Gå til innhold
Hundesonen.no

Når ble DU kjent med miniatyrene?


Shoshana
 Share

Recommended Posts

Dette er tråden for oss som brenner for de bittesmå, det må da være noen her på Sonen :)

Selv er jeg den heldige eier av 2 små krabater, og interessen for miniatyrer utviklet seg på midten av 90 tallet ,da en del av rasene var mye mindre populære enn de er i dag. Så selv om jeg har vært vant til stor hund lengst, så er jeg utrolig fasinert av de små kroppene med de store personlighetene.

Så dere med miniatyrer, eller interesse for dem, når utviklet nysgjerrigheten seg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hu

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hund, så snill og morsom og etter han har jeg alltid sagt at jeg alltid kommer til å ha papillon. En stund etter Timmy fikk vi Kati, en omplassert japansk spisshund som levde med oss til hun døde av alderdom . Var vel slik jeg endte opp med omplasseringshunder når jeg flyttet og, så at de kan bli fine hunder og de trenger jo gode hjem. Så nå har vi en omplassert papillon og en omplassert chihuahua i tillegg til en stor hund. Veldig glad i store hunder, men er noe spesielt med disse små syns jeg da, og kommer alltid til å være en liten tass eller to i huset her :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri "likt" miniatyrhunder egentlig. :icon_redface: Men Chihuahua har jeg vært veldig intressert i siden 2005/2006 da jeg fant en liten chihuahua frøken i Spania, heldigvis fant vi eieren å alt gikk bra. Nå er jeg selv eier til en Chihuahua gutt på 2år, men liker enda ikke andre miniatyrhunder så godt, trenger litt størrelse på hundene :aww: Følte alikvel for å skrive i denne tråden da jeg er eier av en.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fine tilbakemeldinger :) Jeg var redd tråden ble stående øde uten noen respons haha. Jeg har alltid vært veldig begeistret for gruppe 9, og når anledningen bød på seg å skaffe seg liten hund gjorde jeg det - og jeg angrer ikke et sekund. Èn av mine har jeg hatt ifra valp av, og den andre er en omplasseringshund. Her er det turer i skog og mark og kos hjemme, akkurat som hunder flest, bare i et mye mindre format. Selvsagt synes jeg det er skummelt i visse situasjoner at de er så små, men man lærer gjerne å ta nødvendige forholdsregler. Men jeg skal ærlig innrømme jeg har blitt litt 'hønemor' som jeg egentlig tenkte jeg aldri skulle bli :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

Løwchen har jeg sansen for, oppdretteren til min ene var oppdretter av Løwchen også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder.. Da synes jeg de mindre hundene blir undervurdert. Små hunder er da også skikkelige hunder! De kan brukes til det meste de også.. Fordelen med mindre hunder er bare det at de er lettere å håndtere/kontrollere, de er billigere, tar mindre plass og er lette å ta med seg rundt omkring..

Jeg vokste opp med en Bichon Frisè.. Og det har aldri vært noen tvil om at jeg skulle ha liten hund etter at den døde - både av praktiske grunner og følelsen av at jeg har kontroll over hunden. Dessuten liker jeg at hunden kan ligge ved siden av meg i soafen og kose :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynnte min "karriere" med 2 miniatyrer. Når jeg var 12 år fikk jeg den første og den andre kjøpte jeg for komfe pengene.

Dette var 2 Tibetanske Spanieler.

Jeg kommer nok aldri til å eie det igjen av forsjellige årsaker, men en mops hadde nok ikke vært uaktuelt.

Famillien min har "alltid" hatt miniatyrer så jeg er har vokst opp med pomeranian og Bichon Frise.

Var vel på nesten alle miniatyrhund klubben sine utstillingstreninger fra jeg var 12 til jeg var 16 år. Da holdt de til under Vestkanten og senere i parkeringshuset på Sartor.

Så miniatyrer har en plass i mitt hjerte, men ikke i mitt hus akkurat nå ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder..

Den har jeg også hørt en del ganger, eller "hvorfor ikke katt istedet?" De fleste som har blitt kjent med hundene mine smelter helt. Gjerne menn merkelig nok, en skulle tro mange menn ikke vil likt noe bittelite og bamsete, men joda. De får jo også se at selv om hundene (mine) er mindre enn katter så er de like mye hund for det :) Det er absolutt en plass i hjertet mitt, og sofaen/fanget til miniatyrer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da :)

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt :) Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke :lol: I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand :lol:

Men for min egen del er ikke "klassifiseringen" miniatyr noe jeg bryr meg spesielt om, selv om mange individer av miniatyrhunder er helt ubeskrivelig herlige :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor går grensen for hva som kalles minatyrhund, egentlig?

Selv synes jeg personlig min på nesten 8 kg og stor for rasen å være, ikke går helt under kategorien miniatyr, selvom han jo er en liten hund.

Fikk min første hund i 2003, og det er den samme hunden jeg har i dag, en Bichon Havanais. Moren min var spesielt tidligere veldig allergisk mot hunder, og var et must at hunden jeg/vi da skulle ha var allergivennlig, ikke for stor, menneskekjær, ikke for mye lyd siden vi da bodde i blokkleilighet, og hadde generelt god helse - noe vi da absolutt har fått etter de punktene vi den gang så etter.

