Gå til innhold
Hundesonen.no

Når ble DU kjent med miniatyrene?


Shoshana
 Share

Recommended Posts

Dette er tråden for oss som brenner for de bittesmå, det må da være noen her på Sonen :)

Selv er jeg den heldige eier av 2 små krabater, og interessen for miniatyrer utviklet seg på midten av 90 tallet ,da en del av rasene var mye mindre populære enn de er i dag. Så selv om jeg har vært vant til stor hund lengst, så er jeg utrolig fasinert av de små kroppene med de store personlighetene.

Så dere med miniatyrer, eller interesse for dem, når utviklet nysgjerrigheten seg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hu

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hund, så snill og morsom og etter han har jeg alltid sagt at jeg alltid kommer til å ha papillon. En stund etter Timmy fikk vi Kati, en omplassert japansk spisshund som levde med oss til hun døde av alderdom . Var vel slik jeg endte opp med omplasseringshunder når jeg flyttet og, så at de kan bli fine hunder og de trenger jo gode hjem. Så nå har vi en omplassert papillon og en omplassert chihuahua i tillegg til en stor hund. Veldig glad i store hunder, men er noe spesielt med disse små syns jeg da, og kommer alltid til å være en liten tass eller to i huset her :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri "likt" miniatyrhunder egentlig. :icon_redface: Men Chihuahua har jeg vært veldig intressert i siden 2005/2006 da jeg fant en liten chihuahua frøken i Spania, heldigvis fant vi eieren å alt gikk bra. Nå er jeg selv eier til en Chihuahua gutt på 2år, men liker enda ikke andre miniatyrhunder så godt, trenger litt størrelse på hundene :aww: Følte alikvel for å skrive i denne tråden da jeg er eier av en.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fine tilbakemeldinger :) Jeg var redd tråden ble stående øde uten noen respons haha. Jeg har alltid vært veldig begeistret for gruppe 9, og når anledningen bød på seg å skaffe seg liten hund gjorde jeg det - og jeg angrer ikke et sekund. Èn av mine har jeg hatt ifra valp av, og den andre er en omplasseringshund. Her er det turer i skog og mark og kos hjemme, akkurat som hunder flest, bare i et mye mindre format. Selvsagt synes jeg det er skummelt i visse situasjoner at de er så små, men man lærer gjerne å ta nødvendige forholdsregler. Men jeg skal ærlig innrømme jeg har blitt litt 'hønemor' som jeg egentlig tenkte jeg aldri skulle bli :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

Løwchen har jeg sansen for, oppdretteren til min ene var oppdretter av Løwchen også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder.. Da synes jeg de mindre hundene blir undervurdert. Små hunder er da også skikkelige hunder! De kan brukes til det meste de også.. Fordelen med mindre hunder er bare det at de er lettere å håndtere/kontrollere, de er billigere, tar mindre plass og er lette å ta med seg rundt omkring..

Jeg vokste opp med en Bichon Frisè.. Og det har aldri vært noen tvil om at jeg skulle ha liten hund etter at den døde - både av praktiske grunner og følelsen av at jeg har kontroll over hunden. Dessuten liker jeg at hunden kan ligge ved siden av meg i soafen og kose :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynnte min "karriere" med 2 miniatyrer. Når jeg var 12 år fikk jeg den første og den andre kjøpte jeg for komfe pengene.

Dette var 2 Tibetanske Spanieler.

Jeg kommer nok aldri til å eie det igjen av forsjellige årsaker, men en mops hadde nok ikke vært uaktuelt.

Famillien min har "alltid" hatt miniatyrer så jeg er har vokst opp med pomeranian og Bichon Frise.

Var vel på nesten alle miniatyrhund klubben sine utstillingstreninger fra jeg var 12 til jeg var 16 år. Da holdt de til under Vestkanten og senere i parkeringshuset på Sartor.

Så miniatyrer har en plass i mitt hjerte, men ikke i mitt hus akkurat nå ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder..

Den har jeg også hørt en del ganger, eller "hvorfor ikke katt istedet?" De fleste som har blitt kjent med hundene mine smelter helt. Gjerne menn merkelig nok, en skulle tro mange menn ikke vil likt noe bittelite og bamsete, men joda. De får jo også se at selv om hundene (mine) er mindre enn katter så er de like mye hund for det :) Det er absolutt en plass i hjertet mitt, og sofaen/fanget til miniatyrer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da :)

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt :) Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke :lol: I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand :lol:

Men for min egen del er ikke "klassifiseringen" miniatyr noe jeg bryr meg spesielt om, selv om mange individer av miniatyrhunder er helt ubeskrivelig herlige :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor går grensen for hva som kalles minatyrhund, egentlig?

Selv synes jeg personlig min på nesten 8 kg og stor for rasen å være, ikke går helt under kategorien miniatyr, selvom han jo er en liten hund.

Fikk min første hund i 2003, og det er den samme hunden jeg har i dag, en Bichon Havanais. Moren min var spesielt tidligere veldig allergisk mot hunder, og var et must at hunden jeg/vi da skulle ha var allergivennlig, ikke for stor, menneskekjær, ikke for mye lyd siden vi da bodde i blokkleilighet, og hadde generelt god helse - noe vi da absolutt har fått etter de punktene vi den gang så etter.

