Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten rase til bruks/LP/AG


MagreteMartensBreivik
 Share

Recommended Posts

Hva med kooiker?

Er vel ikke akkurat en rase som anbefales til alt mulig ? :)

Har vært ganske mye tråder og erfaringer rundt kooiker i det siste på sonen og jeg tror ikke det er en så potet hund alltid.

http://hundesonen.no/forum/topic/59442-fortell-meg-om-kooikeren/page__p__1140316__hl__kooiker__fromsearch__1#entry1140316

http://hundesonen.no/forum/topic/59174-vi-oensker-oss-en-liten-potet-hund/page__view__findpost__p__1131320

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 72
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Kelpie, kelpie, kelpie

Er vel ikke akkurat en rase som anbefales til alt mulig ? Har vært ganske mye tråder og erfaringer rundt kooiker i det siste på sonen og jeg tror ikke det er en så potet hund alltid. http://hun

Jeg tenkte litt på lanchashire heeler jeg??

Pinscher da?

Når du har ambisjoner om å trene lp, ag og bruks og redningshund så skal jeg være helt ærlig og si at større hunder er mer å foretrekke som flere har trekt frem.

Jeg har selv en corgi som har korte ben og hun sliter jo med runderingen, så vi har sluttet å trene rundering med hun og bruker heller kelpien med lange ben.

Skulle jeg hatt en hund til ag, bruks, lp ol hadde jeg valgt en gruppe 1 hund, kelpie er et flott valg, belgerne er fine, jakt golden ol. Er masse bra hunder til å drive aktivt i de sportene. Istedenfor å kjøpe seg en rase som har begrensninger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel ikke akkurat en rase som anbefales til alt mulig ? :)

Har vært ganske mye tråder og erfaringer rundt kooiker i det siste på sonen og jeg tror ikke det er en så potet hund alltid.

http://hundesonen.no..._1#entry1140316

http://hundesonen.no...ost__p__1131320

Jeg anbefaler sjelden kooikeren, og vi kooikereiere har en tendens til å trekke frem rasens dårlige (eller krevende) trekk. Meen, jeg tenkte faktisk da jeg leste TS sitt startinnlegg, at kooikeren kunne være et godt alternativ for henne.

Pelsstell: Krever ingen klipping, hverken til hverdags eller ustilling. Pelsen floker seg svært lite og er selvrensende.

Størrelse: Standarden sier 35-40cm (+/-2cm), men endel er større. Min er 42cm og veier 11 kg.

Aktivitetsnivå: Kooikeren må aktiviseres, både fysisk og mentalt. De er gjerne med på laaange fjellturer uten problem.

Bruksområde: Opprinnelig var kooikeren er lokkende andehund. Det vil si at den skulle lokke ender inn i spesialbygde feller og måtte jobbe både selvstendig og nær føreren sin. Utenom fangssesongen ble den brukt til å holde andefellen og gården generelt fri for uønskede smådyr.

Idag brukes kooikere i både lp, agility og spor. Jeg kjenner også en som er på god vei til å bli redningshund. Jeg trener agility med min og han er veldig førerorientert og morsom å trene med (utenom at vi har hatt en litt vanskelig periode nå hvor løpetisper har vært litt for spennende, men akkurat det har med alder og at han er hannhund å gjøre).

Naturlig skepsis: Kooikeren er noe reservert for fremmede, men dette varierer veldig fra individ til individ. Taxi er av typen som gjerne hilser på alle på t-banen og kan tilogmed finne på å hoppe opp på fanget til fremmede folk han finner ut at han liker spesielt godt. Men hvis det er veldig viktig for TS å ha en naturlig sosial rase, bør man være klar over at det ikke er sikkert at kooikeren vil hilse på alle og enhver før den blir kjent med dem.

For å konkludere da - kooikeren er en krevende rase, men hvis man har den rette innstillingen om at hunden faktisk skal brukes, har den et utrolig potensiale :)

Jeg synes det er viktig å nevne rasens positive sider også, spesielt når dette gjelder en person som ønsker å bruke hunden til noe annet enn som ren familiehund. Veldig mange velger kooikeren på grunn av utseende, uten å være klar over hva som kreves av den.

