Når ble DU kjent med miniatyrene?

[Shoshana]

Dette er tråden for oss som brenner for de bittesmå, det må da være noen her på Sonen

Selv er jeg den heldige eier av 2 små krabater, og interessen for miniatyrer utviklet seg på midten av 90 tallet ,da en del av rasene var mye mindre populære enn de er i dag. Så selv om jeg har vært vant til stor hund lengst, så er jeg utrolig fasinert av de små kroppene med de store personlighetene.

Så dere med miniatyrer, eller interesse for dem, når utviklet nysgjerrigheten seg?

[Papillon]

Når jeg fikk Frøken, hehe

[Ara]

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hund, så snill og morsom og etter han har jeg alltid sagt at jeg alltid kommer til å ha papillon. En stund etter Timmy fikk vi Kati, en omplassert japansk spisshund som levde med oss til hun døde av alderdom . Var vel slik jeg endte opp med omplasseringshunder når jeg flyttet og, så at de kan bli fine hunder og de trenger jo gode hjem. Så nå har vi en omplassert papillon og en omplassert chihuahua i tillegg til en stor hund. Veldig glad i store hunder, men er noe spesielt med disse små syns jeg da, og kommer alltid til å være en liten tass eller to i huset her

[Bellare]

Når vi skulle få hund og eit av krava til mamma var at den måtte vere av liten størrelse

[giggi]

Jeg har aldri "likt" miniatyrhunder egentlig. Men Chihuahua har jeg vært veldig intressert i siden 2005/2006 da jeg fant en liten chihuahua frøken i Spania, heldigvis fant vi eieren å alt gikk bra. Nå er jeg selv eier til en Chihuahua gutt på 2år, men liker enda ikke andre miniatyrhunder så godt, trenger litt størrelse på hundene Følte alikvel for å skrive i denne tråden da jeg er eier av en.

[Synnikken]

Vel, jeg tenkte vel aldri over at det var miniatyr jeg har. Jeg så Pochahontas og konkluderte kjapt med at "en sånnen skal jeg ha!"

Siden har det bare blitt flere og flere.

[Shoshana]

Så fine tilbakemeldinger Jeg var redd tråden ble stående øde uten noen respons haha. Jeg har alltid vært veldig begeistret for gruppe 9, og når anledningen bød på seg å skaffe seg liten hund gjorde jeg det - og jeg angrer ikke et sekund. Èn av mine har jeg hatt ifra valp av, og den andre er en omplasseringshund. Her er det turer i skog og mark og kos hjemme, akkurat som hunder flest, bare i et mye mindre format. Selvsagt synes jeg det er skummelt i visse situasjoner at de er så små, men man lærer gjerne å ta nødvendige forholdsregler. Men jeg skal ærlig innrømme jeg har blitt litt 'hønemor' som jeg egentlig tenkte jeg aldri skulle bli

[MollyC]

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

[Shoshana]

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

Løwchen har jeg sansen for, oppdretteren til min ene var oppdretter av Løwchen også

[Karina&Chica]

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder.. Da synes jeg de mindre hundene blir undervurdert. Små hunder er da også skikkelige hunder! De kan brukes til det meste de også.. Fordelen med mindre hunder er bare det at de er lettere å håndtere/kontrollere, de er billigere, tar mindre plass og er lette å ta med seg rundt omkring..

Jeg vokste opp med en Bichon Frisè.. Og det har aldri vært noen tvil om at jeg skulle ha liten hund etter at den døde - både av praktiske grunner og følelsen av at jeg har kontroll over hunden. Dessuten liker jeg at hunden kan ligge ved siden av meg i soafen og kose

[Guest Jonna]

Jeg begynnte min "karriere" med 2 miniatyrer. Når jeg var 12 år fikk jeg den første og den andre kjøpte jeg for komfe pengene.

Dette var 2 Tibetanske Spanieler.

