Gå til innhold
Hundesonen.no

Unge hannhunder i avl


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Poenget er vel at det er alltids noe som kan dukke opp senere. Skal man være garantert at bikkja holder seg frisk hele sitt liv, så får man bare brukt bikkjer som er døde, forhåpentligvis av alderdom.

Ta f.eks alaska huskyen jeg hadde. Han fikk problemer med prostata i en alder av 8-9 år (han ble kastrert for dette som 9 åring). Dinamor har jeg alt nevnt, problemer med nyrene og utviklet katarakt som 7 åring. Ei tispe jeg veit om, utviklet skuddredsel som godt voksen (nei, jeg mente ikke Dina nå, men det gjelder forøvrig for henne også). Faren til AH'en fikk skjellet-kreft som 7 åring. En hund fikk epilepsi som 5 åring. En tispe fikk en øyesykdom (husker ikke hva den heter) og måtte operere ut et øye og ble blind på det andre som 8 åring. Osv..

Å velge avlsdyr er alltid et sjansespill, så hvor lenge skal man vente da? Hvor gamle er de når de er gamle nok til at man veit, liksom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Med argumentene som fremkommer her så er vi ikke langt unna noe en veldig kjent oppdretter sa engang. Man skulle la alle hanner vokse opp, fryse ned sæd, meriteres, helsesjekkes etter alle kunstens re

Kan ikke slike tilfeller rapporteres til NKK? I siste Hundesport tok de opp en rekke tilfeller hvor de hadde gått inn med avlsforbud, advarsler, registreringsforbud ++ pga alderen på avlsdyrene. Gr

Jo, jeg er enig i at det er et dårlig eksempel. Men i dag kunne jeg ikke ha stått for det valget jeg gjorde da (knotete setning, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). At han hadde kvaliteter som j

Og tanken er at "alt hjelper", når det kommer til alder. Vi er åpenbart fundamentalt uenige. Spent på om jeg får en åpenbaring om jeg noen gang blir oppdretter som gjør at jeg firer på kravene. Håper ikke det.

Vi er ikke "åpenbart uenig" nei, men av alle faktorene som spiller inn når man velger avlsdyr, så er jeg litt usikker på hvor jeg setter alder hen. Ideelt sett så bør hannen være gammel nok til at det ikke kommer noen overraskelser ihh til helse og mentalitet, han burde hatt noen kull, og avkommene hans burde være gamle nok til at de har blitt sjekket når det kommer til helse og mentalitet. I praksis, nå som jeg har leita etter hannhund til tispeskinnet mitt i 3 år, så har som sagt endt opp med hanner som enten er døde eller ganske unge.

Av egne kjøpte valper, har to av fedrene vært 5 år, de to andre fedrene har vært 9 år eller eldre (mener jeg å huske, godt voksne gutter ihvertfall). Det har vært like mange overraskelser etter de gamle gutta, som det har vært av de som "bare" har vært voksne.

EDIT: Av 4 innkjøpte valper, har var Dina den yngste moren med sine 3.5 år, Gubbelille sin mamma var den eldste med sine 8 år. Bare for å ta med tispene også.

EDIT2: Måtte legge til et ord og sånt :P

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan ikke være så lett å være hannhundeier heller, med alle kravene som stilles. Og selvfølgelig er det slik i oppdretterverdenen at det er hannhunden som gir de blå øynene, de steile skuldrene, de dårlige hoftene og all allergien. Det er aldri tispa eller kombinasjonen.

Og noen må jo bruke en hannhund først også, selv om en ønsker at den har voksne avkom som kan bære vitnesbyrd om hva hannen kan tenkes å gi. Og om sønnene ble så bra, så burde jo de være aktuelle å bruke i avl i stedet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

F.eks. en jakthund: om den har arbeidsviljen/instiktene i orden er jo det viktige - ikke hva det står på papiret. Så dersom man VET at hunden er en knallgod jakthund, er det selvsagt ikke noe i veien for å bruke den selv om eieren ikke har det "pøkk" interesse for jaktprøver og gidder ikke stille på dem? Men noen vil sikkert bombastisk påstå at en jakthund uten jaktprøvepremiering er ikke noen god avlshund og burde ikke vært lov til å brukes i avl.