Men ja, den er naturlig reservert og det er en intellegent, myk og følsom rase, uten at jeg vil si at den er pinglete.

Edit: rettet et par skrivefeil

Endret av IreneN
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker så mye for at folk tar seg tid til å svare her :) setter pris på det!

Papillonpels er litt avhengig av kvalitet og linjer -jeg har to stykker, ei som ligner på snømannen kalle bare hun har sett et snefnugg og som dessuten drar med seg alt av kvist og kvast fra skogen, mens den andre aldri har hatt en snøball eller en kvist hengende i pelsen, selv om de er like aktive og på de samme turene.

Når det er sagt, så tror jeg ikke papillon er rasen for deg om du tenker bruks eller redning. Særlig redningshund trening er så tidkrevende og kostbart at det driver man ikke bare "litt" med, det er enten noe man satser på eller lar det være. Av de rasene du nevner i startinnlegget er vel kelpie det beste alternativet i så måte. Evt. en retriever. Eller en schäfer. Skal man satse på å få en godkjent redningshund bør man ha en rase der det er overhengende sannsynlig at man får en hund som klarer det, ikke en der man lager masse ekstra arbeid for en selv og treningskompiser for å bli norges første og eneste med en godkjent hvanåennorginal rase.

Tenker du mer på lydighet og agility, så KAN papillon være rasen for deg - men tipper du finner andre raser du liker bedre utseednemessig (basert på lista di), og pelsmessig. Det er ikke garantert at du får en kladdefri utgave, og uansett har ikke pappisene underull og må nok kles på store deler av vinteren nordpå.

Enig, tror ikke papillon er helt rasen jeg er ute etter nå. Men takk for info :)

Quoten din ble borte, Magrete! :)

Pelsstell på puddel vet jeg særs lite om, men du får kanskje en pekepinn i denne tråden? :)

Mitt inntrykk er at en stimulert puddel ikke er spesielt høylydt, men igjen, det er nok andre som kan gi deg et mer riktig og detaljert svar!

Hvis du absolutt ønsker hund i mellomstr ag, så kan du nok skyve til side ak. De aller fleste havner i stor, selv om det selvsagt er noen få som akkurat kryper under på målingen.

Kelpiejypling, 15 mnd, på agilitytrening! :ahappy:

Ups, vet ikke hva jeg gjorde siden quoten ble borte :pinch:

Men takker så mye for svar. Kan hende jeg må nedprioritere kravet til størrelse for å få den hunden jeg ønsker meg. AG er ikke det viktigste for meg på noen som helst måte, regner med det bare blir for gøy. Så om vi ikke skal konkurrere spiller det jo ingen rolle om den er 44 cm høy :P

Takker for klipp av kelpiejyplingen, så flinke :D

Min får en god del snøballer i pelsen, men jeg har blitt tipset om en balsamspray som skal gjøre slik at pelsen ikke får snøballer. Om den funker eller ei får denne vinteren vise. Den heter ihvertfall Rinser 103 om noen er interesserte :) Ellers så kan man også kle på dem heldekkende drakt.

Jeg impregerte cockeren om vinteren, med matolje i behenget :sweat: Funka fint, og sikkert billigere enn spesialbalsam

Jeg tenkte litt på lanchashire heeler jeg??

Har også tenkt på heeleren, men er usikker pga bygningen. Og kanskje litt vel lave. Men virker kule :yes:

Når du har ambisjoner om å trene lp, ag og bruks og redningshund så skal jeg være helt ærlig og si at større hunder er mer å foretrekke som flere har trekt frem.

Jeg har selv en corgi som har korte ben og hun sliter jo med runderingen, så vi har sluttet å trene rundering med hun og bruker heller kelpien med lange ben.

