Gå til innhold
Hundesonen.no

Dine erfaringar med omplasseringshund?


Gjest
 Share

Recommended Posts

Eg er interessert i å høyre kva erfaringar andre har med omplasseringshundar - på godt og vondt. Fordelar og ulemper, oppturar og nedturar. Eg har adoptert min hund frå Dyrebeskyttelsen, og veit så godt som ingenting om hennar "tidlegare liv" og erfaringar. Ho er eit lite mysterium, noko som gjer det hakket vanskelegare å arbeide med utfordringar ift andre hundar. Eg veit jo ikkje kvifor ho reagerer som ho gjer, og kva ho treng frå meg. Elles er ho sjølvsagt verdas deiligaste vesen, som eg er veldig glad for å ha kunna gitt eit nytt liv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Våre siste 4 hunder har vært omplasseringshunder, eller de er det vel i og for seg enda. To stk toller (mor og datter) kom til oss via oppdretter med fire måneders mellomrom. Mora var da 3,5 (og hadde bodd hos oppdretter hele tiden) og datra var 7 måneder da hun ble levert tilbake til oppdretter og så kom til oss. Vi vet mye om deres historie, men er vel ikke helt enig i oppdretters beslutning om å omplassere datra. Hun burde fått slippe. Vel, vel. Nå er hun nå her og har vært det i 6, 5 år og vi har jobbet mye med den damen. Mora flyttet med min eldste datter da hun flyttet hjemmefra, men er nå en hund i familien enda. Hund nummer 3 er vel igrunnen bare plassert, ikke omplassert. Han fant vi på gata på Kreta for 4 år siden og vet igrunnen bare at han hadde gått alene hele sommeren og var utmagret og veldig glad for å komme hjem. Siste lille phalenefrøken er snart 3 år og kom til oss i sommer. Hun er en ekte sonenhund og er sonenomplassert og vi får vite alt vi vil om henne og hun har vel hatt det fint og har det fint og er min yngste datters LPhund in spe.

Vi har jo ikke planlagt noen av disse hundene. De kommer bare rekanes, men jeg ville ikke vært noen av dem foruten :D

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av mine 4 shibaer er 2 av dem omplasseringshunder. Eller, hun ene kan jo regnes som det, hun andre vet ikke helt hva jeg skal kalle :P

Kiri, som er den "skikkelige" omplasseringshunden, kjøpte jeg fra oppdretteren. Hun hadde vært solgt til en familie, hvor kjemien vel ikke stemte helt, slik jeg har forstått det, og oppdretteren kjøpte henne tilbake. Kiri er en ganske bestemt frøken, og det ble litt kræsj mellom hun og søsteren, som oppdretteren hadde. Oppdretteren valgte da å selge henne videre, og sånn havnet hun hos meg :) Hun var da 2 år når jeg hentet henne. Fordelene var jo at hun var nokså voksen, rolig og fin, slapp valpetiden (selv om jeg egentlig elsker valpetiden da). Ulemper: det var ikke så veldig mange ulemper, men hun hadde fått en litt lei uvane. Hun har nok vært satt i bånd med en gang hun har kommet på innkalling. Og det kan stemme litt med det lille jeg har fått høre om livet hennes med den familien. Hun kommer på innkalling, men kommer aldri nærmere enn 2 meter, for hun er redd for å bli satt i bånd. På starten var hun håpløs, men etter godbitkasting har hun etterhvert skjønt at jeg faktisk ikke skal ha tak i henne hver gang. Men det sitter langt inne, og jeg kan ikke slippe henne overalt.

Pippi er nr 2. Hun har vært hos oppdretteren hele sitt liv, og har vært oppdretteren øyesten. Hun er også datteren til min Birk, og jeg har holdt meg oppdatert om henne hele tiden. Da oppdretteren kjøpte tilbake ei av søstrene til Pippi, måtte hun etterhvert velge mellom Pippi og den nye. Og siden den nye er en langt tryggere hund, valgte hun å beholde henne, og jeg fikk da spørsmålet om jeg ville ha Pippi. Etter lang tenketid, og prøvetid, valgte jeg å si ja. Dvs, jeg visste fra dag 1 at jeg VILLE ha henne, men mengden hunder hjemme gjorde at jeg måtte vurdere om jeg KUNNE ha henne. Da jeg så hvor bra hun gikk i lag med resten av hurven, var jeg ikke i tvil. Ulempene her er vel at hun har levd i en liten trygg boble, uten så mye miljøtrening, og er usikker til tider når hun er "ute i verden". Dette trener vi på nå for tiden :)

Men alt i alt. Jeg er så glad at jeg har tatt til meg disse 2 herlige frøknene. Noen uvaner og fakter har de, men slike ting kan valpene som kommer hit også få.