Er blitt veldig glad i denne rasen, og er så å si garantert at jeg skal ha en Havanais en gang igjen, for en herligere personlighet og mer ukomplisert vesen finnes rett og slett ikke. Eneste minuset med rasen er alt pelsstellet den krever, dermed hadde jeg antakelig ikke orket å ha 2 samidig, siden en krever absolutt nok på akkurat det punktet, men en av denne rasen om gangen går iallefall greit. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt :) Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke :lol: I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand :lol:

Hihi :) De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hihi :) De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da :P Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke.. :)

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til :) Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag :wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å lære meg miniatyrhundene å kjenne, og har bare vært eier av en i snart tre uker. Men foreløpig ser jeg ikke store forskjellen fra det å ha valp av stor rase, annet enn at den lille er hakket mer aktiv enn det den store var! :P

Jeg synes det er både utfordringer og fordeler ved at hunden er liten. Det er praktisk å ha henne med seg og mye enklere å få folk til å passe henne. Hun er dessuten egnet å ha i leilighet. Dessuten er hun SØT! Og utrolig kvikk og rask.

Det negative er at hun er så liten at man må venne seg til å se opp før man går. Også fryser hun - masse!

Jeg gleder meg til utviklingen og å bli mye bedre kjent med miniatyrhunden min og rasen i sin helhet. Jeg kommer nok aldri til å satse på miniatyrhund, men jeg er fornøyd med å ha en slik livet mitt er akkurat nå :)

EDIT:

Jeg kan jo legge til at jeg egentlig aldri har ønsket med miniatyrhund! Men da savnet etter hund ble altfor stort måtte jeg se på andre raser på grunn av leiligheten vi bor i. Og ganske tilfeldig ble det papillon som gikk av med seieren. Angrer foreløpig ikke og er glad jeg gav en annen hundegruppe enn min elskede gruppe 8 sjansen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er en Boston terrier en miniatyrhund? Hehe.. Synes de er store. Synes min er stor, og han er 15 uker gammel.

Men jeg har vokst opp med dvergpuddel, så har alltid vært vant til liten hund. Synes det er veldig "handy" og lett å ha den med seg overalt.

Men jeg kommer nok til å ha en større hund en gang og, bare det passer sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rene tilfeldigheter gjorde at jeg fikk miniatyr. Har vokst opp med storpuddel, min første egne hund var også en SP, og da jeg endelig kunne få ny hund mens jeg var student i Oslo var det hund på 45-50cm jeg ønsket meg. Vinglet lenge mellom portis og mellompuddel, men valget falt til slutt på mellomen. Kontaktet masse oppdrettere, men ingen hadde brun tispe, som var det jeg ønsket. Så kom jeg tilfeldigvis i kontakt med oppdretter av Stella, som sa hun hadde en brun tispevalp, men den var en toy/dverg-kombinasjon, og kom nok kanskje til å holde seg som toy... Likevel måtte jeg dra og hilse på, og da lille, brune dyret hoppet opp i fanget og krøllet seg fornøyd sammen der og sovnet var avgjørelsen tatt! Har ikke angret ett sekund! Hun har perfekt størrelse (ble en dverg, 31cm/4,6kg) og er så herlig at jeg ofte lurer på når hun skal "komme i trassalderen" eller noe... (hun er 3 år..).

Familien og venners reaksjon var "hva skal du med den?", men samtlige elsker Stella og er helt forandret i synet på små hunder, de fungerer jo :P Og hun har bevist hvor mye enklere det er å ha liten hund kontra stor (min forrige var 67cm/34kg). Akkurat nå ligger hun og sover på en av favorittplassene, det ene trappetrinnet mellom soverommet og stua :ahappy: .

Men jeg lurer også litt som en annen over her, hvor går grensen på miniatyr? Selv synes jeg ikke Stella er så liten, og synes det er langt mellom henne og chi, pomme osv, og enda er jo hun bare 4,6kg. Er virkelig en hund på 8kg en miniatyr?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da :)

Hector sier han gleder seg til å møte deg! :lol:

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da :P Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke.. :)

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til :) Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag :wub:

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før var jeg ikke begeistret for små hunder i det heletatt, men nå så digger jeg Mopsene (Boris :heart: :heart: :heart: ), Chihuahuaer, Phalener og noen blandinger som er små.

Utenom disse kan jeg egentlig styre meg, spesielt de som gneldrer, hopper og rusher rundt i flexibåndene sine :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble forelsket i papillonen i nabolaget vårt :wub: Han het Pinky og gikk på en luftetur helt alene i nabolaget om morgenen. Jeg hilste på han hver gang jeg gikk til skolen, og fikk av og til leke med han i hagen deres når jeg gikk hjem fra skolen. Så leken, vakker og klok!

Jeg elsker små hunder som er super tøff og trygg på seg selv! Det er akkurat som at de motbeviser sin egen størrelse, og slikt digger jeg :ahappy: Desverre har jeg et pinglete individ selv, og tror ikke det kommer noen liten hund her igjen, ihvertfall ikke før jeg blir gammel. Men man skal aldri si aldri! Det finnes mange herlige små raser der ute, og de må nok bare preges riktig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hector sier han gleder seg til å møte deg! :lol:

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja. :)

Mm, samme historia som jeg har fått høre, bare at det da var snakk om en type sort terrier. Hvem vet? :)

Jeg synes forøvrig også det er litt artig at det er så stor forskjell, og jeg synes det er rasende festlig når bitte lille mopsen min på 8,5kg møter en chihuahua, da ser hun jo ut som den schwære bikkja :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...