Skulle jeg hatt en hund til ag, bruks, lp ol hadde jeg valgt en gruppe 1 hund, kelpie er et flott valg, belgerne er fine, jakt golden ol. Er masse bra hunder til å drive aktivt i de sportene. Istedenfor å kjøpe seg en rase som har begrensninger :)

Ja, det er veldig sant det du skriver der. Velge rase strategisk. Jeg har jo fra før av en rase med... ja, visse begrensninger når det kommer til hundesport :P

Endret av AnetteH
fikset quote surr
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler sjelden kooikeren, og vi kooikereiere har en tendens til å trekke frem rasens dårlige (eller krevende) trekk. Meen, jeg tenkte faktisk da jeg leste TS sitt startinnlegg, at kooikeren kunne være et godt alternativ for henne.

Pelsstell: Krever ingen klipping, hverken til hverdags eller ustilling. Pelsen floker seg svært lite og er selvrensende.

Størrelse: Standarden sier 35-40cm (+/-2cm), men endel er større. Min er 42cm og veier 11 kg.

Aktivitetsnivå: Kooikeren må aktiviseres, både fysisk og mentalt. De er gjerne med på laaange fjellturer uten problem.

Bruksområde: Opprinnelig var kooikeren er lokkende andehund. Det vil si at den skulle lokke ender inn i spesialbygde feller og måtte jobbe både selvstendig og nær føreren sin. Utenom fangssesongen ble den brukt til å holde andefellen og gården generelt fri for uønskede smådyr.

Idag brukes kooikere i både lp, agility og spor. Jeg kjenner også en som er på god vei til å bli redningshund. Jeg trener agility med min og han er veldig førerorientert og morsom å trene med (utenom at vi har hatt en litt vanskelig periode nå hvor løpetisper har vært litt for spennende, men akkurat det har med alder og at han er hannhund å gjøre).

Naturlig skepsis: Kooikeren er noe reservert for fremmede, men dette varierer veldig fra individ til individ. Taxi er av typen som gjerne hilser på alle på t-banen og kan tilogmed finne på å hoppe opp på fanget til fremmede folk han finner ut at han liker spesielt godt. Men hvis det er veldig viktig for TS å ha en naturlig sosial rase, bør man være klar over at det ikke er sikkert at kooikeren vil hilse på alle og enhver før den blir kjent med dem.

For å konkludere da - kooikeren er en krevende rase, men hvis man har den rette innstillingen om at hunden faktisk skal brukes, har den et utrolig potensiale :)

Jeg synes det er viktig å nevne rasens positive sider også, spesielt når dette gjelder en person som ønsker å bruke hunden til noe annet enn som ren familiehund. Veldig mange velger kooikeren på grunn av utseende, uten å være klar over hva som kreves av den.

Men ja, den er naturlig reservert og det er en intellegent, myk og følsom rase, uten at jeg vil si at den er pinglete.

Edit: rettet et par skrivefeil

Takker for info om kooiker! Denne rasen hadde jeg heller ikke tenkt på. Vurderte den for endel år siden, men slo den fra meg pga reservertheten og noe om en blødersykom...?

Nå har jeg imidlertid hatt en skeptisk shiba i noen år,og skjønner at reservert er én ting, skepsis og redsel noe helt annet. Men jeg kjenner at jeg blir litt på tå hev når raser beskrives som reserverte, fordi jeg vet at endel oppdrettere gjemmer seg bak dette og bruker hunder med redsel og usikkerhet i avlen. Hvordan er dette innen din rase?

Og når du beskriver rasen som krevende, er det med tanke på at de må ha fysisk og mental trening daglig? Andre ting? Er de kjent for å være førerorienterte og greie å motivere sånn generelt? Er det mye samkjønnsaggresjon blant dem? Er det greit å få til en god innkalling på dem?

Masse spørsmål :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Om du vil kjøpe deg en hund å trene med og er interessert i bruks og rundering vil jeg si du gjør deg selv en veldig stor bjørnetjeneste ved å se på så små raser. Klart det kan gå på et lavt nivå, men papillon, heeler, scheperke osv. blir for små når det kommer til et stykke. Du trenger ikke en kjempestor hund, men bare du går opp på størrelse kelpie har du mye bedre forutsetninger.