Jeg er like glad i dem som disse 5 andre (da inkl elghundene) vi har :wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kelpien min er omplassert og jeg angrer ikke :wub:

Jeg vet noe og litt om fortiden fordi jeg har kontakt med oppdretteren og jeg får til stadighet høre ting rundtom fra hundenorge. Hun var en skikkelig prøve i starten men etter 3 mnd har hun blitt super. Jeg angrer ikke på at jeg ga henne et godt hjem hvor hun er trygg og trives. Supre lille kelpien!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to stykker.

Den første var ikke så vellykket, og hunden lever ikke lenger.

Den andre har jeg fremdeles, og hun er alt jeg kunne ønske meg i en hund. Jeg kjenner historien hennes godt, og kan når som helst finne ut mer hvis jeg trenger det fordi tidligere eier er i utvidet familie.

Jeg sa etter den første at jeg aldri mer ville overta voksen hund, men har nå moderert meg noe. Men det skal mye til, og jeg har bestemte meninger om hvordan det i så fall skal se ut hvis jeg skal gjøre det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok til meg en 3 år gammel villbass av en boxer for drøye 3mnd siden, og har ikke angret et sekund!

Eneste gutten kunne var sitt, og å være alene hjemme, og min største utfordring med han har vært å lære han at det finnes regler! Vet ikke så mye om fortiden hans, da de jeg fikk han fra bare hadde hatt han i 6mnd og ikke visste noe om fortiden hans.

Men gud så morro det er! Ja, det tar tid å lære hunden å kjenne, og du vil møte både positive og ikke fullt så positive overraskelser, men å se fremgangen og merke at den blir mer og mer "din" hund er priceless!

Men vil uansett ikke anbefale dette for alle og enhver! Alle hunder krever mye tid og krefter, men med en omplasseringshund du ikke kjenner bakgrunnen til, kan ville kreve alt du har i en kortere eller lenger periode.

Jeg ville ikke byttet ut ADHDdyret mitt mot alt i verden, selv om han har gitt(og vil gi) meg noen grå hår ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk vår for et år siden fra et omplasseringsenter. Hun hadde lite disiplin, var veldig stresset og dro som et villsvin på tur. Hun har kommet seg på mange områder, men mye gjenstår enda. Tror hun er dårlig sosialisert og er derfor vanskelig rundt andre hunder. Passeringer er spesielt komplisert.

Jeg har dager hvor jeg angrer VELDIG! Men selv om det er tøft til tider så lærer jeg ufattelig mye av henne. Og jeg vet hva jeg skal jobbe med fra begynnelsen med neste hund for å unngå slike ting. Til gjengjeld er oppturene enda mer givende. Å se at det vi jobber så hardt for faktisk blir bedre, enn om ganske sakte, er gledelig. (det hender jeg må minne meg selv på akkurat den).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har omplasseringsdobber. Hun er en flott hund, men kunne vært mye bedre hvis jeg hadde hatt henne fra valpestadiet. Hun var 2,5 år da vi fikk henne, så da er det mange uvaner som har satt seg. Måtte jobbe med flere ting, og det tok lang tid før hun ble komfortabel med oss som eiere og bli husvant (ca 6 mnd) Jeg føler heller ikke at jeg har et så tett bånd med henne som med mine andre hunder som jeg har hatt fra valpetiden. Hun føles nesten litt fremmed enda, som om at hun bare er her på besøk, hvis du skjønner. (har hatt henne i 2 år nå)

