Gå til innhold
Hundesonen.no

Fra Terrierbladet (om amerikansk staffordshire terrier)


Mari
 Share

Recommended Posts

Etter ønske fra Loke legger jeg inn mitt lille bidrag til årets juleutgave av Terrierbladet. :)

Snart er det et og et halvt år siden vi mistet vår siste amstaff. Det er helt rart å tenke på. Vedmodig og trist, men samtidig er det godt å hente fram de gode minnene. Det er mange av de. Våre elskede hunder setter evige spor. Vi snakker oftere om ham nå, sorgen er ikke like rå. Vi tuller om hans teite fakter, mimrer om koselige turer og ler av at han var verdens største pingle der inni alle musklene sine. Han var et får i ulveklær han, slik som så mange amstaffer er.

Mye har skjedd siden Charlies bortgang, vi har fått et lite barn nå, hverdagen er blitt helt annerledes. Men titt og ofte prater vi litt om hvor godt han hadde passet inn i familien vår, nå like godt som før. Han hadde blitt bestis med pjokken vår, latt seg pille i øyet og dratt i øret. For sånn var han, han hadde det ikke i seg å bli sur for sånt. Det var bare ikke på alternativslista hans, selv om ting gjorde vondt innimellom. Charlie var bare god han.

Vår nåværende hund nærmer seg ni år, og selv om det er trist å tenke på så begynner vi å åpne tankene for å tenke på vår neste hund. Og det er lett å bli litt bitter.

For hver eneste gang temaet kommer opp, og vi tar fram raser å vurdere, ser på bilder, leser rasebeskrivelser og diskuterer hvilke behov vi har, så kommer vi fram til det samme; "Vi skulle hatt oss en liten amstaff." Det blir alltid helt stille etterpå.

Den muligheten har blitt frarøvet oss. Og ikke bare meg og min mann, men også sønnen vår, som hadde hatt så stort utbytte å få vokse opp med en hund som passer familien som hånd i hanske. Med et evig lyttende rosenøre, alltid villig til å høre på betroelser, gleder og sorger. Det hadde vært en stor gave til ham.

Det føles som et stort overtramp for å være helt ærlig, om jeg får lov til å være litt dramatisk. Jeg tillater meg det, for det er dramatisk. Noe inni meg nekter å tro at vi fortsatt sitter her, sju år etter forskriften ble et faktum. Jeg hadde større tro på de norske myndigheter enn som så, enn å vedta en lov som straffer de lovlydige og dreper de uskyldigste av oss alle. Og større tro på hundemiljøet, enn å akseptere det.

Det er vanskelig å stoppe bitterheten fra å komme. Jeg ser på det lille livet vårt, som en liten amstaff kunne ha gjort komplett. Jeg ser på meg selv som hundeeier, erfaren har jeg rukket å bli, gått masse kurs både med og uten hund, hatt hundene om lidenskap, og som tar mitt ansvar som hundeeier og raserepresentant alvorlig. Men jeg er blitt likestilt med kriminelle, og det er helt uforståelig.

Det er en voldsom urett denne loven, og ikke bare for oss raseentusiaster, men aller mest for hundene. Det er hundene som bærer den største byrden, det er de som må bøte med livet. Vi ser det gang på gang i media, og vi hører om de andre historiene på bakrommet, hunder som blir tatt av politiet, hunder som står på kennel i årevis før de blir sendt ut av landet, de ytterst få som er så heldige. De fleste dør. I stillhet. Uten at noen engang hører om det.

Tallet vet ingen, men det er større enn noen av oss tør håpe på. De har ikke gjort noe for å fortjene det, annet enn å bli født med feil utseende. Og jeg hører det hviskes i hundemiljøet "de kunne for det selv, de visste at den var ulovlig", hver gang spekuleres det i hundeeieren, alder, etnisitet, formål med hundeholdet. Gang på gang glemmer vi hva det er som virkelig engasjerer oss, nettopp hundene! Vi går i samme fella som de som vedtok loven. Vi glemmer hvem som er de virkelige ofrene i denne problemstillingen.

"Ja ja, det er synd, men det gjør ikke vondt å være død" sier noen og rister på hodet. Som om livet ikke er unikt. Som om individet ikke har verdi. Som om vi totalt ignorerer hvor betydningsfulle våre egne lovlige familiehunder er. Hver eneste hund som har måttet bøte med livet til denne loven er like verdifull og spesiell som din egen hund. Vi har ikke lov til å glemme det.