Tenk også på om oppdretter og folk som anbefaller rasen har noen erfaring med hundetrening. De aller fleste raser egner seg godt til å "lære inn alle lydigetsøvelsene hjemme" eller "lærer kjempefort" eller "hadde kommet kjempelangt om eier var interesert i å konkurrere"... Finn noen som faktisk har erfaring med å bruke de forskjellige rasene for å få svar på om de har det som kreves for å trene på et litt høyere nivå. Det virker ikke som du er ute etter det mest ekstreme av det ekstreme akkurat, men det hadde vært synd om du hadde endt opp med en hund til som ikke er egna til trening. Ikke alle raser (eller individer av raser) som en gang i fortiden har vært brukt som gjeterhunder, er gode brukshunder i dag. Egenskaper må avles på for å beholdes...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har skjønt at de kan fungere til bl.a. agility, men tror ikke det er helt typen hund jeg er ute etter. Som en lenger nede var inne på er de kanskje ikke så egnet til redning eller bruks? Dessuten er kanskje ikke pelsen veldig funksjonell, om den skal springe i mark og fjell på daglig basis? Har som nevnt hatt vanlig cocker tidligere, og det behenget ville jo ha med seg det meste hjem fra skogen. Blir det sånn med papillon også?

Vi har (blandt annet) phalene. Nå har vi ikke hatt henne lengre enn siden i sommer, men hun er utrolig fin til alt. Hun spretter over, kryper under, snor seg rundt og er i allfall på sommerføre like funksjonell som tolleren vår. Ikke drar hun inn noe mer av skogen, heller. Hun bjeffer ikke (det er kanskje litt spesiellt?), eller hun kan bjeffe, men er stort sett taus, er vennlig mot alle og enkel å ta på armen i rulletrapper og slikt. Hun er ikke overbegeistret for regn og kulde, men det er da ikke noe problem å ta på hunden et dekken?

Nå leste jeg startinnlegget slik at det var LP og ag du først og fremst ville satse på. Der er iallfall phalenenurket til Ia her et supert valg. Siden er fokuset blitt vendt mot redning og bruks og da ville nok jeg også vurdert bruksschäfer, jaktgolden, bc, kelpie eller faktisk engelsk springer spaniel. Lykke til med valg av rase :)

Endret av ida
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du skal lese gjennom MIN rasevalgs-tråd, jeg! :ahappy: (Vi har nemlig akkurat samme utgangspunkt, og jeg fikk utrolig mange flotte svar!).

Jeg har to shibaer. De er helt skrullete lykkelige når de får hilse på folk, og Aiko (den eldste) er bare en eneste stor krøll av glede og entusiasme dersom noen smiler til henne. Den yngste liker mer å være nær, og er ikke så overivrig som storesøstra si. Bestekompisen deres er kooikeren Marvin, og sjøl om Marvin er over snittet sosial til koooiker å være, er det fortsatt Aiko som går bananas når vi treffer på folk.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er så redd for litt størrelse på brukshunden din? Min erfaring med shibaer er at de har et meget tydelig og godt språk, og gjerne leker litt røft. Aiko passer definitivt bedre sammen med større raser enn mindre, og alt Imouto vil er jo å løpe fort fort, så for henne spiller det ingen rolle. Jeg skjønner av beskrivelsene dine at din shibafrøken er helt på andre enden av skalaen i forhold til mine mtp motor, samarbeid og sosial kapasitet, men jeg trur ikke nødvendigvis at en stor hund blir feil for henne.

Dersom du har som målsetning å kunne jobbe aktivt innen hundesport, vil du få det mye lettere med en hund som rekker deg over kneet. :P

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du skal lese gjennom MIN rasevalgs-tråd, jeg! :ahappy: (Vi har nemlig akkurat samme utgangspunkt, og jeg fikk utrolig mange flotte svar!).