Men hvem som helst kan si at hunden dems er god til å jakte, uten at det er mer enn "Ok". Jeg synes ikke man bør avle på en Ok jakthund. Skal man få på papiret at hunden er god, hvor det vil dømmes rettferdig, så må man gå på jaktprøver. Jeg synes ikke man bør avle på jakthunder uten at dem har jaktpremieringer å vise til(med unntak hvor det er vorsteh til trekk osv.). Det er min mening! Og hvorfor skulle ikke en eier ville gå på prøver om hunden var "knallgod"? Det skjønner ikke jeg. Kunne ikke personen gått på EN prøve, og vist at hunden var god? Enn å ikke gå på en prøve og si at hunden er god, men det er noe ingen egentlig vet.. Jeg hadde aldri kjøpt jakthund til jakt og prøver uten at foreldrene hadde premieringer på jaktprøver :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvem som helst kan si at hunden dems er god til å jakte, uten at det er mer enn "Ok". Jeg synes ikke man bør avle på en Ok jakthund. Skal man få på papiret at hunden er god, hvor det vil dømmes rettferdig, så må man gå på jaktprøver. Jeg synes ikke man bør avle på jakthunder uten at dem har jaktpremieringer å vise til(med unntak hvor det er vorsteh til trekk osv.). Det er min mening! Og hvorfor skulle ikke en eier ville gå på prøver om hunden var "knallgod"? Det skjønner ikke jeg. Kunne ikke personen gått på EN prøve, og vist at hunden var god? Enn å ikke gå på en prøve og si at hunden er god, men det er noe ingen egentlig vet.. Jeg hadde aldri kjøpt jakthund til jakt og prøver uten at foreldrene hadde premieringer på jaktprøver :)

Men hvorfor er det så viktig at hunden viser hva han har, når det er like viktig hva foreldrene og linjene bakover har? Hvis begge foreldre er topp premierte, besteforeldre har gjort det bra osv., hvilken rolle spiller det da at bikkja di går og gjemmer seg om den ser en rype?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor er det så viktig at hunden viser hva han har, når det er like viktig hva foreldrene og linjene bakover har? Hvis begge foreldre er topp premierte, besteforeldre har gjort det bra osv., hvilken rolle spiller det da at bikkja di går og gjemmer seg om den ser en rype?

Ville du avlet hunder til jakt om din hund "går og gjemmer seg om den ser en rype"? Det ville ikke jeg. Det er nok av gode jakthunder å avle på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville du avlet hunder til jakt om din hund "går og gjemmer seg om den ser en rype"? Det ville ikke jeg. Det er nok av gode jakthunder å avle på.

Neida, JEG ville ikke det. Men selv om din hund ikke gjør det bra, så ligger det jo i linjene. Det er vel det samme som om man avler på en hund med HD C hvor søsken, foreldre og besteforeldre er fri? Det kan være et avvik fra genene eller noe som har forårsaket det. På samme måte mener en del at det ikke gjør noe å avle på unge hunder som ikke har utviklet seg ferdig enda, så lenge linjene er gode og hunden lover bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke all verdens erfaring med avl men har jo noen tanker likevel.

Selv ville jeg ikke brukt en hannhund som ikke har vist noe, hverken på jakt eller utstilling. Hunden måtte nødvendigvis ikke vært premiert men ihvertfal stilt på prøve og evt vært på trening/jakt med den, slik at jeg selv har sett hunden.

Men i utgangspunktet vil jeg at den skal være jaktpremiert. Under 1 år tror jeg hadde vært helt uaktuelt uansett. Men rundt 2 år og oppover burde vært greit.

Nå har jeg ikke tispe men en hannhund jeg håper noen vil bruke etterhvert. Som Emma er inne på, det er ikke så lett å være hanhund og skal tilfredsstille alle heller. For min egen del vil jeg også stille visse krav til evt tisper Amigo skal brukes på.