I hundemiljøet holder amstaffen på å fases ut. De er blitt redusert, også blant de hundeengasjerte, til statussymbol for de useriøse og noen få flotte "ordentlige". Disse flotte hundene holder på å bli glemt, men stigmaet lever i beste velgående. Et paradoks i seg selv. Det tok ikke lange tiden, og ingen tenker på amstaffen lenger. Ikke engang hundemiljøet roper lengre, loven er blitt godtatt og akseptert, kampen er tapt og alle har gått videre. Det er hjerteknusende.

"Hva med en fransk bulldog?" sier jeg, men mener det ikke helt, for jeg er redd for sykdommene. "Kanskje en staff?", "eller hva med en Boston Terrier?". Njaa, mmnei… Det står ikke på utvalget, det er en hel verden med flotte raser der ute, men… Det er alltid et men. Ingen har det lille ekstra. Det je ne sais quoi som skiller dem fra alle andre raser. Amstaffen har noe, et ubetydelig med alikevel helt avgjørende noe, som gjør at alle andre raser faller til kort til tross for sitt egne unike rasepreg. Du, som entusiast for egen rase vet akkurat hva jeg prater om. Dette noe, som gjør at du klarer å le av de få negative sidene, og får hjertet til å vokse stort og stolt av alle de positive.

Vi skulle hatt oss en liten amstaff.

- Mari

2311937143_5e37aaac2a.jpg

262356948_94f975a6c5.jpg

  • Like 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 53
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Etter ønske fra Loke legger jeg inn mitt lille bidrag til årets juleutgave av Terrierbladet. Snart er det et og et halvt år siden vi mistet vår siste amstaff. Det er helt rart å tenke på.

Åh, Mari. Vi savner fortsatt vakre, lille Baconet! Hun var virkelig en sånn once in a lifetimer, hun. Nå er de sammen på andre siden.

" du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv" hang det over kjøkkenbenken hos oss når jeg vokste opp. Kloke ord, men jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt de. Jeg var forb

Utrolig flott skrevet!

Utover det vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Hundeloven er blodig urettferdig og jeg er fortsatt bitter på hver eneste politiker som var med å innføre dette, men det er forstyrrende mange som bare trekker på skuldrene over dette... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan sender jeg inn til Hundesport da? Og er det dumt siden det allerede har stått på trykk i Terrierbladet?

Om jeg legger ved bilder, gir jeg over alle rettighetene til bildene også?

Det er bare å sende det på mail feks, og det går an å nevne at det er trykket i Terrierbladet, men det er ikke avgjørende for om Hundesport trykker eller ei. Jeg TROR du mister rettighetene til bilde® ja, du gir de iallefall tillatelse til å bruke de "uhemmet" i Hundesport og på hjemmesia til NKK.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tragisk det er bare så uretferdig. Så har du land so ungarn feks hvor amstaffen nå ligger som utstillingshund nr1 vanvittig mange hunder som stilles i klassen og blitt en utrolig populær familiehund. Uten at noen i det hele tatt tenker på "kamphund" utseeende.

Jeg jobber på oslo s til alle døgnets tider. Og det er så mange narkomaner som går rundt med amstaff eller amstaff mikser. Har sett de vokse opp fra valp til voksen støtt og stadig ingen tar og avliver disse politiet ser de også men gjør ingenting men den stakkars svenske familienhunden skulle bøte med livet i trondheim. Det er uretferdig og jeg er veldig redd for at dette kommer til å ta andre raser etterhvert også om vi ikke kjemper i mot dette! Se vi er på godt vei å ende som i danmark snart om vi ikke står samlet og kjemper! For min del er det ikke amstaff som jeg selv hadde lyst på men en dogo argentino som jeg også har blitt frarøvet muligheten å bli kjent med desverre og hvorfor det finnes va 2 eksemplarer av rasen i norge men allikevel så skall den bli forbudt hvorfor det vet jeg faktisk ikke ikke er det en ulvehund utseende type og jeg synes ikke den ligner overhode på en amstaff jeg da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan sender jeg inn til Hundesport da? Og er det dumt siden det allerede har stått på trykk i Terrierbladet?

Om jeg legger ved bilder, gir jeg over alle rettighetene til bildene også?

Har du lyst til å bidra til Hundesport?

Da er du velkommen til å ta kontakt med redaksjonen. Alle bidrag vurderes og behandles redaksjonelt av oss.

Spalten Norgespoten er klubbenes og medlemmenes sider, der alle er velkomne til å presentere sine aktiviteter for Hundesports lesere. Driver du med en hundesport og har opplevd noe du har lyst til å fortelle om? Har du tatt et gøyalt bilde av hunden din i en spesiell situasjon? Kanskje du har et smart treningstips eller andre gode råd som kan komme andre hundeeiere til nytte - og glede? Smått eller stort spiller ingen rolle - send det til oss!