Jeg blir ikke å velge omplassering igjen, pga jeg ønsker selv å forme hunden. Jeg vil ikke overta mye jobb og diller fra andre eiere, og man vet liksom aldri hva man får pga ikke alle er like ærlige. Mange er jo heldige å få kjempeflotte omplasseringhunder. Men jeg personlig har best erfaring med valp. Men som sagt, dobbern vår er ikke en ille hund! Det har bare vært endel jobb for å få henne slik, samt det med den kontakten som jeg syns er litt negativt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har overtatt en voksen hund da han var 1 år. Hatt han siden april, altså et halvt år. Angrer virkelig ikke på at jeg kjøpte han. Altså, han hadde vist aldri gått i bånd før jeg fikk han og går IKKE pent i bånd, men det hadde han mest sansynelig ikke gjort om jeg hadde hatt han fra valpestadiet heller.. :innocent: Han har ikke trent noe utenom gjeting siden han var liten valp, men den første gangen jeg trente med han tilbudte han masse med stor entusiasme. Jeg tror noen hunder bare er født kreative, eller iallefall at noen hunder har mere medfødte evner til å bli det, mens andre blir passive nesten uansett hva man gjør.. OG, han har ikke flere uvaner enn papillonen jeg har hatt siden hun var liten, selvom Grumpy ikke er oppvokst på samme måte som Frøken. Faktisk, jeg vil nesten heller ha en hund jeg VET hvordan er, enn å få en valp som kan bli enten himmel eller helvette, for å si det sånn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en BC tispe på 3år i 06/07. Da skulle hun egentlig avlivet, men etter å ha sneket seg inn i hjem og hjerte, og etter en del diskutering med pappa, valgte vi å beholde henne. Vi har hatt mange opp og nedturer, mange prøvelser og har det enda. Men etter mye trening er hun blitt veldig "bra". Jeg har faktisk vært i tvil mer enn en gang om hun egentlig hadde hatt det bedre om hun fikk slippe. Men angrer ikke et sekund den dag i dag, hun er blitt en ganske så grei og omgjengelig hund, og et slikt bånd jeg har med henne har jeg aldri hatt og kommer sannsynligvis aldri til å få.

Har også hatt innom andre hunder til omplassering. En Rottweiler som vi egentlig ville beholde, men der var frøkna mi slettest ikke enig. Han var en fin hund, men med sine svakheter. En fin hund, og hadde jeg ikke hatt hunder fra før av, hadde jeg beholdt ham. Sånn alt i alt har jeg egentlig god erfaring med omplasseringshunder, men det er viktig å være ops på at det kan komme problemer, å at man vil ta utfordringene man kan komme ovenfor.

Jeg var ekstremt heldig med frøkna mi, men er nok en god stund til før jeg velger å få en omplasserings hund igjen, men det har nok noe med at jeg har lyst å trene på andre ting enn "denne søppelboxen er ikke farlig"-osv.

Gi henne tid til å bli trygg på deg i starten, lek, tren litt for morro, ikke press henne, men la henne bli kjent med deg så tror jeg ting glir lettere :) Lykke til å gratulerer med nytt familiemedlem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med omplasseringshund er god. Hunden jeg vokste opp med var en omplasseringshund, og heldigvis hadde han ikke noe særlig bagasje! Bare separasjonsangst. Han var snill som dagen er lang og i det hele tatt en fantastisk hund :)

Overgangen gikk veldig bra, han var veldig sosial, men det kan kanskje ha noe å si hvilken hunderase/blanding det er snakk om og?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplasseringshund :) Har hatt han nå i snart 8 mnd. Jeg var veldig bevisst på at jeg ville ha omplasseringshund, når jeg skulle ha hund igjen, fordi jeg ikke orker valpetiden nå. Også har jeg en svakhet for omplasseringshunder som trenger et nytt hjem da.... :ahappy:

Når jeg fikk han hadde han noen unoter, men jeg har plukket av de fleste etter hvert. Noe jobb igjen er det jo, men det går stadig bedre synes jeg.

Han slo seg til ro ganske fort her og selv om han har gitt meg noen grå hår innimellom, så har det absolutt vært verdt det :) Jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden! :D Ja, han er en utfordring og en rampegutt til tider (han er fortsatt unghund), men jeg har likevel blitt så glad i han på kort tid... :wub:

Om det blir omplasseringshund neste gang, vet jeg ikke nå. Men jeg har i hvert fall ikke angret på valget jeg tok, når han flyttet inn hit :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg kjenner meg igjen i mykje av det som vert skrive her :) Eg har ikkje hatt Ninja så lenge, men er allereie innmari knytt til henne, og det kjenner eg på både godt og vondt. Det er slitsamt korleis ho kan gå frå å vere verdas mest nysgjerrige og elskelege ovnsrør til å bli eit rabiat gneldrehelvette på få sekund. Dei dagane då ho utagerer fleire gonger kvar bidige tur, er utruleg slitsame. Eg angrar ikkje, men kjenner på at eg har teke på meg mykje meir arbeid enn eg eigentleg var klår over. Men det er sjølvsagt heilt uaktuelt å kaste inn handkleet! Eg har gitt henne ein ny heim, og her skal ho få bli til det siste. Ho fortener ikkje å vere kasteball lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er hun blanding av da? Skjønner hun har dasch (skrives det slik?) i seg iallefall, og dermed jaktinstinkt, siden det er en jakthund.