Jeg kommer nok aldri til å eie det igjen av forsjellige årsaker, men en mops hadde nok ikke vært uaktuelt.

Famillien min har "alltid" hatt miniatyrer så jeg er har vokst opp med pomeranian og Bichon Frise.

Var vel på nesten alle miniatyrhund klubben sine utstillingstreninger fra jeg var 12 til jeg var 16 år. Da holdt de til under Vestkanten og senere i parkeringshuset på Sartor.

Så miniatyrer har en plass i mitt hjerte, men ikke i mitt hus akkurat nå

[Benedicte]

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da

[Shoshana]

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder..

Den har jeg også hørt en del ganger, eller "hvorfor ikke katt istedet?" De fleste som har blitt kjent med hundene mine smelter helt. Gjerne menn merkelig nok, en skulle tro mange menn ikke vil likt noe bittelite og bamsete, men joda. De får jo også se at selv om hundene (mine) er mindre enn katter så er de like mye hund for det Det er absolutt en plass i hjertet mitt, og sofaen/fanget til miniatyrer

[Cloudberry]

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand

Men for min egen del er ikke "klassifiseringen" miniatyr noe jeg bryr meg spesielt om, selv om mange individer av miniatyrhunder er helt ubeskrivelig herlige

[Guest Yellow]

Hvor går grensen for hva som kalles minatyrhund, egentlig?

Selv synes jeg personlig min på nesten 8 kg og stor for rasen å være, ikke går helt under kategorien miniatyr, selvom han jo er en liten hund.

Fikk min første hund i 2003, og det er den samme hunden jeg har i dag, en Bichon Havanais. Moren min var spesielt tidligere veldig allergisk mot hunder, og var et must at hunden jeg/vi da skulle ha var allergivennlig, ikke for stor, menneskekjær, ikke for mye lyd siden vi da bodde i blokkleilighet, og hadde generelt god helse - noe vi da absolutt har fått etter de punktene vi den gang så etter.

Er blitt veldig glad i denne rasen, og er så å si garantert at jeg skal ha en Havanais en gang igjen, for en herligere personlighet og mer ukomplisert vesen finnes rett og slett ikke. Eneste minuset med rasen er alt pelsstellet den krever, dermed hadde jeg antakelig ikke orket å ha 2 samidig, siden en krever absolutt nok på akkurat det punktet, men en av denne rasen om gangen går iallefall greit.

[Benedicte]

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand

Hihi De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

[Cloudberry]

Hihi De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke..

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag

[Maria]

Jeg prøver å lære meg miniatyrhundene å kjenne, og har bare vært eier av en i snart tre uker. Men foreløpig ser jeg ikke store forskjellen fra det å ha valp av stor rase, annet enn at den lille er hakket mer aktiv enn det den store var!

Jeg synes det er både utfordringer og fordeler ved at hunden er liten. Det er praktisk å ha henne med seg og mye enklere å få folk til å passe henne. Hun er dessuten egnet å ha i leilighet. Dessuten er hun SØT! Og utrolig kvikk og rask.

Det negative er at hun er så liten at man må venne seg til å se opp før man går. Også fryser hun - masse!

Jeg gleder meg til utviklingen og å bli mye bedre kjent med miniatyrhunden min og rasen i sin helhet. Jeg kommer nok aldri til å satse på miniatyrhund, men jeg er fornøyd med å ha en slik livet mitt er akkurat nå

EDIT:

Jeg kan jo legge til at jeg egentlig aldri har ønsket med miniatyrhund! Men da savnet etter hund ble altfor stort måtte jeg se på andre raser på grunn av leiligheten vi bor i. Og ganske tilfeldig ble det papillon som gikk av med seieren. Angrer foreløpig ikke og er glad jeg gav en annen hundegruppe enn min elskede gruppe 8 sjansen.

[Ballong]

Er en Boston terrier en miniatyrhund? Hehe.. Synes de er store. Synes min er stor, og han er 15 uker gammel.