Husk at bilder må være høyoppløselige, og sendes som separate filer. Bidrag til Norgespoten honoreres som hovedregel ikke.

Redaksjonens e-postadresse: [email protected]

Husk at Hundesport har lang produksjonstid, og vi etterstreber en viss aktualitet. Vi ber om at man har dette i bakhodet når stoff sendes til oss - omtalte kurs, prøver og andre ting kan ligge maks. to måneder tilbake i tid.

Skal ikke se bort i fra at de alt har ett bilde eller to av amstaff de sikkert kan bruke til innlegget ditt.

Veldig fine ord!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint innlegg Mari. :)

For min del er det ikke amstaff som jeg selv hadde lyst på men en dogo argentino som jeg også har blitt frarøvet muligheten å bli kjent med desverre og hvorfor det finnes va 2 eksemplarer av rasen i norge men allikevel så skall den bli forbudt hvorfor det vet jeg faktisk ikke ikke er det en ulvehund utseende type og jeg synes ikke den ligner overhode på en amstaff jeg da.

De skal ikke bli forbudt, de er forbudt. Har vært det siden 1991. Det er også forbud mot rasen i flere andre land, f.eks. Storbritannia.

For min egen del så synes jeg at det er trist at den tsjekkoslovakiske ulvehunden er forbudt. Hvor i all verden kom grunnlaget for det forbudet fra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

" du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv" hang det over kjøkkenbenken hos oss når jeg vokste opp. Kloke ord, men jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt de.

Jeg var forbannet når rasefprbudet kom, men etterhvert " tålte" jeg det og " glemte" det bort.

Vi trenger å bli minnet på hvor urettferdig det er, vi som ikke er berørt. Få gjerne Per - Olav til å sende inn noen ord om at den siste tjekkoslavikiske ulvehunden har gått bort til hundesport også, med noen ord om hvor urettferdig det også er.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fantastisk Mari, få det på trykk overalt hvor det kan trykkes spør du meg. Skjønner så inderlig vel hva du mener med akkurat den rasen. Hva kan vi gjøre for å få myndighetene på banen igjen? NKK skriver at de driver lobbyvirksomhet i forhold til hundeloven. Virker ikke som de kommer noe videre ennå da. :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enormt godt skrevet, og en viktig påminnelse. Jeg vet at kampen sikkert er tapt, men mye vann har rent i sjøen og kanskje det kunne være en ide å sende dette til medlemmene i justiskomiteen på Stortinget, og evt. også departementet? Det var såpass personlig og fint at du kunne kanskje få noe presse på det også. Men det krever jo at du orker og har lyst selvsagt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke bare politikerne det står på, i første omgang er det oss det står på. Hvorfor endre på en lov som " alle" har godtatt liksom? En mobilisering hadde vært på sin plass, men det er så vanskelig å få frem alle fakta uten media på sin side. Men det betyr ikke at man ikke kan forsøke. Igjen og igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke bare politikerne det står på, i første omgang er det oss det står på. Hvorfor endre på en lov som " alle" har godtatt liksom? En mobilisering hadde vært på sin plass, men det er så vanskelig å få frem alle fakta uten media på sin side. Men det betyr ikke at man ikke kan forsøke. Igjen og igjen.

Jeg er enig i at vi må engasjere oss. Samtidig er det sånn at det til syvende og sist er politikerne som bestemmer, og det hjelper ikke hvor mye vi engasjerer oss hvis vi ikke klarer å vekke minst en politiker (jeg tror egentlig vi er enige her altså). All verdens underskriftskampanjer og facebook-grupper er tomme slag i intet om man ikke også får med seg politikerne. En bredt anlagt folkeaksjon med både presseoppslag og kampanjer rettet direkte mot politikerne hadde selvsagt vært det ideelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det er så mange narkomaner som går rundt med amstaff eller amstaff mikser. Har sett de vokse opp fra valp til voksen støtt og stadig ingen tar og avliver disse politiet ser de også men gjør ingenting men den stakkars svenske familienhunden skulle bøte med livet i trondheim.

Plenty av disse blir avlivet. Plenty. Her ligger det mange uskyldige hundeliv som aldri fikk en stemme. Det er uhyrlig.

For min egen del så synes jeg at det er trist at den tsjekkoslovakiske ulvehunden er forbudt. Hvor i all verden kom grunnlaget for det forbudet fra?

Tja. Hvor kommer grunnlaget for forbudet mot de andre rasene fra? Det ene er ikke mer meningsløst enn det andre. Den praktiske konsekvensen derimot, er det enorm forskjell på.