Faren til Amigo var en ung hannhund da han ble brukt, som ikke hadde vist noe som helst. Og han har ikke gjort det spesielt bra heller ette¨på..linjene er derimot veldig bra. Kullet er veldig spredt. Hannhundene er ganske bra, mens tispene er ikke noe særlig tess. Dette er jo "faren" ved å bruke en ukjent umerittert hannhund - man aner ikke hva man får. (det gjør man vel aldri ellers også).

Synes at når hannhunden er 2-4 år burde være en passelig tid til å ha noen kull, for deretter å se resultatene av disse før han evt ble benyttet noe mer. Venter man til hunden er 6-7-8 år har man kanskje ikke så mange år etterpå igjen, om resultatene fra parringen ble bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg synes det kan være lurt å la hannhunden (dersom den er interessant pga nye linjer eller andre årsaker) ha noen kull i ung alder, og så se hva det blir. 2-5 kull f.eks., litt avhengig av hvor stor rasen er, og på forskjellige tispelinjer.

Størst fremgang får man ved å bruke "siste nytt", i alle fall i teorien.

Men avkomsgransking er tross alt den sikreste metoden for å måle en hunds verdi i avl.

Men nå er det ofte sånn at man ikke får tilbudene "i ett sett", så mange velger vel å slå til om/når de får tilbudet, og blir smigret over interessen.

Men endel importer, tenker da spesielt på schäfer, kan bli "oppbrukt" på veldig kort tid, med mange kull etter seg. Litt kjedelig om det viser seg at det var noen alvorlige feil som gikk igjen. Da er en hel generasjon "rasert".....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, ting KAN dukke opp, vi vet hunder som utvikler epilepsi, får urinkrystaller, hjerteproblemer osv. Så selv om dette kanskje ikke er direkte vanlig på rasen så kan det jo skje. Ville man tapt noe på å vente et halvt år, år med å bruke hannen? Jo eldre hunden er jo større sjanse er det jo for at det som ligger skjult vil komme frem? Er jo lett å se på noah og willy som har fine kull med flotte hofte og albustatistikker som flotte representanter for at det ikke er noe problem å bruke unge hanner. Men hva om willy hadde segnet om på toårsdagen av arvelig hjertesvikt? Helt hypotetisk, selvsagt, men hadde du likevel sittet med god følelse ovenfor kullene? Eller ville du drøyet litt lenger med en annen hanhund?

Det kan alltid dukke opp noe, uansett alder. Jeg kom inn i en "stim" for endel år siden:

Malletispe som ble paret i Danmark med 9 år gammel politihund. Da valpene var 9 uker, døde han av hjertestans. 9 år er ikke noen alder å bare stupe for en belger, så det var ikke så stas.

-Groenendaeltispe som ble importer ferdig paret med en 7 år gammel avlsmatador. Det ble hans siste kull, han fikk kreft i milten og var avlivet før kullet var leveringsklart.

Så det kan skje enten hannen er 13 mnd. og er debutant eller 7 år og matador.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan alltid dukke opp noe, uansett alder. Jeg kom inn i en "stim" for endel år siden:

Malletispe som ble paret i Danmark med 9 år gammel politihund. Da valpene var 9 uker, døde han av hjertestans. 9 år er ikke noen alder å bare stupe for en belger, så det var ikke så stas.

-Groenendaeltispe som ble importer ferdig paret med en 7 år gammel avlsmatador. Det ble hans siste kull, han fikk kreft i milten og var avlivet før kullet var leveringsklart.

Så det kan skje enten hannen er 13 mnd. og er debutant eller 7 år og matador.

Hjertestans på en niåring og kreft på en 7 åring er naturlige variabler, og kan ikke sammenlignes med at det skjer med hunder under tre år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Like fullt et problem om det nedarves. Har sett kreft som følger linjer på både M og G,, og det er ikke alltid alderen er like høy i neste generasjon når dette slår til.

Helt sant. Dessverre er det enkelte typer kreft som er arvelig disponert, vi har det på GD også. Og det tar noen generasjoner før dette oppdages. Det tar lenger tid ved å bruke eldre hunder, men det blir også færre affiserte pga det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...