Jeg har to shibaer. De er helt skrullete lykkelige når de får hilse på folk, og Aiko (den eldste) er bare en eneste stor krøll av glede og entusiasme dersom noen smiler til henne. Den yngste liker mer å være nær, og er ikke så overivrig som storesøstra si. Bestekompisen deres er kooikeren Marvin, og sjøl om Marvin er over snittet sosial til koooiker å være, er det fortsatt Aiko som går bananas når vi treffer på folk.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du er så redd for litt størrelse på brukshunden din? Min erfaring med shibaer er at de har et meget tydelig og godt språk, og gjerne leker litt røft. Aiko passer definitivt bedre sammen med større raser enn mindre, og alt Imouto vil er jo å løpe fort fort, så for henne spiller det ingen rolle. Jeg skjønner av beskrivelsene dine at din shibafrøken er helt på andre enden av skalaen i forhold til mine mtp motor, samarbeid og sosial kapasitet, men jeg trur ikke nødvendigvis at en stor hund blir feil for henne.

Dersom du har som målsetning å kunne jobbe aktivt innen hundesport, vil du få det mye lettere med en hund som rekker deg over kneet. :P

Lykke til!

Takk for tips, skal sjekke svarene du fikk :)

Grunnen til at jeg har tenkt liten størrelse er stort sett Tinja. Hun er ikke av typen som leker røft med andre hunder, og synes det er ubehagelig med fysisk lek med større hunder.Hun leker bare "jeg jager deg, og så kan du jage meg etterpå"-leken. Når vi møter hunder ute inviterer hun til lek umiddelbart når et er hunder på samme eller mindre størrelse, ikke med større. Men kanskje jeg overproblematiserer. Hun har jo hundekompiser som er mye større enn seg selv, og så lenge de følger hennes regler er det helt greit :cowboy: Noen av dem er veldig tjo og hei ute, og bruker henne for eksempel som et hopphinder. Da kniper hun øynene igjen og ser ut som om hun håper det skal gå bra :P Når jeg tenker meg om er jo de fleste hundene vi omgås/har omgåtts (?) med en god del større enn henne.

Takker for realitetsorienteringer alle sammen, det trengtes :yes:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I de fleste tilfeller så får de jo et litt annet forhold til hverandre når de bor sammen :) Der kan du gå inn og styre hvis den nye blir for voldsom. Dessuten så blir det jo litt aldersforskjell på dem også :) Jeg tror ikke en større hund trenger å bli noe problem, og jeg støtter de som sier at det er bedre med en hund over knestørrelse.

Jeg har selv en staff, vi konkurrerer både i agility og lydighet. Hun er herlig å jobbe med, og blir bare mer og mer engasjert jo mer vi trener. Men jeg ser du ikke liker dem så godt utseendemessig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for info om kooiker! Denne rasen hadde jeg heller ikke tenkt på. Vurderte den for endel år siden, men slo den fra meg pga reservertheten og noe om en blødersykom...?

Nå har jeg imidlertid hatt en skeptisk shiba i noen år,og skjønner at reservert er én ting, skepsis og redsel noe helt annet. Men jeg kjenner at jeg blir litt på tå hev når raser beskrives som reserverte, fordi jeg vet at endel oppdrettere gjemmer seg bak dette og bruker hunder med redsel og usikkerhet i avlen. Hvordan er dette innen din rase?

Og når du beskriver rasen som krevende, er det med tanke på at de må ha fysisk og mental trening daglig? Andre ting? Er de kjent for å være førerorienterte og greie å motivere sånn generelt? Er det mye samkjønnsaggresjon blant dem? Er det greit å få til en god innkalling på dem?

Masse spørsmål :P

Irene skrev så fint, så jeg skal ikke utdype så mye, men jeg kan jo svare på det du spør om her. Når det gjelder blødersykdommen så er det Von Willebrants desease det er snakk om. Det er en sykdom som alle avlshunder DNA- testes for, men det er så godt som kun en formalitet. Det er svært få som har eller er bærer av sykdommen nå, og når alle dns- testes, og ingen bærere kan brukes i avl, og det dessuten aldri kan komme syke hunder/bærere ut av to friske foreldre, så er det minimal sjanse for å få en hund med denne sykdommen.