Er blitt veldig glad i denne rasen, og er så å si garantert at jeg skal ha en Havanais en gang igjen, for en herligere personlighet og mer ukomplisert vesen finnes rett og slett ikke. Eneste minuset med rasen er alt pelsstellet den krever, dermed hadde jeg antakelig ikke orket å ha 2 samidig, siden en krever absolutt nok på akkurat det punktet, men en av denne rasen om gangen går iallefall greit. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt :) Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke :lol: I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand :lol:

Hihi :) De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hihi :) De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da :P Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke.. :)

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til :) Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag :wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å lære meg miniatyrhundene å kjenne, og har bare vært eier av en i snart tre uker. Men foreløpig ser jeg ikke store forskjellen fra det å ha valp av stor rase, annet enn at den lille er hakket mer aktiv enn det den store var! :P

Jeg synes det er både utfordringer og fordeler ved at hunden er liten. Det er praktisk å ha henne med seg og mye enklere å få folk til å passe henne. Hun er dessuten egnet å ha i leilighet. Dessuten er hun SØT! Og utrolig kvikk og rask.

Det negative er at hun er så liten at man må venne seg til å se opp før man går. Også fryser hun - masse!

Jeg gleder meg til utviklingen og å bli mye bedre kjent med miniatyrhunden min og rasen i sin helhet. Jeg kommer nok aldri til å satse på miniatyrhund, men jeg er fornøyd med å ha en slik livet mitt er akkurat nå :)

EDIT:

Jeg kan jo legge til at jeg egentlig aldri har ønsket med miniatyrhund! Men da savnet etter hund ble altfor stort måtte jeg se på andre raser på grunn av leiligheten vi bor i. Og ganske tilfeldig ble det papillon som gikk av med seieren. Angrer foreløpig ikke og er glad jeg gav en annen hundegruppe enn min elskede gruppe 8 sjansen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er en Boston terrier en miniatyrhund? Hehe.. Synes de er store. Synes min er stor, og han er 15 uker gammel.

Men jeg har vokst opp med dvergpuddel, så har alltid vært vant til liten hund. Synes det er veldig "handy" og lett å ha den med seg overalt.

Men jeg kommer nok til å ha en større hund en gang og, bare det passer sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rene tilfeldigheter gjorde at jeg fikk miniatyr. Har vokst opp med storpuddel, min første egne hund var også en SP, og da jeg endelig kunne få ny hund mens jeg var student i Oslo var det hund på 45-50cm jeg ønsket meg. Vinglet lenge mellom portis og mellompuddel, men valget falt til slutt på mellomen. Kontaktet masse oppdrettere, men ingen hadde brun tispe, som var det jeg ønsket. Så kom jeg tilfeldigvis i kontakt med oppdretter av Stella, som sa hun hadde en brun tispevalp, men den var en toy/dverg-kombinasjon, og kom nok kanskje til å holde seg som toy... Likevel måtte jeg dra og hilse på, og da lille, brune dyret hoppet opp i fanget og krøllet seg fornøyd sammen der og sovnet var avgjørelsen tatt! Har ikke angret ett sekund! Hun har perfekt størrelse (ble en dverg, 31cm/4,6kg) og er så herlig at jeg ofte lurer på når hun skal "komme i trassalderen" eller noe... (hun er 3 år..).

Familien og venners reaksjon var "hva skal du med den?", men samtlige elsker Stella og er helt forandret i synet på små hunder, de fungerer jo :P Og hun har bevist hvor mye enklere det er å ha liten hund kontra stor (min forrige var 67cm/34kg). Akkurat nå ligger hun og sover på en av favorittplassene, det ene trappetrinnet mellom soverommet og stua :ahappy: .

Men jeg lurer også litt som en annen over her, hvor går grensen på miniatyr? Selv synes jeg ikke Stella er så liten, og synes det er langt mellom henne og chi, pomme osv, og enda er jo hun bare 4,6kg. Er virkelig en hund på 8kg en miniatyr?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da :)

Hector sier han gleder seg til å møte deg! :lol:

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da :P Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke.. :)

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til :) Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag :wub:

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før var jeg ikke begeistret for små hunder i det heletatt, men nå så digger jeg Mopsene (Boris :heart: :heart: :heart: ), Chihuahuaer, Phalener og noen blandinger som er små.

Utenom disse kan jeg egentlig styre meg, spesielt de som gneldrer, hopper og rusher rundt i flexibåndene sine :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble forelsket i papillonen i nabolaget vårt :wub: Han het Pinky og gikk på en luftetur helt alene i nabolaget om morgenen. Jeg hilste på han hver gang jeg gikk til skolen, og fikk av og til leke med han i hagen deres når jeg gikk hjem fra skolen. Så leken, vakker og klok!

Jeg elsker små hunder som er super tøff og trygg på seg selv! Det er akkurat som at de motbeviser sin egen størrelse, og slikt digger jeg :ahappy: Desverre har jeg et pinglete individ selv, og tror ikke det kommer noen liten hund her igjen, ihvertfall ikke før jeg blir gammel. Men man skal aldri si aldri! Det finnes mange herlige små raser der ute, og de må nok bare preges riktig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hector sier han gleder seg til å møte deg! :lol:

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja. :)

Mm, samme historia som jeg har fått høre, bare at det da var snakk om en type sort terrier. Hvem vet? :)

Jeg synes forøvrig også det er litt artig at det er så stor forskjell, og jeg synes det er rasende festlig når bitte lille mopsen min på 8,5kg møter en chihuahua, da ser hun jo ut som den schwære bikkja :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...