Kanskje blodsporkurs hadde vært tingen for dere, for å la henne jobbe litt med noe hn er avlet for? :)

Ho er mest dachs, elles veit eg ikkje. Jaktinstinktet er i alle fall intakt :) Eg har veldig lyst å gå blodspor med henne, sidan ho aldri er lukkelegare enn når ho finn og får følge eit spennande spor. Men først skal vi på passeringskurs og lære oss litt folkeskikk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå er ikke "omplasseringshunder" en homogen gruppe hunder, så man får hele spekteret av hundetyper der. Det har sannsynligvis større påvirkning på en hunds adferd hvilken rase (blanding) den er og de medfødte genetiske egenskapene, enn at hunden tilfeldigvis har hatt ett annet hjem tidligere. Skal man se slik på det, så er jo alle hunder som selges fra oppdrettere omplasseringshunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke "omplasseringshunder" en homogen gruppe hunder, så man får hele spekteret av hundetyper der. Det har sannsynligvis større påvirkning på en hunds adferd hvilken rase (blanding) den er og de medfødte genetiske egenskapene, enn at hunden tilfeldigvis har hatt ett annet hjem tidligere. Skal man se slik på det, så er jo alle hunder som selges fra oppdrettere omplasseringshunder..

Hvordan hunden har hatt det, oppdragelse, mangel på sådann, traumer, vanskjødsel etc, har vel også litt å si på hvordan hunden man overtar virker, eller ikke virker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Hvordan hunden har hatt det, oppdragelse, mangel på sådann, traumer, vanskjødsel etc, har vel også litt å si på hvordan hunden man overtar virker, eller ikke virker.

Helt sikkert, men min erfaring er at de færreste omplasseringshunder har opplevd noe særlige traumer eller vanskjødsel. Men uansett så mener jeg at man kan ikke dele opp omplasserte hunder som en homogen gruppe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispa jeg har er omplasseringshund, eller hun valgte selv å flytte til oss og eierene hadde til slutt ikke noe i mot det (hun rømte stadig til oss når de hadde vært å hentet henne). Hun er en utrolig god hund, har ingen unoter annet enn at hun trives bedre med mennesker enn andre hunder. Gjør ikke andre hunder noe vondt, men liker ikke at de kommer for nær, og å leke er noe hun ikke vet hva er.

Min første egne hund var omplassering. Han lærte meg alt om hvor tålmodig man må være når man holder på med hund. Han var en herlig hund, trenbæar og lettlært men ute på tur var han et monster og hadde aggresjonsproblemer. Selv om hundeaggresjon var det eneste problemet hans preget dette hverdagen og hele hundeholdet vårt..

Ellers har jeg vært forsterhjem til 3 omplasseringshunder som virkelig lærte meg at eier og miljø påvirker hunden mer enn vi tror; alle med forskjellige negative erfaringer, men alt i alt gode hunder som i ettertid har fått gode hjem hvor det virker som de trives :)

1. Hadde ingen av de problemene eier beskrev, bla biting etter fingre og vannskrekk og hyperaktivitet. Han var en herlig velopdragen lykkelig hund uten noen problemer, som vi nesten holdt på å adoptere selv. Desverre har de som hadde ansvaret for omplasseringen mistet kontakt med de nye eierene, og vi vet ikke hvor han er eller hvordan han har det nå :(

2. Var 18-20 mnd'r da hun var hos oss, hadde i følge tidligerer eier masse problemer bla. resussforsvar både overfor mat og gjenstander (vi fikk se bittskader), tygde på sko, trakk i båndet på tur, tygde over liner om hun ble bundet noen steder ++ Det eneste vi opplevde av disse problemene var at hun skulle gå først på tur. Hos oss går hundene sist ut og inn dører og vi krever at de skal gå pent i bånd (trenger ikke gå fot, men linen skal være slakk) så det fikk vi fort bukt med. Heller ikke de nye eierene som hun har vært hos i ett år nå har opplevd noen av de overnevte problemene :)

3. hadde i følge eier hyperaktivitet, aggresjonsproblem og overdreven frykt.