Innen kooiker er de fleste oppdrettere veldig obs på reserverthete. Rasen skal være reservert, men som du sikkert har observert med egen rase, er det en veldig tynn linje mellom reservert og redd, og kanskje til og med aggressiv pga redsel. Derfor dukker det opp individer hvor det tipper over. Da jeg så første innlegget ditt, tenkte jeg kooiker med en gang, men da du nevnte at du ikke ville ha en som var reservert, lot jeg vær å nevne det, fordi; Det kommer alltid til å være en viss "reserverthet" i alle kooikere, noen er værre i perioder, noen har det nesten ikke, men du vet aldri når du kjøper en valp akkurat hvordan den kommer til å bli. Det er et faktum at noen går over grensen til å være redde og nervøse, og man kan gjøre mye med trening, men ikke alt. Siden du i tillegg har en fra før som er litt reservert, og ikke vil gjøre det værre/ikke vil at den skal påvirke en valp negativt, ville jeg ivertfall vært utrolig nøye ift å møte evt foreldre osv på forhånd.

"Og når du beskriver rasen som krevende, er det med tanke på at de må ha fysisk og mental trening daglig? Andre ting? Er de kjent for å være førerorienterte og greie å motivere sånn generelt? Er det mye samkjønnsaggresjon blant dem? Er det greit å få til en god innkalling på dem?"

Jeg oppfatter rasen mer som krevende fordi den krever mer tankevirksomhet enn en del andre i treningen. Du kan ikke trene en kooiker, dere må trene SAMMEN. De kan være sta, de kan ha sin egen agenda, og de er utrolig utspekulerte og smarte (faktisk forbløffende smarte). Det krever ofte ikke så mye å lære dem øvelser/hindre osv, men det krever noe å få dem til å virkelig GI ALT (de er litt sånn "whats in it for me?"). I tillegg er det kanskje "hverdagslivet" gjennom de første tre årene, som er den største utfordringen for de fleste. De er førerorienterte, men har en tendens til å komme i en periode (som mange andre raser) sånn i 1 - 2 års alder, hvor de er totalt umotiverte. Som sagt, det krever mer tankevirksomhet på motivasjons og planleggingsdelen av treningen...

Desverre er det noe samkjønnsaggressjon hos Kooiker. Det er på en måte allmennt akseptert at to fremmede kooikerhanner, særlig i samme alder, kanskje ikke er en perfect match. Men det går an å trene på, OG mange blir veldig mye mer kloke i hodet når de tipper fire år...

Innkalling; Jaktinnstinkt varierer faktisk ganske mye fra individ til individ. Jeg har en som ligger sånn midt på treet, men han er mer interessert i spor, enn selve dyret... Jeg vil si at problemer med innkalling generelt øker parallelt med økende jaktinnstinkt. Og det kan man jo ikke planlegge... MEN det er ikke en utpreget jakthund, og de er samtidig veldig avhengig av sin familie, så de fleste har kooikere som holder seg i nærheten og som er brukbare på innkalling. Det er veldig få av de kooikereierne jeg kjenner som har noe problem med å ha hunden løs... Og jeg begynner å kjenne en del...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du har ambisjoner om å trene lp, ag og bruks og redningshund så skal jeg være helt ærlig og si at større hunder er mer å foretrekke som flere har trekt frem.

Jeg har selv en corgi som har korte ben og hun sliter jo med runderingen, så vi har sluttet å trene rundering med hun og bruker heller kelpien med lange ben.

