en slik håndfull at jeg ble overveldet. Jeg ble skuffet, sint, lei meg til tider. Særlig når han var vanskelig og knurret og beit oss. Det var uvant for meg, og ikke minst forventningene om å få en sjønn valp ble litt knust da han ble et lite egenrådig uhyre :P På ett tidspunkt (ganske tidlig etter at vi fikk han, truet samboer med å sende han tilbake igjen pga jeg var så sur, så da skjerpet jeg meg og jobbet heller mer med hunden for gjøre han bedre, istedet for å sutre over det)

Mye har nok med forventninger å gjøre. Mange blir skuffet når de ser at det søte valpen plutselig blir mer arbeid, ikke så søt, masete, teit osv. Men så lenge man tenker: dette blir bedre! så går det seg til. Med kosekventhet og tålmodighet gikk faktene til Nitro over, og nå er han den mest fantastiske hunden jeg noen gang har møtt! :heart:

Jeg husker det :D Du har hatt noen tråder om begge hundene da de var nye. :D Det er leeeenge siden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan nok aldri ta i en papillon som man gjør med en stor hund. Er hun pinglette mot andre hunder og resten av verden også så ville jeg bare fokusert på sosialisering og miljøtrening. De er veldig enkle valper, men blir herlige og unike skapninger som voksne. Du må nok bare gi det litt tid :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, dere da! Dere er gode å ha :) Digg å høre andres erfaringer og at det går seg til!

Prøvde å trene mini med leke i stad, og gjett om intensiteten plutselig var skyhøy, da. Typisk nok var hun kjempeflink.

Dere hjelper :heart:

Angående øynene håper jeg vinteren har skylden! Krysser fingrene for det. Har aldri vært allergisk mot noen dyr før, hverken hester, smågnagere, kaniner eller andre hunder. Så det burde jo ikke begynne nå, liksom!?

Når det gjelder hvor tøff hun er, så synes jeg hun er sånn midt på treet miljøsterk egentlig. Hun er skeptisk til veldig mye, men sjelden redd. Hun oppsøker ting når hun får tenkt seg litt om. Mennesker er kule om man er innendørs, men ekle om man er ute. Så masse trening på det skal hun få :) Hun er jo sta som ei geit, så hun burde bli ganske tøff av seg synes jeg :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snu litt på det da.. Hvorfor skal en valp kunne all verden? Nurket mitt kunne ikke sitt hun før hun var en del mnd.. Heller ikke legg deg, gå pent i bånd (kan det fortsatt ikke enda) osv. Hun kom på innkalling, la seg ned og slappet av selv når hun følte for det og fikk lov til å være valp hun :) Trente kontakt i mange mnd jeg bare :)

At hun er sutrete og pysete, overse det.. De tøffer seg opp shø ;) At hun bruker lang tid på å spise, prøvd å lage litt mindre biter? eller så drøyer du det til hun blir litt større ;)

Du har da ingen hast med noen ting ;) Du skal jo ha denne hunden i kanskje 15 år, hvorav hun er voksen 13 år av tida.. Kos deg me at hun er valp ;) så får du ta trening og slikt når hun er stor og ikke like nusselig ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker det :D Du har hatt noen tråder om begge hundene da de var nye. :D Det er leeeenge siden

Ja det hjelper å klage litt her på sonen :D Og så er det utrolig nyttig erfaring og ha slike "vanskelige" valper. Kanskje neste valp blir perfekt? :P Da skriver jeg vel en tråd da også og klager på hvor rolig den er. fnis! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du lagde en rasetråd som gikk fra afghansk mynde til papillon på rekordtid, og etter veldig kort tid satt du der med en papillon-valp. Jeg skjønner at overgangen er stor, men du skylder faktisk Leja å gi henne litt tid. Det er ikke hennes feil at hun ikke er helt sånn som du så for deg, hun kan jo ikke bidra med mer enn hun gjør. :) At du reagerer på størrelsen synes jeg også er litt merkelig, for du ønska deg jo (plutselig) en liten hund, og de blir liksom ikke så mye mindre, hehe.

Gi dere tid, ikke stress, lek sammen, se på henne, lukt på henne, ha henne med deg overalt, og så er jeg sikker på at dere vokser sammen og blir et superteam. Aiko ville knapt ha kontakt med meg det første året jeg hadde henne, men jeg elska henne betingelsesløst likevel mellom alle de grå håra, for jeg visste jo hva slags hund jeg hadde valgt. Nå er vi et superteam med gjensidig klissete følelser for hverande. :lol:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en dårlig dag i går, og alt var feil. Men tro meg - jeg liker den lille flisa utrolig godt, og det er ingen tvil om at jeg er glad i henne og at hun har masse positive sider som jeg liker. Hun er utrolig nydelig og gir meg masse glede. Men allikevel frustrerer det meg at jeg var altfor ivrig og rask i beslutningen, sånn når alt kommer til alt. Det er kanskje omstendighetene som har vært mest utfordrende. Det er i mitt hode ting krasjer litt innimellom. Jeg hadde aldri kjøpt en portis nå uansett, så valget hadde vært ingen hund eller en liten. At jeg reagerer på størrelsen er jo ikke så rart - jeg hadde faktisk aldri sett en papillonvalp før jeg fikk Leja (nok en bommert!?). Jeg ønsker å se på meg selv som reflektert og fornuftig, men kjenner at det å ha kjøpt seg hund nesten på impuls gjør at jeg til stadighet prøver å straffe meg selv på en måte. Jeg innbiller meg at jeg har gjort noe dumt, uten at noe egentlig er feil. Det er omstillingen jeg reagerer på, kanskje?