Etter bare noen få dager oppdaget vi at hun beskyttet ørene og halen sin. Var kjempe kosen, helst bare ligge i fanget å motta kos, men så fort vi kom nær ørene gikk hun i forsvar, rørte vi ved halen stakk hun. Dette forsvant gradvia etter 2-3 uker hos oss, og dette var den eneste type "aggresjon" og frykt vi opplevde. Hyperaktiv? Tja til rasen å være som helst skulle fått vært ute på jakt eller i det minster laaange turer så var hun nok understimulert, og utholdenheten var helt enorm. Normale båndturer 3x daglig var ingen match, her måtte det fjellturer og/eller lek og løpeturer med andre hunder til for å ha en sliten hund på kvelden. Nesearbeid var kjedelig og hjernetrimsleker var løst på null komma niks. Løsningen ble aggillity og å kjøre langt ut på vidda, slippe løs og bare vente til hun hadde løpt seg ferdig, hun kom alltid tilbake selv. En ting vi ikke klarte å "kurerer" på de 6-7mnd hun var hos oss var å spiste vi på det som spises kan, møbler, vinduskarmer, papir, sela si mens den var på, sko, ja ALT! Vi prøvde alle tips og råd, alle vonde smaker og forskjellige lydpåvirkninger, hun sluttet med noe og fant noe nytt. Tilbakemeldingen fra ny eier er at hun ikke spiser på viktige ting lenger, kun potteplanter og leker (både egne og ungene sine), men har aldri rørt sko og møbler hos dem.

Mistet egetlig tråden i hva mer jeg skulle skrive :icon_redface: men skulle ihvertfall få poengtert at hos oss tenker vi aldri på hva hunden har opplevd før, det eier forteller trenger ikke være sannheten, her prøver vi å få hver enkelt hund tilpasset til et, for oss, normalt hundehold. 3 turer om dagen, noen dager kun lufting andre dager skogs/fjellturer, 2 måltid om dagen, hjemme alene 3 til 8 timer om dagen, kunne omgås andre hunder uten å måtte være bortpå dem hele tiden, ikke opp i møbler, ikke tigge osv. De unotene de evn viser prøver vi å løse som om de er valper, treningen starter helt på bunn også får det heller gå litt fortere når vi oppdager hva de kan.

Edit: lagt til siste avsnitt

Endret av Gullulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt sikkert, men min erfaring er at de færreste omplasseringshunder har opplevd noe særlige traumer eller vanskjødsel. Men uansett så mener jeg at man kan ikke dele opp omplasserte hunder som en homogen gruppe.

Nei, vi har tre av dem boende her og de er alle svært forskjellige og med svært forskjellig genetisk og miljøbetinget bagasje :) Den ene må vel kunne sies å være svært vanskjøtta, eller han var jo ikke skjøtta i det hele tatt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt flere og har 3 nå for tiden(2faste, 1 i fosterhjem)

Har jobbet som fosterhjem for dyrebeskyttelsen og hundeomplasseringen i 3år nå, og har derfor hatt endel innom. De to faste hundene mine er også omplasseringshunder da :rofl:

Min erfaring er at det tar ca2uker fra hunden kommer i hus til de er husvarme og ting normaliserer seg. De legger seg til familiens rutiner og familien tilvenner seg hunden.

Hundene er som regel veldig tilpassnings dyktige og trives raskt i de nye omgivelsene. Den første tiden går vi kun "faste" turer i nærområdet slik at hunden blir trygg på området der vi bor, og div naboer.

Det kommer jo veldig ann på alder på hunden, og hva slags historie den har bak seg. Før i tiden var det mer slik at omplasseringshunder var problemhunder men slik er det absolutt ikke lenger. De omplasseres pga dødsfall, samlivsbrudd, tidsklemme osv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sambo har hatt 2 rottiser som har vært omplasseringshunder. Begge var 2 år da de kom til han men de var begge hunder med stamtavle og fra gode eiere så han visste på en måte hva han gikk til da hele historien var kjent:)

Vi fikk en staffe jente på 2 år for 4 dager siden, hun også kom fra en oppdretter som skulle bruke henne i avl men måtte selge henne da hun måtte steriliseres pga livmorbetennelse. Fikk vite alt om henne også og foreløbig går det helt supert:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...