Skulle jeg hatt en hund til ag, bruks, lp ol hadde jeg valgt en gruppe 1 hund, kelpie er et flott valg, belgerne er fine, jakt golden ol. Er masse bra hunder til å drive aktivt i de sportene. Istedenfor å kjøpe seg en rase som har begrensninger :)

Haha, du kan da ikke samenligne beina til en pinscher med en corgi!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det er STOR forskjell på pincher (som ble foreslått) og DVERGpincher! Pincher er ca 50 cm i mankehøyde (+/-)

Sorry, min feil. Kobla det til Simiras forslag om dvergpincher lenger opp i diskusjonen. Hos pinchern blir selvfølgelig ikke størrelse noen sak. De er kanskje ikke de aller enkleste å trene med, men umulig er det ikke nei :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Irene skrev så fint, så jeg skal ikke utdype så mye, men jeg kan jo svare på det du spør om her. Når det gjelder blødersykdommen så er det Von Willebrants desease det er snakk om. Det er en sykdom som alle avlshunder DNA- testes for, men det er så godt som kun en formalitet. Det er svært få som har eller er bærer av sykdommen nå, og når alle dns- testes, og ingen bærere kan brukes i avl, og det dessuten aldri kan komme syke hunder/bærere ut av to friske foreldre, så er det minimal sjanse for å få en hund med denne sykdommen.

Innen kooiker er de fleste oppdrettere veldig obs på reserverthete. Rasen skal være reservert, men som du sikkert har observert med egen rase, er det en veldig tynn linje mellom reservert og redd, og kanskje til og med aggressiv pga redsel. Derfor dukker det opp individer hvor det tipper over. Da jeg så første innlegget ditt, tenkte jeg kooiker med en gang, men da du nevnte at du ikke ville ha en som var reservert, lot jeg vær å nevne det, fordi; Det kommer alltid til å være en viss "reserverthet" i alle kooikere, noen er værre i perioder, noen har det nesten ikke, men du vet aldri når du kjøper en valp akkurat hvordan den kommer til å bli. Det er et faktum at noen går over grensen til å være redde og nervøse, og man kan gjøre mye med trening, men ikke alt. Siden du i tillegg har en fra før som er litt reservert, og ikke vil gjøre det værre/ikke vil at den skal påvirke en valp negativt, ville jeg ivertfall vært utrolig nøye ift å møte evt foreldre osv på forhånd.

"Og når du beskriver rasen som krevende, er det med tanke på at de må ha fysisk og mental trening daglig? Andre ting? Er de kjent for å være førerorienterte og greie å motivere sånn generelt? Er det mye samkjønnsaggresjon blant dem? Er det greit å få til en god innkalling på dem?"

Jeg oppfatter rasen mer som krevende fordi den krever mer tankevirksomhet enn en del andre i treningen. Du kan ikke trene en kooiker, dere må trene SAMMEN. De kan være sta, de kan ha sin egen agenda, og de er utrolig utspekulerte og smarte (faktisk forbløffende smarte). Det krever ofte ikke så mye å lære dem øvelser/hindre osv, men det krever noe å få dem til å virkelig GI ALT (de er litt sånn "whats in it for me?"). I tillegg er det kanskje "hverdagslivet" gjennom de første tre årene, som er den største utfordringen for de fleste. De er førerorienterte, men har en tendens til å komme i en periode (som mange andre raser) sånn i 1 - 2 års alder, hvor de er totalt umotiverte. Som sagt, det krever mer tankevirksomhet på motivasjons og planleggingsdelen av treningen...

Desverre er det noe samkjønnsaggressjon hos Kooiker. Det er på en måte allmennt akseptert at to fremmede kooikerhanner, særlig i samme alder, kanskje ikke er en perfect match. Men det går an å trene på, OG mange blir veldig mye mer kloke i hodet når de tipper fire år...

Innkalling; Jaktinnstinkt varierer faktisk ganske mye fra individ til individ. Jeg har en som ligger sånn midt på treet, men han er mer interessert i spor, enn selve dyret... Jeg vil si at problemer med innkalling generelt øker parallelt med økende jaktinnstinkt. Og det kan man jo ikke planlegge... MEN det er ikke en utpreget jakthund, og de er samtidig veldig avhengig av sin familie, så de fleste har kooikere som holder seg i nærheten og som er brukbare på innkalling. Det er veldig få av de kooikereierne jeg kjenner som har noe problem med å ha hunden løs... Og jeg begynner å kjenne en del...