Det er ikke så håpløst som det kan høres ut. Jeg fikk rett og slett behov for en skikkelig utblåsning mest for min egen del. Det er godt å høre andre si at det ikke alltid er bare gull og grønne skoger å ha valp også. At hun er en papillon har vel egentlig mindre med saken å gjøre enn det faktum at det er JEG som har et problem, uavhengig av hunden selv. Jeg har så store forhåpninger og forventninger og er konstant redd for at det ikke skal bli som jeg drømte om. Slitsomt, men dog sånn jeg alltid har vært.

Og bare for å skyte inn det - tråden om afghansk mynde var ment som en tråd av ren nysgjerrighet. Jeg hadde ALDRI verden funnet på å skaffe meg en. Never ever :P

Og når det er sagt.. Jeg kommer overhode ikke til å gi opp lille mini bare fordi jeg har en dårlig dag. For meg er hunder familiemedlemmer som man overhode ikke kaster på dør om de ikke når opp til de forventningene man måtte ha på alle mulige måter. :) Jeg skal gjøre alt jeg kan for å gi Leja et veldig godt liv sammen med meg/oss.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hvordan du føler det.

Jeg tar meg selv i å bli frustrert på Mozza fordi hun ikke er Loke.

Han hadde sine negative sider han også, men de lærte jeg jo å leve med.

En så enkel greie som å ha en hund som hopper inn døra i det man sier " inn" eller ikke døøøøør på seg når jeg blir litt sur blir føles plutselig veldig viktig, selv om det rett og slett er jeg som trenger litt tid på å tilpasse meg.

Hun har mange flotte egenskaper, og er sannsynligvis den snilleste og mest mentalt sterke hunden jeg har hatt, men vi er langt i fra noe team.

Forhåpentligvis blir vi det etterhvert, selv om jeg er forberedt på at det kan ta tid. Jeg ser at hun er alt jeg ønsket meg, men hjertet mitt er fortsatt fylt av en annen hund. Alt står og faller på meg, hunden er alt hun skal være. Men noen ganger er det frustrerende ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hvordan du føler det.

Jeg tar meg selv i å bli frustrert på Mozza fordi hun ikke er Loke.

Han hadde sine negative sider han også, men de lærte jeg jo å leve med.

En så enkel greie som å ha en hund som hopper inn døra i det man sier " inn" eller ikke døøøøør på seg når jeg blir litt sur blir føles plutselig veldig viktig, selv om det rett og slett er jeg som trenger litt tid på å tilpasse meg.

Hun har mange flotte egenskaper, og er sannsynligvis den snilleste og mest mentalt sterke hunden jeg har hatt, men vi er langt i fra noe team.

Forhåpentligvis blir vi det etterhvert, selv om jeg er forberedt på at det kan ta tid. Jeg ser at hun er alt jeg ønsket meg, men hjertet mitt er fortsatt fylt av en annen hund. Alt står og faller på meg, hunden er alt hun skal være. Men noen ganger er det frustrerende ...

Hørtes ut som meg og Issi. Men på et halvt år har vi kommet langt :D Tenk at om et par mnd har hun vært hos meg et år :o Ikke tisser hun inne av skrekk, dør på seg av skrekk eller har daglige annfall av herregud du var slem fordi jeg hever stemmen mot Amiga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hvordan du føler det.

Jeg tar meg selv i å bli frustrert på Mozza fordi hun ikke er Loke.

Han hadde sine negative sider han også, men de lærte jeg jo å leve med.

En så enkel greie som å ha en hund som hopper inn døra i det man sier " inn" eller ikke døøøøør på seg når jeg blir litt sur blir føles plutselig veldig viktig, selv om det rett og slett er jeg som trenger litt tid på å tilpasse meg.

Hun har mange flotte egenskaper, og er sannsynligvis den snilleste og mest mentalt sterke hunden jeg har hatt, men vi er langt i fra noe team.

Forhåpentligvis blir vi det etterhvert, selv om jeg er forberedt på at det kan ta tid. Jeg ser at hun er alt jeg ønsket meg, men hjertet mitt er fortsatt fylt av en annen hund. Alt står og faller på meg, hunden er alt hun skal være. Men noen ganger er det frustrerende ...

Tålmodighet, dere blir kjent. :ahappy: Dere har ikke kjent hverandre mer enn to uker og det er en helt annen rase enn den du har hatt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at vi bare trenger tid. Følte det på samme måte med en blandingstispe jeg overtok, men etter et års tid var vi helt på nett.

Men når man har hatt en hund som har vært " alt" i livet er det en overgang å få ny hund av en helt annen type. Men det visste jeg før jeg fikk henne :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen må jeg bare si det er godt å ha dere, soniser. For når dere skriver egne erfaringer og jeg ser at flere kan føle det sånn jeg føler det så blir jeg bare motivert :)

Her har vi nok av tid, og det skal nok gå veldig fint!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...