Men jeg har vokst opp med dvergpuddel, så har alltid vært vant til liten hund. Synes det er veldig "handy" og lett å ha den med seg overalt.

Men jeg kommer nok til å ha en større hund en gang og, bare det passer sånn

[Guest Stella]

Rene tilfeldigheter gjorde at jeg fikk miniatyr. Har vokst opp med storpuddel, min første egne hund var også en SP, og da jeg endelig kunne få ny hund mens jeg var student i Oslo var det hund på 45-50cm jeg ønsket meg. Vinglet lenge mellom portis og mellompuddel, men valget falt til slutt på mellomen. Kontaktet masse oppdrettere, men ingen hadde brun tispe, som var det jeg ønsket. Så kom jeg tilfeldigvis i kontakt med oppdretter av Stella, som sa hun hadde en brun tispevalp, men den var en toy/dverg-kombinasjon, og kom nok kanskje til å holde seg som toy... Likevel måtte jeg dra og hilse på, og da lille, brune dyret hoppet opp i fanget og krøllet seg fornøyd sammen der og sovnet var avgjørelsen tatt! Har ikke angret ett sekund! Hun har perfekt størrelse (ble en dverg, 31cm/4,6kg) og er så herlig at jeg ofte lurer på når hun skal "komme i trassalderen" eller noe... (hun er 3 år..).

Familien og venners reaksjon var "hva skal du med den?", men samtlige elsker Stella og er helt forandret i synet på små hunder, de fungerer jo Og hun har bevist hvor mye enklere det er å ha liten hund kontra stor (min forrige var 67cm/34kg). Akkurat nå ligger hun og sover på en av favorittplassene, det ene trappetrinnet mellom soverommet og stua .

Men jeg lurer også litt som en annen over her, hvor går grensen på miniatyr? Selv synes jeg ikke Stella er så liten, og synes det er langt mellom henne og chi, pomme osv, og enda er jo hun bare 4,6kg. Er virkelig en hund på 8kg en miniatyr?

[Synnikken]

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da

Hector sier han gleder seg til å møte deg!

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke..

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja.

[Synnikken]

Mops regnes som minatyrrase fordi denne rasen gikk under miniatyrhundklubbens raser før vi fikk egen klubb. Rasen er uansett alltid velkommen på utstillinger arrangert av miniatyrhundklubben.

[Renate A]

Før var jeg ikke begeistret for små hunder i det heletatt, men nå så digger jeg Mopsene (Boris :heart: ), Chihuahuaer, Phalener og noen blandinger som er små.

Utenom disse kan jeg egentlig styre meg, spesielt de som gneldrer, hopper og rusher rundt i flexibåndene sine

[MegaMarie]

Jeg ble forelsket i papillonen i nabolaget vårt Han het Pinky og gikk på en luftetur helt alene i nabolaget om morgenen. Jeg hilste på han hver gang jeg gikk til skolen, og fikk av og til leke med han i hagen deres når jeg gikk hjem fra skolen. Så leken, vakker og klok!

Jeg elsker små hunder som er super tøff og trygg på seg selv! Det er akkurat som at de motbeviser sin egen størrelse, og slikt digger jeg Desverre har jeg et pinglete individ selv, og tror ikke det kommer noen liten hund her igjen, ihvertfall ikke før jeg blir gammel. Men man skal aldri si aldri! Det finnes mange herlige små raser der ute, og de må nok bare preges riktig

[Cloudberry]

Hector sier han gleder seg til å møte deg!

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja.

Mm, samme historia som jeg har fått høre, bare at det da var snakk om en type sort terrier. Hvem vet?

Jeg synes forøvrig også det er litt artig at det er så stor forskjell, og jeg synes det er rasende festlig når bitte lille mopsen min på 8,5kg møter en chihuahua, da ser hun jo ut som den schwære bikkja