Siden du svarte så bra Marianne, så trenger ikke jeg å gjenta alt du har skrevet :D

Kjenner meg veldig igjen på det der med "what's in it for me", hehe.. Sier innimellom at jeg har en "pølselydig" hund - som gjør alt jeg ber han om og er superoppmerksom og lydig hvis han vet det venter en pølsebit (eller noe annet godt), men som ikke alltid synes det er så fryktelig spennende å jobbe uten å få noe særlig igjen for det. Stor kontrast til springeren, som er en skikkelig "willing to please" hund ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke litt rart å forslå pincher og andre hunder som sikkert kan trenes til mye rart, men som i utgangspunktet ikke har verken egenskapene eller pelskvaliteten TS etterlyser. Hun vil ha en brukshund som ikke fryser. eller kladder snø eller drar inn skauen, så vidt jeg har forstått.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du svarte så bra Marianne, så trenger ikke jeg å gjenta alt du har skrevet :D

Kjenner meg veldig igjen på det der med "what's in it for me", hehe.. Sier innimellom at jeg har en "pølselydig" hund - som gjør alt jeg ber han om og er superoppmerksom og lydig hvis han vet det venter en pølsebit (eller noe annet godt), men som ikke alltid synes det er så fryktelig spennende å jobbe uten å få noe særlig igjen for det. Stor kontrast til springeren, som er en skikkelig "willing to please" hund ;)

Jeg har brukt 3 år på å jobbe meg/oss opp på et nivå hvor Linux jobber fordi han VIL jobbe, både på agility og lydighet, ikke fordi det er godbiter i lomma. Det har nok både med modning å gjøre, og med akkurat det der "whats in it for me- mentaliteten"- man må på en eller annen måte finne en metode hvor man gjør selve aktiviteten like bra som den beste forsterkeren. Og det er ikke nødvendigvis så lett... Så vi kan vel konkludere med at det er ikke den ENKLESTE brukshunden man kan skaffe seg, men de som får den til, NÅR man får den til, så er den en potet som kan brukes til det meste... Den har stort potensiale, men man må bruke litt tid på å forstå den:) (for de som er mer nysgjerrig på kooiker, så skriver vi for tiden på rasebeskrivelse av kooikeren til hundesport, det blir stas:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke, men i denne sammenhengen blir resultatet omtrent det samme selv om dp er lettere i kroppen.

Der er forskjell på en DP og en Pinscher..

(Dverg)

Edit: så lenger opp her du ble forklart ;)

Du kan lett få en pinscher med stor arbeidsvilje. Men det krever selvfølgelig mer enn hva det gjør med en BC. (som er villig til å DØ for den ballen du holder i hånden ;)

Men så er det jo desto MYE kulere å lykkes med enn noe annet enn BC :D

Her er det to filmer av to forskjellige pinschere :)

Trayan som du ser i første film har også klart utholdenhetsprøven i rik-programmet (AD) og ferdselsprøven (BH) ! :punk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Der er forskjell på en DP og en Pinscher..

(Dverg)

Edit: så lenger opp her du ble forklart ;)

Du kan lett få en pinscher med stor arbeidsvilje. Men det krever selvfølgelig mer enn hva det gjør med en BC. (som er villig til å DØ for den ballen du holder i hånden ;)

Men så er det jo desto MYE kulere å lykkes med enn noe annet enn BC :D

Her er det to filmer av to forskjellige pinschere :)

Trayan som du ser i første film har også klart utholdenhetsprøven i rik-programmet (AD) og ferdselsprøven (BH) ! :punk:

Jeg vet utmerket godt forskjellen på dvergpincher og pincher, og den eneste fordelen jeg ser med pinchern her i forhold til dp er at de har en veldig fin størrelse. TS vil ha en hund som er lettlært og egner seg godt til lp, ag og bruks/redning. Det finnes selvfølgelig pinchere (og dp'er) som liker å trene, med mye jobb kan man gjøre det bra også, men det er langt i fra en safe rase om du vil ha en brukshund. I tillegg ville TS ha en rase med god pels som klarer seg fint i kalde områder på vintern. Jeg har ikke møtt en eneste pincher som kan terpe lydighet ute på vintern...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...