Tusen takk for fine ord, alle sammen. :) Presse? Tror dere det? Really? Hundesport er én ting, der når man mange hundeengasjerte, (og det er helt essensielt at vi står sammen om dette, det har vi ikke gjort før), men hva slags annen presse tenker dere på? Jeg tar orket, det er ikke noe problem. Engasjementet er der i bøtter og spann, men å finne riktig kanal har jeg hatt store problemer med i snart ti år. :hmm:

Jeg synes dette er en utrolig viktig sak på så mange plan. Det handler ikke bare om amstaffen, men om hundesynet, at vi som folk anerkjenner enkeltindividets verdi, og ikke minst om at vi hundefolk setter grenser og krever å bli hørt på vegne av bpde oss selv og hundene. Raseforbud har store ringvirkninger som brer seg langt utenfor de involverte rasene. Det er en big deal rett og slett.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Plenty av disse blir avlivet. Plenty. Her ligger det mange uskyldige hundeliv som aldri fikk en stemme. Det er uhyrlig.

Tja. Hvor kommer grunnlaget for forbudet mot de andre rasene fra? Det ene er ikke mer meningsløst enn det andre. Den praktiske konsekvensen derimot, er det enorm forskjell på.

Tusen takk for fine ord, alle sammen. :) Presse? Tror dere det? Really? Hundesport er én ting, der når man mange hundeengasjerte, (og det er helt essensielt at vi står sammen om dette, det har vi ikke gjort før), men hva slags annen presse tenker dere på? Jeg tar orket, det er ikke noe problem. Engasjementet er der i bøtter og spann, men å finne riktig kanal har jeg hatt store problemer med i snart ti år. :hmm:

Jeg synes dette er en utrolig viktig sak på så mange plan. Det handler ikke bare om amstaffen, men om hundesynet, at vi som folk anerkjenner enkeltindividets verdi, og ikke minst om at vi hundefolk setter grenser og krever å bli hørt på vegne av bpde oss selv og hundene. Raseforbud har store ringvirkninger som brer seg langt utenfor de involverte rasene. Det er en big deal rett og slett.

Jeg mente "stor presse", altså de store som når mange. Hvis det ikke skal drukne i massen, bør man i så fall kanskje satse på en koordinert "aksjon" der man samtidig gjør fremstøt i forhold til både politikere og media. Og julen er kanskje ikke den beste tiden.

Det var noe med blandingen mellom et sterkt personlig budskap og saklig faktainformasjon som gjør at jeg tror du i hvert fall har en mulighet til å nå frem og tenne pressen. Men jeg kan langt fra mye om dette.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Skal tygge litt på den. Tar gjerne flere innspill om hvordan bli hørt av media. Noen som jobber med slikt her inne?

Det var noe med blandingen mellom et sterkt personlig budskap og saklig faktainformasjon som gjør at jeg tror du i hvert fall har en mulighet til å nå frem og tenne pressen. Men jeg kan langt fra mye om dette.

Det var veldig koselig sagt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pusler litt med lokalpolitikk for tiden og kan kanskje bidra noe i forhold til eventuelle politiske prosesser (jeg har ikke et stort kontaktnett foreløpig, bare så det er sagt) med mindre noen kan mer om det enn meg (noe som er veldig sannsynlig siden jeg er debutant).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har forsøkt å samle oss flere ganger, vi som er mest engasjert i Hundeloven. Men det rotes alltid litt i grøten, det er uenighet i fokus eller angrepsvinkel. Ikke minst er det vanskelig for folk å binde seg, de har jo jobb og familie og et helt liv utenom.

Vi trenger penger iallfall, det er helt sikkert. NKK har penger og påvirkningskraft. Jeg tror man er helt avhengig av å ha de i ryggen, og om man skal sette igang noe store greier så tror jeg også at de bør være involver/informert og samkjørt.

Det er vanskelig å få snudd en slik lov. Det som teller i vår favør er at dette faktisk engasjerer folket. Det var kjempeinteresse for denne forskriften og megablest i frokant av den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er veldig ydmyk i forhold til at dere er mange som har jobbet mye med dette over mange år, og som kan mye mer om dette enn mange (de fleste?) av oss andre. Samtidig vet jeg fra lignende prosesser i arbeidssammenheng at man blir litt "metodeblind" etter å ha holdt på med noe lenge ("det der er det ikke noe vits i å prøve, det har vi prøvd mange ganger før" og så er det bare en litt annen vinkling eller variant av noe som skal til for å snu prosessen slik at det likevel var et poeng å prøve en gang til). Men jeg ser at du har rett i alle forbeholdene og det er nok viktig at det blir så bredt som mulig, jeg vet at dette er en lov det er vanskelig å få endret, og som det kanskje også har gått noe prestisje i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...